Suchergebnisse

Norskprodusert skismurning/skismøring, fotografert på sålen på ei gammel treski. Fotografiet viser to sylindriske bokser med skivoks fra produsentene Østbye og Trysil-Voks, samt en boks med tjæregrunning fra Bratlie og en klistertube fra selskapet Swix. Tjæregrunninga ble gjerne påført skisålene ved en gang hver sesong for å gjøre sålen glatt og vannavstøtende. De øvrige produktene skulle gi skiløperne god glid og godt feste på våt vårnsnø.Da skiaktiviteter ble både idretts- og rekreasjonsaktiviteter på andre halvdel av 1800-tallet fantes det ikke skismurning. Men skiløperne fant ut at blandinger av tjære og andre fettstoffer forbedret skienes glideegenskaper, noe som gav seg utslag i bedre fart og muliggjorde lengre svev i hoppbakkene. Den store utfordringen var å finne fram til stoffer som både gav god glid og skikkelig feste i langrennsløypene, særlig mot slutten av skisesongen, da vårsola skapte vekslende føre med sugende våt snø midt på dagen og isete, hardt og glatt føre i morgen- og kveldstimene. De mest dedikerte konkurranseløperne prøvde seg med blandinger som de ikke snakket altfor høyt om, men sammenkokte tjærestoffer og parafinvoks var sentrale ingredienser i mange av dem. Velfungerende blandinger kunne gi opphavsmennene fortrinn i skirenn. I 1911 testet Sigurd Kristiansen fra Bærum Skiklubb det som antas å ha vært verdens første klistersmurning i Holmenkollrennet, og vant en sensasjonell seier. På denne tida begynte skivoks å bli handelsvare. Alf Bjerckes farvehandel produserte og solgte «Record» og «Fyk», som begge forbedret gliden på skiene, men som på denne tida ikke hadde nevneverdig virkning på festeegenskapene. Skiløperbrødrene Peter og Sverre Østbye fra Kristiania var spesielt opptatt av skismurning. I 1913 søkte Peter patent på ei blanding av parafin, stearin, linolje og tjære. Disse stoffene gav god glid. For samtidig å få bedre glid tilsatte Østbye klebrige substanser, som harpiks og terpentin. I forkant av Holmenkoll-rennet i 1914 testet Peter Østbye flere ski som var smurt med voks der de nevnte stoffene forekom i noe ulike blandingsforhold. Forberedelsene minte slik sett litt om det arbeidet moderne smøreteam gjør for og i samarbeid med eliteløpere. Peter slo Lauritz Bergendahl og Lars Høgvold, som nok egentlig var bedre langrennsløpere, med to minutter. Østbye-karene hadde forretningstalent, og fra 1915 kunne skiløperne kjøpe tre varianter av Østbye-voks. Andre skiløpere fortsatte sin eksperimentering. Ryktene ville ha det til at enkelte til og med smeltet grammofonplater, som inneholdt skjellakk, ble smeltet inn i skivoksblandinger, noe som var utgangspunkt for humoristiske kommentarer om hvilke musikksjangere som gav best feste. Østbye-brødrene fikk etter hvert konkurranse fra andre produsenter. Også den nevnte skihelten Lauritz Bergendahl gav navn til et voksfabrikat. Det samme gjorde Torger Bratlie. Disse produsentene dominerte det norske skismøringsmarkedet i flere tiår. I 1946 etablerte den svenske kjemikeren Börje Gabrielsson selskapet Swix, som etter hvert ble en betydelig konkurrent for de norske produsentene. I 1978 ble dette selskapet oppkjøpt av det norske familieselskapet Andresen, som utvidet produktspekteret og flyttet hovedkontoret til Lillehammer. Samtidig ble skismurning fra flere utenlandske produsenter tilgjengelig på det norske markedet. I moderne konkurranseidrett brukes det varme under påføring av skismurning, og dette har utløst et nytt fokus på helseskadelige kjemiske forbindelser fra smurningsblandingene som frigjøres i slike prosesser, særlig fluor.

Løken, Bård

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Norskprodusert skismurning/skismøring, fotografert på sålen på ei gammel treski. Fotografiet viser to sylindriske bokser med skivoks fra produsentene Østbye og Trysil-Voks, samt en klistertube fra selskapet Swix. Alle disse produktene skulle gi skiløperne god glid og godt feste på våt vårnsnø.Da skiaktiviteter ble både idretts- og rekreasjonsaktiviteter på andre halvdel av 1800-tallet fantes det ikke skismurning. Men skiløperne fant ut at blandinger av tjære og andre fettstoffer forbedret skienes glideegenskaper, noe som gav seg utslag i bedre fart og muliggjorde lengre svev i hoppbakkene. Den store utfordringen var å finne fram til stoffer som både gav god glid og skikkelig feste i langrennsløypene, særlig mot slutten av skisesongen, da vårsola skapte vekslende føre med sugende våt snø midt på dagen og isete, hardt og glatt føre i morgen- og kveldstimene. De mest dedikerte konkurranseløperne prøvde seg med blandinger som de ikke snakket altfor høyt om, men sammenkokte tjærestoffer og parafinvoks var sentrale ingredienser i mange av dem. Velfungerende blandinger kunne gi opphavsmennene fortrinn i skirenn. I 1911 testet Sigurd Kristiansen fra Bærum Skiklubb det som antas å ha vært verdens første klistersmurning i Holmenkollrennet, og vant en sensasjonell seier. På denne tida begynte skivoks å bli handelsvare. Alf Bjerckes farvehandel produserte og solgte «Record» og «Fyk», som begge forbedret gliden på skiene, men som på denne tida ikke hadde nevneverdig virkning på festeegenskapene. Skiløperbrødrene Peter og Sverre Østbye fra Kristiania var spesielt opptatt av skismurning. I 1913 søkte Peter patent på ei blanding av parafin, stearin, linolje og tjære. Disse stoffene gav god glid. For samtidig å få bedre glid tilsatte Østbye klebrige substanser, som harpiks og terpentin. I forkant av Holmenkoll-rennet i 1914 testet Peter Østbye flere ski som var smurt med voks der de nevnte stoffene forekom i noe ulike blandingsforhold. Forberedelsene minte slik sett litt om det arbeidet moderne smøreteam gjør for og i samarbeid med eliteløpere. Peter slo Lauritz Bergendahl og Lars Høgvold, som nok egentlig var bedre langrennsløpere, med to minutter. Østbye-karene hadde forretningstalent, og fra 1915 kunne skiløperne kjøpe tre varianter av Østbye-voks. Andre skiløpere fortsatte sin eksperimentering. Ryktene ville ha det til at enkelte til og med smeltet grammofonplater, som inneholdt skjellakk, ble smeltet inn i skivoksblandinger, noe som var utgangspunkt for humoristiske kommentarer om hvilke musikksjangere som gav best feste. Østbye-brødrene fikk etter hvert konkurranse fra andre produsenter. Også den nevnte skihelten Lauritz Bergendahl gav navn til et voksfabrikat. Det samme gjorde Torger Bratlie. Disse produsentene dominerte det norske skismøringsmarkedet i flere tiår. I 1946 etablerte den svenske kjemikeren Börje Gabrielsson selskapet Swix, som etter hvert ble en betydelig konkurrent for de norske produsentene. I 1978 ble dette selskapet oppkjøpt av det norske familieselskapet Andresen, som utvidet produktspekteret og flyttet hovedkontoret til Lillehammer. Samtidig ble skismurning fra flere utenlandske produsenter tilgjengelig på det norske markedet. I moderne konkurranseidrett brukes det varme under påføring av skismurning, og dette har utløst et nytt fokus på helseskadelige kjemiske forbindelser fra smurningsblandingene som frigjøres i slike prosesser, særlig fluor.

Løken, Bård

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Hestesko, funnet på eindommen Svanåsen (gnr. 21 bnr. 1) i Elverum. Skoen ble funnet i fuktig jord, i nærheten av et oppkomme, og det er grunn til å anta at hesten må ha mistet den da den tråkket i sugende, våt jord for å komme bort til et sted hvor den kunne drikke. Finneren, Torga G. K. Sandbæk, syntes at skoen var påfallende liten og virket gammel, og tok den derfor med hjem. Der fikk hun noe seinere besøk av en hovslager, som mente at dette måtte være en keltisk hestesko som var meget gammel. Hun tok den derfor med seg til Norsk Skogmuseum for å få nok et skjønn på saken. Skogmuseets konservator er ingen hesteskoekspert, men han foreslo at det skulle tas et fotografi av den, som kunne sendes til arkeologen Tom Haraldsen, som har arbeidet mye med hesteskomateriale. Dette fotografiet ble avsendt, og museet fikk følgende svar på e-post:"Jeg beklager, men dette er en ganske typisk nyere tids hestesko. Jeg vil tro at den gjerne kan være fra 17/1800 tallet. Ut fra bildet mener jeg at skoen har hatt grev. Hakene er i sin utforming ganske typiske mht nye tids hestesko. Skoen er laget i en tid hvor tilgangen på jern har vært godt. Skoen ser tung ut i relasjon til eldre hestesko. Den er fremfor alt bare slitt og godt brukt. Skoen avviker sterkt både fra keltiske sko og hestesko funnet i bebyggelse fra middelalderen, jfr skoen vurdert i plan og profil. Ved gjennomlysning vil en se at saumhullene er ganske annerledes plassert og utformet enn hva som vanligvis er tilfelle med førreformatoriske hestesko. " Hesteskoen er finnerens eiendom.

Løken, Bård

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Kristoffer Kronberget fra Vestre Gausdal demonstrerer hankekjøring av tømmer med dragstutting. Kronberget står i et rektangulært tredrag med hendene fremst på draget og med et tau fra det bakre til det fremre tverrtreet over høyre skulder. Bak ham skimtes stuttingen, som er uten framtre, slik at den skulle kunne føye seg fint etter ujevne underlag. En barket granstokk er festet med en kjettingstump på banken. På dette fotografiet ser vi bare de to fremste stokkene. Skogsarbeideren kunne ta opptil tolv stokker i hver vending på dragstuttingen. Da dette fotografiet ble tatt hadde Kristoffer Kronberget gummistøvler på beina. Rundt støvleskaftene, øverst på leggene, hadde han reimer, som antakelig skulle forebygge at han fikk støvlene fulle av snø og ble våt på beina om han kom utenom de opptråkkete kjørevegene. Ellers var skogsarbeideren kledd i mørkegrå vadmelsbukser og skinnjakke med busserull under. Hendene var bare da dette bildet ble tatt, men vi skimter votter i den ene jakkelomma. På hodet hadde Kristoffer Kronberget en hatt. Fotografiet ble tatt i samband med at Norsk Skogbruksmuseum i mars 1967 gjorde opptak til en kulturhistorisk dokumentasjonsfilm om hankekjøringstradisjonene i Vestre Gausdal. Kronberget var en av hovedaktørene i denne filmen.

Fossum, Tore ; Kronberget, Kristoffer

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Kristoffer Kronberget fra Vestre Gausdal demonstrerer hankekjøring av tømmer med dragstutting. Kronberget er på veg utfor en bakkekneik med en dragstutting og ei hankevending bak seg. Han styrer og bremser ved hjelp av et rektangulært tredrag med hendene fremst på draget og med et tau fra det bakre til det fremre tverrtreet over høyre skulder. Da dette fotrografiet ble tatt var det tydelig at lasset skjøv på noe, for Kronberget satte hælene i vegbanen for å skrubbe, slik at det ikke skulle gå fort fort "Har fysst hankevendinga kommi på li', skuve ho veldig på, og det ska' nerver, teknikk og beregning tæl før den som ska' stå frammafør å styre", sier gausdølen Nils Bjørge i en kommentar til den situasjonen vi ser her. Bak Kristoffer Kronberget på dette fotografiet skimtes stuttingen, som er uten framtre, slik at den skulle kunne føye seg fint etter ujevne underlag. På dette fotografiet ser vi bare de to fremste stokkene i denne hankevendinga. Skogsarbeideren kunne ta opptil tolv stokker i hver vending på dragstuttingen. Da dette fotografiet ble tatt hadde Kristoffer Kronberget gummistøvler på beina. Rundt støvleskaftene, øverst på leggene, hadde han reimer, som antakelig skulle forebygge at han fikk støvlene fulle av snø og ble våt på beina om han kom utenom de opptråkkete kjørevegene. Ellers var skogsarbeideren kledd i mørkegrå vadmelsbukser og skinnjakke med busserull under. Hendene var bare da dette bildet ble tatt, men vi skimter votter i den ene jakkelomma. På hodet hadde Kristoffer Kronberget en hatt. Fotografiet ble tatt i samband med at Norsk Skogbruksmuseum i mars 1967 gjorde opptak til en kulturhistorisk dokumentasjonsfilm om hankekjøringstradisjonene i Vestre Gausdal. Kronberget var en av hovedaktørene i denne filmen.

Fossum, Tore ; Kronberget, Kristoffer

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Cappelen-familiens industrianlegg på den sørøstre sida av Eidselvas utløp i Norsjø like nedenfor Ulefoss i Nome kommune i Telemark. Her hadde det lenge vært sagbruksvirksomhet med kraft fra fossen og med tømmerråstoff som ble fløtet ned på det ovenforliggende vassdraget. Da dette fotografiet ble tatt – antakelig i 1890-åra – drev Cappelen-familien fortsatt sagbruk (til venstre i bakgrunnen). Sagbruksbygningene vi ser her ble bygd i 1880-81. De inneholdt tre rammesager, dobbelt kantsag, to stavsager og høvelmaskin. Sentralt i bildet ser vi den teglsteinsmurte gavlen på støperibygningen, som var en del av jernverket på Ulefoss, en virksomhet som har røtter tilbake til 1652, da det ble påvist jernmalm på Fen ved Norsjø. Støperibygningen på dette fotografiet er langt yngre, antakelig fra andre halvdel av 1800-tallet. Mest framtredende i bildet er den teglmurte tresliperibygningen til høyre i bildet. Bygningen består av en cirka 60 meter lang hovedfløy (maskinhallen) som ligger parallelt med elveløpet, og sidefløyer med gavler som vender mot elveløpet og Norsjø-Bandakkanalen, som ble satt i drift i 1892. I forgrunnen mot vassdraget ser vi en tømmerskjerm mellom elveløpet og underkanalen (til venstre) og den gråsteinsmurte sidemuren mot sluseanlegget til høyre. Tresliperiet ble bygd i to etapper – i 1889 og 1894 – av Diderik Cappelen, som overtok Holden hovedgård med tilhørende industriell virksomhet i 1884-85. Likevel fikk tresliperiet farens, Severin Diderik Cappelens navn: «S. D. Cappelens Træsliberi». Denne fabrikken ble bygd parallelt med bygginga av Norsjø-Bandakkanalen, antakelig fordi tiltakene i vassdraget åpnet nye industrielle muligheter med bedre og sikrere krafttilgang. Anlegget fikk eget kraftverk med åtte turbiner og en produksjonskapasitet på cirka 1 800 effektive hestekrefter. En av turbinene ble disponert til strømproduksjon for belysning i hovedbygningen på Holden hovedgård og i Cappelen-bedriftenes kontorer. På den tida da dette fotografiet ble tatt hadde sliperiet seks slipeapparater og en årsproduksjon på cirka 10 000 tonn 50 prosent våt tremasse årlig. Produktet var langfibret, sterk og rein tremasse, som i hovedsak ble solgt på det engelske markedet. Råstoffet kom dels fra Cappelen-familiens egne skoger, dels fra andre skoger ved Skiensvassdraget, men på grunn av høye tømmerpriser i nærområdet og gode transportforhold via det kanaliserte vassdraget ble det også kjøpt en del tømmer fra Larvik og Numedalslågen. På den tida da dette fotografiet ble tatt hadde S. D. Cappelens tresliperi 65 ansatte. Seinere, i 1927, ble fabrikken utvidet og modernisert. Fra da av hadde den åtte slipeapparater og en årsproduksjon på cirka 21 000 tonn. I 1932 ble fabrikken herjet av brann. Til tross for vanskelige konjunkturer ble den gjenoppbygd på en måte som til og med gjorde det mulig å øke produksjonen ytterligere. Slik fortsatte virksomheten fram til 1972, en periode da S. D. Cappelens tresliperi var en av mange norske treforedlingsbedrifter som bukket under på grunn av vanskelige konjunkturer.

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Tømmerhogst i Kiær & Cos skoger i Rendalen under hogstundersøkelsen i 1965. Fotografiet viser skogsarbeider Helge Haugnes, som «kollet» rotenden av ei diger furu han nettopp hadde felt ved hjelp av ei motorsag. Dette innebar at han skar en skråfas der hvor snittflata i rotenden og sideflata på stammen møttes. Hensikten med dette må ha vært å gjøre bearbeide stokken med sikte på at den ikke så let skulle hekte seg fast under slepende lunneprosedyrer. Haugnes arbeidet i kjeledress av bomullsstoff og hadde strikkelue på hodet. På leggene hadde han snøsokker, som skulle forebygge at han fikk snø i støvlene og ble våt på beina. Hogstundersøkelsen i 1965 bygde på ei systematisk kartlegging av arbeidsprestasjonene til 59 skogsarbeidere fordelt på 116 forsøksfelt i variert terreng og vekslende klima på Østlandet og i Trøndelag. Lederne for prosjektet var oppmerksomme på at varierende arbeidsteknikk og motivasjon hos de involverte tømmerhoggerne kunne skape utilsiktete skjevheter i tidsstudiene av ulike arbeidsmomenter på de forskjellige forsøksfeltene. For å kunne vurdere slike individuelle avvik ble det engasjert to «typearbeidere» som skulle reise rundt til samtlige forsøksfelt å arbeide sammen med de lokale forsøksaktørene. Hovedmålgruppa for undersøkelsen var partene i lønnsforhandlingene i skogbruket – Norsk Skog- og Landarbeiderforbund og Skogbrukets Arbeidsgiverforening – som skulle bruke statistisk informasjon fra undersøkelsen som faktagrunnlag i sine tarifforhandlinger. Disse organisasjonene fikk da også peke ut hver sin velkvalifiserte skogsarbeider som «typehogger». Helge Haugnes var den mannen Skogbrukets Arbeidsgiverforening valgte ut til denne oppgaven.

Strømnes, Ragnar

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Tømmerhogst i Kiær & Cos skoger i Rendalen under hogstundersøkelsen i 1965. Fotografiet viser skogsarbeider Helge Haugnes, som «kollet» rotenden av ei diger furu han nettopp hadde felt ved hjelp av ei motorsag. Dette innebar at han skar en skråfas der hvor snittflata i rotenden og sideflata på stammen møttes. Hensikten med dette må ha vært å gjøre bearbeide stokken med sikte på at den ikke så let skulle hekte seg fast under slepende lunneprosedyrer. Haugnes arbeidet i kjeledress av bomullsstoff og hadde strikkelue på hodet. På leggene hadde han snøsokker, som skulle forebygge at han fikk snø i støvlene og ble våt på beina. Hogstundersøkelsen i 1965 bygde på ei systematisk kartlegging av arbeidsprestasjonene til 59 skogsarbeidere fordelt på 116 forsøksfelt i variert terreng og vekslende klima på Østlandet og i Trøndelag. Lederne for prosjektet var oppmerksomme på at varierende arbeidsteknikk og motivasjon hos de involverte tømmerhoggerne kunne skape utilsiktete skjevheter i tidsstudiene av ulike arbeidsmomenter på de forskjellige forsøksfeltene. For å kunne vurdere slike individuelle avvik ble det engasjert to «typearbeidere» som skulle reise rundt til samtlige forsøksfelt å arbeide sammen med de lokale forsøksaktørene. Hovedmålgruppa for undersøkelsen var partene i lønnsforhandlingene i skogbruket – Norsk Skog- og Landarbeiderforbund og Skogbrukets Arbeidsgiverforening – som skulle bruke statistisk informasjon fra undersøkelsen som faktagrunnlag i sine tarifforhandlinger. Disse organisasjonene fikk da også peke ut hver sin velkvalifiserte skogsarbeider som «typehogger». Helge Haugnes var den mannen Skogbrukets Arbeidsgiverforening valgte ut til denne oppgaven.

Strømnes, Ragnar

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Tømmerhogst i Kiær & Cos skoger i Rendalen under hogstundersøkelsen i 1965. Fotografiet viser skogsarbeider Helge Haugnes, som sto ved stubben og rotenden av ei diger furu han nettopp hadde felt ved hjelp av ei motorsag han holdt i hendene. Haugnes arbeidet i kjeledress av bomullsstoff og hadde strikkelue på hodet. På leggene hadde han snøsokker, som skulle forebygge at han fikk snø i støvlene og ble våt på beina. Furua var felt ved å den vanlige måten, ved først å lage et V-formet felleskår på den sida skogsarbeideren ønsket at treet skulle falle mot, for deretter å skjære et horisiontalt hovedskår fra motsatt side mot felleskåret, inntil det bare gjensto en smal brytekant. Dette gjenspeiles både på stubben og på stokkenden.Hogstundersøkelsen i 1965 bygde på ei systematisk kartlegging av arbeidsprestasjonene til 59 skogsarbeidere fordelt på 116 forsøksfelt i variert terreng og vekslende klima på Østlandet og i Trøndelag. Lederne for prosjektet var oppmerksomme på at varierende arbeidsteknikk og motivasjon hos de involverte tømmerhoggerne kunne skape utilsiktete skjevheter i tidsstudiene av ulike arbeidsmomenter på de forskjellige forsøksfeltene. For å kunne vurdere slike individuelle avvik ble det engasjert to «typearbeidere» som skulle reise rundt til samtlige forsøksfelt å arbeide sammen med de lokale forsøksaktørene. Hovedmålgruppa for undersøkelsen var partene i lønnsforhandlingene i skogbruket – Norsk Skog- og Landarbeiderforbund og Skogbrukets Arbeidsgiverforening – som skulle bruke statistisk informasjon fra undersøkelsen som faktagrunnlag i sine tarifforhandlinger. Disse organisasjonene fikk da også peke ut hver sin velkvalifiserte skogsarbeider som «typehogger». Helge Haugnes var den mannen Skogbrukets Arbeidsgiverforening valgte ut til denne oppgaven.

Strømnes, Ragnar

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

«Sluttrensk» av fløtingstømmer langs strendene på Storsjøen i Ytre Rendalen våren 1984. Tømmerstokker som hadde sklidd ut av lenser eller ringbommer og lå og fløt fritt i sjøen ble samlet opp fra de små trebåtene Glomma fellesfløtingsforening disponerte. I dette tilfellet ble det brukt en «Flisa-båt», lagd i organisasjonens eget båtbyggeri i Solør. Karene på dette bildet er Per Sindre Nyberget, som manøvrerte båten fra en sittende posisjon ved påhengsmotoren akterut, mens Joar Brennodden og Knut Lomnes dro en våt og tung stokk opp ved hjelp av fløterhakene sine. Denne stokken, og gjerne et par andre, ble lagt på tvers av båten, fra ripe til ripe, og kjørt ut til en ringbom som ble brukt til oppsamling av løstømmer.

Ljøstad, Ole-Thorstein

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Postkort som ble produsert for å fremme Det norske Skogselskaps arbeid for å fremme «skogsaken». Kortet har to fotografier. Det øverste viser ei spadegravd, rett grøft over ei myr med bjørke- og furutrær. Under dette bildet finner vi følgende tekst: «Avgrøftet vannsyk skogsmark. Norge har mange millioner mål forsumpet mark, hvor skogen står og sykner hen. Blev marken tørrlagt, vilde skogen ta sig op og produksjonen få år efter være flerdoblet. Veldige arealer myr hele landet over kan også omdannes til skogsmark. På Østlandet ligger over 8,5 mill. mål, på Sør- og Vestlandet ca. 2,5 mill. og i Trøndelagen og Nord-Norge 5-6 mill. mål våt mark og venter på en håndsrekning for å gi skog.» Under dette hovedmotivet finner vi en avbildning av ei stammeskive med litt tettvokst kjerneved og med mye hurtigvokst yteved. Stammeskiva er kommentert med følgende tekst: «I 40år sturet denne granen ute på en myr, den blev bare som en staur. Så blev myren grøftet. Granen tok til å vokse og på 30 år vokste den til et tømmertre på 27 cm diameter.» Opphavsmannen til fotografiene skal være Hans Godtfred Støre (1878-1940), som var statens skogforvalter i Nedre Orkla distrikt (Sør-Trøndelag). Nederst på kortet finner vi følgende oppfordringer: «Myr og vannsyk skogsmark å grøftes! Støtt skogsaken! Er de medlem av Skogselskapet?» Kortet er ikke datert, men det er nærliggende å anta at det er fra mellomkrigstida. Ved innledningen til 1920-åra hadde Det norske Skogselskap 4 000 medlemmer i «hovedforeningen», 12 000 medlemmer i fylkesskogselskapene, som det fantes 19 av. Disse hadde igjen til sammen 420 underavdelinger, de fleste på prestegjeldsnivå.

Støre, Hans Godtfred

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Fra tømmerfløtinga i Trysilelva sommeren 1978. I forgrunnen ser vi tømmerfløteren Bjørn Graff fra Jordet i Trysil, idet han slår fløterhaken sin mot en tømmerstokk som han ville løsne slik at den kunne flyte videre nedover elveløpet med strømmen. Bak ham ser vi arbeidskameraten Ole K. Rømoen, også fra Jordet, i stevnen på en typisk Trysil-båt, som han ved å stikke fløterhaken sin ned i elvebotnen, holdt i en stabil posisjon til tross for forholdsvis kraftig strøm i elvevatnet. Bjørn Graff var kledd i dongeribukse og T-skjorte. På beina hadde han langskaftete gummistøvler, som antakelig var fulle av vatn, for Bjørn var våt til midt på lårene. Ole K. Rømoen var kledd i beavernylonbukser, lys bomullsskjorte og skyggelue. Inntil elvebredden i bakgrunnen lå det nok en tømmerhaug som fløterne etter hvert skulle løsne.I 1978 skal det ha vært innmeldt 70 699 kubikkmeter tømmer til fløting i Trysilelva. Tømmeret gikk til svenske kjøpere, som til sammen skal ha mottatt 112 463 kubikkmeter virke fra Trysilvassdragets nedslagsfelt. Differensen mellom de to tallene må antakelig ha vært virke som ble transportert over riksgrensa på lastebiler. I 1978 sysselsatte Klarälvens flottningsförening 27-28 sesongarbeidere med fløting på norsk side av grensa. Mange av disse var veteraner, men fløtingsledelsen var opptatt av å rekruttere yngre aktører også, med sikte på at fløtinga i Trysil skulle fortsette sjøl om den ble nedlagt i mange andre vassdrag. Langs Trysilvassdraget var det stor interesse for slikt arbeid. Fløting av tømmer. Skogbruk.

Ljøstad, Ole-Thorstein

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Stakk med livstykke

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

"Fra Mo statsskoger i Helgeland. Parti fra Nævernes, nordre. Av denne Gaard, som føder ca. 10 Kjør og Hest, har Skogvæsenet en aarlig Afgift av Kr. 4,13"

Ruden, Ivar Martin

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

«Hankekjøring for hånd, Vestre Gausdal, Kristofer Kronberget kjører ned første tømmerlasset, 1967»

Fossum, Tore

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

«Hankekjøring for hånd, Vestre Gausdal, Kristofer Kronberget kjører ned første tømmerlasset, 1967»

Fossum, Tore

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Garnstikkelås

Gammeltorp, Svein Ottar

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Skismurning

Swix

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Snøsokker

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Snøsokker

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

UB Katalog

Ermittle Trefferzahl…

Artikel & mehr
27 Treffer

Aktive Suchfilter

Erscheinungszeitraum

Mehr Treffer

Weniger Treffer

Gefunden in

Art der Quelle

Sprache

27 Treffer

UB Katalog Ermittle Trefferzahl…

Artikel & mehr 27 27 Treffer

Suchmaske

Suchergebnisse einschränken oder erweitern

UB Katalog

Ermittle Trefferzahl…

Artikel & mehr
27 Treffer