Suchergebnisse

Fra båtstøa til yrkesfisker Paul Stensæter ved Steinsfjorden, en sidearm til Tyrifjorden på Ringerike i Buskerud. Vi ser to av robåtene fiskeren hadde trukket opp i strandsona i forgrunnen. I bakgrunnen ser vi mot storgarden Stein, dit Stensæter rodde med fangster som han gikk videre til Hønefoss med, i håp om å få omsatt fisken i penger. Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum intervjuet Paul Stensæter i 1973 og 1974. Det fiskeren fortalte om salget av fisk fra Steinsfjorden sammenfattet Eknæs slik: «For Paul var det atskillig arbeid som gjensto etter at fisken var oppe av vannet. For han og for de andre som hadde fisket delvis som levevei var det viktig å få omsatt varen så fort som mulig for å hindre kvalitetsforringelse og dermed tap av kunder. Vi kan nå se hvordan dagsrytmen var om sommeren når han fisket abbor med reiv. Ca. 1930 ble det bussforbindelse til Hønefoss og dette fikk virkning på opplegget av fisket. Før den tida artet døgnet seg slik: Ved 2-3-tida om morgenen ble reiven trukket. Det var da ikke tid til annen behandling av fisken enn å knippe den opp før han måtte dra til Hønefoss. Dette var det nærmeste markedet av noen størrelse og han var nødt til å dra den lange veien hver dag hvis han ville bli kvitt fangsten. Først var det roturen over fjorden til Stein gård. Den tok ca. 1/2 time. Derfra til Hønefoss var det 1 1/2 times gange. Fisken ble båret på skuldra i en flettet kurv som rommet 20-25 kilo. Var det mye fisk, kunne han ha en kurv til på armen. Far til Paul [Sigvart Stensæter (1878-1963)] bar en gang 52 kilo på denne måten fra Stein til Hønefoss. Men ofte var det bønder på veien med melk eller andre varer, og da fikk han sette fiskekurven på vogna inn til byen. Det var mulig å bli kvitt noe fisk på veien til Hønefoss, men det meste ble solgt i byen, enten på torvet eller i husene. De fleste yrkesfiskerne hadde noen faste kunder som ihvertfall tok en del av fangsten. Byturen, som Paul altså måtte gjøre hver dag i høysesongen tok vanligvis 6 timer. Tilbake fra byen var det å ordne redskapen, skaffe agnfisk og få reiven i vannet igjen. Etter 1930, da bussruta til Hønefoss kom, ble det store forandringer i dagsrytmen for bl. a. abborfisket. Nå sendte han fisken med buss kl. 07.30. Det ble også vanlig at fiskeren renset og flosset fisken før den ble sendt for å kunne tilby kundene en mer delikat vare. Etter at den ferdigrensede fisken var sendt til Hønefoss dro han hjem, skaffet seg agnfisk og satte ut reiven. Når det var gjort hadde han middag og en liten hvil før han dro ut og trakk. ....»

Eknæs, Åsmund

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Yrkesfisker Paul Stensæter (1900-1982) fisker abbor med teine i Steinsfjorden, en sidearm i Tyrifjorden, i Hole kommune i Buskerud. Fiskeren er fotografert i en klinkbygd trebåt med tverr akterende, der det var montert en påhengsmotor. På båtripa holdt Stensæter ei teine, et tilnærmet sylindrisk innstengingsredskap med en traktformet åpning i den ene tverrenden. Teina var lagd av hønsenetting og trespiler. Ei fastbundet steinhelle fungerte som søkke. Inne i teina skimter vi en abborfangst. Stensæter var kledd i busserull og hadde hatt på hodet. Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum hadde mye kontakt med Paul Stensæter. I 1975 oppsummerte han intervjuinformasjon og observasjoner han hadde gjort i en artikkel der han skisserte årssyklusen i Stensæters fiskerivirksomhet. Om vårfisket etter abbor skrev han blant annet: «På overgangen mellom vinter og vår, i mars-april er det en stille periode før det hektiske vår- og sommerfisket. Flere av de viktigste fiskeartene i Steinsfjorden har gytetid i mai-juni og fisket drives mest effektivt i denne tida. De tre aktuelle arter er gjedde, brasme og abbor. I tillegg kommer et ikke ubetydelig krepsefiske seinere på sommeren. .... Som nevnt under gjeddefisket er abboren viktig som agn på reiven. Men det er først og fremst som matfisk den har sin betydning. Abboren var høyt skattet av mange, og de store fangstene som ble gjort i gytetida om våren og seinere på sommeren var det ikke vanskelig å finne avsetning for. I gytetida er ruser eller 'teiner' det mest effektive redskap. Den eldste typen av slike teiner ble laget ved at det først ble slått en sirkel på bakken, lik diameteren på teina. Så stakk de pinner nede i bakken langs sirkelen og fikk hovedformen. Disse langsgående pinnene ble holdt sammen av en tverrfletting av tynne kvister. I toppen ble det satt igjen et rundt hull med lokk til uttaging av abboren. Kalven ved inngangen, som hindret fisken i å komme ut igjen, flettet de i lindebast. En type besto av langsgående pinner trukket med garnvev dannet overgangen til de teinene som brukes i dag. Disse er sylindriske og trukket med netting. Kalven er av garnvev. Hvis vi skal sammenligne disse ulike typene av teiner for å se hvem av dem som fisket best, ser det ut til å være vanlig mening at utseendet minner mest om kvistvaser av det slaget som abboren gjerne legger rogn i. Det kanskje mest effektive redskap på abboren var reiven. Når to stykker fisket sammen var det mulig å ha abborreiv med opptil 1 000 kroker. Disse hang i ca. 30 cm lange tamser med 2 favners mellomrom. Vi fikk altså her ei line på omkring 4 kilometers lengde! Reiven ble ikke satt på samme sted to dager i trekk. De satte den 'bassenget rundt', dvs. at de fulgte en bestemt rutine for å få fisket rundt hele fjorden. ... Garn er det tredje redskap for abbor. Og det var helst i en spesiell sammenheng, som 'støkkenett' det ble brukt. Når det har vært stille vær i lengre tid samler abboren seg og trekker inn på grunne ører og skjær om natta. Rundt slike skjær satte de ett eller flere garn og skremte fisken ved å kaste stein i vannet.»

Ljøstad, Ole-Thorstein

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Yrkesfisker Paul Stensæter (1900-1982) fisker abbor med teine i Steinsfjorden, en sidearm i Tyrifjorden i Hole kommune i Buskerud. Fiskeren er fotografert i en klinkbygd trebåt med tverr akterende, der det var montert en påhengsmotor. Da bildet ble tatt var Stensæter i ferd med å heve ei teine, et tilnærmet sylindrisk innstengingsredskap med en traktformet åpning i den ene tverrenden. Teina var lagd av hønsenetting og trespiler. Fiskeren holdt også en grankvist, som antakelig hadde ligget i «kalven», innløpstrakta til teina. Stensæter var kledd i busserull og hadde hatt på hodet. Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum hadde mye kontakt med Paul Stensæter. I 1975 oppsummerte han intervjuinformasjon og observasjoner han hadde gjort i en artikkel der han skisserte årssyklusen i Stensæters fiskerivirksomhet. Om vårfisket etter abbor skrev han blant annet: «På overgangen mellom vinter og vår, i mars-april er det en stille periode før det hektiske vår- og sommerfisket. Flere av de viktigste fiskeartene i Steinsfjorden har gytetid i mai-juni og fisket drives mest effektivt i denne tida. De tre aktuelle arter er gjedde, brasme og abbor. I tillegg kommer et ikke ubetydelig krepsefiske seinere på sommeren. .... Som nevnt under gjeddefisket er abboren viktig som agn på reiven. Men det er først og fremst som matfisk den har sin betydning. Abboren var høyt skattet av mange, og de store fangstene som ble gjort i gytetida om våren og seinere på sommeren var det ikke vanskelig å finne avsetning for. I gytetida er ruser eller 'teiner' det mest effektive redskap. Den eldste typen av slike teiner ble laget ved at det først ble slått en sirkel på bakken, lik diameteren på teina. Så stakk de pinner nede i bakken langs sirkelen og fikk hovedformen. Disse langsgående pinnene ble holdt sammen av en tverrfletting av tynne kvister. I toppen ble det satt igjen et rundt hull med lokk til uttaging av abboren. Kalven ved inngangen, som hindret fisken i å komme ut igjen, flettet de i lindebast. En type besto av langsgående pinner trukket med garnvev dannet overgangen til de teinene som brukes i dag. Disse er sylindriske og trukket med netting. Kalven er av garnvev. Hvis vi skal sammenligne disse ulike typene av teiner for å se hvem av dem som fisket best, ser det ut til å være vanlig mening at utseendet minner mest om kvistvaser av det slaget som abboren gjerne legger rogn i. Det kanskje mest effektive redskap på abboren var reiven. Når to stykker fisket sammen var det mulig å ha abborreiv med opptil 1 000 kroker. Disse hang i ca. 30 cm lange tamser med 2 favners mellomrom. Vi fikk altså her ei line på omkring 4 kilometers lengde! Reiven ble ikke satt på samme sted to dager i trekk. De satte den 'bassenget rundt', dvs. at de fulgte en bestemt rutine for å få fisket rundt hele fjorden. ... Garn er det tredje redskap for abbor. Og det var helst i en spesiell sammenheng, som 'støkkenett' det ble brukt. Når det har vært stille vær i lengre tid samler abboren seg og trekker inn på grunne ører og skjær om natta. Rundt slike skjær satte de ett eller flere garn og skremte fisken ved å kaste stein i vannet.»

Ljøstad, Ole-Thorstein

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Yrkesfisker Paul Stensæter (1900-1982) fisker abbor med teine i Steinsfjorden, en sidearm i Tyrifjorden, i Hole kommune i Buskerud. Fiskeren er fotografert i en klinkbygd trebåt med tverr akterende, der det var montert en påhengsmotor. På båtripa holdt Stensæter ei teine, et tilnærmet sylindrisk innstengingsredskap med en traktformet åpning i den ene tverrenden. Teina var lagd av hønsenetting og trespiler. Ei fastbundet steinhelle fungerte som søkke. Inne i teina skimter vi en abborfangst. Stensæter var kledd i busserull og hadde hatt på hodet. Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum hadde mye kontakt med Paul Stensæter. I 1975 oppsummerte han intervjuinformasjon og observasjoner han hadde gjort i en artikkel der han skisserte årssyklusen i Stensæters fiskerivirksomhet. Om vårfisket etter abbor skrev han blant annet: «På overgangen mellom vinter og vår, i mars-april er det en stille periode før det hektiske vår- og sommerfisket. Flere av de viktigste fiskeartene i Steinsfjorden har gytetid i mai-juni og fisket drives mest effektivt i denne tida. De tre aktuelle arter er gjedde, brasme og abbor. I tillegg kommer et ikke ubetydelig krepsefiske seinere på sommeren. .... Som nevnt under gjeddefisket er abboren viktig som agn på reiven. Men det er først og fremst som matfisk den har sin betydning. Abboren var høyt skattet av mange, og de store fangstene som ble gjort i gytetida om våren og seinere på sommeren var det ikke vanskelig å finne avsetning for. I gytetida er ruser eller 'teiner' det mest effektive redskap. Den eldste typen av slike teiner ble laget ved at det først ble slått en sirkel på bakken, lik diameteren på teina. Så stakk de pinner nede i bakken langs sirkelen og fikk hovedformen. Disse langsgående pinnene ble holdt sammen av en tverrfletting av tynne kvister. I toppen ble det satt igjen et rundt hull med lokk til uttaging av abboren. Kalven ved inngangen, som hindret fisken i å komme ut igjen, flettet de i lindebast. En type besto av langsgående pinner trukket med garnvev dannet overgangen til de teinene som brukes i dag. Disse er sylindriske og trukket med netting. Kalven er av garnvev. Hvis vi skal sammenligne disse ulike typene av teiner for å se hvem av dem som fisket best, ser det ut til å være vanlig mening at utseendet minner mest om kvistvaser av det slaget som abboren gjerne legger rogn i. Det kanskje mest effektive redskap på abboren var reiven. Når to stykker fisket sammen var det mulig å ha abborreiv med opptil 1 000 kroker. Disse hang i ca. 30 cm lange tamser med 2 favners mellomrom. Vi fikk altså her ei line på omkring 4 kilometers lengde! Reiven ble ikke satt på samme sted to dager i trekk. De satte den 'bassenget rundt', dvs. at de fulgte en bestemt rutine for å få fisket rundt hele fjorden. ... Garn er det tredje redskap for abbor. Og det var helst i en spesiell sammenheng, som 'støkkenett' det ble brukt. Når det har vært stille vær i lengre tid samler abboren seg og trekker inn på grunne ører og skjær om natta. Rundt slike skjær satte de ett eller flere garn og skremte fisken ved å kaste stein i vannet.»

Ljøstad, Ole-Thorstein

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Yrkesfisker Paul Stensæter (1900-1982) fisker abbor med teine i Steinsfjorden, en sidearm i Tyrifjorden, i Hole kommune i Buskerud. Fiskeren er fotografert i en klinkbygd trebåt med tverr akterende, der det var montert en påhengsmotor. På båtripa holdt Stensæter ei teine, et tilnærmet sylindrisk innstengingsredskap med en traktformet åpning i den ene tverrenden. Teina var lagd av hønsenetting og trespiler. Ei fastbundet steinhelle fungerte som søkke. Fiskeren holdt også en grankvist, som antakelig ble brukt i kupa. Stensæter var kledd i busserull og hadde hatt på hodet. Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum hadde mye kontakt med Paul Stensæter. I 1975 oppsummerte han intervjuinformasjon og observasjoner han hadde gjort i en artikkel der han skisserte årssyklusen i Stensæters fiskerivirksomhet. Om vårfisket etter abbor skrev han blant annet: «På overgangen mellom vinter og vår, i mars-april er det en stille periode før det hektiske vår- og sommerfisket. Flere av de viktigste fiskeartene i Steinsfjorden har gytetid i mai-juni og fisket drives mest effektivt i denne tida. De tre aktuelle arter er gjedde, brasme og abbor. I tillegg kommer et ikke ubetydelig krepsefiske seinere på sommeren. .... Som nevnt under gjeddefisket er abboren viktig som agn på reiven. Men det er først og fremst som matfisk den har sin betydning. Abboren var høyt skattet av mange, og de store fangstene som ble gjort i gytetida om våren og seinere på sommeren var det ikke vanskelig å finne avsetning for. I gytetida er ruser eller 'teiner' det mest effektive redskap. Den eldste typen av slike teiner ble laget ved at det først ble slått en sirkel på bakken, lik diameteren på teina. Så stakk de pinner nede i bakken langs sirkelen og fikk hovedformen. Disse langsgående pinnene ble holdt sammen av en tverrfletting av tynne kvister. I toppen ble det satt igjen et rundt hull med lokk til uttaging av abboren. Kalven ved inngangen, som hindret fisken i å komme ut igjen, flettet de i lindebast. En type besto av langsgående pinner trukket med garnvev dannet overgangen til de teinene som brukes i dag. Disse er sylindriske og trukket med netting. Kalven er av garnvev. Hvis vi skal sammenligne disse ulike typene av teiner for å se hvem av dem som fisket best, ser det ut til å være vanlig mening at utseendet minner mest om kvistvaser av det slaget som abboren gjerne legger rogn i. Det kanskje mest effektive redskap på abboren var reiven. Når to stykker fisket sammen var det mulig å ha abborreiv med opptil 1 000 kroker. Disse hang i ca. 30 cm lange tamser med 2 favners mellomrom. Vi fikk altså her ei line på omkring 4 kilometers lengde! Reiven ble ikke satt på samme sted to dager i trekk. De satte den 'bassenget rundt', dvs. at de fulgte en bestemt rutine for å få fisket rundt hele fjorden. ... Garn er det tredje redskap for abbor. Og det var helst i en spesiell sammenheng, som 'støkkenett' det ble brukt. Når det har vært stille vær i lengre tid samler abboren seg og trekker inn på grunne ører og skjær om natta. Rundt slike skjær satte de ett eller flere garn og skremte fisken ved å kaste stein i vannet.»

Ljøstad, Ole-Thorstein

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Yrkesfisker Paul Stensæter (1900-1982) fisker abbor med teine i Steinsfjorden, en sidearm i Tyrifjorden, i Hole kommune i Buskerud. Fiskeren er fotografert i en klinkbygd trebåt med tverr akterende, der det var montert en påhengsmotor. På båtripa holdt Stensæter ei teine, et tilnærmet sylindrisk innstengingsredskap med en traktformet åpning i den ene tverrenden. Teina var lagd av hønsenetting og trespiler. Ei fastbundet steinhelle fungerte som søkke. Inne i teina skimter vi en abborfangst. Stensæter var kledd i busserull og hadde hatt på hodet. Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum hadde mye kontakt med Paul Stensæter. I 1975 oppsummerte han intervjuinformasjon og observasjoner han hadde gjort i en artikkel der han skisserte årssyklusen i Stensæters fiskerivirksomhet. Om vårfisket etter abbor skrev han blant annet: «På overgangen mellom vinter og vår, i mars-april er det en stille periode før det hektiske vår- og sommerfisket. Flere av de viktigste fiskeartene i Steinsfjorden har gytetid i mai-juni og fisket drives mest effektivt i denne tida. De tre aktuelle arter er gjedde, brasme og abbor. I tillegg kommer et ikke ubetydelig krepsefiske seinere på sommeren. .... Som nevnt under gjeddefisket er abboren viktig som agn på reiven. Men det er først og fremst som matfisk den har sin betydning. Abboren var høyt skattet av mange, og de store fangstene som ble gjort i gytetida om våren og seinere på sommeren var det ikke vanskelig å finne avsetning for. I gytetida er ruser eller 'teiner' det mest effektive redskap. Den eldste typen av slike teiner ble laget ved at det først ble slått en sirkel på bakken, lik diameteren på teina. Så stakk de pinner nede i bakken langs sirkelen og fikk hovedformen. Disse langsgående pinnene ble holdt sammen av en tverrfletting av tynne kvister. I toppen ble det satt igjen et rundt hull med lokk til uttaging av abboren. Kalven ved inngangen, som hindret fisken i å komme ut igjen, flettet de i lindebast. En type besto av langsgående pinner trukket med garnvev dannet overgangen til de teinene som brukes i dag. Disse er sylindriske og trukket med netting. Kalven er av garnvev. Hvis vi skal sammenligne disse ulike typene av teiner for å se hvem av dem som fisket best, ser det ut til å være vanlig mening at utseendet minner mest om kvistvaser av det slaget som abboren gjerne legger rogn i. Det kanskje mest effektive redskap på abboren var reiven. Når to stykker fisket sammen var det mulig å ha abborreiv med opptil 1 000 kroker. Disse hang i ca. 30 cm lange tamser med 2 favners mellomrom. Vi fikk altså her ei line på omkring 4 kilometers lengde! Reiven ble ikke satt på samme sted to dager i trekk. De satte den 'bassenget rundt', dvs. at de fulgte en bestemt rutine for å få fisket rundt hele fjorden. ... Garn er det tredje redskap for abbor. Og det var helst i en spesiell sammenheng, som 'støkkenett' det ble brukt. Når det har vært stille vær i lengre tid samler abboren seg og trekker inn på grunne ører og skjær om natta. Rundt slike skjær satte de ett eller flere garn og skremte fisken ved å kaste stein i vannet.»

Ljøstad, Ole-Thorstein

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Yrkesfisker Paul Stensæter (1900-1982) fisker abbor med teine i Steinsfjorden, en sidearm i Tyrifjorden i Hole kommune i Buskerud. Fiskeren er fotografert i en klinkbygd trebåt med tverr akterende, der det var montert en påhengsmotor. Da bildet ble tatt var Stensæter i ferd med å heve ei teine, et tilnærmet sylindrisk innstengingsredskap med en traktformet åpning i den ene tverrenden. Teina var lagd av hønsenetting og trespiler. I «kalven», innløpstrakta til teina, lå det en grankvist. En fastbundet stein fungerte som søkke. Stensæter var kledd i busserull og hadde hatt på hodet. Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum hadde mye kontakt med Paul Stensæter. I 1975 oppsummerte han intervjuinformasjon og observasjoner han hadde gjort i en artikkel der han skisserte årssyklusen i Stensæters fiskerivirksomhet. Om vårfisket etter abbor skrev han blant annet: «På overgangen mellom vinter og vår, i mars-april er det en stille periode før det hektiske vår- og sommerfisket. Flere av de viktigste fiskeartene i Steinsfjorden har gytetid i mai-juni og fisket drives mest effektivt i denne tida. De tre aktuelle arter er gjedde, brasme og abbor. I tillegg kommer et ikke ubetydelig krepsefiske seinere på sommeren. .... Som nevnt under gjeddefisket er abboren viktig som agn på reiven. Men det er først og fremst som matfisk den har sin betydning. Abboren var høyt skattet av mange, og de store fangstene som ble gjort i gytetida om våren og seinere på sommeren var det ikke vanskelig å finne avsetning for. I gytetida er ruser eller 'teiner' det mest effektive redskap. Den eldste typen av slike teiner ble laget ved at det først ble slått en sirkel på bakken, lik diameteren på teina. Så stakk de pinner nede i bakken langs sirkelen og fikk hovedformen. Disse langsgående pinnene ble holdt sammen av en tverrfletting av tynne kvister. I toppen ble det satt igjen et rundt hull med lokk til uttaging av abboren. Kalven ved inngangen, som hindret fisken i å komme ut igjen, flettet de i lindebast. En type besto av langsgående pinner trukket med garnvev dannet overgangen til de teinene som brukes i dag. Disse er sylindriske og trukket med netting. Kalven er av garnvev. Hvis vi skal sammenligne disse ulike typene av teiner for å se hvem av dem som fisket best, ser det ut til å være vanlig mening at utseendet minner mest om kvistvaser av det slaget som abboren gjerne legger rogn i. Det kanskje mest effektive redskap på abboren var reiven. Når to stykker fisket sammen var det mulig å ha abborreiv med opptil 1 000 kroker. Disse hang i ca. 30 cm lange tamser med 2 favners mellomrom. Vi fikk altså her ei line på omkring 4 kilometers lengde! Reiven ble ikke satt på samme sted to dager i trekk. De satte den 'bassenget rundt', dvs. at de fulgte en bestemt rutine for å få fisket rundt hele fjorden. ... Garn er det tredje redskap for abbor. Og det var helst i en spesiell sammenheng, som 'støkkenett' det ble brukt. Når det har vært stille vær i lengre tid samler abboren seg og trekker inn på grunne ører og skjær om natta. Rundt slike skjær satte de ett eller flere garn og skremte fisken ved å kaste stein i vannet.»

Ljøstad, Ole-Thorstein

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Yrkesfisker Paul Stensæter (1900-1982) fisker abbor med teine i Steinsfjorden, en sidearm i Tyrifjorden, i Hole kommune i Buskerud. Fiskeren er fotografert i en klinkbygd trebåt med tverr akterende, der det var montert en påhengsmotor. På båtripa holdt Stensæter ei teine, et tilnærmet sylindrisk innstengingsredskap med en traktformet åpning i den ene tverrenden. Teina var lagd av hønsenetting og trespiler. Stensæter var kledd i busserull og hadde hatt på hodet. Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum hadde mye kontakt med Paul Stensæter. I 1975 oppsummerte han intervjuinformasjon og observasjoner han hadde gjort i en artikkel der han skisserte årssyklusen i Stensæters fiskerivirksomhet. Om vårfisket etter abbor skrev han blant annet: «På overgangen mellom vinter og vår, i mars-april er det en stille periode før det hektiske vår- og sommerfisket. Flere av de viktigste fiskeartene i Steinsfjorden har gytetid i mai-juni og fisket drives mest effektivt i denne tida. De tre aktuelle arter er gjedde, brasme og abbor. I tillegg kommer et ikke ubetydelig krepsefiske seinere på sommeren. .... Som nevnt under gjeddefisket er abboren viktig som agn på reiven. Men det er først og fremst som matfisk den har sin betydning. Abboren var høyt skattet av mange, og de store fangstene som ble gjort i gytetida om våren og seinere på sommeren var det ikke vanskelig å finne avsetning for. I gytetida er ruser eller 'teiner' det mest effektive redskap. Den eldste typen av slike teiner ble laget ved at det først ble slått en sirkel på bakken, lik diameteren på teina. Så stakk de pinner nede i bakken langs sirkelen og fikk hovedformen. Disse langsgående pinnene ble holdt sammen av en tverrfletting av tynne kvister. I toppen ble det satt igjen et rundt hull med lokk til uttaging av abboren. Kalven ved inngangen, som hindret fisken i å komme ut igjen, flettet de i lindebast. En type besto av langsgående pinner trukket med garnvev dannet overgangen til de teinene som brukes i dag. Disse er sylindriske og trukket med netting. Kalven er av garnvev. Hvis vi skal sammenligne disse ulike typene av teiner for å se hvem av dem som fisket best, ser det ut til å være vanlig mening at utseendet minner mest om kvistvaser av det slaget som abboren gjerne legger rogn i. Det kanskje mest effektive redskap på abboren var reiven. Når to stykker fisket sammen var det mulig å ha abborreiv med opptil 1 000 kroker. Disse hang i ca. 30 cm lange tamser med 2 favners mellomrom. Vi fikk altså her ei line på omkring 4 kilometers lengde! Reiven ble ikke satt på samme sted to dager i trekk. De satte den 'bassenget rundt', dvs. at de fulgte en bestemt rutine for å få fisket rundt hele fjorden. ... Garn er det tredje redskap for abbor. Og det var helst i en spesiell sammenheng, som 'støkkenett' det ble brukt. Når det har vært stille vær i lengre tid samler abboren seg og trekker inn på grunne ører og skjær om natta. Rundt slike skjær satte de ett eller flere garn og skremte fisken ved å kaste stein i vannet.»

Ljøstad, Ole-Thorstein

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Yrkesfisker Paul Stensæter (1900-1982) fisker abbor med teine i Steinsfjorden, en sidearm i Tyrifjorden, i Hole kommune i Buskerud. Fiskeren er fotografert i en klinkbygd trebåt med tverr akterende, der det var montert en påhengsmotor. På båtripa holdt Stensæter ei teine, et tilnærmet sylindrisk innstengingsredskap med en traktformet åpning i den ene tverrenden. Teina var lagd av hønsenetting og trespiler. Stensæter var kledd i busserull og hadde hatt på hodet. Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum hadde mye kontakt med Paul Stensæter. I 1975 oppsummerte han intervjuinformasjon og observasjoner han hadde gjort i en artikkel der han skisserte årssyklusen i Stensæters fiskerivirksomhet. Om vårfisket etter abbor skrev han blant annet: «På overgangen mellom vinter og vår, i mars-april er det en stille periode før det hektiske vår- og sommerfisket. Flere av de viktigste fiskeartene i Steinsfjorden har gytetid i mai-juni og fisket drives mest effektivt i denne tida. De tre aktuelle arter er gjedde, brasme og abbor. I tillegg kommer et ikke ubetydelig krepsefiske seinere på sommeren. .... Som nevnt under gjeddefisket er abboren viktig som agn på reiven. Men det er først og fremst som matfisk den har sin betydning. Abboren var høyt skattet av mange, og de store fangstene som ble gjort i gytetida om våren og seinere på sommeren var det ikke vanskelig å finne avsetning for. I gytetida er ruser eller 'teiner' det mest effektive redskap. Den eldste typen av slike teiner ble laget ved at det først ble slått en sirkel på bakken, lik diameteren på teina. Så stakk de pinner nede i bakken langs sirkelen og fikk hovedformen. Disse langsgående pinnene ble holdt sammen av en tverrfletting av tynne kvister. I toppen ble det satt igjen et rundt hull med lokk til uttaging av abboren. Kalven ved inngangen, som hindret fisken i å komme ut igjen, flettet de i lindebast. En type besto av langsgående pinner trukket med garnvev dannet overgangen til de teinene som brukes i dag. Disse er sylindriske og trukket med netting. Kalven er av garnvev. Hvis vi skal sammenligne disse ulike typene av teiner for å se hvem av dem som fisket best, ser det ut til å være vanlig mening at utseendet minner mest om kvistvaser av det slaget som abboren gjerne legger rogn i. Det kanskje mest effektive redskap på abboren var reiven. Når to stykker fisket sammen var det mulig å ha abborreiv med opptil 1 000 kroker. Disse hang i ca. 30 cm lange tamser med 2 favners mellomrom. Vi fikk altså her ei line på omkring 4 kilometers lengde! Reiven ble ikke satt på samme sted to dager i trekk. De satte den 'bassenget rundt', dvs. at de fulgte en bestemt rutine for å få fisket rundt hele fjorden. ... Garn er det tredje redskap for abbor. Og det var helst i en spesiell sammenheng, som 'støkkenett' det ble brukt. Når det har vært stille vær i lengre tid samler abboren seg og trekker inn på grunne ører og skjær om natta. Rundt slike skjær satte de ett eller flere garn og skremte fisken ved å kaste stein i vannet.»

Ljøstad, Ole-Thorstein

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Håvfiske etter lågåsild i den nedre delen av Gudbrandsdalslågen, antakelig ved den lokaliteten som kalles Bottomsrevet, tidlig på 1900-tallet. Dette fisket ble særlig drevet i et elveparti der det var for strid strøm og for steinete til at det var hensiktsmessig å fiske med not eller garn. Bildet viser to båter – såkalte «åfløyer» - som lå fastbundet til stokker som fiskerne hadde festet i elvefaret med henblikk på dette fisket. Fiskerne førte håvene ned i vatnet så langt opp på motstrøms side de greide, og deretter førte de fangstposene i strømretningen langs båtsidene nedover. Dette måtte gjøres i en hastighet som var raskere enn elvestrømmens. Bevegelsen videreføres inntil fiskerne når den nedre enden av båten, og håvstanga («rauna») ikke når lenger. Da heves håven, og hvis «påså’n» inneholdt fisk, ble den tømt i båten før neste drag langs elvebotnen. Suksessen var avhengig av hvor tette stimende av gytende lågåsild ved fiskeplassen var. Stokkhåvfisket foregikk helst nattestid. På dette bildet ser vi to fiskere som hadde fortøyd båtene sine i hver sin stokk, ikke langt fra hverandre, for å drive håvfiske i det samme elvepartiet. Fotografiet er brukt som illustrasjon i fotografen Hartvig Huitfeldt-Kaas’ bok «Mjøsens fisker og fiskerier» (1917), side 73. Huitfeldt-Kaas’ beskrivelse av dette fisket er gjengitt under fanen «Opplysninger».

Kaas, Hartvig Huitfeldt

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Notfiske etter lågåsild (Coreghonus albula) på Knuvelen i Fåberg, et av de beste fiskevarpene i den nedre delen av Gudbrandsdalslågen. Fotografiet ble tatt i 1901. Nota er et finmasket innstengingsredskap, der «bundingen» er forsterket med hampetau, en «søkketennol» nederst og en «flætennol» øverst. Førstnevnte var, som navnet antyder, utstyrt med søkker, mens flætennolen hadde flyteelementer, noe som skulle få nota til å stå som en vegg i vannmassene. Der flætennolen og søkketennolen møttes i notas tverrender var det festet 40 til 60 meter lange tau. Når nota skulle kastes, ble den lagt i «åfløya», den flatbotnete båttypen som var vanlig i dette området. Noen karer på land holdt i endetauet («stillpinntauet»), mens «settaren» kastet nota over akterenden («plitten») på båten og «bøleren» først rodde ut fra elvebredden, deretter innover igjen litt lengre nede, slik at nota ble stående som en U i vannmassene. Når bøleren og setteren kom til lands igjen, overlot de «åfløytauet» til andre fiskere, som deretter dro nota mot land uten at den fisken som var innestengt av «bundingen» fikk muligheter til å unnslippe. Etter hvert som stadig mer av nota nærmet seg land, ble fangsten stadig mer konsentrert, og når den kom inn i strandsonen kunne lågåsilda etter hvert øses opp i trekasser. Da dette fotografiet ble tatt var nota satt. Settaren fossrodde åfløya mot land, mens bøleren satt i akterenden med åfløtauet, som også ble kalt «innreiingstaug». Samtidig løp tre menn med stillpinntauet i retning inndraingsplassen. Hartvig Huitfeldt-Kaas' beskrivelse av dette fisket er gjengitt under fanen «Opplysninger». Lågåsildfiske i Fåberg. Notfiske på Øyra. På andre sida av elva sees Øyra med fiskebu og lendingstre. Ellers på bildet ser vi tre karer på land og to karer i en båt ute på elva. Gudbrandsdalen. Gudbrandsdalslågen.

Kaas, Hartvig Huitfeldt

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Brødrene Erik og Kristian Dahl fra garden Nedre Dal i Fåberg, fotografert under lågåsildfiske med drivgarn ved Blåtarmrud, et fiskevarp et par hundrede meter nord for Brunlaugbrua i Fåberg. Mens nota, som også brukes på denne lokaliteten, er et finmasket innstengingsredskap, og garnets masker tilpasset størrelsen på den fisken som skal fanges, og som skal sette seg fast i garnveven. Drivgarnet som ble brukt ved Blåtarmrud var om lag 50 meter langt og om lag 2,10 meter høyt. Garnveven var sydd på bust- eller nauthårsreip, «søkketennol» (undertelne) nederst og en «flætennol» (overtelne) øverst. Søkker og flyteelementer på disse elementene får garnet til å stå som en vegg i vannet. I begge tverrendene av garnet var det tau. Til ett av dem er det festet en «kabbe», et vinklet treelement, der det ene «beinet» fløt i vannskorpa mens det andre sto loddrett. Ved drivgarnfiske med ei åfløy, som ble praktisert her ved Blåtarmrud, ble denne kabben brukt som flyteelement i den ene enden av garnet. Den skulle flyte parallelt med båten, mens garnet gikk i bue med søkketennolen langs botnen. På fiskevarpene nord for Brunlaugbrua, der strømmen i elva er strid, drog fiskerne garnet opp i åfløya når «drettet» ble avsluttet, men på mer stilleflytende lokaliteter hendte det at nota ble trukket mot land. Ferskvannsbiologen Hartvig Huitfeldt-Kaas’ beskrivelse av drivgarnfisket i den nedre delen av Lågen tidlig på 1900-tallet er gjengitt under fanen «Opplysninger».

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Brødrene Erik og Kristian Dahl fra garden Nedre Dal i Fåberg, fotografert under lågåsildfiske med drivgarn ved Blåtarmrud, et fiskevarp et par hundrede meter nord for Brunlaugbrua i Fåberg. Mens nota, som også brukes på denne lokaliteten, er et finmasket innstengingsredskap, og garnets masker tilpasset størrelsen på den fisken som skal fanges, og som skal sette seg fast i garnveven. Drivgarnet som ble brukt ved Blåtarmrud var om lag 50 meter langt og om lag 2,10 meter høyt. Garnveven var sydd på bust- eller nauthårsreip, «søkketennol» (undertelne) nederst og en «flætennol» (overtelne) øverst. Søkker og flyteelementer på disse elementene får garnet til å stå som en vegg i vannet. I begge tverrendene av garnet var det tau. Til ett av dem er det festet en «kabbe», et vinklet treelement, der det ene «beinet» fløt i vannskorpa mens det andre sto loddrett. Ved drivgarnfiske med ei åfløy, som ble praktisert her ved Blåtarmrud, ble denne kabben brukt som flyteelement i den ene enden av garnet. Den skulle flyte parallelt med båten, mens garnet gikk i bue med søkketennolen langs botnen. På fiskevarpene nord for Brunlaugbrua, der strømmen i elva er strid, drog fiskerne garnet opp i åfløya når «drettet» ble avsluttet, men på mer stilleflytende lokaliteter hendte det at nota ble trukket mot land. Ferskvannsbiologen Hartvig Huitfeldt-Kaas’ beskrivelse av drivgarnfisket i den nedre delen av Lågen tidlig på 1900-tallet er gjengitt under fanen «Opplysninger».

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Brødrene Erik og Kristian Dahl fra garden Nedre Dal i Fåberg, fotografert under lågåsildfiske med drivgarn ved Blåtarmrud, et fiskevarp et par hundrede meter nord for Brunlaugbrua i Fåberg. Mens nota, som også brukes på denne lokaliteten, er et finmasket innstengingsredskap, og garnets masker tilpasset størrelsen på den fisken som skal fanges, og som skal sette seg fast i garnveven. Drivgarnet som ble brukt ved Blåtarmrud var om lag 50 meter langt og om lag 2,10 meter høyt. Garnveven var sydd på bust- eller nauthårsreip, «søkketennol» (undertelne) nederst og en «flætennol» (overtelne) øverst. Søkker og flyteelementer på disse elementene får garnet til å stå som en vegg i vannet. I begge tverrendene av garnet var det tau. Til ett av dem er det festet en «kabbe», et vinklet treelement, der det ene «beinet» fløt i vannskorpa mens det andre sto loddrett. Ved drivgarnfiske med ei åfløy, som ble praktisert her ved Blåtarmrud, ble denne kabben brukt som flyteelement i den ene enden av garnet. Den skulle flyte parallelt med båten, mens garnet gikk i bue med søkketennolen langs botnen. På fiskevarpene nord for Brunlaugbrua, der strømmen i elva er strid, drog fiskerne garnet opp i åfløya når «drettet» ble avsluttet, men på mer stilleflytende lokaliteter hendte det at nota ble trukket mot land. Ferskvannsbiologen Hartvig Huitfeldt-Kaas’ beskrivelse av drivgarnfisket i den nedre delen av Lågen tidlig på 1900-tallet er gjengitt under fanen «Opplysninger».

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Dette fotografiet viser klargjøring av en strømbrytende innretning – et utgjerds- eller landingstre – i Gudbrandsdalslågen ved Øyra i Fåberg i 1962. Slike innretninger ble lagd for å muliggjøre notkast etter lågåsild (Caregonus albula) på steder der strømhastigheten var i største laget for notkast. Hovedelementet - sjølve utgjerds- eller lendingstreet - var en 15-20 meter lang stokk som skulle stå noenlunde vinkelrett på strømretningen, i god høyde over vannoverflata. Den kvilte på «stetter» (bein) i ytterenden og en «bjønn» (en trebukk) i den enden som befant seg nærmest strandlinja. Dette fotografiet ble tatt på et tidspunkt da utgjerdstreet var skjøvet ut i elverløpet (jfr. SJF.1988-000216) og løftet opp på en bjønn i strandsona (jfr. SJF.1988-00218). Fiskerne hadde nettopp begynt å sette påler skrått ned mot elvebotnen på motstrøms side. Pålene ble banket ned i elvebotnen med ei diger treklubbe. Mellom pålene flettet de seinere (jfr. SJF.1988-00223 - SJF.1988-00224) inn granbar, som bremset strømhastigheten. Ved «varp» (fiskeplasser) der det var sterk strøm foregikk notkastene mellom to slike strømbrytere, der den øverste altså ble kalt «utgjerdstre» og den nederste «landingstre». Betegnelsene hadde sammenheng med at nota ble rodd ut i le av den øverste strømbryteren og inn igjen like ovenfor den nederste.

Fossum, Tore

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Dette fotografiet viser klargjøring av en strømbrytende innretning – et utgjerds- eller landingstre – i Gudbrandsdalslågen ved Øyra i Fåberg i 1962. Slike innretninger ble lagd for å muliggjøre notkast etter lågåsild (Caregonus albula) på steder der strømhastigheten var i største laget for notkast. Hovedelementet - sjølve utgjerds- eller lendingstreet - var en 15-20 meter lang stokk som skulle stå noenlunde vinkelrett på strømretningen, i god høyde over vannoverflata. Den kvilte på «stetter» (bein) i ytterenden og en «bjønn» (en trebukk) i den enden som befant seg nærmest strandlinja. Dette fotografiet ble tatt på et tidspunkt da utgjerdstreet var skjøvet ut i elverløpet (jfr. SJF.1988-000216) og løftet opp på en bjønn i strandsona (jfr. SJF.1988-00218). Fiskerne var nå klare til å sette påler skrått ned mot elvebotnen på motstrøms side. Mellom pålene flettet de inn granbar, som bremset strømhastigheten. Ved «varp» (fiskeplasser) der det var sterk strøm foregikk notkastene mellom to slike strømbrytere, der den øverste altså ble kalt «utgjerdstre» og den nederste «landingstre». Betegnelsene hadde sammenheng med at nota ble rodd ut i le av den øverste strømbryteren og inn igjen like ovenfor den nederste.

Fossum, Tore

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Dette fotografiet viser klargjøring av en strømbrytende innretning – et utgjerds- eller landingstre – i Gudbrandsdalslågen ved Øyra i Fåberg i 1962. Slike innretninger ble lagd for å muliggjøre notkast etter lågåsild (Caregonus albula) på steder der strømhastigheten var i største laget for notkast. Hovedelementet - sjølve utgjerds- eller lendingstreet - var en 15-20 meter lang stokk som skulle stå noenlunde vinkelrett på strømretningen, i god høyde over vannoverflata. Den kvilte på «stetter» (bein) i ytterenden og en «bjønn» (en trebukk) i den enden som befant seg nærmest strandlinja. Dette fotografiet ble tatt på et tidspunkt da utgjerdstreet var skjøvet ut i elverløpet (jfr. SJF.1988-000216) og løftet opp på en bjønn i strandsona (jfr. SJF.1988-00218). Fiskerne hadde nettopp begynt å sette påler skrått ned mot elvebotnen på motstrøms side. Pålene ble banket ned i elvebotnen med ei diger treklubbe. Mellom pålene flettet de seinere (jfr. SJF.1988-00223 - SJF.1988-00224) inn granbar, som bremset strømhastigheten. Ved «varp» (fiskeplasser) der det var sterk strøm foregikk notkastene mellom to slike strømbrytere, der den øverste altså ble kalt «utgjerdstre» og den nederste «landingstre». Betegnelsene hadde sammenheng med at nota ble rodd ut i le av den øverste strømbryteren og inn igjen like ovenfor den nederste. I forgrunnen på dette fotografiet ser vi ei «åfløy», en flatbotnet båttype som egenet seg godt i den nedre delen av Lågen, der det var mange grusører og sandgrunner.

Fossum, Tore

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Fra lågåsildfisket ved Øyra i Fåberg høsten 1962. Dette var et område der det var forholdsvis strid strøm i Gudbrandsdalslågen. Derfor ble det satt opp strømbrytere i elveløpet, med et «utgjerdstre» øverst og et «lendingstre» nederst på «varpet» (fiskeplassen). Nota som ble brukt er et bundet innstengingsredskap med maskevidde som er så liten at fisken (i motsetning til når det brukes garn) ikke setter seg fast. Notveven er sydd til en «søkketennol» og en «flætennol». Søkketennolen var bred og tung, med søkker av stein, bly eller jern. Stor tyngde var spesielt viktig på varp – fiskeplasser – der det var stid strøm, for under slike forhold måtte den nedre delen av nota fort ned mot elvebotnen om fisket skulle bli effektivt. Søkketennolen skulle sikre at den nedre delen av nota fulgte elvebotnen, uten å slippe fisk under. Flætennolen hadde flytelegemer av tre eller kork som gav den øvre delen av notveven («bundingen») oppdrift, og dermed bidrog til at den sto som en vegg i vannmassene. I hver ende av notveven, som kunne være sammensatt av flere elementer, som i Fåberg ble kalt for «teiner», var det inndraingstau, som ble kalt «jeiner». Karene som holdt jeinene dro nota, i en U-form som omsluttet fisken i mellomliggende frie vannmasser, inn mot land. På dette fotografiet ser vi de fire karene som holdt den ene jeina, og vi skimter litt av utgjerdstreet (til høyre) og «åfløya» (båten) som ble brukt under notkastet til venstre. Fiskeribiologen Hartvig Huitfeldt-Kaas' beskrivelse av notfiske med utgjerds- og lendingstre på Knuvelen, på motsatt side av elva, er gjengitt under fanen «Opplysninger».

Fossum, Tore

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Askak og Per Varsi setter ut stengsler som skulle brukes i posegarnfiske – buoððu – etter laks i Tana (Deatnu) i Finnmark. Akkurat denne stengselsplassen – joddosadji – ligger like sør for bygdelaget Sirma. Karene arbeidet fra en av de lange, smale elvebåtene som ble brukt i dette vassdraget. Aslak sto i akterenden av båten og holdt den i posisjon ved hjelp av en båtshake, mens Per satt i baugen med ei garnramme som skulle plasseres mellom staker som var drevet ned i elvebotnen og trefotete bukker med steinlodd, som ble brukt der det var umulig å drive ned stakene. En slik bukk ligger fortsatt ved strandkanten. Denne fiskemåten – buoððu – ble praktisert i sommersesongen, på lavere vannstand og med roligere strømforhold enn under vårflommen i elva. Suksessen under slik laksefangst var avhengig av en god stengselsplass – joddosadji – og av at fiskerne visste hvordan de skulle plassere stengsler og posegarn i forhold til vekslinger i vann og strømforhold. Det var ikke akseptert å gå over midtålen i elva. Fotografiet er tatt på St. Hansaften i 1975.

Eknæs, Åsmund

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Askak og Per Varsi setter ut stengsler som skulle brukes i posegarnfiske – buoððu – etter laks i Tana (Deatnu) i Finnmark. Akkurat denne stengselsplassen – joddosadji – ligger like sør for bygdelaget Sirma. Karene arbeidet fra en av de lange, smale elvebåtene som ble brukt i dette vassdraget. Aslak sto i akterenden av båten og holdt den i posisjon ved hjelp av en båtshake, mens Per sto i baugen. I hendene holdt Per ei garnbetrukket treramme som skulle plasseres mellom staker som var drevet ned i elvebotnen og trefotete stativer med steintyngsler, som ble brukt der det ikke lot seg gjøre å få stakene så godt ned at de sto støtt i strømmen. Slike rammer hadde en ledegjerdefunksjon. Fisken ble, som antydet, fanget i posegarn noe lengre nede. Denne fiskemåten ble praktisert i sommersesongen, på lavere vannstand og med roligere strømforhold enn under vårflommen i elva. Fotografiet er tatt på St. Hansaften i 1975.

Eknæs, Åsmund

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

UB Katalog

Ermittle Trefferzahl…

Artikel & mehr
30 Treffer

Aktive Suchfilter

Erscheinungszeitraum

Mehr Treffer

Weniger Treffer

Gefunden in

Art der Quelle

Schlagwort

Sprache

30 Treffer

UB Katalog Ermittle Trefferzahl…

Artikel & mehr 30 30 Treffer

Suchmaske

Suchergebnisse einschränken oder erweitern

UB Katalog

Ermittle Trefferzahl…

Artikel & mehr
30 Treffer