Suchergebnisse

Fra det såkalte «sørenerfisket» i Svartelva i grensetraktene mellom Vang og Romedal på Hedmarken tidlig på 1900-tallet. Fotografiet viser tre menn som sto og fisket med stenger på en grasbakke ved en forholdsvis stilleflytende del av elva. Bak og over dem ser vi ei fagverksbru med buet overgurt. Dette er muligens brua på det som i dag heter Hjellumvegen (fylkesveg 177). Karene fisket etter gytende mort, som lokalt ble kalt for «sørener». Fisking. Ferskvannsbiologen Hartvig Huitfeldt-Kaas (1867-1941) beskrev dette fisket i en artikkel han publiserte i Norsk Jæger- og Fiskerforenings Tidsskrift i 1901 under tittelen «Sørennefisket i Svartelven»:«Det er visst de færreste som vet hvad sørenne er for en slags fisk, og det er heller ikke saa merkelig, da sørenne er en ren lokal benævnelse i Mjøstrakterne, særlig omkring Akersviken, paa den almindelige mort (Leuciscus rutilus), naar den om vaaren gaar op i Svartelven for at gyte. Til andre tider av aaret maa den ogsaa her nøie sig med den mere ordinære benævnelse mort.Navnets etymologiske oprindelse er usikker. Man har sagt at sørenne skulde bety en fisk der rendte fra sjøen (op i elven for at gyte) og muligens være dannet analogt med det svenske navn arännare paa den nærstaaende art, som lever fortrinsvis i aaene. Denne utledelse av ordet er visst meget tvilsom. Endnu mindre rimelig er det at sætte navnet i nogen forbindelse med haveveksten syring, som av landbefolkningen uttales paa samme maate.Naar heggeblomsten begynder at springe ut haar sørennen op i Svarteven, det er et gammelt merke som aldrig slaar feil. Er heggen fuldt utsprungen, er hele fisket allerede forbi; ti det varer almindelig kun to dager.Straks den første melding kommer til Hamar og de nærmeste distrikter om at sørennen er kommen, drar smaaguttene og andre sportsinteresserte fiskere i flok og følge ut til Svartelven paa diske. Før i tiden, fortælles der, var det ogsaa skik og bruk at alle arbeidsfolk paa gaardene i omegnen fik fri for at delta i fisket de dager det stod paa.Forberedelserne er ikke store, en lang fiskestang og snøre med en ganske liten krok paa og endelig «maurtue» til agn. Uten maurtue nytter det ikke at friste sørennen. For den der ikke vet hvad maurtue er, skal det oplyses at dette er myrepupper eller myreegg, som de i daglig tale kaldes. Man spar et dypt hul i en frisk skogmyretue til man kommer til det lag, hvor eggene ligger, og tar ut et par spader filde, og man har mere end nok til en fisketur.Nedskriveren herav, der iaar fik anledning til at delta i dette fiske, kom litt ut paa formiddagen kjørende til Svartelven. Allerede i lang avsvtand saa vi nogen baater vel bemandet med fiskere og fortøiede ved hjælp av en sten midt ute i Strømmen. Paa begge elvebredder stod overalt fiskere, paa de fleste fiskepladser saa tæt ved siden af hinanden at snørene ret som det var slængtes over hverandre. Da vi var kommet helt frem kunde vi ogsaa tydelig se, hvorledes hvert øieblik fiskene slængtes i land, snart var det en bred, sprællende sørenne, snart en liten, sølvglinsenden laue, den sidste dog med nogen skuffelse for fiskeren; ti lauen nyder ikke samme sportslige anseelse som den større og vegtigere sørenne.De heldigste av fiskerne, som hadde holdt paa hele døgnet igjennem, hadde faat fiskekonterne næsten fulde, men like utrættelige var de, ti det gjaldt at skynde sig, fisket begyndte allerede at ta av, og i aften var det slut for denne gang. Kun den mørkeste tid om natten og de varmeste timer om formiddagen holdtes hvil.Det er ikke sjelden at en flink fisker paa et døgn kan hale ind saa meget som han blot er istand til at bære hjem paa ryggen. I det hele tat maa fisket siges at være meget lønnende, hvad kvantiteten angaar, ti alle faar fisk, selv den mest klodsede, om end den dygtigste og mest erfarne trækker av med hovedgevinsten. Paa den anden side kan sørennefiset ikke sies at være lønnende i den forstand at salget av fisken yder en passende erstatning fort den til fisket anvendte tid. Dertil er sørennen en altfor litet salgbar vare, ja omtrent uavsættelig; i det er næsten blot fattigfolk som vil spise dern. De som først en gang har vænnet sig til dens eiendommelige smak finder den dog noksaa god, sier de, og salter ned til eget bruk alt hvad de kan overkomme.Man maa dog ikke tro at det egentlig er i den hensigt at skaffe mat til husholdningen at denne talrige skare av fiskere møter frem, det er langt mere sportsinteressen som trækker dem. Sport er jo til en viss grad et relativt begrep, og det er sikkert nok at disse fiskere finder sørennefislet at være meget sportsmæssig. For os var det vanskelig at forstaa hvori sporten egentlig bestod, naar fisken bet med det samme snøret kom paa vandet. En smule forsigtighet maatte der vistnok utvises naar fisken ladedes, ti den er noget løs i munden. Dette er forøvrig langt lettere at utføre med vore engelske fiskestænger end bygdefiskerne med sine 18-20 fots, der sedvanlig lot fisken foreta en overmaade lang luftreise, inden den havnet et sted langt inde paa land.Men sportsmanden stikker dog altid frem og det allerede hos smaagutten. Med samme iver og samme omhu som en dreven fluefisker fæster sine fluer paa snøret sætter han sin «maurtue» paa kroken, og visst med mindst likesaa stor stolthet som fluefiskeren lander en stor ørret, slænger han sørennen i land.Litt ovenfor os stod gamle Paalsern og tok netop kroken ut av en gild sørenne med en beundrende skare smaagutter omkring sig, for hvilke han holdt et litet belærende foredrag, som vi ogsaa fik nyde godt av i forbifarten. «Først skal dere sætte paa en maurtue, saa en levende mauer og yderst paa krokspidsen en maurtue igjen, da kan ikke sørennen la være at bite paa.»Paa et par steder i den nedre del av elven har grundeierne en gammel ret til at holde «fiskebygning» og tar der i ruser eller kuper, som er den lokale benævnelse, en mængde sørenne. Kuperne, der er næsten 2 meter lange, stilles med aapningen vendende nedover strømmen. I løpet av ganske kort tid kan de bli aldeles fuldpakket av fisk. Man skulde vente at sørennen ved disse stærke efterstræbelser skulde avta betragtelig i antal. Jeg tror ikke at det er nogen grund til at frygte herfor, ialfald ikke endnu. Nogen tilbakegang i fiskemængden kan ikke med sikkerhet paavises. Nogen gamle fiskere fortæller vistnok at i deres ungdom fik de meget mere og større fisk, men konkurransen er jo saa meget større nu end før, saa det er ikke urimelig, og de gamle er gjerne tilbøielig til at se sine ungdomsminder noget for lyse.Derimod var alle enig om at mængden av opgangsfisk og utbyttet av fisket var meget varierende i de forskjellige aar, hvilket tilskrives veir- og vandstandsforholde.»

Kaas, Hartvig Huitfeldt

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Yrkesfisker Paul Stensæter (1900-1982) fisker med garn under isen i Steinsfjorden, en sidearm av Tyrifjorden på Ringerike i Buskerud. Dette fotografiet ble tatt vinteren 1978. Stensæter sto bøyd over et hull han hadde hogd i isen. Med den ene foten holdt han fast ei stikke med et garn som han varsomt trakk ned i vannet ved hjelp av et snøre han holdt i venstre hand. Ved sida av det nevnte hullet lå et garn Stensæter nettopp hadde trukket opp. I 1970-åra var etnologen Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum flere ganger på besøk hos Paul Stensæter for å observere ham i arbeid og intervjue ham om fiskeaktivitetene på ulike tider av året. Museumsmannen sammenfattet den kunnskapen han tilegnet seg om garnfisket under isen på Steinsfjorden slik:«Sikfiske med garn. Dette fisket foregikk på to steder, i åpent vann ute i Tyrifjorden og under isen i Steinsfjorden. Tyrifjorden er ofte åpen langt utover vinteren og det hender at den ikke legger seg i det hele tatt. De dro da i båt over fra Steinsfjorden og satte garn på ganske store dyp, 20-40 favner. Når det ble fisket for fullt ble det brukt 20 garn. 10 sto ute mens de øvrige var hjemme til tørking.Garnfisket under isen i Steinsfjorden begynner så fort isen legger seg om høsten, fordi tynn og gjennomsiktig is er en fordel når garna skal settes ut første gang. Å sette ut garn under isen kaller Paul for øvrig «å høgge ut garna». Dette krever en spesiell teknikk. Er isen gjennomsiktig, foregår det på følgende måte: To hull hogges med så lang avstand som lengda på garnet. Ei rett granstang på 7-8 m stikkes ned i det ene hullet med den tynneste enden først. I den tykkeste enden er det et hull hvor det blir festet ei snor. Stanga blir nå skjøvet i full fart mot det andre hullet. En viktig detalj ved denne stanga er at den skal være nyhogget. Da ligger den dypere i vannet og skubber mindre mot isen. Stanga går ikke helt fram til det andre hullet. Der den stopper blir det hogget et mindre hull og den skyves videre ved hjelp av en kjepp med ei kløft i enden. Når snora er brakt fram på denne måten, er det en enkel sak å trekke garnet under isen. Men er isen ugjennomsiktig, slik at det er umulig å se stanga, må Paul gjøre det på en annen måte. Da finner han ei lang stang med god krumming på. Så hogger han hull så tett at stanga kan stikkes ned i det ene og komme opp igjen gjennom det neste.Garnet er nå på plass under isen og står på bunnen på 5-10 favners dyp. Fra hver ende av garnet går det ei tynn snor opp til hullet i isen. Snorene går ikke opp gjennom hullet, men er festet litt ved siden. Dette er gjort for å hindre at han hogger dem av når is som har dannet seg i hullet skal fjernes.Dagens nylongarn tåler å stå ute hele vinteren. Tidligere, da lin og bomull var mest brukt, var det nødvendig å ta garna opp og tørke dem. Av de 20-40 garn som Paul brukte, var halvparten til tørk.Ettersynet, som gjerne foregår annenhver dag, begynner med at han får tak i snorene fra garnet ved å stikke en pinne med krok på innunder isen. I den borteste enden løsner han garnsnora og fester isteden ei lang nylonsnor til garnet. Tidligere brukte han snor av tvunnet hestetagl. Snora er så lang at den også rekker bort til der han står oppå isen. Ved trekkinga tar han ut fisken etter hvert. Når hele garnet er trukket, blir han stående på samme sted, tar tak i snora og drar garnet ut igjen samtidig som han passer på at det går ordentlig.I sterk kulde vil det våte garnet fryse til en klump og være umulig å sette igjen. For å hindre dette hogger han ei grop i isen bak hullet og fyller denne med vann. Etter hvert som han trekker garnet putter ha det ned i gropa og det holder seg opptint til det skal settes igjen.Når det blir mildvær og fare for at isen skal gå opp og komme i drift, må det tas spesielle forholdsregler for å hindre at garna blir dratt med isflak og forsvinner. Paul binder i slike tilfelle inn en bit snelletråd i den snora som går fra isen og ned til garnet. Kommer isen i drift, vil snelletråden ryke, og garnet blir stående igjen på samme sted. Det er da en forholdsvis enkel sak å sokne etter det.Garnfisket ga jevne tilførsler av sik gjennom det meste av vinteren. Vintersiken i Steinsfjorden er noe mindre enn høstsiken. Det går omkring 4 på kiloen, mot 3 om høsten. Fangstene varierer fra noen få til 25-30 pr. garn. Med 10 garn ute vil han kunne få opptil 200-300 sik eller 50-70 kilo. Men da blir garnene trukket bare annenhver dag.»

Ljøstad, Ole-Thorstein

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Yrkesfiskeren Paul Stensæter (1900-1982) fotografert med et garn han nettopp hadde trukket opp fra et hull i isen på Steinsfjorden for å ta ut fangsten, som lå på isen framfor beina hans. Steinsfjorden er en sidearm til Tyrifjorden på Ringerike i Buskerud. Dette fotografiet ble tatt i februar 1978.I 1970-åra var etnologen Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum flere ganger på besøk hos Paul Stensæter for å observere ham i arbeid og intervjue ham om fiskeaktivitetene på ulike tider av året. Museumsmannen sammenfattet den kunnskapen han tilegnet seg om garnfisket under isen på Steinsfjorden slik:«Sikfiske med garn. Dette fisket foregikk på to steder, i åpent vann ute i Tyrifjorden og under isen i Steinsfjorden. Tyrifjorden er ofte åpen langt utover vinteren og det hender at den ikke legger seg i det hele tatt. De dro da i båt over fra Steinsfjorden og satte garn på ganske store dyp, 20-40 favner. Når det ble fisket for fullt ble det brukt 20 garn. 10 sto ute mens de øvrige var hjemme til tørking.Garnfisket under isen i Steinsfjorden begynner så fort isen legger seg om høsten, fordi tynn og gjennomsiktig is er en fordel når garna skal settes ut første gang. Å sette ut garn under isen kaller Paul for øvrig «å høgge ut garna». Dette krever en spesiell teknikk. Er isen gjennomsiktig, foregår det på følgende måte: To hull hogges med så lang avstand som lengda på garnet. Ei rett granstang på 7-8 m stikkes ned i det ene hullet med den tynneste enden først. I den tykkeste enden er det et hull hvor det blir festet ei snor. Stanga blir nå skjøvet i full fart mot det andre hullet. En viktig detalj ved denne stanga er at den skal være nyhogget. Da ligger den dypere i vannet og skubber mindre mot isen. Stanga går ikke helt fram til det andre hullet. Der den stopper blir det hogget et mindre hull og den skyves videre ved hjelp av en kjepp med ei kløft i enden. Når snora er brakt fram på denne måten, er det en enkel sak å trekke garnet under isen. Men er isen ugjennomsiktig, slik at det er umulig å se stanga, må Paul gjøre det på en annen måte. Da finner han ei lang stang med god krumming på. Så hogger han hull så tett at stanga kan stikkes ned i det ene og komme opp igjen gjennom det neste.Garnet er nå på plass under isen og står på bunnen på 5-10 favners dyp. Fra hver ende av garnet går det ei tynn snor opp til hullet i isen. Snorene går ikke opp gjennom hullet, men er festet litt ved siden. Dette er gjort for å hindre at han hogger dem av når is som har dannet seg i hullet skal fjernes.Dagens nylongarn tåler å stå ute hele vinteren. Tidligere, da lin og bomull var mest brukt, var det nødvendig å ta garna opp og tørke dem. Av de 20-40 garn som Paul brukte, var halvparten til tørk.Ettersynet, som gjerne foregår annenhver dag, begynner med at han får tak i snorene fra garnet ved å stikke en pinne med krok på innunder isen. I den borteste enden løsner han garnsnora og fester isteden ei lang nylonsnor til garnet. Tidligere brukte han snor av tvunnet hestetagl. Snora er så lang at den også rekker bort til der han står oppå isen. Ved trekkinga tar han ut fisken etter hvert. Når hele garnet er trukket, blir han stående på samme sted, tar tak i snora og drar garnet ut igjen samtidig som han passer på at det går ordentlig.I sterk kulde vil det våte garnet fryse til en klump og være umulig å sette igjen. For å hindre dette hogger han ei grop i isen bak hullet og fyller denne med vann. Etter hvert som han trekker garnet putter ha det ned i gropa og det holder seg opptint til det skal settes igjen.Når det blir mildvær og fare for at isen skal gå opp og komme i drift, må det tas spesielle forholdsregler for å hindre at garna blir dratt med isflak og forsvinner. Paul binder i slike tilfelle inn en bit snelletråd i den snora som går fra isen og ned til garnet. Kommer isen i drift, vil snelletråden ryke, og garnet blir stående igjen på samme sted. Det er da en forholdsvis enkel sak å sokne etter det.Garnfisket ga jevne tilførsler av sik gjennom det meste av vinteren. Vintersiken i Steinsfjorden er noe mindre enn høstsiken. Det går omkring 4 på kiloen, mot 3 om høsten. Fangstene varierer fra noen få til 25-30 pr. garn. Med 10 garn ute vil han kunne få opptil 200-300 sik eller 50-70 kilo. Men da blir garnene trukket bare annenhver dag.»

Ljøstad, Ole-Thorstein

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Yrkesfiskeren Paul Stensæter (1900-1982) fisker med garn under isen i Steinsfjorden, en sidearm til Tyrifjorden på Ringerike i Buskerud. Dette fotografiet er tatt ved et av hullene Stensæter hadde hogd seg i isen med tanke på dette fisket. Det hørte to slike hull til hvert garn, ett over hver av garnets yttereder. Garna ble trukket inn under isen ved hjelp av ei lang snor, som var bundet til overtelna i den ene enden av garnet og ført under isen, fra det ene hullet til det andre. Så ble enden av den lange snora trukket over isen, mot det hullet fiskeren ville stå ved når han satte garnet. Dette fotografiet viser hvordan Paul Stensæter forsiktig trakk et garn fra ei stikke han holdt i posisjon med foten ved sida av hullet ned under isen ved hjelp av den nevnte snora. Garnet i forgrunnen skulle fiskeren ha med hjem for tørking og eventuelt vedlikehold før det ble satt ut på nytt. Stensæters garnfiske under isen på Steinsfjorden vinterstid var primært et sikfiske.I 1970-åra var etnologen Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum flere ganger på besøk hos Paul Stensæter for å observere ham i aktivitet som fisker og intervjue ham om denne virksomheten. Eknæs oppsummerte det han fikk se og høre om garnfisket under isen på Steinsfjorden slik:«Sikfiske med garn. Dette fisket foregikk på to steder, i åpent vann ute i Tyrifjorden og under isen i Steinsfjorden. Tyrifjorden er ofte åpen langt utover vinteren og det hender at den ikke legger seg i det hele tatt. De dro da i båt over fra Steinsfjorden og satte garn på ganske store dyp, 20-40 favner. Når det ble fisket for fullt ble det brukt 20 garn. 10 sto ute mens de øvrige var hjemme til tørking.Garnfisket under isen i Steinsfjorden begynner så fort isen legger seg om høsten, fordi tynn og gjennomsiktig is er en fordel når garna skal settes ut første gang. Å sette ut garn under isen kaller Paul for øvrig «å høgge ut garna». Dette krever en spesiell teknikk. Er isen gjennomsiktig, foregår det på følgende måte: To hull hogges med så lang avstand som lengda på garnet. Ei rett granstang på 7-8 m stikkes ned i det ene hullet med den tynneste enden først. I den tykkeste enden er det et hull hvor det blir festet ei snor. Stanga blir nå skjøvet i full fart mot det andre hullet. En viktig detalj ved denne stanga er at den skal være nyhogget. Da ligger den dypere i vannet og skubber mindre mot isen. Stanga går ikke helt fram til det andre hullet. Der den stopper blir det hogget et mindre hull og den skyves videre ved hjelp av en kjepp med ei kløft i enden. Når snora er brakt fram på denne måten, er det en enkel sak å trekke garnet under isen. Men er isen ugjennomsiktig, slik at det er umulig å se stanga, må Paul gjøre det på en annen måte. Da finner han ei lang stang med god krumming på. Så hogger han hull så tett at stanga kan stikkes ned i det ene og komme opp igjen gjennom det neste.Garnet er nå på plass under isen og står på bunnen på 5-10 favners dyp. Fra hver ende av garnet går det ei tynn snor opp til hullet i isen. Snorene går ikke opp gjennom hullet, men er festet litt ved siden. Dette er gjort for å hindre at han hogger dem av når is som har dannet seg i hullet skal fjernes.Dagens nylongarn tåler å stå ute hele vinteren. Tidligere, da lin og bomull var mest brukt, var det nødvendig å ta garna opp og tørke dem. Av de 20-40 garn som Paul brukte, var halvparten til tørk.Ettersynet, som gjerne foregår annenhver dag, begynner med at han får tak i snorene fra garnet ved å stikke en pinne med krok på innunder isen. I den borteste enden løsner han garnsnora og fester isteden ei lang nylonsnor til garnet. Tidligere brukte han snor av tvunnet hestetagl. Snora er så lang at den også rekker bort til der han står oppå isen. Ved trekkinga tar han ut fisken etter hvert. Når hele garnet er trukket, blir han stående på samme sted, tar tak i snora og drar garnet ut igjen samtidig som han passer på at det går ordentlig.I sterk kulde vil det våte garnet fryse til en klump og være umulig å sette igjen. For å hindre dette hogger han ei grop i isen bak hullet og fyller denne med vann. Etter hvert som han trekker garnet putter ha det ned i gropa og det holder seg opptint til det skal settes igjen.Når det blir mildvær og fare for at isen skal gå opp og komme i drift, må det tas spesielle forholdsregler for å hindre at garna blir dratt med isflak og forsvinner. Paul binder i slike tilfelle inn en bit snelletråd i den snora som går fra isen og ned til garnet. Kommer isen i drift, vil snelletråden ryke, og garnet blir stående igjen på samme sted. Det er da en forholdsvis enkel sak å sokne etter det.Garnfisket ga jevne tilførsler av sik gjennom det meste av vinteren. Vintersiken i Steinsfjorden er noe mindre enn høstsiken. Det går omkring 4 på kiloen, mot 3 om høsten. Fangstene varierer fra noen få til 25-30 pr. garn. Med 10 garn ute vil han kunne få opptil 200-300 sik eller 50-70 kilo. Men da blir garnene trukket bare annenhver dag.»

Ljøstad, Ole-Thorstein

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Yrkesfisker Paul Stensæter (1900-1982) fisker med garn under isen i Steinsfjorden, en sidearm av Tyrifjorden på Ringerike i Buskerud. Dette fotografiet ble tatt vinteren 1978. Stensæter sto bøyd over et hull han hadde hogd i isen. Med den ene foten holdt han fast ei stikke med et garn som han varsomt trakk ned i vannet ved hjelp av et snøre han holdt i venstre hand. Ved sida av det nevnte hullet lå et garn Stensæter nettopp hadde trukket opp. Ved sida av hullet sto det en spade og en isbil som fiskeren hadde brukt til å fjerne snø fra isflata og hogge opp et hull som han kunne trekke garnet gjennom. I 1970-åra var etnologen Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum flere ganger på besøk hos Paul Stensæter for å observere ham i arbeid og intervjue ham om fiskeaktivitetene på ulike tider av året. Museumsmannen sammenfattet den kunnskapen han tilegnet seg om garnfisket under isen på Steinsfjorden slik:«Sikfiske med garn. Dette fisket foregikk på to steder, i åpent vann ute i Tyrifjorden og under isen i Steinsfjorden. Tyrifjorden er ofte åpen langt utover vinteren og det hender at den ikke legger seg i det hele tatt. De dro da i båt over fra Steinsfjorden og satte garn på ganske store dyp, 20-40 favner. Når det ble fisket for fullt ble det brukt 20 garn. 10 sto ute mens de øvrige var hjemme til tørking.Garnfisket under isen i Steinsfjorden begynner så fort isen legger seg om høsten, fordi tynn og gjennomsiktig is er en fordel når garna skal settes ut første gang. Å sette ut garn under isen kaller Paul for øvrig «å høgge ut garna». Dette krever en spesiell teknikk. Er isen gjennomsiktig, foregår det på følgende måte: To hull hogges med så lang avstand som lengda på garnet. Ei rett granstang på 7-8 m stikkes ned i det ene hullet med den tynneste enden først. I den tykkeste enden er det et hull hvor det blir festet ei snor. Stanga blir nå skjøvet i full fart mot det andre hullet. En viktig detalj ved denne stanga er at den skal være nyhogget. Da ligger den dypere i vannet og skubber mindre mot isen. Stanga går ikke helt fram til det andre hullet. Der den stopper blir det hogget et mindre hull og den skyves videre ved hjelp av en kjepp med ei kløft i enden. Når snora er brakt fram på denne måten, er det en enkel sak å trekke garnet under isen. Men er isen ugjennomsiktig, slik at det er umulig å se stanga, må Paul gjøre det på en annen måte. Da finner han ei lang stang med god krumming på. Så hogger han hull så tett at stanga kan stikkes ned i det ene og komme opp igjen gjennom det neste.Garnet er nå på plass under isen og står på bunnen på 5-10 favners dyp. Fra hver ende av garnet går det ei tynn snor opp til hullet i isen. Snorene går ikke opp gjennom hullet, men er festet litt ved siden. Dette er gjort for å hindre at han hogger dem av når is som har dannet seg i hullet skal fjernes.Dagens nylongarn tåler å stå ute hele vinteren. Tidligere, da lin og bomull var mest brukt, var det nødvendig å ta garna opp og tørke dem. Av de 20-40 garn som Paul brukte, var halvparten til tørk.Ettersynet, som gjerne foregår annenhver dag, begynner med at han får tak i snorene fra garnet ved å stikke en pinne med krok på innunder isen. I den borteste enden løsner han garnsnora og fester isteden ei lang nylonsnor til garnet. Tidligere brukte han snor av tvunnet hestetagl. Snora er så lang at den også rekker bort til der han står oppå isen. Ved trekkinga tar han ut fisken etter hvert. Når hele garnet er trukket, blir han stående på samme sted, tar tak i snora og drar garnet ut igjen samtidig som han passer på at det går ordentlig.I sterk kulde vil det våte garnet fryse til en klump og være umulig å sette igjen. For å hindre dette hogger han ei grop i isen bak hullet og fyller denne med vann. Etter hvert som han trekker garnet putter ha det ned i gropa og det holder seg opptint til det skal settes igjen.Når det blir mildvær og fare for at isen skal gå opp og komme i drift, må det tas spesielle forholdsregler for å hindre at garna blir dratt med isflak og forsvinner. Paul binder i slike tilfelle inn en bit snelletråd i den snora som går fra isen og ned til garnet. Kommer isen i drift, vil snelletråden ryke, og garnet blir stående igjen på samme sted. Det er da en forholdsvis enkel sak å sokne etter det.Garnfisket ga jevne tilførsler av sik gjennom det meste av vinteren. Vintersiken i Steinsfjorden er noe mindre enn høstsiken. Det går omkring 4 på kiloen, mot 3 om høsten. Fangstene varierer fra noen få til 25-30 pr. garn. Med 10 garn ute vil han kunne få opptil 200-300 sik eller 50-70 kilo. Men da blir garnene trukket bare annenhver dag.»

Ljøstad, Ole-Thorstein

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Yrkesfisker Paul Stensæter (1900-1982) fisker med garn under isen i Steinsfjorden, en sidearm av Tyrifjorden på Ringerike i Buskerud. Dette fotografiet ble tatt vinteren 1978. Stensæter sto bøyd over et hull han hadde hogd i isen. Med den ene foten holdt han fast ei stikke med et garn som han varsomt trakk ned i vannet ved hjelp av et snøre han holdt i venstre hand. Ved sida av det nevnte hullet lå et garn Stensæter nettopp hadde trukket opp. Ved sida av hullet sto det en spade og en isbil som fiskeren hadde brukt til å fjerne snø fra isflata og hogge opp et hull som han kunne trekke garnet gjennom. I 1970-åra var etnologen Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum flere ganger på besøk hos Paul Stensæter for å observere ham i arbeid og intervjue ham om fiskeaktivitetene på ulike tider av året. Museumsmannen sammenfattet den kunnskapen han tilegnet seg om garnfisket under isen på Steinsfjorden slik:«Sikfiske med garn. Dette fisket foregikk på to steder, i åpent vann ute i Tyrifjorden og under isen i Steinsfjorden. Tyrifjorden er ofte åpen langt utover vinteren og det hender at den ikke legger seg i det hele tatt. De dro da i båt over fra Steinsfjorden og satte garn på ganske store dyp, 20-40 favner. Når det ble fisket for fullt ble det brukt 20 garn. 10 sto ute mens de øvrige var hjemme til tørking.Garnfisket under isen i Steinsfjorden begynner så fort isen legger seg om høsten, fordi tynn og gjennomsiktig is er en fordel når garna skal settes ut første gang. Å sette ut garn under isen kaller Paul for øvrig «å høgge ut garna». Dette krever en spesiell teknikk. Er isen gjennomsiktig, foregår det på følgende måte: To hull hogges med så lang avstand som lengda på garnet. Ei rett granstang på 7-8 m stikkes ned i det ene hullet med den tynneste enden først. I den tykkeste enden er det et hull hvor det blir festet ei snor. Stanga blir nå skjøvet i full fart mot det andre hullet. En viktig detalj ved denne stanga er at den skal være nyhogget. Da ligger den dypere i vannet og skubber mindre mot isen. Stanga går ikke helt fram til det andre hullet. Der den stopper blir det hogget et mindre hull og den skyves videre ved hjelp av en kjepp med ei kløft i enden. Når snora er brakt fram på denne måten, er det en enkel sak å trekke garnet under isen. Men er isen ugjennomsiktig, slik at det er umulig å se stanga, må Paul gjøre det på en annen måte. Da finner han ei lang stang med god krumming på. Så hogger han hull så tett at stanga kan stikkes ned i det ene og komme opp igjen gjennom det neste.Garnet er nå på plass under isen og står på bunnen på 5-10 favners dyp. Fra hver ende av garnet går det ei tynn snor opp til hullet i isen. Snorene går ikke opp gjennom hullet, men er festet litt ved siden. Dette er gjort for å hindre at han hogger dem av når is som har dannet seg i hullet skal fjernes.Dagens nylongarn tåler å stå ute hele vinteren. Tidligere, da lin og bomull var mest brukt, var det nødvendig å ta garna opp og tørke dem. Av de 20-40 garn som Paul brukte, var halvparten til tørk.Ettersynet, som gjerne foregår annenhver dag, begynner med at han får tak i snorene fra garnet ved å stikke en pinne med krok på innunder isen. I den borteste enden løsner han garnsnora og fester isteden ei lang nylonsnor til garnet. Tidligere brukte han snor av tvunnet hestetagl. Snora er så lang at den også rekker bort til der han står oppå isen. Ved trekkinga tar han ut fisken etter hvert. Når hele garnet er trukket, blir han stående på samme sted, tar tak i snora og drar garnet ut igjen samtidig som han passer på at det går ordentlig.I sterk kulde vil det våte garnet fryse til en klump og være umulig å sette igjen. For å hindre dette hogger han ei grop i isen bak hullet og fyller denne med vann. Etter hvert som han trekker garnet putter ha det ned i gropa og det holder seg opptint til det skal settes igjen.Når det blir mildvær og fare for at isen skal gå opp og komme i drift, må det tas spesielle forholdsregler for å hindre at garna blir dratt med isflak og forsvinner. Paul binder i slike tilfelle inn en bit snelletråd i den snora som går fra isen og ned til garnet. Kommer isen i drift, vil snelletråden ryke, og garnet blir stående igjen på samme sted. Det er da en forholdsvis enkel sak å sokne etter det.Garnfisket ga jevne tilførsler av sik gjennom det meste av vinteren. Vintersiken i Steinsfjorden er noe mindre enn høstsiken. Det går omkring 4 på kiloen, mot 3 om høsten. Fangstene varierer fra noen få til 25-30 pr. garn. Med 10 garn ute vil han kunne få opptil 200-300 sik eller 50-70 kilo. Men da blir garnene trukket bare annenhver dag.»

Ljøstad, Ole-Thorstein

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Yrkesfisker Paul Stensæter (1900-1982) fisker med garn under isen i Steinsfjorden, en sidearm av Tyrifjorden på Ringerike i Buskerud. Dette fotografiet ble tatt vinteren 1978. Stensæter sto bøyd over et hull han hadde hogd i isen. Med den ene foten holdt han fast ei stikke med et garn som han varsomt trakk ned i vannet ved hjelp av et snøre han holdt i venstre hand. Ved sida av det nevnte hullet lå et garn Stensæter nettopp hadde trukket opp. Ved sida av hullet sto det en spade og en isbil som fiskeren hadde brukt til å fjerne snø fra isflata og hogge opp et hull som han kunne trekke garnet gjennom. I 1970-åra var etnologen Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum flere ganger på besøk hos Paul Stensæter for å observere ham i arbeid og intervjue ham om fiskeaktivitetene på ulike tider av året. Museumsmannen sammenfattet den kunnskapen han tilegnet seg om garnfisket under isen på Steinsfjorden slik:«Sikfiske med garn. Dette fisket foregikk på to steder, i åpent vann ute i Tyrifjorden og under isen i Steinsfjorden. Tyrifjorden er ofte åpen langt utover vinteren og det hender at den ikke legger seg i det hele tatt. De dro da i båt over fra Steinsfjorden og satte garn på ganske store dyp, 20-40 favner. Når det ble fisket for fullt ble det brukt 20 garn. 10 sto ute mens de øvrige var hjemme til tørking.Garnfisket under isen i Steinsfjorden begynner så fort isen legger seg om høsten, fordi tynn og gjennomsiktig is er en fordel når garna skal settes ut første gang. Å sette ut garn under isen kaller Paul for øvrig «å høgge ut garna». Dette krever en spesiell teknikk. Er isen gjennomsiktig, foregår det på følgende måte: To hull hogges med så lang avstand som lengda på garnet. Ei rett granstang på 7-8 m stikkes ned i det ene hullet med den tynneste enden først. I den tykkeste enden er det et hull hvor det blir festet ei snor. Stanga blir nå skjøvet i full fart mot det andre hullet. En viktig detalj ved denne stanga er at den skal være nyhogget. Da ligger den dypere i vannet og skubber mindre mot isen. Stanga går ikke helt fram til det andre hullet. Der den stopper blir det hogget et mindre hull og den skyves videre ved hjelp av en kjepp med ei kløft i enden. Når snora er brakt fram på denne måten, er det en enkel sak å trekke garnet under isen. Men er isen ugjennomsiktig, slik at det er umulig å se stanga, må Paul gjøre det på en annen måte. Da finner han ei lang stang med god krumming på. Så hogger han hull så tett at stanga kan stikkes ned i det ene og komme opp igjen gjennom det neste.Garnet er nå på plass under isen og står på bunnen på 5-10 favners dyp. Fra hver ende av garnet går det ei tynn snor opp til hullet i isen. Snorene går ikke opp gjennom hullet, men er festet litt ved siden. Dette er gjort for å hindre at han hogger dem av når is som har dannet seg i hullet skal fjernes.Dagens nylongarn tåler å stå ute hele vinteren. Tidligere, da lin og bomull var mest brukt, var det nødvendig å ta garna opp og tørke dem. Av de 20-40 garn som Paul brukte, var halvparten til tørk.Ettersynet, som gjerne foregår annenhver dag, begynner med at han får tak i snorene fra garnet ved å stikke en pinne med krok på innunder isen. I den borteste enden løsner han garnsnora og fester isteden ei lang nylonsnor til garnet. Tidligere brukte han snor av tvunnet hestetagl. Snora er så lang at den også rekker bort til der han står oppå isen. Ved trekkinga tar han ut fisken etter hvert. Når hele garnet er trukket, blir han stående på samme sted, tar tak i snora og drar garnet ut igjen samtidig som han passer på at det går ordentlig.I sterk kulde vil det våte garnet fryse til en klump og være umulig å sette igjen. For å hindre dette hogger han ei grop i isen bak hullet og fyller denne med vann. Etter hvert som han trekker garnet putter ha det ned i gropa og det holder seg opptint til det skal settes igjen.Når det blir mildvær og fare for at isen skal gå opp og komme i drift, må det tas spesielle forholdsregler for å hindre at garna blir dratt med isflak og forsvinner. Paul binder i slike tilfelle inn en bit snelletråd i den snora som går fra isen og ned til garnet. Kommer isen i drift, vil snelletråden ryke, og garnet blir stående igjen på samme sted. Det er da en forholdsvis enkel sak å sokne etter det.Garnfisket ga jevne tilførsler av sik gjennom det meste av vinteren. Vintersiken i Steinsfjorden er noe mindre enn høstsiken. Det går omkring 4 på kiloen, mot 3 om høsten. Fangstene varierer fra noen få til 25-30 pr. garn. Med 10 garn ute vil han kunne få opptil 200-300 sik eller 50-70 kilo. Men da blir garnene trukket bare annenhver dag.»

Ljøstad, Ole-Thorstein

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Yrkesfiskeren Paul Stensæter (1900-1982) fotografert med et garn han nettopp hadde trukket opp fra et hull i isen på Steinsfjorden for å ta ut fangsten, som lå på isen framfor beina hans. Steinsfjorden er en sidearm til Tyrifjorden på Ringerike i Buskerud. Dette fotografiet ble tatt i februar 1978.I 1970-åra var etnologen Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum flere ganger på besøk hos Paul Stensæter for å observere ham i arbeid og intervjue ham om fiskeaktivitetene på ulike tider av året. Museumsmannen sammenfattet den kunnskapen han tilegnet seg om garnfisket under isen på Steinsfjorden slik:«Sikfiske med garn. Dette fisket foregikk på to steder, i åpent vann ute i Tyrifjorden og under isen i Steinsfjorden. Tyrifjorden er ofte åpen langt utover vinteren og det hender at den ikke legger seg i det hele tatt. De dro da i båt over fra Steinsfjorden og satte garn på ganske store dyp, 20-40 favner. Når det ble fisket for fullt ble det brukt 20 garn. 10 sto ute mens de øvrige var hjemme til tørking.Garnfisket under isen i Steinsfjorden begynner så fort isen legger seg om høsten, fordi tynn og gjennomsiktig is er en fordel når garna skal settes ut første gang. Å sette ut garn under isen kaller Paul for øvrig «å høgge ut garna». Dette krever en spesiell teknikk. Er isen gjennomsiktig, foregår det på følgende måte: To hull hogges med så lang avstand som lengda på garnet. Ei rett granstang på 7-8 m stikkes ned i det ene hullet med den tynneste enden først. I den tykkeste enden er det et hull hvor det blir festet ei snor. Stanga blir nå skjøvet i full fart mot det andre hullet. En viktig detalj ved denne stanga er at den skal være nyhogget. Da ligger den dypere i vannet og skubber mindre mot isen. Stanga går ikke helt fram til det andre hullet. Der den stopper blir det hogget et mindre hull og den skyves videre ved hjelp av en kjepp med ei kløft i enden. Når snora er brakt fram på denne måten, er det en enkel sak å trekke garnet under isen. Men er isen ugjennomsiktig, slik at det er umulig å se stanga, må Paul gjøre det på en annen måte. Da finner han ei lang stang med god krumming på. Så hogger han hull så tett at stanga kan stikkes ned i det ene og komme opp igjen gjennom det neste.Garnet er nå på plass under isen og står på bunnen på 5-10 favners dyp. Fra hver ende av garnet går det ei tynn snor opp til hullet i isen. Snorene går ikke opp gjennom hullet, men er festet litt ved siden. Dette er gjort for å hindre at han hogger dem av når is som har dannet seg i hullet skal fjernes.Dagens nylongarn tåler å stå ute hele vinteren. Tidligere, da lin og bomull var mest brukt, var det nødvendig å ta garna opp og tørke dem. Av de 20-40 garn som Paul brukte, var halvparten til tørk.Ettersynet, som gjerne foregår annenhver dag, begynner med at han får tak i snorene fra garnet ved å stikke en pinne med krok på innunder isen. I den borteste enden løsner han garnsnora og fester isteden ei lang nylonsnor til garnet. Tidligere brukte han snor av tvunnet hestetagl. Snora er så lang at den også rekker bort til der han står oppå isen. Ved trekkinga tar han ut fisken etter hvert. Når hele garnet er trukket, blir han stående på samme sted, tar tak i snora og drar garnet ut igjen samtidig som han passer på at det går ordentlig.I sterk kulde vil det våte garnet fryse til en klump og være umulig å sette igjen. For å hindre dette hogger han ei grop i isen bak hullet og fyller denne med vann. Etter hvert som han trekker garnet putter ha det ned i gropa og det holder seg opptint til det skal settes igjen.Når det blir mildvær og fare for at isen skal gå opp og komme i drift, må det tas spesielle forholdsregler for å hindre at garna blir dratt med isflak og forsvinner. Paul binder i slike tilfelle inn en bit snelletråd i den snora som går fra isen og ned til garnet. Kommer isen i drift, vil snelletråden ryke, og garnet blir stående igjen på samme sted. Det er da en forholdsvis enkel sak å sokne etter det.Garnfisket ga jevne tilførsler av sik gjennom det meste av vinteren. Vintersiken i Steinsfjorden er noe mindre enn høstsiken. Det går omkring 4 på kiloen, mot 3 om høsten. Fangstene varierer fra noen få til 25-30 pr. garn. Med 10 garn ute vil han kunne få opptil 200-300 sik eller 50-70 kilo. Men da blir garnene trukket bare annenhver dag.»

Ljøstad, Ole-Thorstein

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Yrkesfiskeren Paul Stensæter (1900-1982) fotografert med et garn han var i ferd med å sette ned i et hull i isen på Steinsfjorden for å fange fisk. Dette var et nylongarn som var påmontert ringformete metallsøkker. Framfor beina hans lå et annet garn som Steinsæter nettopp hadde trukket. Steinsfjorden er en sidearm til Tyrifjorden på Ringerike i Buskerud. Dette fotografiet ble tatt i februar 1978.I 1970-åra var etnologen Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum flere ganger på besøk hos Paul Stensæter for å observere ham i aktivitet som fisker og intervjue ham om denne virksomheten. Museumsmannen sammenfattet det han fikk se og høre fra garnfisket under isen på Steinsfjorden slik:«Sikfiske med garn. Dette fisket foregikk på to steder, i åpent vann ute i Tyrifjorden og under isen i Steinsfjorden. Tyrifjorden er ofte åpen langt utover vinteren og det hender at den ikke legger seg i det hele tatt. De dro da i båt over fra Steinsfjorden og satte garn på ganske store dyp, 20-40 favner. Når det ble fisket for fullt ble det brukt 20 garn. 10 sto ute mens de øvrige var hjemme til tørking.Garnfisket under isen i Steinsfjorden begynner så fort isen legger seg om høsten, fordi tynn og gjennomsiktig is er en fordel når garna skal settes ut første gang. Å sette ut garn under isen kaller Paul for øvrig «å høgge ut garna». Dette krever en spesiell teknikk. Er isen gjennomsiktig, foregår det på følgende måte: To hull hogges med så lang avstand som lengda på garnet. Ei rett granstang på 7-8 m stikkes ned i det ene hullet med den tynneste enden først. I den tykkeste enden er det et hull hvor det blir festet ei snor. Stanga blir nå skjøvet i full fart mot det andre hullet. En viktig detalj ved denne stanga er at den skal være nyhogget. Da ligger den dypere i vannet og skubber mindre mot isen. Stanga går ikke helt fram til det andre hullet. Der den stopper blir det hogget et mindre hull og den skyves videre ved hjelp av en kjepp med ei kløft i enden. Når snora er brakt fram på denne måten, er det en enkel sak å trekke garnet under isen. Men er isen ugjennomsiktig, slik at det er umulig å se stanga, må Paul gjøre det på en annen måte. Da finner han ei lang stang med god krumming på. Så hogger han hull så tett at stanga kan stikkes ned i det ene og komme opp igjen gjennom det neste.Garnet er nå på plass under isen og står på bunnen på 5-10 favners dyp. Fra hver ende av garnet går det ei tynn snor opp til hullet i isen. Snorene går ikke opp gjennom hullet, men er festet litt ved siden. Dette er gjort for å hindre at han hogger dem av når is som har dannet seg i hullet skal fjernes.Dagens nylongarn tåler å stå ute hele vinteren. Tidligere, da lin og bomull var mest brukt, var det nødvendig å ta garna opp og tørke dem. Av de 20-40 garn som Paul brukte, var halvparten til tørk.Ettersynet, som gjerne foregår annenhver dag, begynner med at han får tak i snorene fra garnet ved å stikke en pinne med krok på innunder isen. I den borteste enden løsner han garnsnora og fester isteden ei lang nylonsnor til garnet. Tidligere brukte han snor av tvunnet hestetagl. Snora er så lang at den også rekker bort til der han står oppå isen. Ved trekkinga tar han ut fisken etter hvert. Når hele garnet er trukket, blir han stående på samme sted, tar tak i snora og drar garnet ut igjen samtidig som han passer på at det går ordentlig.I sterk kulde vil det våte garnet fryse til en klump og være umulig å sette igjen. For å hindre dette hogger han ei grop i isen bak hullet og fyller denne med vann. Etter hvert som han trekker garnet putter ha det ned i gropa og det holder seg opptint til det skal settes igjen.Når det blir mildvær og fare for at isen skal gå opp og komme i drift, må det tas spesielle forholdsregler for å hindre at garna blir dratt med isflak og forsvinner. Paul binder i slike tilfelle inn en bit snelletråd i den snora som går fra isen og ned til garnet. Kommer isen i drift, vil snelletråden ryke, og garnet blir stående igjen på samme sted. Det er da en forholdsvis enkel sak å sokne etter det.Garnfisket ga jevne tilførsler av sik gjennom det meste av vinteren. Vintersiken i Steinsfjorden er noe mindre enn høstsiken. Det går omkring 4 på kiloen, mot 3 om høsten. Fangstene varierer fra noen få til 25-30 pr. garn. Med 10 garn ute vil han kunne få opptil 200-300 sik eller 50-70 kilo. Men da blir garnene trukket bare annenhver dag.»

Ljøstad, Ole-Thorstein

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Yrkesfiskeren Paul Stensæter (1900-1982), fotografert mens han sto bøyd over et hull i isen hvor han skulle trekke et garn. Stensæter hadde fiske i Steinsfjorden, en sidearm til Tyrifjorden på Ringerike, som hovedinntektskilde, og vinterstid var det denne fiskemetoden som kunne gi fangster. Det var særlig sik (Coregonus lavaretus) som gikk i garna på denne årstida. Da dette fotografiet ble tatt var Stensæter kledd i vindjakke med strikkejakke under. På beina hadde han vadmelsbukser og langskaftete gummistølvler, og på hodet bar han en sydvest.I 1970-åra var etnologen Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum flere ganger på besøk hos Paul Stensæter for å observere ham i aktivitet som fisker og intervjue ham om denne virksomheten. Eknæs oppsummerte det han fikk se og høre om garnfisket under isen på Steinsfjorden slik:«Sikfiske med garn. Dette fisket foregikk på to steder, i åpent vann ute i Tyrifjorden og under isen i Steinsfjorden. Tyrifjorden er ofte åpen langt utover vinteren og det hender at den ikke legger seg i det hele tatt. De dro da i båt over fra Steinsfjorden og satte garn på ganske store dyp, 20-40 favner. Når det ble fisket for fullt ble det brukt 20 garn. 10 sto ute mens de øvrige var hjemme til tørking.Garnfisket under isen i Steinsfjorden begynner så fort isen legger seg om høsten, fordi tynn og gjennomsiktig is er en fordel når garna skal settes ut første gang. Å sette ut garn under isen kaller Paul for øvrig «å høgge ut garna». Dette krever en spesiell teknikk. Er isen gjennomsiktig, foregår det på følgende måte: To hull hogges med så lang avstand som lengda på garnet. Ei rett granstang på 7-8 m stikkes ned i det ene hullet med den tynneste enden først. I den tykkeste enden er det et hull hvor det blir festet ei snor. Stanga blir nå skjøvet i full fart mot det andre hullet. En viktig detalj ved denne stanga er at den skal være nyhogget. Da ligger den dypere i vannet og skubber mindre mot isen. Stanga går ikke helt fram til det andre hullet. Der den stopper blir det hogget et mindre hull og den skyves videre ved hjelp av en kjepp med ei kløft i enden. Når snora er brakt fram på denne måten, er det en enkel sak å trekke garnet under isen. Men er isen ugjennomsiktig, slik at det er umulig å se stanga, må Paul gjøre det på en annen måte. Da finner han ei lang stang med god krumming på. Så hogger han hull så tett at stanga kan stikkes ned i det ene og komme opp igjen gjennom det neste.Garnet er nå på plass under isen og står på bunnen på 5-10 favners dyp. Fra hver ende av garnet går det ei tynn snor opp til hullet i isen. Snorene går ikke opp gjennom hullet, men er festet litt ved siden. Dette er gjort for å hindre at han hogger dem av når is som har dannet seg i hullet skal fjernes.Dagens nylongarn tåler å stå ute hele vinteren. Tidligere, da lin og bomull var mest brukt, var det nødvendig å ta garna opp og tørke dem. Av de 20-40 garn som Paul brukte, var halvparten til tørk.Ettersynet, som gjerne foregår annenhver dag, begynner med at han får tak i snorene fra garnet ved å stikke en pinne med krok på innunder isen. I den borteste enden løsner han garnsnora og fester isteden ei lang nylonsnor til garnet. Tidligere brukte han snor av tvunnet hestetagl. Snora er så lang at den også rekker bort til der han står oppå isen. Ved trekkinga tar han ut fisken etter hvert. Når hele garnet er trukket, blir han stående på samme sted, tar tak i snora og drar garnet ut igjen samtidig som han passer på at det går ordentlig.I sterk kulde vil det våte garnet fryse til en klump og være umulig å sette igjen. For å hindre dette hogger han ei grop i isen bak hullet og fyller denne med vann. Etter hvert som han trekker garnet putter ha det ned i gropa og det holder seg opptint til det skal settes igjen.Når det blir mildvær og fare for at isen skal gå opp og komme i drift, må det tas spesielle forholdsregler for å hindre at garna blir dratt med isflak og forsvinner. Paul binder i slike tilfelle inn en bit snelletråd i den snora som går fra isen og ned til garnet. Kommer isen i drift, vil snelletråden ryke, og garnet blir stående igjen på samme sted. Det er da en forholdsvis enkel sak å sokne etter det.Garnfisket ga jevne tilførsler av sik gjennom det meste av vinteren. Vintersiken i Steinsfjorden er noe mindre enn høstsiken. Det går omkring 4 på kiloen, mot 3 om høsten. Fangstene varierer fra noen få til 25-30 pr. garn. Med 10 garn ute vil han kunne få opptil 200-300 sik eller 50-70 kilo. Men da blir garnene trukket bare annenhver dag.»

Ljøstad, Ole-Thorstein

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Nærbilde av yrkesfiskeren Paul Stensæter (1900-1982) som satte nylongarn gjennom et hull i isen på Steinsfjorden, en sidearm til Tyrifjorden på Ringerike i Buskerud. Fiskeren hadde lagd to hull i isen som han trakk garnet mellom ved hjelp av snorer som var festet til overtelnene. Dette fotografiet ble tatt vinteren 1978.I 1970-åra var etnologen Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum flere ganger på besøk hos Paul Stensæter for å observere ham i aktivitet som fisker og intervjue ham om denne virksomheten. Eknæs oppsummerte det han fikk se og høre om garnfisket under isen på Steinsfjorden slik:«Sikfiske med garn. Dette fisket foregikk på to steder, i åpent vann ute i Tyrifjorden og under isen i Steinsfjorden. Tyrifjorden er ofte åpen langt utover vinteren og det hender at den ikke legger seg i det hele tatt. De dro da i båt over fra Steinsfjorden og satte garn på ganske store dyp, 20-40 favner. Når det ble fisket for fullt ble det brukt 20 garn. 10 sto ute mens de øvrige var hjemme til tørking.Garnfisket under isen i Steinsfjorden begynner så fort isen legger seg om høsten, fordi tynn og gjennomsiktig is er en fordel når garna skal settes ut første gang. Å sette ut garn under isen kaller Paul for øvrig «å høgge ut garna». Dette krever en spesiell teknikk. Er isen gjennomsiktig, foregår det på følgende måte: To hull hogges med så lang avstand som lengda på garnet. Ei rett granstang på 7-8 m stikkes ned i det ene hullet med den tynneste enden først. I den tykkeste enden er det et hull hvor det blir festet ei snor. Stanga blir nå skjøvet i full fart mot det andre hullet. En viktig detalj ved denne stanga er at den skal være nyhogget. Da ligger den dypere i vannet og skubber mindre mot isen. Stanga går ikke helt fram til det andre hullet. Der den stopper blir det hogget et mindre hull og den skyves videre ved hjelp av en kjepp med ei kløft i enden. Når snora er brakt fram på denne måten, er det en enkel sak å trekke garnet under isen. Men er isen ugjennomsiktig, slik at det er umulig å se stanga, må Paul gjøre det på en annen måte. Da finner han ei lang stang med god krumming på. Så hogger han hull så tett at stanga kan stikkes ned i det ene og komme opp igjen gjennom det neste.Garnet er nå på plass under isen og står på bunnen på 5-10 favners dyp. Fra hver ende av garnet går det ei tynn snor opp til hullet i isen. Snorene går ikke opp gjennom hullet, men er festet litt ved siden. Dette er gjort for å hindre at han hogger dem av når is som har dannet seg i hullet skal fjernes.Dagens nylongarn tåler å stå ute hele vinteren. Tidligere, da lin og bomull var mest brukt, var det nødvendig å ta garna opp og tørke dem. Av de 20-40 garn som Paul brukte, var halvparten til tørk.Ettersynet, som gjerne foregår annenhver dag, begynner med at han får tak i snorene fra garnet ved å stikke en pinne med krok på innunder isen. I den borteste enden løsner han garnsnora og fester isteden ei lang nylonsnor til garnet. Tidligere brukte han snor av tvunnet hestetagl. Snora er så lang at den også rekker bort til der han står oppå isen. Ved trekkinga tar han ut fisken etter hvert. Når hele garnet er trukket, blir han stående på samme sted, tar tak i snora og drar garnet ut igjen samtidig som han passer på at det går ordentlig.I sterk kulde vil det våte garnet fryse til en klump og være umulig å sette igjen. For å hindre dette hogger han ei grop i isen bak hullet og fyller denne med vann. Etter hvert som han trekker garnet putter ha det ned i gropa og det holder seg opptint til det skal settes igjen.Når det blir mildvær og fare for at isen skal gå opp og komme i drift, må det tas spesielle forholdsregler for å hindre at garna blir dratt med isflak og forsvinner. Paul binder i slike tilfelle inn en bit snelletråd i den snora som går fra isen og ned til garnet. Kommer isen i drift, vil snelletråden ryke, og garnet blir stående igjen på samme sted. Det er da en forholdsvis enkel sak å sokne etter det.Garnfisket ga jevne tilførsler av sik gjennom det meste av vinteren. Vintersiken i Steinsfjorden er noe mindre enn høstsiken. Det går omkring 4 på kiloen, mot 3 om høsten. Fangstene varierer fra noen få til 25-30 pr. garn. Med 10 garn ute vil han kunne få opptil 200-300 sik eller 50-70 kilo. Men da blir garnene trukket bare annenhver dag.»

Ljøstad, Ole-Thorstein

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Yrkesfiskeren Paul Stensæter (1900-1982) setter garn gjennom et hull i isen på Steinsfjorden, en sidearm til Tyrifjorden på Ringerike i Buskerud. Her ser vi Stensæter stå bøyd over hullet hvor han slipper garnet forsiktig ned i vannet mens han strekker det i riktig posisjon ved å dra i ei snor fra et annet hull et stykke unna. I forgrunnen ser vi et garn Stensæter nettopp hadde trukket opp for å ta fangsten ut av. Dette fotografiet ble tatt i februar 1978.I 1970-åra var etnologen Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum flere ganger på besøk hos Paul Stensæter for å observere ham i aktivitet som fisker og intervjue ham om denne virksomheten. Eknæs oppsummerte det han fikk se og høre om garnfisket under isen på Steinsfjorden slik:«Sikfiske med garn. Dette fisket foregikk på to steder, i åpent vann ute i Tyrifjorden og under isen i Steinsfjorden. Tyrifjorden er ofte åpen langt utover vinteren og det hender at den ikke legger seg i det hele tatt. De dro da i båt over fra Steinsfjorden og satte garn på ganske store dyp, 20-40 favner. Når det ble fisket for fullt ble det brukt 20 garn. 10 sto ute mens de øvrige var hjemme til tørking.Garnfisket under isen i Steinsfjorden begynner så fort isen legger seg om høsten, fordi tynn og gjennomsiktig is er en fordel når garna skal settes ut første gang. Å sette ut garn under isen kaller Paul for øvrig «å høgge ut garna». Dette krever en spesiell teknikk. Er isen gjennomsiktig, foregår det på følgende måte: To hull hogges med så lang avstand som lengda på garnet. Ei rett granstang på 7-8 m stikkes ned i det ene hullet med den tynneste enden først. I den tykkeste enden er det et hull hvor det blir festet ei snor. Stanga blir nå skjøvet i full fart mot det andre hullet. En viktig detalj ved denne stanga er at den skal være nyhogget. Da ligger den dypere i vannet og skubber mindre mot isen. Stanga går ikke helt fram til det andre hullet. Der den stopper blir det hogget et mindre hull og den skyves videre ved hjelp av en kjepp med ei kløft i enden. Når snora er brakt fram på denne måten, er det en enkel sak å trekke garnet under isen. Men er isen ugjennomsiktig, slik at det er umulig å se stanga, må Paul gjøre det på en annen måte. Da finner han ei lang stang med god krumming på. Så hogger han hull så tett at stanga kan stikkes ned i det ene og komme opp igjen gjennom det neste.Garnet er nå på plass under isen og står på bunnen på 5-10 favners dyp. Fra hver ende av garnet går det ei tynn snor opp til hullet i isen. Snorene går ikke opp gjennom hullet, men er festet litt ved siden. Dette er gjort for å hindre at han hogger dem av når is som har dannet seg i hullet skal fjernes.Dagens nylongarn tåler å stå ute hele vinteren. Tidligere, da lin og bomull var mest brukt, var det nødvendig å ta garna opp og tørke dem. Av de 20-40 garn som Paul brukte, var halvparten til tørk.Ettersynet, som gjerne foregår annenhver dag, begynner med at han får tak i snorene fra garnet ved å stikke en pinne med krok på innunder isen. I den borteste enden løsner han garnsnora og fester isteden ei lang nylonsnor til garnet. Tidligere brukte han snor av tvunnet hestetagl. Snora er så lang at den også rekker bort til der han står oppå isen. Ved trekkinga tar han ut fisken etter hvert. Når hele garnet er trukket, blir han stående på samme sted, tar tak i snora og drar garnet ut igjen samtidig som han passer på at det går ordentlig.I sterk kulde vil det våte garnet fryse til en klump og være umulig å sette igjen. For å hindre dette hogger han ei grop i isen bak hullet og fyller denne med vann. Etter hvert som han trekker garnet putter ha det ned i gropa og det holder seg opptint til det skal settes igjen.Når det blir mildvær og fare for at isen skal gå opp og komme i drift, må det tas spesielle forholdsregler for å hindre at garna blir dratt med isflak og forsvinner. Paul binder i slike tilfelle inn en bit snelletråd i den snora som går fra isen og ned til garnet. Kommer isen i drift, vil snelletråden ryke, og garnet blir stående igjen på samme sted. Det er da en forholdsvis enkel sak å sokne etter det.Garnfisket ga jevne tilførsler av sik gjennom det meste av vinteren. Vintersiken i Steinsfjorden er noe mindre enn høstsiken. Det går omkring 4 på kiloen, mot 3 om høsten. Fangstene varierer fra noen få til 25-30 pr. garn. Med 10 garn ute vil han kunne få opptil 200-300 sik eller 50-70 kilo. Men da blir garnene trukket bare annenhver dag.»

Ljøstad, Ole-Thorstein

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Yrkesfiskeren Paul Stensæter (1900-1982), fotografert mens han sto bøyd over et hull i isen på Steinsfjorden, en sidearm til Tyrifjorden på Ringerike, der han fisket med garn også vinterstid. Her kan det se ut til at han bandt ei snor til den ene enden av overtelna på garnet, muligens for å feste ei snor som skulle trekkes opp langs kanten av hullet og forankres i en pinne oppå isen.I 1970-åra var etnologen Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum flere ganger på besøk hos Paul Stensæter for å observere ham i aktivitet som fisker og intervjue ham om denne virksomheten. Eknæs oppsummerte det han fikk se og høre om garnfisket under isen på Steinsfjorden slik:«Sikfiske med garn. Dette fisket foregikk på to steder, i åpent vann ute i Tyrifjorden og under isen i Steinsfjorden. Tyrifjorden er ofte åpen langt utover vinteren og det hender at den ikke legger seg i det hele tatt. De dro da i båt over fra Steinsfjorden og satte garn på ganske store dyp, 20-40 favner. Når det ble fisket for fullt ble det brukt 20 garn. 10 sto ute mens de øvrige var hjemme til tørking.Garnfisket under isen i Steinsfjorden begynner så fort isen legger seg om høsten, fordi tynn og gjennomsiktig is er en fordel når garna skal settes ut første gang. Å sette ut garn under isen kaller Paul for øvrig «å høgge ut garna». Dette krever en spesiell teknikk. Er isen gjennomsiktig, foregår det på følgende måte: To hull hogges med så lang avstand som lengda på garnet. Ei rett granstang på 7-8 m stikkes ned i det ene hullet med den tynneste enden først. I den tykkeste enden er det et hull hvor det blir festet ei snor. Stanga blir nå skjøvet i full fart mot det andre hullet. En viktig detalj ved denne stanga er at den skal være nyhogget. Da ligger den dypere i vannet og skubber mindre mot isen. Stanga går ikke helt fram til det andre hullet. Der den stopper blir det hogget et mindre hull og den skyves videre ved hjelp av en kjepp med ei kløft i enden. Når snora er brakt fram på denne måten, er det en enkel sak å trekke garnet under isen. Men er isen ugjennomsiktig, slik at det er umulig å se stanga, må Paul gjøre det på en annen måte. Da finner han ei lang stang med god krumming på. Så hogger han hull så tett at stanga kan stikkes ned i det ene og komme opp igjen gjennom det neste.Garnet er nå på plass under isen og står på bunnen på 5-10 favners dyp. Fra hver ende av garnet går det ei tynn snor opp til hullet i isen. Snorene går ikke opp gjennom hullet, men er festet litt ved siden. Dette er gjort for å hindre at han hogger dem av når is som har dannet seg i hullet skal fjernes.Dagens nylongarn tåler å stå ute hele vinteren. Tidligere, da lin og bomull var mest brukt, var det nødvendig å ta garna opp og tørke dem. Av de 20-40 garn som Paul brukte, var halvparten til tørk.Ettersynet, som gjerne foregår annenhver dag, begynner med at han får tak i snorene fra garnet ved å stikke en pinne med krok på innunder isen. I den borteste enden løsner han garnsnora og fester isteden ei lang nylonsnor til garnet. Tidligere brukte han snor av tvunnet hestetagl. Snora er så lang at den også rekker bort til der han står oppå isen. Ved trekkinga tar han ut fisken etter hvert. Når hele garnet er trukket, blir han stående på samme sted, tar tak i snora og drar garnet ut igjen samtidig som han passer på at det går ordentlig.I sterk kulde vil det våte garnet fryse til en klump og være umulig å sette igjen. For å hindre dette hogger han ei grop i isen bak hullet og fyller denne med vann. Etter hvert som han trekker garnet putter ha det ned i gropa og det holder seg opptint til det skal settes igjen.Når det blir mildvær og fare for at isen skal gå opp og komme i drift, må det tas spesielle forholdsregler for å hindre at garna blir dratt med isflak og forsvinner. Paul binder i slike tilfelle inn en bit snelletråd i den snora som går fra isen og ned til garnet. Kommer isen i drift, vil snelletråden ryke, og garnet blir stående igjen på samme sted. Det er da en forholdsvis enkel sak å sokne etter det.Garnfisket ga jevne tilførsler av sik gjennom det meste av vinteren. Vintersiken i Steinsfjorden er noe mindre enn høstsiken. Det går omkring 4 på kiloen, mot 3 om høsten. Fangstene varierer fra noen få til 25-30 pr. garn. Med 10 garn ute vil han kunne få opptil 200-300 sik eller 50-70 kilo. Men da blir garnene trukket bare annenhver dag.»

Ljøstad, Ole-Thorstein

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Yrkesfiskeren Paul Stensæter (1900-1982), fotografert med en spade i den ene handa og ei isbile under den andre armen mens han gikk i et tråkk utover den snødekte isen på Steinsfjorden, en sidearm til Tyrifjorden på Ringerike. Stensæter skulle dra garn han hadde stående under isen, og de nevnte redskapene var nødvendig utstyr i denne sammenhengen. Fiskeren var kledd i vindjakke med et strikkeplagg under. På beina hadde han vadmelsbukser og langskaftete gummistølvler, og på hodet bar han en sydvest. I 1970-åra var etnologen Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum flere ganger på besøk hos Paul Stensæter for å observere ham i aktivitet som fisker og intervjue ham om denne virksomheten. Eknæs oppsummerte det han fikk se og høre om garnfisket under isen på Steinsfjorden slik:«Sikfiske med garn. Dette fisket foregikk på to steder, i åpent vann ute i Tyrifjorden og under isen i Steinsfjorden. Tyrifjorden er ofte åpen langt utover vinteren og det hender at den ikke legger seg i det hele tatt. De dro da i båt over fra Steinsfjorden og satte garn på ganske store dyp, 20-40 favner. Når det ble fisket for fullt ble det brukt 20 garn. 10 sto ute mens de øvrige var hjemme til tørking.Garnfisket under isen i Steinsfjorden begynner så fort isen legger seg om høsten, fordi tynn og gjennomsiktig is er en fordel når garna skal settes ut første gang. Å sette ut garn under isen kaller Paul for øvrig «å høgge ut garna». Dette krever en spesiell teknikk. Er isen gjennomsiktig, foregår det på følgende måte: To hull hogges med så lang avstand som lengda på garnet. Ei rett granstang på 7-8 m stikkes ned i det ene hullet med den tynneste enden først. I den tykkeste enden er det et hull hvor det blir festet ei snor. Stanga blir nå skjøvet i full fart mot det andre hullet. En viktig detalj ved denne stanga er at den skal være nyhogget. Da ligger den dypere i vannet og skubber mindre mot isen. Stanga går ikke helt fram til det andre hullet. Der den stopper blir det hogget et mindre hull og den skyves videre ved hjelp av en kjepp med ei kløft i enden. Når snora er brakt fram på denne måten, er det en enkel sak å trekke garnet under isen. Men er isen ugjennomsiktig, slik at det er umulig å se stanga, må Paul gjøre det på en annen måte. Da finner han ei lang stang med god krumming på. Så hogger han hull så tett at stanga kan stikkes ned i det ene og komme opp igjen gjennom det neste.Garnet er nå på plass under isen og står på bunnen på 5-10 favners dyp. Fra hver ende av garnet går det ei tynn snor opp til hullet i isen. Snorene går ikke opp gjennom hullet, men er festet litt ved siden. Dette er gjort for å hindre at han hogger dem av når is som har dannet seg i hullet skal fjernes.Dagens nylongarn tåler å stå ute hele vinteren. Tidligere, da lin og bomull var mest brukt, var det nødvendig å ta garna opp og tørke dem. Av de 20-40 garn som Paul brukte, var halvparten til tørk.Ettersynet, som gjerne foregår annenhver dag, begynner med at han får tak i snorene fra garnet ved å stikke en pinne med krok på innunder isen. I den borteste enden løsner han garnsnora og fester isteden ei lang nylonsnor til garnet. Tidligere brukte han snor av tvunnet hestetagl. Snora er så lang at den også rekker bort til der han står oppå isen. Ved trekkinga tar han ut fisken etter hvert. Når hele garnet er trukket, blir han stående på samme sted, tar tak i snora og drar garnet ut igjen samtidig som han passer på at det går ordentlig.I sterk kulde vil det våte garnet fryse til en klump og være umulig å sette igjen. For å hindre dette hogger han ei grop i isen bak hullet og fyller denne med vann. Etter hvert som han trekker garnet putter ha det ned i gropa og det holder seg opptint til det skal settes igjen.Når det blir mildvær og fare for at isen skal gå opp og komme i drift, må det tas spesielle forholdsregler for å hindre at garna blir dratt med isflak og forsvinner. Paul binder i slike tilfelle inn en bit snelletråd i den snora som går fra isen og ned til garnet. Kommer isen i drift, vil snelletråden ryke, og garnet blir stående igjen på samme sted. Det er da en forholdsvis enkel sak å sokne etter det.Garnfisket ga jevne tilførsler av sik gjennom det meste av vinteren. Vintersiken i Steinsfjorden er noe mindre enn høstsiken. Det går omkring 4 på kiloen, mot 3 om høsten. Fangstene varierer fra noen få til 25-30 pr. garn. Med 10 garn ute vil han kunne få opptil 200-300 sik eller 50-70 kilo. Men da blir garnene trukket bare annenhver dag.»

Ljøstad, Ole-Thorstein

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Yrkesfiskeren Paul Stensæter (1900-1982) fisker med garn under isen i Steinsfjorden, en sidearm til Tyrifjorden på Ringerike (Hole koimmune i Buskerud). Da dette fotografiet ble tatt var Paul i ferd med å feste ei snor i den ene enden av overtelna på garnet. Denne blir dratt med under isen når han trekker garnet fra den andre enden, og den var helt nødvendig når garnet, etter at fangsten var plukket ut av maskene, skulle trekkes tilbake under isen igjen for videre fiske.I 1970-åra var etnologen Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum flere ganger på besøk hos Paul Stensæter for å observere ham i aktivitet som fisker og intervjue ham om denne virksomheten. Eknæs oppsummerte det han fikk se og høre om garnfisket under isen på Steinsfjorden slik:«Sikfiske med garn. Dette fisket foregikk på to steder, i åpent vann ute i Tyrifjorden og under isen i Steinsfjorden. Tyrifjorden er ofte åpen langt utover vinteren og det hender at den ikke legger seg i det hele tatt. De dro da i båt over fra Steinsfjorden og satte garn på ganske store dyp, 20-40 favner. Når det ble fisket for fullt ble det brukt 20 garn. 10 sto ute mens de øvrige var hjemme til tørking.Garnfisket under isen i Steinsfjorden begynner så fort isen legger seg om høsten, fordi tynn og gjennomsiktig is er en fordel når garna skal settes ut første gang. Å sette ut garn under isen kaller Paul for øvrig «å høgge ut garna». Dette krever en spesiell teknikk. Er isen gjennomsiktig, foregår det på følgende måte: To hull hogges med så lang avstand som lengda på garnet. Ei rett granstang på 7-8 m stikkes ned i det ene hullet med den tynneste enden først. I den tykkeste enden er det et hull hvor det blir festet ei snor. Stanga blir nå skjøvet i full fart mot det andre hullet. En viktig detalj ved denne stanga er at den skal være nyhogget. Da ligger den dypere i vannet og skubber mindre mot isen. Stanga går ikke helt fram til det andre hullet. Der den stopper blir det hogget et mindre hull og den skyves videre ved hjelp av en kjepp med ei kløft i enden. Når snora er brakt fram på denne måten, er det en enkel sak å trekke garnet under isen. Men er isen ugjennomsiktig, slik at det er umulig å se stanga, må Paul gjøre det på en annen måte. Da finner han ei lang stang med god krumming på. Så hogger han hull så tett at stanga kan stikkes ned i det ene og komme opp igjen gjennom det neste.Garnet er nå på plass under isen og står på bunnen på 5-10 favners dyp. Fra hver ende av garnet går det ei tynn snor opp til hullet i isen. Snorene går ikke opp gjennom hullet, men er festet litt ved siden. Dette er gjort for å hindre at han hogger dem av når is som har dannet seg i hullet skal fjernes.Dagens nylongarn tåler å stå ute hele vinteren. Tidligere, da lin og bomull var mest brukt, var det nødvendig å ta garna opp og tørke dem. Av de 20-40 garn som Paul brukte, var halvparten til tørk.Ettersynet, som gjerne foregår annenhver dag, begynner med at han får tak i snorene fra garnet ved å stikke en pinne med krok på innunder isen. I den borteste enden løsner han garnsnora og fester isteden ei lang nylonsnor til garnet. Tidligere brukte han snor av tvunnet hestetagl. Snora er så lang at den også rekker bort til der han står oppå isen. Ved trekkinga tar han ut fisken etter hvert. Når hele garnet er trukket, blir han stående på samme sted, tar tak i snora og drar garnet ut igjen samtidig som han passer på at det går ordentlig.I sterk kulde vil det våte garnet fryse til en klump og være umulig å sette igjen. For å hindre dette hogger han ei grop i isen bak hullet og fyller denne med vann. Etter hvert som han trekker garnet putter ha det ned i gropa og det holder seg opptint til det skal settes igjen.Når det blir mildvær og fare for at isen skal gå opp og komme i drift, må det tas spesielle forholdsregler for å hindre at garna blir dratt med isflak og forsvinner. Paul binder i slike tilfelle inn en bit snelletråd i den snora som går fra isen og ned til garnet. Kommer isen i drift, vil snelletråden ryke, og garnet blir stående igjen på samme sted. Det er da en forholdsvis enkel sak å sokne etter det.Garnfisket ga jevne tilførsler av sik gjennom det meste av vinteren. Vintersiken i Steinsfjorden er noe mindre enn høstsiken. Det går omkring 4 på kiloen, mot 3 om høsten. Fangstene varierer fra noen få til 25-30 pr. garn. Med 10 garn ute vil han kunne få opptil 200-300 sik eller 50-70 kilo. Men da blir garnene trukket bare annenhver dag.»

Ljøstad, Ole-Thorstein

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Yrkesfiskeren Paul Stensæter (1900-1982), fotografert mens han sto og hakket opp et tilfrosset hull i isen der han hadde satt garn. Hullet ble gjenåpnet ved hjelp av ei isbile. Stensæter hadde fiske i Steinsfjorden, en sidearm til Tyrifjorden på Ringerike, som hovedinntektskilde, og vinterstid var det garnfisket som var det mest effektive. Det var særlig sik (Coregonus lavaretus) som gikk i garna på denne årstida. Da dette fotografiet ble tatt var Stensæter kledd i vindjakke med strikkejakke under. På beina hadde han vadmelsbukser og langskaftete gummistølvler, og på hodet bar han en sydvest.I 1970-åra var etnologen Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum mange ganger på besøk hos Paul Stensæter for å observere ham i arbeid og intervjue ham fisket. Det Eknæs fikk se og høre om garnfisket under isen på Steinsfjorden sammenfattet han slik:«Sikfiske med garn. Dette fisket foregikk på to steder, i åpent vann ute i Tyrifjorden og under isen i Steinsfjorden. Tyrifjorden er ofte åpen langt utover vinteren og det hender at den ikke legger seg i det hele tatt. De dro da i båt over fra Steinsfjorden og satte garn på ganske store dyp, 20-40 favner. Når det ble fisket for fullt ble det brukt 20 garn. 10 sto ute mens de øvrige var hjemme til tørking.Garnfisket under isen i Steinsfjorden begynner så fort isen legger seg om høsten, fordi tynn og gjennomsiktig is er en fordel når garna skal settes ut første gang. Å sette ut garn under isen kaller Paul for øvrig «å høgge ut garna». Dette krever en spesiell teknikk. Er isen gjennomsiktig, foregår det på følgende måte: To hull hogges med så lang avstand som lengda på garnet. Ei rett granstang på 7-8 m stikkes ned i det ene hullet med den tynneste enden først. I den tykkeste enden er det et hull hvor det blir festet ei snor. Stanga blir nå skjøvet i full fart mot det andre hullet. En viktig detalj ved denne stanga er at den skal være nyhogget. Da ligger den dypere i vannet og skubber mindre mot isen. Stanga går ikke helt fram til det andre hullet. Der den stopper blir det hogget et mindre hull og den skyves videre ved hjelp av en kjepp med ei kløft i enden. Når snora er brakt fram på denne måten, er det en enkel sak å trekke garnet under isen. Men er isen ugjennomsiktig, slik at det er umulig å se stanga, må Paul gjøre det på en annen måte. Da finner han ei lang stang med god krumming på. Så hogger han hull så tett at stanga kan stikkes ned i det ene og komme opp igjen gjennom det neste.Garnet er nå på plass under isen og står på bunnen på 5-10 favners dyp. Fra hver ende av garnet går det ei tynn snor opp til hullet i isen. Snorene går ikke opp gjennom hullet, men er festet litt ved siden. Dette er gjort for å hindre at han hogger dem av når is som har dannet seg i hullet skal fjernes.Dagens nylongarn tåler å stå ute hele vinteren. Tidligere, da lin og bomull var mest brukt, var det nødvendig å ta garna opp og tørke dem. Av de 20-40 garn som Paul brukte, var halvparten til tørk.Ettersynet, som gjerne foregår annenhver dag, begynner med at han får tak i snorene fra garnet ved å stikke en pinne med krok på innunder isen. I den borteste enden løsner han garnsnora og fester isteden ei lang nylonsnor til garnet. Tidligere brukte han snor av tvunnet hestetagl. Snora er så lang at den også rekker bort til der han står oppå isen. Ved trekkinga tar han ut fisken etter hvert. Når hele garnet er trukket, blir han stående på samme sted, tar tak i snora og drar garnet ut igjen samtidig som han passer på at det går ordentlig.I sterk kulde vil det våte garnet fryse til en klump og være umulig å sette igjen. For å hindre dette hogger han ei grop i isen bak hullet og fyller denne med vann. Etter hvert som han trekker garnet putter ha det ned i gropa og det holder seg opptint til det skal settes igjen.Når det blir mildvær og fare for at isen skal gå opp og komme i drift, må det tas spesielle forholdsregler for å hindre at garna blir dratt med isflak og forsvinner. Paul binder i slike tilfelle inn en bit snelletråd i den snora som går fra isen og ned til garnet. Kommer isen i drift, vil snelletråden ryke, og garnet blir stående igjen på samme sted. Det er da en forholdsvis enkel sak å sokne etter det.Garnfisket ga jevne tilførsler av sik gjennom det meste av vinteren. Vintersiken i Steinsfjorden er noe mindre enn høstsiken. Det går omkring 4 på kiloen, mot 3 om høsten. Fangstene varierer fra noen få til 25-30 pr. garn. Med 10 garn ute vil han kunne få opptil 200-300 sik eller 50-70 kilo. Men da blir garnene trukket bare annenhver dag.»

Ljøstad, Ole-Thorstein

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Yrkesfiskeren Paul Stensæter (1900-1982), fotografert mens han sto bøyd over et hull i isen hvor han skulle trekke et garn. Stensæter hadde fiske i Steinsfjorden, en sidearm til Tyrifjorden på Ringerike, som hovedinntektskilde, og vinterstid var det denne fiskemetoden som kunne gi fangster. Det var særlig sik (Coregonus lavaretus) som gikk i garna på denne årstida. Da dette fotografiet ble tatt var Stensæter kledd i vindjakke med strikkejakke under. På beina hadde han vadmelsbukser og langskaftete gummistølvler, og på hodet bar han en sydvest. Her løsnet Steinsæter en av fiskene som hadde gått i et av garna han hadde stående. I snøen ved sida av hullet han trakk garnet fra sto en spade og ei isbile, nødvendige hjelperedskaper i dette fisket, og en ryggsekk som fiskeren antakelig skulle bære fangsten i.I 1970-åra var etnologen Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum mange ganger på besøk hos Paul Stensæter for å observere ham i arbeid og intervjue ham fisket. Det Eknæs fikk se og høre om garnfisket under isen på Steinsfjorden sammenfattet han slik:«Sikfiske med garn. Dette fisket foregikk på to steder, i åpent vann ute i Tyrifjorden og under isen i Steinsfjorden. Tyrifjorden er ofte åpen langt utover vinteren og det hender at den ikke legger seg i det hele tatt. De dro da i båt over fra Steinsfjorden og satte garn på ganske store dyp, 20-40 favner. Når det ble fisket for fullt ble det brukt 20 garn. 10 sto ute mens de øvrige var hjemme til tørking.Garnfisket under isen i Steinsfjorden begynner så fort isen legger seg om høsten, fordi tynn og gjennomsiktig is er en fordel når garna skal settes ut første gang. Å sette ut garn under isen kaller Paul for øvrig «å høgge ut garna». Dette krever en spesiell teknikk. Er isen gjennomsiktig, foregår det på følgende måte: To hull hogges med så lang avstand som lengda på garnet. Ei rett granstang på 7-8 m stikkes ned i det ene hullet med den tynneste enden først. I den tykkeste enden er det et hull hvor det blir festet ei snor. Stanga blir nå skjøvet i full fart mot det andre hullet. En viktig detalj ved denne stanga er at den skal være nyhogget. Da ligger den dypere i vannet og skubber mindre mot isen. Stanga går ikke helt fram til det andre hullet. Der den stopper blir det hogget et mindre hull og den skyves videre ved hjelp av en kjepp med ei kløft i enden. Når snora er brakt fram på denne måten, er det en enkel sak å trekke garnet under isen. Men er isen ugjennomsiktig, slik at det er umulig å se stanga, må Paul gjøre det på en annen måte. Da finner han ei lang stang med god krumming på. Så hogger han hull så tett at stanga kan stikkes ned i det ene og komme opp igjen gjennom det neste.Garnet er nå på plass under isen og står på bunnen på 5-10 favners dyp. Fra hver ende av garnet går det ei tynn snor opp til hullet i isen. Snorene går ikke opp gjennom hullet, men er festet litt ved siden. Dette er gjort for å hindre at han hogger dem av når is som har dannet seg i hullet skal fjernes.Dagens nylongarn tåler å stå ute hele vinteren. Tidligere, da lin og bomull var mest brukt, var det nødvendig å ta garna opp og tørke dem. Av de 20-40 garn som Paul brukte, var halvparten til tørk.Ettersynet, som gjerne foregår annenhver dag, begynner med at han får tak i snorene fra garnet ved å stikke en pinne med krok på innunder isen. I den borteste enden løsner han garnsnora og fester isteden ei lang nylonsnor til garnet. Tidligere brukte han snor av tvunnet hestetagl. Snora er så lang at den også rekker bort til der han står oppå isen. Ved trekkinga tar han ut fisken etter hvert. Når hele garnet er trukket, blir han stående på samme sted, tar tak i snora og drar garnet ut igjen samtidig som han passer på at det går ordentlig.I sterk kulde vil det våte garnet fryse til en klump og være umulig å sette igjen. For å hindre dette hogger han ei grop i isen bak hullet og fyller denne med vann. Etter hvert som han trekker garnet putter ha det ned i gropa og det holder seg opptint til det skal settes igjen.Når det blir mildvær og fare for at isen skal gå opp og komme i drift, må det tas spesielle forholdsregler for å hindre at garna blir dratt med isflak og forsvinner. Paul binder i slike tilfelle inn en bit snelletråd i den snora som går fra isen og ned til garnet. Kommer isen i drift, vil snelletråden ryke, og garnet blir stående igjen på samme sted. Det er da en forholdsvis enkel sak å sokne etter det.Garnfisket ga jevne tilførsler av sik gjennom det meste av vinteren. Vintersiken i Steinsfjorden er noe mindre enn høstsiken. Det går omkring 4 på kiloen, mot 3 om høsten. Fangstene varierer fra noen få til 25-30 pr. garn. Med 10 garn ute vil han kunne få opptil 200-300 sik eller 50-70 kilo. Men da blir garnene trukket bare annenhver dag.»

Ljøstad, Ole-Thorstein

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Museumsmannen Åsmund Eknæs (1940-1981) t.v. observerer hvordan yrkesfiskeren Paul Stensæter (1900-1982) gjenåpnet et hull i den snødekte isen, der han hadde satt garn. Dette arbeidet ble gjort ved hjelp av ei isbile. Stensæter hadde fiske i Steinsfjorden, en sidearm til Tyrifjorden på Ringerike, som hovedinntektskilde, og vinterstid var det garn som var det mest effektive fangstredskapet. Det var særlig sik (Coregonus lavaretus) som gikk i garna på denne årstida. Da dette fotografiet ble tatt var Stensæter kledd i vindjakke med strikkejakke under. På beina hadde han vadmelsbukser og langskaftete gummistølvler, og på hodet bar han en sydvest. I 1970-åra var etnologen Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum mange ganger på besøk hos Paul Stensæter for å observere ham i arbeid og intervjue ham fisket. Det Eknæs fikk se og høre om garnfisket under isen på Steinsfjorden sammenfattet han slik:«Sikfiske med garn. Dette fisket foregikk på to steder, i åpent vann ute i Tyrifjorden og under isen i Steinsfjorden. Tyrifjorden er ofte åpen langt utover vinteren og det hender at den ikke legger seg i det hele tatt. De dro da i båt over fra Steinsfjorden og satte garn på ganske store dyp, 20-40 favner. Når det ble fisket for fullt ble det brukt 20 garn. 10 sto ute mens de øvrige var hjemme til tørking.Garnfisket under isen i Steinsfjorden begynner så fort isen legger seg om høsten, fordi tynn og gjennomsiktig is er en fordel når garna skal settes ut første gang. Å sette ut garn under isen kaller Paul for øvrig «å høgge ut garna». Dette krever en spesiell teknikk. Er isen gjennomsiktig, foregår det på følgende måte: To hull hogges med så lang avstand som lengda på garnet. Ei rett granstang på 7-8 m stikkes ned i det ene hullet med den tynneste enden først. I den tykkeste enden er det et hull hvor det blir festet ei snor. Stanga blir nå skjøvet i full fart mot det andre hullet. En viktig detalj ved denne stanga er at den skal være nyhogget. Da ligger den dypere i vannet og skubber mindre mot isen. Stanga går ikke helt fram til det andre hullet. Der den stopper blir det hogget et mindre hull og den skyves videre ved hjelp av en kjepp med ei kløft i enden. Når snora er brakt fram på denne måten, er det en enkel sak å trekke garnet under isen. Men er isen ugjennomsiktig, slik at det er umulig å se stanga, må Paul gjøre det på en annen måte. Da finner han ei lang stang med god krumming på. Så hogger han hull så tett at stanga kan stikkes ned i det ene og komme opp igjen gjennom det neste.Garnet er nå på plass under isen og står på bunnen på 5-10 favners dyp. Fra hver ende av garnet går det ei tynn snor opp til hullet i isen. Snorene går ikke opp gjennom hullet, men er festet litt ved siden. Dette er gjort for å hindre at han hogger dem av når is som har dannet seg i hullet skal fjernes.Dagens nylongarn tåler å stå ute hele vinteren. Tidligere, da lin og bomull var mest brukt, var det nødvendig å ta garna opp og tørke dem. Av de 20-40 garn som Paul brukte, var halvparten til tørk.Ettersynet, som gjerne foregår annenhver dag, begynner med at han får tak i snorene fra garnet ved å stikke en pinne med krok på innunder isen. I den borteste enden løsner han garnsnora og fester isteden ei lang nylonsnor til garnet. Tidligere brukte han snor av tvunnet hestetagl. Snora er så lang at den også rekker bort til der han står oppå isen. Ved trekkinga tar han ut fisken etter hvert. Når hele garnet er trukket, blir han stående på samme sted, tar tak i snora og drar garnet ut igjen samtidig som han passer på at det går ordentlig.I sterk kulde vil det våte garnet fryse til en klump og være umulig å sette igjen. For å hindre dette hogger han ei grop i isen bak hullet og fyller denne med vann. Etter hvert som han trekker garnet putter ha det ned i gropa og det holder seg opptint til det skal settes igjen.Når det blir mildvær og fare for at isen skal gå opp og komme i drift, må det tas spesielle forholdsregler for å hindre at garna blir dratt med isflak og forsvinner. Paul binder i slike tilfelle inn en bit snelletråd i den snora som går fra isen og ned til garnet. Kommer isen i drift, vil snelletråden ryke, og garnet blir stående igjen på samme sted. Det er da en forholdsvis enkel sak å sokne etter det.Garnfisket ga jevne tilførsler av sik gjennom det meste av vinteren. Vintersiken i Steinsfjorden er noe mindre enn høstsiken. Det går omkring 4 på kiloen, mot 3 om høsten. Fangstene varierer fra noen få til 25-30 pr. garn. Med 10 garn ute vil han kunne få opptil 200-300 sik eller 50-70 kilo. Men da blir garnene trukket bare annenhver dag.»

Ljøstad, Ole-Thorstein

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Yrkesfiskeren Paul Stensæter (1900-1982) trekker garn gjennom et hull i den snødekte isen på Steinsfjorden, en sidearm til Tyrifjorden på Ringerike i Buskerud. Slike hull hadde lett for å fryse igjen mellom hver gang garna ble trukket. Derfor måtte de hogges opp igjen ved hjelp av ei isbile, som da dette fotografiet ble tatt sto i snøen bak fiskeren. Vi skimter også skaftet på en spade som ble brukt til å fjerne snø og issørpe. Stensæter hadde fiske i Steinsfjorden som hovedinntektskilde, og vinterstid var garnfiske den mest effektive fangstmetoden. Det var særlig sik (Coregonus lavaretus) som gikk i garna på denne årstida. Da dette fotografiet ble tatt var Stensæter kledd i vindjakke med strikkejakke under. På beina hadde han vadmelsbukser og langskaftete gummistølvler, og på hodet bar han en sydvest.I 1970-åra var etnologen Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum mange ganger på besøk hos Paul Stensæter for å observere ham i arbeid og intervjue ham fisket. Det Eknæs fikk se og høre om garnfisket under isen på Steinsjforden sammenfattet han slik:«Sikfiske med garn. Dette fisket foregikk på to steder, i åpent vann ute i Tyrifjorden og under isen i Steinsfjorden. Tyrifjorden er ofte åpen langt utover vinteren og det hender at den ikke legger seg i det hele tatt. De dro da i båt over fra Steinsfjorden og satte garn på ganske store dyp, 20-40 favner. Når det ble fisket for fullt ble det brukt 20 garn. 10 sto ute mens de øvrige var hjemme til tørking.Garnfisket under isen i Steinsfjorden begynner så fort isen legger seg om høsten, fordi tynn og gjennomsiktig is er en fordel når garna skal settes ut første gang. Å sette ut garn under isen kaller Paul for øvrig «å høgge ut garna». Dette krever en spesiell teknikk. Er isen gjennomsiktig, foregår det på følgende måte: To hull hogges med så lang avstand som lengda på garnet. Ei rett granstang på 7-8 m stikkes ned i det ene hullet med den tynneste enden først. I den tykkeste enden er det et hull hvor det blir festet ei snor. Stanga blir nå skjøvet i full fart mot det andre hullet. En viktig detalj ved denne stanga er at den skal være nyhogget. Da ligger den dypere i vannet og skubber mindre mot isen. Stanga går ikke helt fram til det andre hullet. Der den stopper blir det hogget et mindre hull og den skyves videre ved hjelp av en kjepp med ei kløft i enden. Når snora er brakt fram på denne måten, er det en enkel sak å trekke garnet under isen. Men er isen ugjennomsiktig, slik at det er umulig å se stanga, må Paul gjøre det på en annen måte. Da finner han ei lang stang med god krumming på. Så hogger han hull så tett at stanga kan stikkes ned i det ene og komme opp igjen gjennom det neste.Garnet er nå på plass under isen og står på bunnen på 5-10 favners dyp. Fra hver ende av garnet går det ei tynn snor opp til hullet i isen. Snorene går ikke opp gjennom hullet, men er festet litt ved siden. Dette er gjort for å hindre at han hogger dem av når is som har dannet seg i hullet skal fjernes.Dagens nylongarn tåler å stå ute hele vinteren. Tidligere, da lin og bomull var mest brukt, var det nødvendig å ta garna opp og tørke dem. Av de 20-40 garn som Paul brukte, var halvparten til tørk.Ettersynet, som gjerne foregår annenhver dag, begynner med at han får tak i snorene fra garnet ved å stikke en pinne med krok på innunder isen. I den borteste enden løsner han garnsnora og fester isteden ei lang nylonsnor til garnet. Tidligere brukte han snor av tvunnet hestetagl. Snora er så lang at den også rekker bort til der han står oppå isen. Ved trekkinga tar han ut fisken etter hvert. Når hele garnet er trukket, blir han stående på samme sted, tar tak i snora og drar garnet ut igjen samtidig som han passer på at det går ordentlig.I sterk kulde vil det våte garnet fryse til en klump og være umulig å sette igjen. For å hindre dette hogger han ei grop i isen bak hullet og fyller denne med vann. Etter hvert som han trekker garnet putter ha det ned i gropa og det holder seg opptint til det skal settes igjen.Når det blir mildvær og fare for at isen skal gå opp og komme i drift, må det tas spesielle forholdsregler for å hindre at garna blir dratt med isflak og forsvinner. Paul binder i slike tilfelle inn en bit snelletråd i den snora som går fra isen og ned til garnet. Kommer isen i drift, vil snelletråden ryke, og garnet blir stående igjen på samme sted. Det er da en forholdsvis enkel sak å sokne etter det.Garnfisket ga jevne tilførsler av sik gjennom det meste av vinteren. Vintersiken i Steinsfjorden er noe mindre enn høstsiken. Det går omkring 4 på kiloen, mot 3 om høsten. Fangstene varierer fra noen få til 25-30 pr. garn. Med 10 garn ute vil han kunne få opptil 200-300 sik eller 50-70 kilo. Men da blir garnene trukket bare annenhver dag.»

Ljøstad, Ole-Thorstein

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Portrett av yrkesfiskeren Paul Stensæter (1900-1982) fra Hole i Buskerud. Stensæter ble fotografert mens han sto og støttet seg på ei isbile han brukte til å hakke opp igjen hull i isen som han hadde satt garn gjennom. Dette fisket foregikk i Steinsfjorden, en sidearm til Tyrifjorden på Ringerike. Fotografiet ble tatt i 1978. Stensæter hadde drevet med fiske i Steinsfjorden hele livet, og hatt det som hovedinntektskilde siden cirka 1950. Vinterstid var det garnfisket som var det mest effektive. Det var særlig sik (Coregonus lavaretus) som gikk i garna på denne årstida. Da dette fotografiet ble tatt var Stensæter kledd i vindjakke med strikkejakke under. På beina hadde han vadmelsbukser og langskaftete gummistølvler, og på hodet bar han en sydvest.I 1970-åra var etnologen Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum mange ganger på besøk hos Paul Stensæter for å observere ham i arbeid og intervjue ham fisket. Det Eknæs fikk se og høre om garnfisket under isen på Steinsfjorden sammenfattet han slik:«Sikfiske med garn. Dette fisket foregikk på to steder, i åpent vann ute i Tyrifjorden og under isen i Steinsfjorden. Tyrifjorden er ofte åpen langt utover vinteren og det hender at den ikke legger seg i det hele tatt. De dro da i båt over fra Steinsfjorden og satte garn på ganske store dyp, 20-40 favner. Når det ble fisket for fullt ble det brukt 20 garn. 10 sto ute mens de øvrige var hjemme til tørking.Garnfisket under isen i Steinsfjorden begynner så fort isen legger seg om høsten, fordi tynn og gjennomsiktig is er en fordel når garna skal settes ut første gang. Å sette ut garn under isen kaller Paul for øvrig «å høgge ut garna». Dette krever en spesiell teknikk. Er isen gjennomsiktig, foregår det på følgende måte: To hull hogges med så lang avstand som lengda på garnet. Ei rett granstang på 7-8 m stikkes ned i det ene hullet med den tynneste enden først. I den tykkeste enden er det et hull hvor det blir festet ei snor. Stanga blir nå skjøvet i full fart mot det andre hullet. En viktig detalj ved denne stanga er at den skal være nyhogget. Da ligger den dypere i vannet og skubber mindre mot isen. Stanga går ikke helt fram til det andre hullet. Der den stopper blir det hogget et mindre hull og den skyves videre ved hjelp av en kjepp med ei kløft i enden. Når snora er brakt fram på denne måten, er det en enkel sak å trekke garnet under isen. Men er isen ugjennomsiktig, slik at det er umulig å se stanga, må Paul gjøre det på en annen måte. Da finner han ei lang stang med god krumming på. Så hogger han hull så tett at stanga kan stikkes ned i det ene og komme opp igjen gjennom det neste.Garnet er nå på plass under isen og står på bunnen på 5-10 favners dyp. Fra hver ende av garnet går det ei tynn snor opp til hullet i isen. Snorene går ikke opp gjennom hullet, men er festet litt ved siden. Dette er gjort for å hindre at han hogger dem av når is som har dannet seg i hullet skal fjernes.Dagens nylongarn tåler å stå ute hele vinteren. Tidligere, da lin og bomull var mest brukt, var det nødvendig å ta garna opp og tørke dem. Av de 20-40 garn som Paul brukte, var halvparten til tørk.Ettersynet, som gjerne foregår annenhver dag, begynner med at han får tak i snorene fra garnet ved å stikke en pinne med krok på innunder isen. I den borteste enden løsner han garnsnora og fester isteden ei lang nylonsnor til garnet. Tidligere brukte han snor av tvunnet hestetagl. Snora er så lang at den også rekker bort til der han står oppå isen. Ved trekkinga tar han ut fisken etter hvert. Når hele garnet er trukket, blir han stående på samme sted, tar tak i snora og drar garnet ut igjen samtidig som han passer på at det går ordentlig.I sterk kulde vil det våte garnet fryse til en klump og være umulig å sette igjen. For å hindre dette hogger han ei grop i isen bak hullet og fyller denne med vann. Etter hvert som han trekker garnet putter ha det ned i gropa og det holder seg opptint til det skal settes igjen.Når det blir mildvær og fare for at isen skal gå opp og komme i drift, må det tas spesielle forholdsregler for å hindre at garna blir dratt med isflak og forsvinner. Paul binder i slike tilfelle inn en bit snelletråd i den snora som går fra isen og ned til garnet. Kommer isen i drift, vil snelletråden ryke, og garnet blir stående igjen på samme sted. Det er da en forholdsvis enkel sak å sokne etter det.Garnfisket ga jevne tilførsler av sik gjennom det meste av vinteren. Vintersiken i Steinsfjorden er noe mindre enn høstsiken. Det går omkring 4 på kiloen, mot 3 om høsten. Fangstene varierer fra noen få til 25-30 pr. garn. Med 10 garn ute vil han kunne få opptil 200-300 sik eller 50-70 kilo. Men da blir garnene trukket bare annenhver dag.»

Ljøstad, Ole-Thorstein

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

UB Katalog

Ermittle Trefferzahl…

Artikel & mehr
531 Treffer

Aktive Suchfilter

Erscheinungszeitraum

Mehr Treffer

Weniger Treffer

Gefunden in

Art der Quelle

Schlagwort

Sprache

531 Treffer

UB Katalog Ermittle Trefferzahl…

Artikel & mehr 531 531 Treffer

Suchmaske

Suchergebnisse einschränken oder erweitern

UB Katalog

Ermittle Trefferzahl…

Artikel & mehr
531 Treffer