Zum Hauptinhalt springen
UB Hagen

Suchergebnisse

UB Katalog

Artikel & mehr
245 Treffer

Suchmaske

Suchtipp für den Bereich Artikel & mehr: Wörter werden automatisch mit UND verknüpft. Eine ODER-Verknüpfung erreicht man mit dem Zeichen "|", eine NICHT-Verknüpfung mit einem "-" (Minus) vor einem Wort. Anführungszeichen ermöglichen eine Phrasensuche.
Beispiele: (burg | schloss) -mittelalter, "berufliche bildung"

Das folgende Suchfeld wird hier nicht unterstützt: "Signatur / Strichcode".

Suchergebnisse einschränken oder erweitern

Aktive Suchfilter

Erscheinungszeitraum

Mehr Treffer

Weniger Treffer

Gefunden in

Art der Quelle

Sprache

245 Treffer

Sortierung: 
  1. Detailansicht für Treffer 1 öffnen
    Fra et forsøksfelt med lerk (Larix Europæa eller Larix decidua) og fjelledelgran (Abies lasiocarpa) i den vestvendte lia opp mot Skjerdingfjell på Hirkjølen i Ringebu kommune i Oppland. Her drev Det norske skogforsøksvesen - særlig representert ved forsøksleder, seinere professor Elias Mork (1897-1974) - omfattende så- og planteforsøk fra begynnelsen av 1930-åra til slutten av 1960-åra. De spredte og forholdsvis grove stammene i forgrunnen på dette fotografiet er lerketrær, det tettere bestandet i bakgrunnen er fjelledelgran. Småtrærne som kommer opp i den glisne lerkeskogen er imidlertid fjelledelgranplanter som har spredd seg fra feltet nedenfor. Lerketrærne ser ikke ut til å være sjølforyngende her. De plantete, voksne trærne er imidlertid i hovedsak rettvokste og fine, unntaket er noen få som hadde vært utsatt for toppbrekk, antakelig på grunn av vintersnøen.Det var egentlig lerketrærne Elias Mork hadde størst tro på i denne forsøksvirksomheten, til tross for at frøet var hentet fra Sandvik-proveniensen fra Tingvoll på Nord-Møre, som var kommet dit fra Skottland, men antakelig hadde sitt genetiske opphav i Mellom-Europa. Denne proveniensen hadde imponerende høydetilvekst, men toppskuddene hadde lett for å fryse når sommersesongen var kjølig. Mork skrev følgende:«Selv om denne lerkeproveniens synes å være for svak, så klarer plantene seg meget bedre i skoggrensa enn vår egen furu og gran fra 700 m. o. h. Lerk er således et tre som kan vokse selv om sommertemperaturen er forholdsvis lav. Lerk er godt skikket som fjelltre, og kan man få lerkefrø fra Nord-Sibir, ville planter av slikt frø være utmerket når man skal plante snøskjermer langs jernbaner på fjellovergangene til Vestlandet og Trøndelag. Lerk er morstandsdyktig mot uttørring under vegetasjonshvilen [vinterhalvåret], da den feller nålene om høsten.»At lerkebestandet her ble så glissent kom av at bestandet, som opprinnelig var plantet i 2 meters forband, ble utsatt for et lusangrep. Mork sørget for at plantetettheten ble halvert, og da ble plantene grønne og friske igjen.Det nedenrforstående fjelledelgranbestandet står derimot fortsatt tett. Trestammene er - når en tar alderen i betraktning - forholdsvis slanke med mye tørr småkvist, noe som blant annet henger sammen med tett planting der sollyset bare når greiene i kronesjiktet. Elias Mork hadde stor tro på dette treslaget i norsk fjellskogbruk. Tidlig i 1960-åra skrev han blant annet følgende:«Abies lasiocarpa, som man også kan kalle fjelledelgran, synes å ha vokst 25 år i 970 m. o. h. å trives bra. Det er sjelden å se frostskader på toppskuddene etter kalde somre. I forhold til norsk gran av høyereliggende proveniens vokser den betydelig bedre, og de største trær i 970 m. o. h. er nå ca. 4,6 m høye. Det blir en gjennomsnittlig høydetilvekst i løpet av de 25 første år etter utplantning på ca. 18 cm. pr. år. Skuddene på Abies lasiocarpa er meget stive og sterke mot snøbrekk, og toppbrekk er det praktisk talt intet av. Hvis den fortsetter og vokse og trives som den har gjort hittil, er det et tre som bør prøves i våre høyereliggende løvskoglier.»Fjelledelgranproveniensen Mork testet var hentet i drøyt 2000 meters høyde over havet i Oregon i USA. Den var med andre ord flyttet 16 breddegrader nordover fra sitt opphav, men også 1080 meter nedover i forhold til opprinnelig høydelag. Morks yngre kollega Knut Solbraa skrev i en brosjyre som ble utarbeidet for turgåere i området at «Fjelledelgran har hatt en gjennomsnittlig produksjon på nesten 0,9 kubikkmeter per dekar og år. Dette er tre ganger så mye som vår gran ville klart.»
    Løken, Bård
    Online unknown
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  2. Detailansicht für Treffer 2 öffnen
    Gruvearbeidere i finklær, med medaljer (Norges Vels medalje for lang og tro tjeneste)
    1948
    Online unknown
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  3. Detailansicht für Treffer 3 öffnen
    Tømmerlass på rustning, en todelt tømmerslede, som var spesialbygd for beltebiler som firmaet And. H. Kiær & Co. Ltd. tok i bruk i noen av sine vanskeligst tilgjengelige skoger i første halvdel av 1950-åra. En mann, kledd i nikkers og vindjakke, sto foran lasset. Med denne mannen som målestokk er det grunn til å tro at lasset var 2, 5 meter bredt og drøyt tre meter høyt. Vi ser en av de kraftige stålstakene på sidene av doningen, som holdt lasset på plass. Mannen står ved et trekantet ståldrag, som var bindeleddet til beltekjøretøyet, som her var frakoplet. Fagbladet «Skogeieren» hadde i 1950 en reportasje der de fulgte ei tømmervending hvor det ble kjørt 80 stokker på en slik slede. I tillegg til det tømmeret som befant seg på sleden, var det vanlig at kjørerne la «etterslått», en serie av tømmerfloer som ble slept på den snøpakkete vegen bak beltekjøretøyet og rustningen. Det lasset fagbladet «Skogeieren» fulgte besto til sammen av 145 stokker og hadde et volum på 18, 7 kubikkmeter. Denne transportmåten skal ikke ha vært like hemmet av snøfall eller mildvær med klabbeføre som sledekjøring med hest. Forstmannen Hans Berger, som var skogsbestyrer hos And. H. Kiær & Co. Ltd. og hadde ansvaret for en del av beltebildriftene, rapporterte om at de både gjorde det mulig å hente tømmer fra steder som var langt på veg utilgjengelige med hest, og at driftskostnadene per kubikkmeter ble noe lavere med motorisert transport (jfr. notat som er gjengitt under fanen «Andre opplysninger»).
    Berger, Hans J.
    Online unknown
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  4. Detailansicht für Treffer 4 öffnen
    Sluseport i Grasmokanalen eller Sootkanalen i Eidskog, fotografert under ei befaring i 1978. Fotografiet er tatt fri sjølve elveløpet, i motstrøms retning, altså opp mot porten. Vassdraget ble kanalisert i slutten av 1840-åra, ble brukt til tømmertransport fram til begynnelsen av 1930-åra. Det er vel grunn til å tro at den sluseporten som vises her er en seinere rekonstruksjon, lagd for å kunne formidle kanalen som kulturminne. Noen av sluseportene ble skiftet ut med kopier av de opprinnelige i 1954, og dette kan være en av disse. Terskelstokkene (nederst i forgrunnen) er sannsynligvis eldre. Sluseportene er montert mot kraftige murte vanger av naturstein som er samlet i nærområdet. Sluseportene er såpass brede at de møter hverandre som en forholdsvis butt «plog» i motstrøms retning. De har et rammeverk av 8" X 8" firskårne bjelker og var kledd med tettstilte planker på motstrøms side (mot ovenforliggende slusekammer). Konstruksjonen er avstivet med diagonale skråbjelker og med vinkeljern. På toppen av portene er det montert gangbruer med rekkverk. Da dette fotografiet ble tatt sto det fire mennesker på brua over venstre port. Botnlukene i sluseportene sto åpne da fotografiet ble tatt. En kort orientering om Grasmokanalens eller Sootkanalens historie finnes under fanen «Andre opplysninger».
    Fossum, Tore
    Online unknown
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  5. Detailansicht für Treffer 5 öffnen
    Sluseport i Grasmokanalen eller Sootkanalen i Eidskog, fotografert under ei befaring i 1978. Fotografiet er tatt fra sidekanten av slusekammeret, mot den gråsteinsmurte gavlen med sluseport nummer 15, også kalt «Caroline Soot». Dette var den nest øverste sluseporten i det korte, men raskt fallende elveløpet mellom Mortlungen og Steintjernet. Vassdraget ble kanalisert i slutten av 1840-åra, ble brukt til tømmertransport fram til begynnelsen av 1930-åra. Det er vel grunn til å tro at den sluseporten som vises her er en seinere rekonstruksjon, lagd for å kunne formidle Grasmokanalen som kulturminne. Noen av sluseportene ble skiftet ut med kopier av de opprinnelige i 1954, og dette kan være en av disse. Sluseportene er montert mot kraftige murte vanger av naturstein som er samlet i nærområdet. De er såpass brede at de møter hverandre som en forholdsvis butt «plog» i motstrøms retning. Portene har et rammeverk av 8" X 8" firskårne bjelker og var kledd med tettstilte planker på motstrøms side (mot ovenforliggende slusekammer). Konstruksjonen er avstivet med diagonale skråbjelker og med vinkeljern. På toppen av portene er det montert gangbruer med rekkverk. Da dette fotografiet ble tatt sto det en mann på brua over den ene av portene. Botnlukene i sluseportene sto åpne da fotografiet ble tatt, og vannføringa i elva var svært liten. En kort orientering om Grasmokanalens eller Sootkanalens historie finnes under fanen «Andre opplysninger».
    Fossum, Tore
    Online unknown
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  6. Detailansicht für Treffer 6 öffnen
    Ektepar får "heder og ære" for lang og tro tjeneste.
    Grue, Per Magne
    Online unknown
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  7. Detailansicht für Treffer 7 öffnen
    Gardsbruket Melkelvli i Balsfjord i Troms, fotografert i 1913. Fotografiet er tatt nedenfra, oppover et engareal der det står rajehesjer uten høy på. Høyere oppe på det dyrkete arealet ligger et gardsbruk med våningshus til venstre og driftsbygninger til høyre. Oppover åskammen bakenfor vokser det skog, antakelig i hovedsak bjørke- og furuskog. Melkelvli var et rydningsbruk som opprinnelig lå i Storskogen statsallmenning. I 1903 fikk brukeren, Peder Andersen Melkelvli (f. 1876), kjøpe eiendommen. I forbindelse med denne transaksjonen gikk man opp og beskrev grenselinjene for det Peder og etterkommerne hans skulle eie. Dette ble taksert til en etthundredeogåttidel av allmenningens verdi, men ettersom en god del av jorda var dyrket er det vel grunn til å tro at den fraskilte delen utgjorde en langt mindre del av allmenningen. Sannsynligvis var eiendomsstørrelsen i knappeste laget. Kjøperen Peder Melkelvli ble i hvert fall tilbudt beiterett for inntil en hest, seks kyr og ti sauer i den nevnte statsallmenningen. Jaktrett fikk han imidlertid ikke i det som ble kalt «Havnestrækningen». Statens skogforvalter i Troms betinget staten rett til vederlagsfritt å kjøre tømmer over eiendommen og lagre tømmer der, noe som antakelig var uproblematisk for Peder Melkelvli fordi tømmertrafikken på den tida foregikk på snødekt mark vinterstid. Prisen på eiendommen ble satt til 500 kroner. Peder Melkelvli hadde ikke hele dette beløpet, så han lånte 400 kroner av staten, som skulle tilbakebetales over 15 år. I 1910 bodde Peder på Melkelvli sammen med kona Kjerstine Larsdatter (f. 1883), mora Beret Pedersdatter (f. 1845) og tre tjenestefolk. Melkelvli ligger like nord for det som i dag er tettstedet Skjold i Balsfjord kommune. Dokumentene som ble utarbeidet i samband med statens frasalg av dette gardsbruket er gjengitt under fanen «Andre opplysninger».
    Sakshaug, Anders
    Online unknown
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  8. Detailansicht für Treffer 8 öffnen
    Transport av tømmer med lastebil. Lastebilen er fotografert forfra på snødekt veg i landskap med furuskog. To menn i førerhuset. Bilen har lass på planet og på en etterhengt slede. Kartotekkortet har ingen informasjon om opptakssted, men lastebilen er D-registrert (Hedmark) fylke, og vi har grunn til å tro at bildet er fra Elverum. Lastebilen er en Ford 1934-modell med et norskbygd førerhus med uvanlig høye vinduer. I 1935 var kjøretøyet (D-5363) registrert på P. og O. Rønningen fra Hernes i Elverum.
    Syringen, Erling
    Online unknown
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  9. Detailansicht für Treffer 9 öffnen
    Fra det såkalte «sørenerfisket» i Svartelva i grensetraktene mellom Vang og Romedal på Hedmarken tidlig på 1900-tallet. Fotografiet viser tre menn som sto og fisket med stenger på en grasbakke ved en forholdsvis stilleflytende del av elva. Bak og over dem ser vi ei fagverksbru med buet overgurt. Dette er muligens brua på det som i dag heter Hjellumvegen (fylkesveg 177). Karene fisket etter gytende mort, som lokalt ble kalt for «sørener». Fisking. Ferskvannsbiologen Hartvig Huitfeldt-Kaas (1867-1941) beskrev dette fisket i en artikkel han publiserte i Norsk Jæger- og Fiskerforenings Tidsskrift i 1901 under tittelen «Sørennefisket i Svartelven»:«Det er visst de færreste som vet hvad sørenne er for en slags fisk, og det er heller ikke saa merkelig, da sørenne er en ren lokal benævnelse i Mjøstrakterne, særlig omkring Akersviken, paa den almindelige mort (Leuciscus rutilus), naar den om vaaren gaar op i Svartelven for at gyte. Til andre tider av aaret maa den ogsaa her nøie sig med den mere ordinære benævnelse mort.Navnets etymologiske oprindelse er usikker. Man har sagt at sørenne skulde bety en fisk der rendte fra sjøen (op i elven for at gyte) og muligens være dannet analogt med det svenske navn arännare paa den nærstaaende art, som lever fortrinsvis i aaene. Denne utledelse av ordet er visst meget tvilsom. Endnu mindre rimelig er det at sætte navnet i nogen forbindelse med haveveksten syring, som av landbefolkningen uttales paa samme maate.Naar heggeblomsten begynder at springe ut haar sørennen op i Svarteven, det er et gammelt merke som aldrig slaar feil. Er heggen fuldt utsprungen, er hele fisket allerede forbi; ti det varer almindelig kun to dager.Straks den første melding kommer til Hamar og de nærmeste distrikter om at sørennen er kommen, drar smaaguttene og andre sportsinteresserte fiskere i flok og følge ut til Svartelven paa diske. Før i tiden, fortælles der, var det ogsaa skik og bruk at alle arbeidsfolk paa gaardene i omegnen fik fri for at delta i fisket de dager det stod paa.Forberedelserne er ikke store, en lang fiskestang og snøre med en ganske liten krok paa og endelig «maurtue» til agn. Uten maurtue nytter det ikke at friste sørennen. For den der ikke vet hvad maurtue er, skal det oplyses at dette er myrepupper eller myreegg, som de i daglig tale kaldes. Man spar et dypt hul i en frisk skogmyretue til man kommer til det lag, hvor eggene ligger, og tar ut et par spader filde, og man har mere end nok til en fisketur.Nedskriveren herav, der iaar fik anledning til at delta i dette fiske, kom litt ut paa formiddagen kjørende til Svartelven. Allerede i lang avsvtand saa vi nogen baater vel bemandet med fiskere og fortøiede ved hjælp av en sten midt ute i Strømmen. Paa begge elvebredder stod overalt fiskere, paa de fleste fiskepladser saa tæt ved siden af hinanden at snørene ret som det var slængtes over hverandre. Da vi var kommet helt frem kunde vi ogsaa tydelig se, hvorledes hvert øieblik fiskene slængtes i land, snart var det en bred, sprællende sørenne, snart en liten, sølvglinsenden laue, den sidste dog med nogen skuffelse for fiskeren; ti lauen nyder ikke samme sportslige anseelse som den større og vegtigere sørenne.De heldigste av fiskerne, som hadde holdt paa hele døgnet igjennem, hadde faat fiskekonterne næsten fulde, men like utrættelige var de, ti det gjaldt at skynde sig, fisket begyndte allerede at ta av, og i aften var det slut for denne gang. Kun den mørkeste tid om natten og de varmeste timer om formiddagen holdtes hvil.Det er ikke sjelden at en flink fisker paa et døgn kan hale ind saa meget som han blot er istand til at bære hjem paa ryggen. I det hele tat maa fisket siges at være meget lønnende, hvad kvantiteten angaar, ti alle faar fisk, selv den mest klodsede, om end den dygtigste og mest erfarne trækker av med hovedgevinsten. Paa den anden side kan sørennefiset ikke sies at være lønnende i den forstand at salget av fisken yder en passende erstatning fort den til fisket anvendte tid. Dertil er sørennen en altfor litet salgbar vare, ja omtrent uavsættelig; i det er næsten blot fattigfolk som vil spise dern. De som først en gang har vænnet sig til dens eiendommelige smak finder den dog noksaa god, sier de, og salter ned til eget bruk alt hvad de kan overkomme.Man maa dog ikke tro at det egentlig er i den hensigt at skaffe mat til husholdningen at denne talrige skare av fiskere møter frem, det er langt mere sportsinteressen som trækker dem. Sport er jo til en viss grad et relativt begrep, og det er sikkert nok at disse fiskere finder sørennefislet at være meget sportsmæssig. For os var det vanskelig at forstaa hvori sporten egentlig bestod, naar fisken bet med det samme snøret kom paa vandet. En smule forsigtighet maatte der vistnok utvises naar fisken ladedes, ti den er noget løs i munden. Dette er forøvrig langt lettere at utføre med vore engelske fiskestænger end bygdefiskerne med sine 18-20 fots, der sedvanlig lot fisken foreta en overmaade lang luftreise, inden den havnet et sted langt inde paa land.Men sportsmanden stikker dog altid frem og det allerede hos smaagutten. Med samme iver og samme omhu som en dreven fluefisker fæster sine fluer paa snøret sætter han sin «maurtue» paa kroken, og visst med mindst likesaa stor stolthet som fluefiskeren lander en stor ørret, slænger han sørennen i land.Litt ovenfor os stod gamle Paalsern og tok netop kroken ut av en gild sørenne med en beundrende skare smaagutter omkring sig, for hvilke han holdt et litet belærende foredrag, som vi ogsaa fik nyde godt av i forbifarten. «Først skal dere sætte paa en maurtue, saa en levende mauer og yderst paa krokspidsen en maurtue igjen, da kan ikke sørennen la være at bite paa.»Paa et par steder i den nedre del av elven har grundeierne en gammel ret til at holde «fiskebygning» og tar der i ruser eller kuper, som er den lokale benævnelse, en mængde sørenne. Kuperne, der er næsten 2 meter lange, stilles med aapningen vendende nedover strømmen. I løpet av ganske kort tid kan de bli aldeles fuldpakket av fisk. Man skulde vente at sørennen ved disse stærke efterstræbelser skulde avta betragtelig i antal. Jeg tror ikke at det er nogen grund til at frygte herfor, ialfald ikke endnu. Nogen tilbakegang i fiskemængden kan ikke med sikkerhet paavises. Nogen gamle fiskere fortæller vistnok at i deres ungdom fik de meget mere og større fisk, men konkurransen er jo saa meget større nu end før, saa det er ikke urimelig, og de gamle er gjerne tilbøielig til at se sine ungdomsminder noget for lyse.Derimod var alle enig om at mængden av opgangsfisk og utbyttet av fisket var meget varierende i de forskjellige aar, hvilket tilskrives veir- og vandstandsforholde.»
    Kaas, Hartvig Huitfeldt
    Online unknown
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  10. Detailansicht für Treffer 10 öffnen
    Hestesko, funnet på eindommen Svanåsen (gnr. 21 bnr. 1) i Elverum. Skoen ble funnet i fuktig jord, i nærheten av et oppkomme, og det er grunn til å anta at hesten må ha mistet den da den tråkket i sugende, våt jord for å komme bort til et sted hvor den kunne drikke. Finneren, Torga G. K. Sandbæk, syntes at skoen var påfallende liten og virket gammel, og tok den derfor med hjem. Der fikk hun noe seinere besøk av en hovslager, som mente at dette måtte være en keltisk hestesko som var meget gammel. Hun tok den derfor med seg til Norsk Skogmuseum for å få nok et skjønn på saken. Skogmuseets konservator er ingen hesteskoekspert, men han foreslo at det skulle tas et fotografi av den, som kunne sendes til arkeologen Tom Haraldsen, som har arbeidet mye med hesteskomateriale. Dette fotografiet ble avsendt, og museet fikk følgende svar på e-post:"Jeg beklager, men dette er en ganske typisk nyere tids hestesko. Jeg vil tro at den gjerne kan være fra 17/1800 tallet. Ut fra bildet mener jeg at skoen har hatt grev. Hakene er i sin utforming ganske typiske mht nye tids hestesko. Skoen er laget i en tid hvor tilgangen på jern har vært godt. Skoen ser tung ut i relasjon til eldre hestesko. Den er fremfor alt bare slitt og godt brukt. Skoen avviker sterkt både fra keltiske sko og hestesko funnet i bebyggelse fra middelalderen, jfr skoen vurdert i plan og profil. Ved gjennomlysning vil en se at saumhullene er ganske annerledes plassert og utformet enn hva som vanligvis er tilfelle med førreformatoriske hestesko. " Hesteskoen er finnerens eiendom.
    Løken, Bård
    Online unknown
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  11. Detailansicht für Treffer 11 öffnen
    Forsidebilde fra Norsk programblad nr. 3 1941. Fotografiet er et vintermotiv. Det viser to menn som lesser barket tømmer bak en dølahest. Fotografiet er tatt bakfra. Vi ser ikke meieredskapet som tømmeret legges på, men det er grunn til å tro at det er en «stutting», altså en kort slede, kanskje med en svingbar bank, som den fremre enden av stokkene bindes fast på ved hjelp av kjettingtrosser og en benningsbjønn. Den ene av karene på bildet var i ferd med å stramme bindinga da fotografiet ble tatt. Den andre sto lengre bak og støttet en av stokkene ytterst på toppen av lasset. Karene har også slått ei baklenke, en cirka en meter lang kjetting med en blei («pjeks») i hver ende, i endene på de ytterste stokkene i botnfloa på lasset. De to mennene som arbeider med lasset er begge kledd i vadmelsbukser og busseruller og har sixpenceluer på hodene. Tømmeret på lasset er øyensynlig hentet fra ei lunne som har ligget til venstre for lessestedet. Skog er også tema inne i bladet. Der orienteres det blant annet om ei radiosending om skogen i Finnmark. Dette bladet ble utgitt før husholdninger som ikke var tilknyttet Nasjonal Samling måtte levere radioapparatene som en del av det tyskvennlige regimets sensurprogram. Programoversikten bar likevel preg av krigssituasjonen. Bortsett fra det nøytrale Sverige, hadde bladet utelukkende programoversikter fra land der radiosendingene var under tysk kontroll.
    Online unknown
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  12. Detailansicht für Treffer 12 öffnen
    Notfiske etter lågåsild (Coregonus albula) – i noe eldre litteratur kalt «lagesild» – i langsomtstrømmende vann ved Sundstranda i den nedre delen av Gudbrandsdalslågen (i Fåberg, Oppland). Her ser vi tre av karene i et notlag på fire mann i arbeid. Fotografiet er fra sluttfasen av et notkast. Karene hadde antakelig først rodd ut nota med «åfløya», en flatbotnet, lav båt som er kuvet i lengderetningen, og som vi ser akterenden på ved høyre bildekant. Deretter ble den trukket mot land ved hjelp av nottau. De fire karene sto da på stranda. De som befant seg ytterst dro i «flættennolen» (overtelna), mens de to midterste dro i «søkketennolen» (undertelna). Søkketennolen måtte trekkes mot land først, og den måtte dras lavt, slik at den innestengte lågåsilda ble samlet oppå notveven. Til slutt var fisken samlet på så liten plass at den kunne øses over i kasser ved hjelp av bøtter. Da dettet fotografiet ble tatt nærmet karene seg denne siste fasen. Lågåsilda er en fisk i laksefamilien, som i Norge finnes i innlandsvassdrag fra Mjøsa og sørover. Den lever i pelagiske stimer med krepsdyrplankton som hovednæring. Om høsten går trekker lågåsilda i Mjøsa nordover mot den nedre delen av Gudbrandsdalslågen for å gyte. Det er i denne perioden det store fisket etter denne arten foregår. På den tida da dette fotografiet ble tatt anslo man at det ble fisket 150 – 200 000 kilo hver sesong. I mai 2015 fikk Norsk Skogmuseum følgende tilbakemelding knyttet til dette fotografiet fra Brita Brukstuen, som hadde sett det i museets database på nettestedet «Digitalt Museum»:«Detter er bilde av Arvid Volden (i midten - min far), Skjærvik (lengst unna), siste vil jeg tro er Sverre Jensbakken.»
    Ljøstad, Ole-Thorstein
    Online unknown
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  13. Detailansicht für Treffer 13 öffnen
    Kattise – innstengingsredskap for ferskvannsfisk – fra Valmannsundet mellom Store og Lille Gaustadsjø i Eidskog i Hedmark. Her ble det ved eksepsjonelt lav vannstanden tidlig på våren 1969 oppdaget en del pinner som var stukket tett i tett ned i mudderet, og de hadde åpenbart stått der lenge. Konservator Tore Fossum fra Norsk Skogbruksmuseum ble påkalt, og han rykket ut sammen med magistergradsstudent Åsmund Eknæs, som hadde sommerjobb på museet. De konstaterte at dette måtte være restene av ei katisse. Fotografiet er tatt ved lavvann, tidlig på våren, på et sted som ellers i året er fullstendig oversvømt av vann. Vi ser 2-5 centimeter brede og om lag 2 centimeter tjukke trespiler som er stukket i mudderet, tett i tett, slik at de danner en figur med tverrsnitt omtrent som et åttetall. Rotendene på pinnene skal ha stått om lag 25 centimeter ned i mudderet. Vi aner også et par ledevegger inn mot fangståpningen, om lag midt på fangstrommets smale midtparti. Spilene står tett i tett, og vi må anta at det ikke var mulig for fisk av størrelse som gjorde den interessant som matfisk, å smyge seg ut. Det er også grunn til å tro at spilene opprinnelig var så lange at de stakk over vannskorpa, uansett vannstand, og at eventuell fangst kunne håves opp fra fangstromme fra en flatbotnet båt. Det skal for øvrig ha vært gjort et par stokkebåtfunn i det samme området, uten at vi med bestemthet kan si at kattisa og båtene har samme alder.Skogmuseet fikk utført radiologisk analyse av noen av spilene fra undersøkelsen ved Valmannsundet. Rapporten antyder et opphav 3 400 til 3 700 år før analysetidspunktet, altså tidlig i bronsealderen.
    Eknæs, Åsmund
    Online unknown
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  14. Detailansicht für Treffer 14 öffnen
    Figurer fra helleristningsfeltet ved Jiebmaluokta eller Hjemmeluft i Alta kommune i Finnmark. De to dyreartene det finnes flest gjengivelser av på dette helleristningsfeltet er reinsdyr og elg. I enkelte tilfeller kan det være vanskelig å skille disse to artene fra hverandre på figurene. Noen av dyra er ganske naturalistisk avbildet, andre mer stiliserte, noen er framstilt med blikk for det anatomiske, andre bare i oppstrekete omriss. På dette fotografiet kan det se ut til å være både reinsdyr og elg. Nederst på bildet ser vi et dyr, antakelig en rein, som står med forbeina i ei ramme med tre ruter. Det er nærliggende å tro at dette kan være en stilisert framstilling av ei overdekt fangstgrop. Til venstre i bildet ser vi en menneskeskikkelse, formet med enkle streker. Samtlige figurer er tydeliggjorte med rødbrun maling på det ellers grå berget. Fotografiet er et utsnitt fra ei flate hvor det til sammen er cirka 180 figurer.Litt mer informasjon om helleristningsfeltet ved Jiebmaluokta eller Hjemmeluft finnes under fanen «Opplysninger».
    Løken, Bård
    Online unknown
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  15. Detailansicht für Treffer 15 öffnen
    En av flere inskripsjoner i berget ved Herregårdsbakken i Larvik, innhogd til minne om kongebesøk i byen. Dette er en av to tekster fra Fredrik 5.s besøk i 1749. Besøket er omtalt slik på ei informasjonstavle på stedet: «KONG FREDERIK V. Den siste enevoldskongen som besøkte Larvik overtok tronen bare 23 år gammel, i 1746. Tre år senere foretok Frederik V den tradisjonelle norgesreisen. Ferdinand Anton Danneskjold-Laurvig maatte for andre gang i sin tid klargjøre Herregården for majesteten. Til kongens ære ble det også bygd en to etasjer høy provisorisk festsal i hagen. Greven og grevinnen var til stede da kongen ankom Larvik 28. mai 1749. Han ble hyllet med en parade der byens borgere deltok under borgerfanen med borgermusikken i spissen. Deretter fulgte arbeiderne ved grevens jernverk, gruver og sagbruk under ledelse av forvaltere og betjenter. Etter en rundreise på Østlandet returnerte kongen til Danmark 11. juli.» Hvor mye arbeid greven la i å klargjøre herregården kan man vel tro mangt om, men det var sikkert viktig for ham at han og det lokalsamfunnet Ferdinand Anton Danneskjold-Laurvig administerte og hentet sine inntekter fra gjorde et godt inntrykk på den prestisjetunge gjesten. Dette er en av to inskripsjoner fra Fredrik 5.s besøk (den andre befinner seg litt lengre nede i bakken). Den lyder slik:«DA KONG FRIDERIC DEN FEMTEVAAGET SIG PAA SØE OG VANDSAADANT LAURWIG ALDRIG GLEMTEHVOR HAN TRAADDE FØRST PAA LANDHELE LANDETS FOLKESKARERAABTE DA AF HIERTE RODKONGEN STEDSE GVD BEVARESOM ER STOER OG EYEGODARRIWEREDE HID TIL NORGE DEN 28. MAIIRETOVNEREDE TIL DANNEMACK DEN 11. JULII 1749»
    Løken, Bård
    Online unknown
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  17. Detailansicht für Treffer 17 öffnen
    Tuft etter enkel hytte ved Falkranden, om lag 2,5 kilometer sørøst for Grisungshø på Dovrefjell. Lokaliteten ligger om lag 5 kilometer nord for Fokstua fjellstue, i om lag 1 145 meters høyde over havet. Sonja og Edvard K. Barth lette systematisk etter spor etter falkefangeraktivitetet på steder i fjellet med lokalitetsnavn som kunne tyde på slike tradisjoner. På Falkranden påviste de i 1972 ei fangsttuft og den avbildete tufta, som de tolket som ei bostedshytte, cirka 90 meter fra falkefangstanlegget. Som vi ser har man her gravd seg inn i skrånende terreng, mot en stor steinblokk, og lagt opp tørrmurer for å skjerme inngravinga ellers. Det er vel grunn til å tro at konstruksjonen har hatt en eller annen form for tak, som seinere er tæret bort av tidas tann. Denne tufta ble utgravd av historikeren Arnfinn Engen fra Dovre i 1973. Han skal ha rapportert at anlegget innvendig målte 1,80 X 2,10 meter, og at det hadde noe Engen tolket som et ildsted på cirka 0,6 X 0,7 meter innfelt i veggmuren like ved inngangen. Av funn ble det påvist fire knokkelrester av sau (lam), to biter av krittpiperør, en spiker og et par trestykker. Dette fotografiet er tatt to år etter den nevnte utgravinga.
    Barth, Edvard Kaurin
    Online unknown
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  19. Detailansicht für Treffer 19 öffnen
    Nygrøftet myr på ukjent sted i Rendalens statsallmenning, der fotografen, Hans Godtfred Støre, var skogforvalter fra 1905 til 1910. Det er derfor sannsynlig at bildet er tatt i denne perioden. Støre overtok ansvaret for en mengde grøftings- og bekkerenskingsarbeider etter sin forgjenger i embetet, i Drevsjø-traktene og i Osdalen blant annet. Landskapet på dette fotografiet kan for øvrig minne om nettopp Osdalen. Målet med grøftingsarbeidene var å senke vannspeilet, i håp om at også myrene skulle kunne dekkes med skog. Her ser vi ei utpreget blautmyr der det i hovedsak vokste starrgras, og hvor skogforvalteren øyensynlig har beordret gravd ei forholdsvis djup grøft med trapesformet tverrsnitt langs myras midtakse. Arbeidet ble gjort med spader, og torva ble kastet til begge sider. Da dette fotografiet ble tatt sto det et stillestående vannspeil i botnen av grøfta, om lag en meter under myras marksjikt. Det er grunn til å tro at grøfta hadde avløp med fall et eller annet sted bak fotografen. På høydedragene som omkranset myra sto det tett, fin barskog med furu som dominerende treslag i myras kantsoner.
    Støre, Hans Godtfred
    Online unknown
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  20. Detailansicht für Treffer 20 öffnen
    Bildet er tatt ute på fabrikktomta fra øst mot fabrikkbygningene på Klevfos Cellulose- & Papirfabrik. Honlageret i forgrunnen vitner om at bedriften økte bruken av dette avfallsproduktet fra sagbrukene. Fabrikken brukte cirka 5000 kubikkmeter bakhon tidlig i 1960-årene. Det er to fabrikkpier i drift. Den bakre pipa, som det kommer ut røyk fra, er tilknyttet fyrhuset mens den runde skrosteinen er for sodahuset. Sodahuspipa var ny i november 1956. Den ble tatt i bruk 18. november 1956. En kort periode høsten 1956 var fabrikken utstyrt med tre piper, en for fyrhus og to for sodahus. Den gamle firkantete sodahusskorsteinen ble revet 26. novmeber 1956. Like foran sodahuspipa ser en det karakteristiske overbygget over det nye lutinndampingsanlegget. Lutinndampingsanlegget ble innkjøpt brukt fra Torp Brug i 1955. I august 1956 kom prøvedriften av anlegget i gang. Bygget over anlegget som kom på plass i 1955/1956 hadde først bordkledning. Denne bordkledningn ble seinere påført vedlikholdsfire eternittplater. Da dette bildet ble tatt var veggene kledt med vedlikeholdsfrie eternittplater. Bildet er udatert, men det grunn til å tro at det er tatt en gang i tidsrommet 1959-1963. Det er derfor grunn til å betrakte bildet som en illustrasjon på hvordan fabrikkanlegget så ut omkring 1960. Løten. Ådalsbruk.
    Online unknown
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
xs 0 - 576
sm 576 - 768
md 768 - 992
lg 992 - 1200
xl 1200 - 1366
xxl 1366 -