Suchergebnisse

GRUPPE: 3, TIL HØYRE: BUDEIE JULIE OLSEN MED DATTER OG DATTERDATTER FORAN FJØSET, LALUMSVANGEN SETER, Hei. På bilde er min mor, Anne Marie Johanesen gift Andersen, jeg - Inger Johanne Andersen gift Maagaard og bestemor Julie Olsen( som egentlig het Julie Johnsen men tok ettenavnet Olsen). Bildert er tatt i 1950 av min far Arve Andersen

Domkirkeodden, Anno ; Ukjent

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Åpning av "#hedmarking" og "Min flukt" utstillinger.Prosjektleder Christine Furuberg bak verdenskartet i Min flukt

Curt, Emir

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Hannestad, øvre Ødegården. Nes H.Personene på bildet er fra venstre mot høyre:Marie Hannestad (gm Martin Meland), Karl Ringlie (gm Berte Hannestad), Helene Hannestad (gm Gunnar Leons), Berte Hannestad (gm Karl Ringlie), Even Johannesen Olsetbakken (min oldefar, gm Kristine Andersdtr. Hannestad), Karl Anton Hannestad (gm Bjarnhild Andrå), Kristine Andersdtr. Hannestad (min oldemor, gm Even Johannesen Olsetbakken), Emma Hannestad (gm Gunnar Løken) og Johannes Evensen Hannestad (min bestefar, gm Oline Langset, Inga Bekken og Randine Andersen)

Domkirkeodden, Anno ; Finborud, Martin

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Den islandske skogfunksjonæren Garðar Jónsson (1919-2003), fotografert ved minnesmerket over ambassadør Torgeir Anderssen-Rysst (1888-1958) i Haukadalur, litt nord for Laugarvatn på Sørvest-Island i 1982. Garðar Jónsson arbeidet i den islandske skogetaten fra 1944 til han nådde pensjonsalderen i 1986. Han hadde gått skogskole på Island, men også hatt praksisperioder i Danmark og Norge (Alstahaug planteskole). Da dette bildet ble tatt var han skógarvörður for Skógrækt ríkisins på Sør-Island (Suðurlandi). Torgeir Anderssen-Rysst, som hedres på dette stedet, var sentral som tiltrettelegger i det skogfaglige samarbeidet mellom Norge og Island (se nedenfor). Minnesmerket er en stein, reist på høykant på ei åpen flate, omgitt av plantet barskog. Støtta ble reist i 1961. Den har følgende tekst: «I minningi um Torgeir Anderssen-RysstSenherra Normanna a Island1945-1958Den som dyrker skog og i et frø ser en skogsom både var og erskal i ånd og sannhetikke dø.» Torgeir Anderssen-Rysst var fra Ålesund. Han var utdannet jurist og offiser, og arbeidet blant annet som redaktør i avisa Sunnmørsposten. I 1925 ble Anderssen-Rysst valgt inn på Stortinget for partiet Venstre. Som politiker var han forsvarsminister i Johan Ludwig Mowinckels regjering i perioden 1928-1931. Etter 2. verdenskrig ble Anderssen-Rysst norsk sendemann eller ambassadør på Island, et embete han hadde fra 1945 til sin død i 1958. Som ambassadør var Anderssen-Rysst opptatt av å legge til rette for mer samarbeid mellom Norge og Island. Et av de viktigste samarbeidsfeltene ble skogreisinga. Om den skrev han følgende:«Efter mange arbeidsår på Island er min oppfatning sterkere enn noen gang tidligere blitt denne: Islendingene og de som forstår Islands behov og vil være med å dekke dem, må for all del prøve å få opp skog i landet. Sandblåsten gjennom hundreder av år er som en kreftskade for landet. Skog utover landet vil kunne bidra til å hindre denne. Landets behov for trevirke er også særdeles påtrengende. Å reise skog på Island er en så vanskelig og mektig oppgave at mange nekter å tro at det er mulig å løse den. Men de er færre enn før. Skogreisingsmennenes flokk er i svær vekst. Den moderne vitenskap kommer også mer og mer til deres hjelp som er positivt innstillet på å styrke Islands eksistensmulighet gjennom skogreising. Islendingene trenger imidlertid venner, trenger allierte til å løse denne kjempeoppgave å få skog til å vokse i Island for å verne folks nasjonale liv og sikre dets fremtid. Ingen har i så henseende noen større oppfordring enn nordmenn. Det var fribårne nordmenn som bygget Island i sin tid. Her tales ennu det gamle norske mål. Intet folk står oss nærmere – fra alle tider sett. Her ble vår norske historie skrevet ned og vernet mot glemsel, slik at vi nordmenn kunne finne tilbake til oss selv, og derved reise oss som fritt folk igjen.Intet folk har noensinne gjort oss nordmenn større tjenester enn islendingene. Intet folk skylder vi mere. Vi kan betale en del av gjelden ved nidkjært å gå inn for skogreising i Island. Noen større tjeneste kan vi ikke gjøre dem.» (sitat fra Tidsskrift for skogbruk nr. 11 1956, side 68-69) Med utgangspunkt i disse oppfatningene om skogreisingas betydning organiserte Torgeir Rysst-Anderssen – samarbeid med Det norske Skogselskap og Skógræktarfélags Íslands – store utvekslingsprosjekter, der norske ungdommer reiste til Island og islandske ungdommer til Norge for å delta i skogreisinga og lære et nordisk naboland å kjenne.

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Folkedrakter, Klæbu - Sør-Trøndelag. J.F.L.Dreier (original eller kopi?), akv. <Norske Costume fra min Gammel Ven Dragaard. Trondhjem 1807 W. Allington.>Fra serie folkedraktsmotiver av J. F. L.Dreier, NF har ikke originaler til serien.Avfotografert i svart/hvitt.

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Portrett av Juliane Louise Wolff, f. Sneedorff. Bak på bildet står skrevet: ”Til min kjære Agnes. Fra din hengivne Tante Julie Wolff, f. Sneedorff”.

Hansen & Weller

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Den tyske offiseren Eduard Wolrath Chistian Dietl (1890-1944), fotografert framfor en nyskutt elgokse. Dietl var uniformskledd og bar en kikkert over den ene skuldra og et gevær over den andre. Elgen hadde falt på myrete mark, omgitt av ung granskog. En innskrift på konvolutten bildet lå i antyder at det er tatt i Norge, sannsynligvis i Sør-Troms, i 1940. Dietl er fotografert i granskog, et treslag det fra gammelt av bare fantes spredte forekomster av nord for polarsirkelen. I 1940 hadde man imidlertid arbeidet såpass lenge med kulturskogbruk i denne regionen at vi ikke kan utelukke at proveniensinformasjonen stemmer.Dietl var født i Bayern som sønn av en finansmann. Etter artium gikk han inn i militæret og ble etter hvert student ved det bayerske militærakademiet. Da første verdenskrig brøt ut var Dietl troppssjef for et maskingeværkompani. I løpet av krigen ble han forfremmet til kaptein. Dietl ble såret flere ganger, og dekorert for sin innsats. Han var en lidenskapelig antikommunist, og i 1919 meldte Dietl seg inn i Deutsche Arbeiterpartei (DAP), som året etter byttet navn til Nationalsozialistische Partei Deutschlands (NSDAP). Samtidig gikk Dietl inn i et av de høyreorienterte frikorpsene. Derfra ble han etter hvert overført til det nyetablerte Reichswehr, hvor han ble kompanisjef for en bergjegerbataljon. Med en slik stilling kunne han ikke være medlem av noe politisk parti. Dietl gikk derfor ut av NSDAP, men hadde fortsatt et betydelig nettverk i dette partiet. Yrkesmessig sett ble han stadig forfremmet i offisershierarkiet. Da Hitler-Tyskland angrep Østerrike i 1938 hadde Dietl tittelen generalmajor. Han deltok i angrepet på Polen i 1939, som regimentssjef. I juni 1940 fikk Dietl kommandoen over «Gebirgskorps Norwegen» som i utgangspunktet hadde base i Trøndelag. Den vanskeligste utfordringen i Norge ble imidlertid kampene ved Narvik. Her var de tyske styrkene i mindretall i et svært vanskelig terreng. Dietls soldater kjempet tappert mot tallmessig overmakt, men ble langsom trengt østover mot svenskegrensa. Der ble de reddet av en ordre om at de allierte soldatene skulle oppgi Norge. I den tyskkontrollerte pressen ble Dietl derfor omtalt som «Seierherren fra Narvik». Han beholdt stillingen som øverstkommanderende for de tyske styrker i Nord-Norge. Sommeren 1941 ledet Dietl et mislykket angrep på Murmansk. Fra 1942 ble han likevel sjef for Lapplandsarmeen på den tyskrussiske nordfronten også, nå med tittelen generaloberst. Dietl nøt stor tillit i den politiske ledelsen i hjemlandet. Etter et møte i Obersalzberg sommeren 1944 skulle han fly til Helsingfors, der oppdraget var å sikre fortsatt finsk støtte til den tyske krigføringa mot Russland. Flyet styrtet i de tyske fjellene. Ved Dietls båre skal Hitler ha sagt: «For meg var han den første offiser i Wehrmacht som satte seg inn i min tankeverden og blindt og kompromissløst sluttet seg til den.» Dietls død i flyulykka sparte ham for å oppleve tilbaketrekningen fra nordområdene, Hitler-Tysklands sammenbrudd og rettsoppgjøret etter krigen.

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

På de store, stilleflytende vassdragene i Nordvest-Russland ble tømmeret fløtet i flåter mot sagbrukene i kystbyene. På enkelte av flåtene ble det bygd hytter eller koier der karene som fulgte tømmeret nedover vassdraget bodde inntil det nådde bestemmelsesstedene. Her ser vi en flåte med ei nybygd hytte med bordvegger. Foran den er vi fire karer – sannsynligvis representanter for et av de norske selskapene som kjøpte tømmer og produserte trelast i denne regionen – samlet på det som etter hvert skulle bli et ildsted, der fløterne blant annet kunne lage seg mat. Den lange karen som sto til høyre i denne gruppa kan ha vært forstmannen Kåre Nansen, sønn av polarhelten Fridtjof Nansen. Han arbeidet i Russland i perioden 1923-1928. Karene ved bildets ytterkanter, som hadde økser i hendene, var sikkert lokale. Egil Abrahamsen, som fra 1909 arbeidet som assistent for driftsbestyreren i skogen til drammensfirmaet Bache & Vig, mintes hvordan tømmeret, etter først å være fløtet løst på et lite sidevassdrag, ble samlet i ei lense og bundet sammen i flåter med slike hytter:«Omkring 15. mai russisk tid (28. vår tid) var arbeidet med flåtene ferdig, mannskap til hver flåte forhyrt, og på disse flåtene, som var svære og sammensatt av mange småflåter, ble det satt opp en koie på hver. Nå skulle det store eventyret begynne. Vi skulle nemlig drive tømmeret, først ned Vym, så ut Vytsjegda og derfra videre ved Kotlas ut på Dvina til Arkhangelsk, med elvens mange slyngninger en strekning på til sammen 1 300 kilometer.Men før vi kunne starte, måtte presten i Seregovo tilkalles og holde messe, samt sprinkle hellig vann på alle flåter, mens alle mann gjorde korsets tegn, barhodet. Presten var en kjempe med langt, krøllet hår og digert skjegg, og han hadde en veldig barytonstemme. Det var en høytidelig, vakker seremoni, som gjorde alle glade, og det fulgte bevertning med litt vodka til, som vi spanderte. Ja, så kastet vi loss, og drivingen begynte. Landskapet var for det meste vakkert, først storskog helt ned til elven, senere, lengre nedover, kunne det veksle med bøndenes grønne marker eller steppelignende landskap med blomsterflor uten like. Iblant så vi, eftersom vi drev, her og der kirkespir som raget over horisonten. Da visste vi at vi snart kom forbi en landsby. Var det da noe vi manglet, var det min jobb å ro i forveien og kjøpe hos landhandleren det som kunne fåes. Når innkjøpet var gjort, og jeg kom i båten igjen, var flåten kommet efter med strømmen, og det var bare å ro like ut til den igjen. På denne turen fisket jeg en lakse-art som heter kumska på russisk. Det var en kort, lubben fisk med rødt kjøtt, ca. tre-fire kilo, meget fet, derfor en lakseart.Hvis vi bare hadde kunnet drive i midten av strømmen, hadde jo turen gått fort, for strømmen gikk med fem kilometer i timen, altså 120 kilometer i døgnet, men så glatt kan det ikke gå. Det er jo store, brede elver med lave bredder, og vinden tar sterkt på. Motvind holder flåtene oppe, og sidevind setter flåtene mot land. Dessuten, eftersom tiden gikk, falt vannstanden, og det åpenbarte seg lumske sandgrunner og svære bakevjer. Disse var farlige, idet en flåte kunne bli dratt langt inn i en bakevje, så falt vannstanden – og der lå flåten langt inne på land.Vår flotilje bestod av 15 separate flåter med to mann på hver, og hvis en flåte tok grunn, stoppet vi alle og hjalp den av, og dette tok jo tid. Vi begynte drivingen, som nevnt, omkring den 15. mai og kom først til Arkhangelsk i begynnelsen av august efter en meget minnerik tur. Folkene hadde akkord, og fikk 45 rubel hver for hele turen, pluss fri kost, enkel og billig, men nok tilstrekkelig. Dessuten fikk de billett med dampbåt hjem og 1 rubel per dag den tid hjemreisen varte. Vi skiltes med disse karene som gode venner ….»

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Sagbruket Onega Wood Co. i Onega by i Nordvest-Russland. Fotografiet er tatt fra ei bru over Onegaelva, mot et innlenset område, der tømmer det nevnte selskapet hadde kjøpt ble dimensjonssortert. Dette var nødvendig fordi tilførsel av noenlunde like dimensjoner til sagbenkene gjorde det mulig å kjøre noenlunde kontinuerlig drift, uten stadige omstillinger av sagrammene. Saghusene lå, som fotografiet viser, med lengderetningen vinkelrett på elveløpet. Det dreide seg om store bygninger, utført i bordkledd bindingsverk. For å skaffe mest mulig dagslys til produksjonen, var det store vindusflater i gavlveggene. Dessuten var det oppbygg i mønepartiene, med saltak og tettstilte sidevinduer, som også slapp dagslys inn i de store, innebygde rommene. Tømmeret ble ført inn i saghusene ved hjelp av kjerrater – skråplan med endeløse, roterende kjettinger, som trakk stokkene oppover og inn i bygningene, der de skulle skjæres til planker og bord.Egil Abrahamsen (1893-1979) kom til Onega høsten 1911, og skrev seinere en sjølbiografi der han omtalte Onega Wood Co i følgende ordelag:«Det eldste sagbruket het Onega Wood Co. og var eid av en engelsk, rik familie, som het Clarkes. Den første Clarke hadde fått dette herlige distriktet som gave av Katharina den store i det 18de århundre, men familien hadde aldri bodd der, men drevet med bestyrer. I tidens løp hadde staten kjøpt tilbake selve skogen, og allerede i flere generasjoner før min tid hadde Onega Wood Co. bare eid og drevet sagbruket; selve tømmeret hadde de måttet kjøpe på en slags tømmerauksjon som ble holdt hvert år. Dette måtte jo lede til at selskapet, som opprinnelig og i flere hundrede år hadde hatt en monopolstilling, med tiden måtte miste denne og mistet den også. Selskapet med det ene bruket, selv om det var stort, kunne ikke avta alt tømmeret som staten uttok årlig, og det kom derfor konkurrenter, velkomne av staten.»

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Forstmannen Kaare Nansen, fotografert sittende på huk ved en brunbjørn han nettopp hadde felt med haglegeværet han hadde i fanget, etter å ha vekket den fra vinterdvalen i hiet. Nansen arbeidet som forstmann i Russland i perioden 1923-1928. Brunbjørn var det mye av i Nordvest-Russland. Egil Abrahamsen, som kom til området i 1908 og med et par avbrudd oppholdt seg der i 20 år, observerte andre holdninger til bjørn og bjørnejakt i Russland enn dem han hadde observert hjemme i Norge i memoarer som han antakelig skrev i 1970-åra:«Det er merkelig, i Nord-Russland, der det er massevis av bjørn, er folket ikke redd den, og den går uhyre sjelden til angrep. Den har jo gode sanser, og som alt annet levende er den redd for mennesket og lusker av gårde. Her i Norge, derimot, hvor det kanskje er fire-fem bjørner igjen i landet, her er folk livende redd den. Hører de om bjørn sett i Vassfaret, er folk i hele Buskerud og Telemark redde, og når åtte-ti karer med automatrifler og kikkerter dra ut og får drept en stakkars bjørn – da skrives og fortelles det om dette som en stor heltedåd. Med bilde i avisen! Dette må komme av de mange overdrevne bjørnehistoriene som er fremkommet i litteraturen i Norge. I Arkhangelsk og Vologda guvernementer var det masse bjørner, særlig om våren var de ofte å se langs elvene, hvor det er noen naturlige høyslåtter; her spirer gresset om våren, og bjørnen er jo gress- og bærspiser. Bare noen få ganger har jeg hørt om «slagbjørn» som tok kveg, og e gang har jeg sett den død. Russernes fremgangsmåte når de driver jakt på bjørnen er følgende: De finner den slagne kua eller restene av den, fester den til noen tunge stokker og henvender seg så til en av de eldste i landsbyen og ber ham, som har vært en god jeger før, og sette seg på vakt. Hvorfor tar de en gammel mann til slik vakt? Jo, de sier: En ung mann må arbeide på jorda om våren, pløye og så, mens bestefar ikke duger til det mer og mister intet ved å sitte ukevis netter igjennom. Han lager et stillas oppe i et tre og klyver opp om eftermiddagen og sitter der til morgenen. Jeg satt sammen med ham noen netter, men ingen bjørn kom. Efter en ukes tid kom bjørnen og fikk kun ett skudd av bestefar, og det gikk rett i hjernen. Russerne sier at bare skytteren holder ut, kommer bjørnen til slutt. I dette tilfellet mente bestefar at bjørnen tilfeldigvis hadde kommet på en ku som hadde blødd mye av et skrapsår på benet, og det fristet bamsen. Jeg kan nevne en detalj som må utføres hvis denne jakten skal lykkes. To mann må gå ut fra samme hus, eller de må trampe i samme gjødsel for å få samme lukt. De to går si vidt mulig i samme spor og rett på treet hvor stillaset står. Kommet dit, svinger den ene seg opp i treet, mens den andre fortsetter i samme retning og går en lang vei hjem. Teorien er at bjørnens vane er først å sirkle i en vid ring rundt åtet, og dermed lukter han seg til at et menneske har gått til åtet og ut igjen. Ja, dette var jo ikke om oss, men om bamsekar, en gammel og gråbrun sådan.»Egil Abrahamsen kommenterer også sin egen og andre vestlige aktørenes bjørnejakt i Russland:«Søndagsturen ut i skogen og jakten var fremdeles min kjæreste avkobling. En jakt jeg hadde hørt meget om var hijakten, dvs. å ta bjørnen når den ligger i hiet om vinteren. Samojeder fra skogene fant ut et hi, og istedenfor selv å skyte bjørnen og selge skinnet for 10 rubel, solgte de hiet til byjegeren. Han kunne da få opptil 20 rubel pluss noe for skyss. Jeg skulle prøve denne meget omtalte jakten, men likte den ikke. Bjørnen har ingen som helst sjanse. Han ligger og døser i et mørkt hi, og når han hører bråk utenfor, reiser han seg og stikker hodet opp og ut. Her blendes han fullstendig av snøen og den sterke februarsolen, myser og ser ingenting. Og jegeren står på tre meters avstand og skyter på et stillestående, stort hode. Man kan likeså godt sette et kålhode på en trestubbe og skyte det. Som sagt, jeg likte det ikke og gjorde det bare en gang.»

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Den nordvestrussiske byen Onega, fotografert fra et jordbruksareal på en liten bakkekam i slettelandskapet, hvor elva Onega møtte Kvitsjøen. I forgrunnen ser vi ei lita hesje, mens byen lå langs elva, med mesteparten av bebyggelsen på nordsida, der dette fotografiet er tatt fra. Fotografiet er fra begynnelsen av 1900-tallet. Norske Egil Abrahamsen (1893-1979), som kom dit i 1911, beskrev byen og næringslivet der slik:«Onega.Dette var den gang en liten administrasjonsby med et par tusen innbyggere: Kjøpmenn, politi med kosakkavdeling, en grensebataljon, alt med offiserer og intendantur, en del andre embedsmenn, en del politiske forviste og to kirker, posthus, telegraf, samt en del folk som arbeidet på sagbrukene tvers over elven, som her var ca. én kilometer bred. I alt en befolkning på ca. 2 500. Byen var langstrakt, ca. to og en halv kilometer lang, for alle husene lå langs to gater, som lå parallelt med elven. Den ene kirken lå høyt og fritt på en bakke. Dampskipskaien lå omtrent på midten. Det eldste sagbruket het Onega Wood Co. og var eid av en engelsk, rik familie, som het Clarkes. Den første Clarke hadde fått dette herlige distriktet som gave av Katharina den store i det 18de århundre, men familien hadde aldri bodd der, men drevet med bestyrer. I tidens løp hadde staten kjøpt tilbake selve skogen, og allerede i flere generasjoner før min tid hadde Onega Wood Co. bare eid og drevet sagbruket; selve tømmeret hadde de måttet kjøpe på en slags tømmerauksjon som ble holdt hvert år. Dette måtte jo lede til at selskapet, som opprinnelig og i flere hundrede år hadde hatt en monopolstilling, med tiden måtte miste denne og mistet den også. Selskapet med det ene bruket, selv om det var stort, kunne ikke avta alt tømmeret som staten uttok årlig, og det kom derfor konkurrenter, velkomne av staten.Den første som kom var en tysker, balter fra Riga, ved navnt Schoenlein, som i 1890 bygget et mindre bruk nær byen og på selve bysiden av elven. Schoenlein drev noen år, døde, og bruket ble solgt til en svenske, av norsk avstamning, ved navn Oscar Wager, som fikk den nødvendige økonomiske støtte ved å gå i kompaniskap med Thorleif Bache fra Drammen, samme man som var en av eierne av Seregovo-skogen. Dette andre bruket ble til firmaet Bache & Wager.Det tredje bruket ble bygget tvers over byen, noe høyere opp enn Onega Wood Co., omkring 1907 av to brødre Frischenbrüder fra Windau i Latvia. Her kommer det astrologiske horoskopet mitt inn i bildet, fordi disse brødre Frischenbrüder, som var handelsmenn, måtte ha en teknisk kyndig leder, og fant frem til Jan Dichenmark fra Latvia, som var maskiningeniør og erfaren sagbruksmann. Han ble engasjert til denne stillingen og bodde i Onega i mange år. [Henvisningen til «horoskop» må vel skyldes at Egil Abrahamsen seinere giftet seg med Dichenmarks datter, og dermed kom i nærkontakt med denne familien] Det fjerde bruket kom i 1910 og var just begynt driften samme sommer som jeg kom. Firmaet het Woehlke Macdougall & Co., men ble dårlig ledet og gikk konkurs efter et par år. Det ble solgt til Frischenbrüder.Det femte bruket, nu under bygning, var altså Walstads «Bache & Vig» eller «Dalnij», som russerne kalte det, og det var dit jeg reiste ….»Om det siste bruket hadde Abrahamsen, noe tidligere i det sjølbiografiske manuskriptet sitt, skrevet følgende:«Jeg reiste med hester på godt føre 150 kilometer til Onega uten episoder, og meldte meg til tjeneste hos Walstad, som sto midt oppe i anlegget av et nytt, stort sagbruk med bygninger, verksted, boliger for funksjonærer og arbeidere. Dette sagbruket, som lå tre kilometer fra byen Onega, mot Hvitehavet, ble offisielt kalt «Bache & Vig», men på folkemunne ble det ofte kalt «Dalnij», det vil si «det langt bortliggende», fordi det var andre sagbruk nærmere, tvers overfor byen Onega, og over elven, som het Onegaelven. Denne elven var ganske lang, opp til 600 kilometer til kildene, og hadde mange fine, tverrelver. Skog overalt. …»

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Interiør fra sagbruket Onega Wood Co. i Onega by i Nordvest-Russland. Fotografiet er tatt diagonalt inne i saghuset, der vi ser tre av rammesagene bruket disponerte. De var lagd av jern, med ei ytre fast ramme og ei indre lausramme med parallelle, vertikale blader, som ble drevet opp og ned i stort tempo med ei stang fra ei eksenterskive på hovedakselen. Slike sager gjorde gjerne to-trehundrede slag i minuttet, med en slaglengde på cirka 50 centimeter. Stokkene som skulle skjæres ble lagt på vogner som gikk på skinner mot sagramma, som vi ser på golvet i forgrunnen. Saghuset var utført i bordkledd bindingsverk. Det hadde tettstilte vinduer, både på langveggene og på et oppbygg med saltak ved mønet. Det siste var antakelig nødvendig fordi bygningen var såpass bred. Av samme grunn var bygningen utstyrt med en spesiell takkonstruksjon, med en kombinasjon av fagverkselementer i tre og med gjengete stålstenger som stabiliserende, sammenbindende elementer. Brukene ved Onega var på denne tida bare i drift sommerstid, da det var lyst døgnet rundt. Egil Abrahamsen (1893-1979) kom til Onega høsten 1911, og skrev seinere en sjølbiografi der han omtalte Onega Wood Co i følgende ordelag:«Det eldste sagbruket het Onega Wood Co. og var eid av en engelsk, rik familie, som het Clarkes. Den første Clarke hadde fått dette herlige distriktet som gave av Katharina den store i det 18de århundre, men familien hadde aldri bodd der, men drevet med bestyrer. I tidens løp hadde staten kjøpt tilbake selve skogen, og allerede i flere generasjoner før min tid hadde Onega Wood Co. bare eid og drevet sagbruket; selve tømmeret hadde de måttet kjøpe på en slags tømmerauksjon som ble holdt hvert år. Dette måtte jo lede til at selskapet, som opprinnelig og i flere hundrede år hadde hatt en monopolstilling, med tiden måtte miste denne og mistet den også. Selskapet med det ene bruket, selv om det var stort, kunne ikke avta alt tømmeret som staten uttok årlig, og det kom derfor konkurrenter, velkomne av staten.»

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Drammensfirmaet Bache & Vigs sagbruk i byen Onega ved Kvitsjøen i Nordvest-Russland. Egil Abrahamsen (1893-1979) som var ansatt i det nevnte firmaet og deltok i bygginga av anlegget, forteller at lokalbefolkningen omtalte Bache & Vig-saga som «Dalnij», «den langt bortliggende», fordi den lå cirka tre kilometer nedenfor Onega by, mens de eldre sagbrukene lå nærmere. Det avbildete sagbruket ble bygd i 1910, men fotografiet er antakelig tatt noen år seinere. Bygningsmessig sett besto bruket tilsynelatende av to store bygningsvolumer, med en del andre, omliggende småhus. Til venstre ser vi en «låveliknende» bygning, et volum i to høye etasjers høyde, med en ark på taket. Den var forlenget i en etasje ved den gavlen som lå lengst fra opptaksstedet, mens det var murt ei høy og vid, rund skorsteinspipe for dampmaskinen som drev maskinene ved den gavlen som lå mot fotografen. Foran pipa ser vi et mindre laftehus. Bakenfor (til høyre i bildet) ser vi et stort saghus, oppført i bordkledd bindingsverk. Sammenhengende rekker av vinduer på den øvre delen av langveggene, og langsetter et oppbygg med saltak i mønepartiet, skulle antakelig gi innsig av dagslys, og dermed et innemiljø hvor det i hvert fall sommerstid var godt arbeidslys. Bruket var bygd med sikte på drift i den lyse årstida. Det hadde seks rammesager, som gikk i ti-timers skift, dag og natt i driftsperioden. Det var pauser fra seks til halv ni om morgenen og fra halv seks til ni om kvelden. Produksjonskapasiteten – i løpet av den nevnte produksjonsperioden – var 15 000 standards.Egil Abrahamsen (1893-1979), som arbeidet for Bache & Vig da dette sagbruket ble reist, forteller blant annet:«Walstad mottok meg vel, ja, med stor glede. Han var eneste russisk-talende skandinav og hadde tre norske, to svenske og to tyske montører, som ikke kunne russisk, men var avhengige av russiske hjelpemannskaper. Og arbeidet hastet, et svært lager av tømmer var avvirket og trukket på land for skur, mens selve bruket bare var halvferdig. Så min første jobb ble å fly fra det ene arbeidslag og montør til det andre, og jeg skal si jeg ble en opptatt mann! Boligbyggingen [arbeiderboliger] var bortsatt til russere og var godt fremskredet, likeså kontor og brygger. …..Arbeidet med monteringen gikk bra for meg. Jeg lærte fort de tekniske uttrykkene maskinfaget krevet, både på norsk og russisk. Med de norske og svenske montørene bar det ingen vanskeligheter med sproget, og til og med med tyskeren gikk det så noenlunde. Litt tysk kunne jeg, og litt dansk kunne han, da han var holsteiner … Ute i februar ble omsider alt maskinelt utstyr prøvekjørt, den daglige regulære drift kunne begynne og montørene kunne reise. …»

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Flåter med hytter, bygd for tømmerfløting på ei av de brede, stilleflytende nordrussiske elvene. Egil Abrahamsen, som fra 1909 arbeidet som assistent for driftsbestyreren i skogen til drammensfirmaet Bache & Vig, mintes hvordan tømmeret, etter først å være fløtet løst på et lite sidevassdrag, ble samlet i ei lense og bundet sammen i flåter med slike hytter:«Omkring 15. mai russisk tid (28. vår tid) var arbeidet med flåtene ferdig, mannskap til hver flåte forhyrt, og på disse flåtene, som var svære og sammensatt av mange småflåter, ble det satt opp en koie på hver. Nå skulle det store eventyret begynne. Vi skulle nemlig drive tømmeret, først ned Vym, så ut Vytsjegda og derfra videre ved Kotlas ut på Dvina til Arkhangelsk, med elvens mange slyngninger en strekning på til sammen 1 300 kilometer.Men før vi kunne starte, måtte presten i Seregovo tilkalles og holde messe, samt sprinkle hellig vann på alle flåter, mens alle mann gjorde korsets tegn, barhodet. Presten var en kjempe med langt, krøllet hår og digert skjegg, og han hadde en veldig barytonstemme. Det var en høytidelig, vakker seremoni, som gjorde alle glade, og det fulgte bevertning med litt vodka til, som vi spanderte. Ja, så kastet vi loss, og drivingen begynte. Landskapet var for det meste vakkert, først storskog helt ned til elven, senere, lengre nedover, kunne det veksle med bøndenes grønne marker eller steppelignende landskap med blomsterflor uten like. Iblant så vi, eftersom vi drev, her og der kirkespir som raget over horisonten. Da visste vi at vi snart kom forbi en landsby. Var det da noe vi manglet, var det min jobb å ro i forveien og kjøpe hos landhandleren det som kunne fåes. Når innkjøpet var gjort, og jeg kom i båten igjen, var flåten kommet efter med strømmen, og det var bare å ro like ut til den igjen. På denne turen fisket jeg en lakse-art som heter kumska på russisk. Det var en kort, lubben fisk med rødt kjøtt, ca. tre-fire kilo, meget fet, derfor en lakseart.Hvis vi bare hadde kunnet drive i midten av strømmen, hadde jo turen gått fort, for strømmen gikk med fem kilometer i timen, altså 120 kilometer i døgnet, men så glatt kan det ikke gå. Det er jo store, brede elver med lave bredder, og vinden tar sterkt på. Motvind holder flåtene oppe, og sidevind setter flåtene mot land. Dessuten, eftersom tiden gikk, falt vannstanden, og det åpenbarte seg lumske sandgrunner og svære bakevjer. Disse var farlige, idet en flåte kunne bli dratt langt inn i en bakevje, så falt vannstanden – og der lå flåten langt inne på land.Vår flotilje bestod av 15 separate flåter med to mann på hver, og hvis en flåte tok grunn, stoppet vi alle og hjalp den av, og dette tok jo tid. Vi begynte drivingen, som nevnt, omkring den 15. mai og kom først til Arkhangelsk i begynnelsen av august efter en meget minnerik tur. Folkene hadde akkord, og fikk 45 rubel hver for hele turen, pluss fri kost, enkel og billig, men nok tilstrekkelig. Dessuten fikk de billett med dampbåt hjem og 1 rubel per dag den tid hjemreisen varte. Vi skiltes med disse karene som gode venner ….»

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Fra akterdekket på en dampbåt, antakelig i 1930-åra. Til venstre ser vi en uniformert mann, sannsynligvis fartøyets kaptein, og til høyre en mann som var kledd i frakk og hadde sixpencelue på hodet. Sistnevnte holdt en feiekost i handa, men var åpenbart passasjer, ikke et besetningsmedlem på båten. Fotografiet er fra albumet etter Egil Abrahamsen, som fra 1928 arbeidet for den engelske banken Wm Brandt’s Sons & Co. Båtpassasjeren på fotografiet er muligens forretningsmannen «Alec», som Abrahamsen sommeren 1936 ledsaget på en tur til Arkhangelsk, der Abrahamsen tidligere hadde arbeidet for nordmenn som hadde investert i russisk trelastindustri. I Abrahamsens memoarbok – «Vinter i Seregovoskogen – Erindringer fra det norske trelasteventyret i Russland» (2015) beskrives turen til Arkhangelsk med «Alec» slik:«Et annet år kom jeg en tur til Russland igjen, det var sommeren 1936. En fremstående importør fra Hull som vi kalte for Alec, ville en tur til Arkhangelsk for å se på en del trelast og ba meg ordne reisen og bli med ham som tolk. En av mine sjefer var også med for personlig å se seg om i Russland. Alec var, selv til engelskmann å være, en usedvanlig rolig og behersket kar. Vi to en båt til Leningrad, og ble sendt videre til Moskva, hvor vi bodde på Metropol noen dager og beså oss. Akkurat da kom den sagnomsuste Stalins konstitusjon av 1936, og vakte voldsomme diskusjoner og begeistring blant russerne. Konstitusjonen inneholdt mange pene punkt om organisasjonsfrihet, talefrihet o.s.v., og folket trodde at endelig, gir Fader Stalin oss friheten tilbake som vi tilkjempet oss i 1917. Hva ble så følgene av at så mange begynte å uttale seg så høyt og fryktløst? Jo, Stalins hemmelige politi fikk satt opp nye lister over folk som var deres motstandere, store og små partifolk og andre, og disse ble i tusenvis henrettet under de påfølgende prosessene i 1937 og 1938. Var det hensikten med konstitusjonen?Omsider kom vi til Arkhangelsk, men der møtte vi en skuffelse. Det eneste skikkelige hotellet var brent ned og vi ble innkvartert på et lite, elendig, overfylt et. Nå var Alec av den type som helt fra barndommen av var vant med et kaldt bad om morgenen og et varmt om kvelden. Hvis han ikke fikk dette, ble han i dårlig humør. Nå hadde jeg hørt at det var et eneste pent rom med bad på hotellet, men det var opptatt. Jeg fikk derfor til hotellbestyreren og spurte om han kunne ordne det slik med vedkommende gjest at Alec kunne få ta sine to bad hos ham. Men det viste seg ikke å være mulig. Værelset var nemlig besatt av en marskalk Eidemann av Den røde armé, og «han er en så stor mann at jeg tør ikke spørre ham engang», sa bestyreren.Alec ble i så dårlig humør at vi reiste snart hjem. Et par måneder senere satt jeg på kontoret og leste i Times om henrettelsen av fem russiske marskalker. Nettopp da kom Alec inn for å snakke med meg. Jeg sa: «Husker du marskalk Eidemann i Arkhangelsk?» «Den fyren med badet», sa Alec. Jeg nikket bekreftende og sa at nå var han skutt av Stalin. Han kunne ikke låne oss badet, da ingen torde be ham om dette, og nå ble han skutt av Stalin på en anklage for å være spion for Tyskland og Japan. Denne anklagen var falskelig fabrikkert av Stalin og i dag, 20 år senere, er Eidemann og de andre henrettede marskalkene rehabilitert av Khrustsjovs regjering.På reisen med Alec i 1936 fikk jeg anledning til å besøke en stor «selo» (landsby) ved Dvina. Jeg hadde alltid ønsket å se denne landsbyen; skjønt jeg mange ganger passerte den på elven, enten med passasjerbåt eller bukserbåt hadde det ikke vært mulig å stoppe der.Men en dag overlot et trelastkontor som Alec og jeg hadde noe å gjøre med, oss en fin motorbåt med tre manns besetning for å ta en sightseeing-tur oppover elven Dvina. Til min glede tok karene oss så langt som til en stor, meget berømt landsby, Kholmogory, ca. 80 km. syd for Arkhangelsk, og der hørte vi og så vi mange interessante historiske ting. En del av disse hadde jeg riktignok hørt om allerede den første vinteren (1908/09) jeg tilbragte i Privodino, idet det på den tid ble fortalt alle skolebarn i hele Russland om en begavet bondegutt fra Kholmogory, som i 1730 hadde gått til fots helt til Moskva for å søke seg lærdom, og som ble Russlands største sønn som videnskapsmann, poet og sprogforsker. Jeg kan ennå huske uttrykket til de små landsbybarna som jeg satt sammen med, når de hørte lærerens fascinerende fortellinger om Mikhail Lomonosov, 19-åringen fra Kholmogory. Russlands største sønn – en bondegutt!»

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Sølvpokal med gravyr som skulle gjøre den til et minne om en hyggelig jakttur som fire karer fra Øvre Solør gjorde til gensetraktene mellom Alvdal og Folldal høsten 1908. Der bodde de på et bruk som hette Bakken. Karene var Carl Astrup (1871-1952), Ole Kjellsen Glorvigen (1869-1931), Karloth Knøsen (1855-1912) og Sigurd Svenneby (1879-1965). Glorvigen var fra Gjesåsen i Åsnes, de øvrige fra Våler. Det ble produsert en pokal til hver av deltakerne. Dette er Carl Astrups eksemplar. Sigurd Svenneby nevner Bakken og jakt- og fiskeopplevelsene han hadde der i memoarer han skrev i 1924:«Søster Marie og Ole Kj. Glorvigen bodde sammen i 1908 på gården Bakken på grensen mellom Lille-Elvdalen og Folldalen. Fredrikke og jeg var oppe en ukes tid på besøk hos dem. Selve stedet var trist, men omgivelsene var hyggelige. Ole og jeg fisket i Folla og Einungåen, og tok fisketur om Lomsjødalen til Savalen, steder jeg i 1922 på ny besøkte sammen med Fredrikke hos min gamle jaktkamerat Louis Lühnenschloss, som da hadde fått kjøpt igjen sin fars gamle stue i Lomsjødalen.Samme høst var Ole Kj. Glorvigen, Carl Astrup, Karloth Knøsen og jeg på jakt der oppe, ca. 14 dager. Det var harejakt, men fossen like nedenfor Bakken larmet slik at det var omtrent umulig å høre losen. Vi fikk da en del harer.Vi traff der oppe et par morsomme mennesker. En Peer Gynt og hans Mor Åse, som bodde i en liten stue sammen. Sønnen var veldig jeger (på ulovlig terreng), men han greide å unngå all tiltale ved å skaffe seg rett til å skyte for Universitetets zoologiske samling. Derved kunne han gå overalt, når han i ny og ne sendte en del eksemplarer til Universitetet i Christiania. Moren var en kveld nede hos oss på Bakken og fikk seg en drink, og da fortalte hun meget om sønnens jaktopplevelser, blant annet forekom følgende referat av en reinsjakt: «Da skaut a’ Peer rein’ ei salve i røva, så de’ spraka, da sju!»

Løken, Bård

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

"Min Kafe" i Thorvald Meyers gate 36.

Aakvik, Rune

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

portrett, mann, brystbildePåskrift på baksiden: Til min Ven og Musikbroder Chr. Hall til Erindring om ...(uleselig) Vaaren 1875.

Evensen, Johannes

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Thorleif Reiss i "Min søster og jeg".

Wardenær, Thorleif

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

portrett, kvinne, revyskuespillerinne, rollebilde, stående helfigur, kostymePåskrift: "Til min kjære venn, Arvid fra lille Liv."

person, ukjent

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

UB Katalog

Ermittle Trefferzahl…

Artikel & mehr
1.216 Treffer

Aktive Suchfilter

Erscheinungszeitraum

Mehr Treffer

Weniger Treffer

Gefunden in

Art der Quelle

Schlagwort

Verlag

Sprache

1.216 Treffer

UB Katalog Ermittle Trefferzahl…

Artikel & mehr 1.216 1.216 Treffer

Suchmaske

Suchergebnisse einschränken oder erweitern

UB Katalog

Ermittle Trefferzahl…

Artikel & mehr
1.216 Treffer