Suchergebnisse

Forretningsgården til Braskereidfoss handelslag i Våler i Hedmark. Det dreier seg om en bordkledd bygning, muligens en reisverkskonstruksjon, som lå litt tilbaketrukket fra Braskereidvegen med en grusplass foran. På denne plassen, til venstre i bildet, var det ei bensinpumpe, der det sto en bil. Dette er en Ford V8 fra 1937, antakelig fotograf Normanns eget kjøretøy. Forrtningsgården ser opprinnelig ut til å ha vært oppført i vinkel. i halvannen etasjes høyde, med forholdsvis bratte saltak som var tekt med falset teglstein. Da dette fotografiet ble tatt var det imidlertid oppført et enetasjes tilbygg med pulttak i vinkelen mellom de to opprinnelige bygningsfløyene, sannsynligvis for å kunne utvide ekspedisjonslokalene. På taket av tilbygget var det montert et langt. kvitt skilt der forretningens navn sto skrevet med mørke bokstaver, supplert med symboler som viste en kjedetilknytning til NKL (Norges Kooperative Landsforening - samvirkelagskjeden). Også til venstre på bildet ser vi et lavt, bølgeblikktekket tilbygg. Bygningen hadde tradisjonelle krysspostvinduer i andre etasje, men noe større, sprosseløse «utstillingsvinduer» på den fasaden som vendte mot Braskereidvegen. Da dette fotografiet ble tatt var det folk med sykler og ei barnevogn på plassen framfor forretningen. Til høyre bak forretningsbygget ser vi et laftehus som tjente som uthusbygning for Handelslaget. Da dette fotografiet ble tatt var Handelslaget den eneste kolonialbutikken i tettstedet Braskereidfoss. Kari Gravdal, som drev blomsterforretning, hadde riktignok også noen varer i tillegg til det som var hennes hovedsortiment. Ellers var det forretninger i Nordhagen (Karlstad-butikken), på Gisti (Birger Elsetrønning) og i Tørråsen (Strandli handel). Forretningslokalene til Braskereidfoss handelslag lå ved det som seinere er blitt hovedinnkjørselen til trelastbedriften Våler skurlag (Moelven Våler).

Normanns kunstforlag, AS

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Skogfrøverkets bygning på Hamar, fotografert fra sørøst, altså mot det mange vil oppfatte som «baksida», der det var gårdsplass og innganger til produksjonslokalene. Bygningen er tegnet av arkitekten Bjarne Sandbakken og bygd på et kjellerfundament som sto igjen etter et stålverksbygg fra omkring 1920, som ikke ble ferdig før selskapet som sto bak prosjektet gikk konkurs. Landbruksdepartementet og Hamar Statskleng overtok kjelleren og omliggende tomt etter at den forholdsvis nylig moderniserte klengstua på Tommelstads grunn ved Ringgata ble herjet av brann i 1946. Her ble virksomheten i første omgang videreført ei provisorisk skapklenge i den nevnte kjelleren. Nybygget, som sto ferdig til det store frøåret 1954, fikk ei grunnflate på om lag 1 000 kvadratmeter og besto i tillegg til kjelleren av fire etasjer, hvorav den øverste er noe tilbaketrukket. I denne bygningsdelen lå produksjons- og lagerfasilitetene, samt laboratorium og kontorer. Et toetasjes utbygg på gavlveggen til venstre inneholdt leiligheter og hybler for Skogfrøverkets medarbeidere.

Skjegstad, Adolf

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Utsikt over Våler skurlags anlegg på Braskereidfoss i Solør våren 1965, på et tidspunkt da det fortsatt lå snø på marka. Bildet er tatt fra toppen av kornsiloen, som ligger på det samme industrifeltet. I forgrunnen til høyre ser vi ned på et gammelt materiallager, som også fungerte som trelastutsalg for lokale kunder. I lagerets sidefløy skal det ha vært staller, der lokale tømmerleverandører som kom med skurvirke på sledelass, kunne kvile hestene sine. Da dette bildet ble tatt sto det en hest i friluft, til venstre i forgrunnen. Det lå for øvrig mye tømmer i lunner på sagbrukstomta, noe som var naturlig mot slutten av en driftssesong i regionens skoger. Året før dette bildet ble tatt hadde det vært livlig byggeaktivitet ved Våler skurlag. Den 26. februar 1964 brant nemlig saghuset på bruket ned til grunnen. Styret i selskapet satset offensivt på gjenoppbygging, og ville samtidig øke skurvolumet fra cirka 15 000 kubikkmeter i året til 40 – 50 000 kubikkmeter. For å få til dette reiste de et nytt produksjonslokale med sirkelsagteknologi – såkalte «gullhøner». Det nevnte saghuset står til høyre i mellomgrunnen på dette bildet. Tømmeret ble hentet inn via en kjerrat på den søndre gavlveggen (ved høyre bildekant). Inne i bygningen falt det ned i et vannbasseng hvor det ble renset og (vinterstid) tint, for å begrense slitasjen på maskinene. Fra bassenget ble stokkene hentet inn på saglinja, hvor maskinene var plassert etter hverandre, slik at skurvirket kunne kjøres rett gjennom uten returprosedyrer for å skjære nye snitt. Ved enden av saghuset ble skurlasten ført på et transportbånd over i et dimensjonssorteringsanlegg (veggløst skur vinkelrett på enden av saghuset på dette bildet), hvor det sto arbeidere som la ulike dimensjoner på traller som ble fylt og skjøvet til steder der materialene kunne hentes med truck og kjøres ut på materialtomtene for lufttørking. De første to kammertørkene, hvor materialene kunne tørkes innendørs med varme fra eget fyranlegg, ble bygd i 1967 og 1969, altså etter at dette bildet var tatt.

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Fra industriområdet til trelastbedriften Våler skurlag på Braskereidfoss i Solør. Bildet kan være tatt i 1930- eller kanskje aller helst i begynnelsen av 1940-åra. Midt i bildeflata ser vi gavlveggen på den daværende sag- og høvleribygningen, som skal ha hatt ei grunnflate på 486 kvadratmeter (hvorav 373 kvadratmeter var høvleri, 72 kvadratmeter saghus og 40 kvadratmeter slipeverksted). Den ble reist etter at en brann i 1932 hadde lagt den forrige sag- og høvleribygningen fullstendig i aske. Sag- og høvleribygningen lå like inntil et fyr- og maskinhus, hvor lokomobilen som drev sag- og høvelmaskinene sto. Fyr- og maskinhuset, som var en murbygning, sto bak sag- og høvleribygningen. På dette bildet ser vi bare jernskorsteinen med gnistfanger og syklonen som hentet kutterflis og høvelspon fra tilstøtende produksjonsbygninger via blikkrør på stolper i god høyde over sagtomta. Til venstre i forgrunnen ser vi den vestre enden av brukets materiallager, som var snaut 37 meter langt og drøyt 22 meter bredt. Det hadde et noe opphøyet midtparti (over den skinnegående gjennomkjøringa langs bygningens midtakse i lengderetningen) og bord- og plankelagere under pulttak på begge sider. Da dette fotografiet ble tatt sto det ei transportvogn for hest ved hjørnet av materiallageret, til venstre i forgrunnen. På bakken ser vi at Våler skurlag på denne tida hadde gode muligheter for skinnegående transport.

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Fyr- og maskinhuset ved Våler kommunale sag & høvleri/Våler skurlag på Braskereidfoss i Solør. Også reimer og en mellomaksling måtte erstattes. Under 2. verdenskrig ble maskinhuset kraftig utvidet, og fikk den tofløyete formen vi ser på dette bildet. Den ene fløyen hadde ei grunnflate på 21 X 10 meter, den andre 15 X 8,5 meter. Takhøyden oppgis for begge fløyer å ha vært 6 meter. Bygningen inneholdt maskinrom, fyrhus, to flisrom. I den øvre delen av bygningsvolumet var det dessuten innredet et slipe- og fileverksted. Maskinrommet inneholdt en dampkjel med 325 kvadratmeters heteflate. Den hadde en jernskorstein med en meters diameter som var ført høyt over det bølgeblikktekkete taket, hvor den var kronet med en diger gnistfanger for å forebygge branner i tilstøtende bygninger og materialstabler. Bygningen var også utstyrt med en kraftig syklon med nedfallsrør for flis som ble ledet til denne bygningen i blikkrør fra tilstøtende sag- og høvleribygninger. Den nærmeste lå bare drøyt 4 meter fra fyr- og maskinhuset. I sliperiet i annen etasje sto det en elektrisk motor, som drev en sagfilemaskin, en fresesliper samt smergel- og bryneskiver. I dette rommet sto også brukets metalldreiebenk. Dette var det andre fyr- og maskinhuset ved Våler skurlag. Det første ble oppført av ensteins teglmur i 1920, snaut 4,5 meter fra brukets daværende saghus. Den opprinnelige bygningskjernen var 9,7 meter lang, 10,2 meter bred og hadde en rafthøyde på 2,6 meter. Bygningen omsluttet en 14 hestekrefters lokomobil. Under og bak denne maskinen var det en murt sponovn. Opp fra det bølgeblikktekkete stakk det jernrør fra ildstedet med en diger gnistfanger på toppen. I mars 1932 brøt det ut brann i det nevnte saghuset, og den kraftige varmeutviklinga få meter unna førte til skader også på maskinhuset. Deler av en gavlvegg måtte rives og mures opp med ny stein, og en stor del av taket, samt et par vinduer, måtte også fornyes. Utbedringsarbeidene ble gjort, men med de utvidelsene anlegget fikk i begynnelsen av 1940-åra ble antakelig det opprinnelige maskinhuset for lite, slik at det vi ser på dette bildet ble bygd som erstatning.

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Flom og isgang i Glomma i Stor-Elvdal i Hedmark våren 1959. Fotografiet viser et vidt dalføre, der elva har gått ut over sine vanlige bredder. Bildet er tatt fra et lite gardstun som delvis sto under vann. I forgrunnen sto det en herresykkel. Ved venstre bildekant ser vi et par uthus som sto på rekke, sannsynligvis en låve og et fjøs. Sentralt i bildet ser vi ei brønnvippe og et eldhus med et tørkestativ foran. Helt til høyre skimter vi litt av hjørnet på et våningshus. Utenfor gjerdet som omgav gardstunet var vannflata dels dekt av isklumper, og langt ute i ismassene skimter vi fløtingstømmer som var presset sammen, slik at det sprikte til andre kanter. På motsatt side av elva skimter vi et høydedrag som på nordsida var skogkledd. På sørsida ser vi et gardstun omgitt av dyrket mark. Fotografiet er antakelig tatt fra tunet på småbruket Trøen i Trønnes-grenda på Glommas vestside mot Øvergard Koppang på østsida.

Sparby, Kaare

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Vinterbilde fra Storgata i Elverum i Hedmark, antakelig tatt en kveld like før jul i 1968. Fotografiet er tatt fra tårnet i rådhuset, nordover tettstedets hovedgate, som på dette tidspunktet lå «badet» i lys fra gatelykter og bygninger, med noen få parkerte biler langs fortauskantene, men ellers helt uten trafikk. Det sto ei julegran i krysset mellom Storgata og St. Olavs gate, og Storgata var prydet med ranker av gran, ispedd lyspunkter, som hang på tvers av gateløpet. Med unntak av Smedstua eller Bekk, det trefløyete trehuset som sto vis a vis St. Olavs gates møte med Storgata, var bebyggelsen langs gateløpet preget av funkispreget bebyggelse, reist åra etter 2. verdenskrig, som en konsekvens av at kommunesenteret i Elverum ble bomberammet i forbindelse med den tyske okkupasjonen i 1940.

Søgård, Kjell

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Utsikt fra Glommas østside, ikke langt fra kommunesenteret Rena i Åmot i Østerdalen. Fotografiet er tatt fra ei grind der en ung mann sto med blikket vendt sørvestover. I forgrunnen sto det ei vogn på en gardsveg som gikk over et engareal nedover mot en halvannenetasjes tømmerbygning. Lengre nede ser vi vannspeilet på Glomma, som her er forholdsvis bred og stilleflytende.

Rønning

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Damstue ved Gåstjønn, lengst nord i den fløtbare delen av Rauavassdraget på østsida av Tinnsjøen i Telemark. Stedet ligger om lag 20 kilometer fra vassdragets utløp i den nevnte innsjøen. Fotografiet viser ei lita, laftet stue, tilsynelatende ganske nyoppført, med moseisolasjon i meddragene. Den hadde bølgeblikktekket saltak, og en forlengelse (til høyre på dette bildet) utført i bordkledd bindingsverk, kanskje en vedskåle. Ved inngangsdøra satt og sto det fem menn og to kvinner da fotografiet ble tatt. Ved nova i forgrunnen sto en spade og ei hakke, som antakelig var brukt i forbindelse med anleggsarbeidet på dette stedet.

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Fra det såkalte «Solørtunet» ved Glomdalsmuseet i Elverum. Dette er ikke noe «tun» i egentlig forstand, fordi det ikke omfatter alle de bygningstypene som fantes på gardene i regionen som presenteres. Her er bare våningshus, ingen såkalte «økonomibygninger». Til venstre ligger den såkalte «Austmostua» [eller «Østmostua»] fra Søndre Austmo [eller Østmo] på Hoff vestside. Det er et våningshus i to etasjer med rektangulært grunnplan (10,25 X 9,75 meter). Ca. 1,9 meter av bredden er en svalgang mot gardstunet. Dette er en bindingsverkskonstruksjon med noe bordkledning mot gavlene, og med en åpen løsning på midten. Ellers er Austmostua laftet. Tømmerbehandlinga tyder på et det har skjedd i to etapper. En tidlig dendrokononlogisk datering tyder på at denne bygningsdelen er oppført i 1730. Den har det byggeskikkforskere fra Eiliert Sundst tid og framover har kalt «akershusisk grunnplan». Dette betyr at inngangsdøra fra gardstunet fører inn i ei stue – et allrom som i dette tilfellet legger beslag på ganske nøyaktig to tredeler av grunnflata. Den siste delen er delt i to rom ved hjelp av en bordvegg. Det ene er innredet som sengekammer, det andre som kjøkken. Kjøkkenet har utgangsdør på langveggen som vender fra gardstunet, på bygningens opprinnelige tomt mot en passerende bygdeveg. Annen etasje, som antakelig er påbygd mot slutten av 1700-tallet eller på begynnelsen av 1800-tallet, har adkomst via ei trapp i den ene enden av svalgangen, hvor det er dører til to noenlunde jevnstore rom. Det ene av dem skal ha vært brukt som gjesterom, det andre som lagerrom for tekstiler. Fronten på svalgangen bæres av fire drøyt to meter lange, dreide stolper. I annen etasje har denne bygningsdelen et rekkverk mot gardstunet. I 1782 foregikk det et barnedrap, som muligens kan knyttes til denne bygningen (jfr. SJF-F. 006768 – SJF-F. 006774) Sentralt i bildet ser vi den store ramloftstua fra Stemsrud i Grue. Denne bygningen har ei grunnflate som måler 15,1 X 11,75 meter. Den har i dag det som kalles et «akershusisk grunnplan», med hoveddør inn et stuerom på hele 90 kvadratmeter og to mindre koverom i den østre enden. Den nevnte hoveddøra er imidlertid sekundær, og det antas at det ene av koverommene opprinnelig har vært forstue, og at bygningen derfor har hatt det som kalles «treromsplan». Over koverommene er det bygd en annenetasje med møneretning vinkelrett på stuerommet møneretning. Det er denne delen bygningshistorikerne kaller rammen. I Stemsrudstua er den avdelt i to dekorasjonsmalte sengekammere. Bygningen har en svalgang langs langveggen mot gardstunet. Fra østenden av denne svalen er det trapp opp til svalgangen foran rammen. Dateringa av Stemsrudstua har vært et tema som har vært viet mye oppmerksomhet. Eilert Sundt var den første som viet ramloftstuene, representert ved Løkrestua fra Lom, faglig oppmerksomhet. Den var bygd i 1764. I Stemsrudstua skal man i forbindelse med oppussingsarbeid i 1779 skal man ha funnet et innskåret årstall som indikerte oppsiktsvekkende høy alder. På grunnlag av denne observasjonen skal daværende eier, storbonden Ole Colbiørnsen, ha fått lagd ei tavle, der det blant annet sto at «dette Huus efter en nu Beklædt Mastes Widnesbyrd, opbygget Aar 1324». Ifølge tradisjonen skulle stuerommet ha vært en middelaldersk gjestehall. Mange, inkludert Eilert Sundt, trodde på dateringa. Den første fagpersonen som uttrykte skepsis var antikvar Nicolay Nicolaysen, som tvilte på teksten og framholdt at en gjestehall fra middelalderen ville hatt åre som ildsted og en helt annen takløsning. Han mente at ramloftet og mønsåstaket måtte være fra etterreformatorisk tid. Liknende tanker hadde Hilmar Stigum, som skrev at «etter laftene å dømme, passer det svært godt å tenke seg at stua er bygd en gang på 1500-tallet, og årstallet på masten er antakelig en feillesning for 1524». Da Glomdalsmuseet ble etablert var det mange som mente at museet burde sikre seg huset, men eieren mente han satt på et klenodium, og satte prisen høyt. En av de pengesterke skogeierne i museets styre foreslo å kjøpe hele garden, noe som ble gjort. Dermed ble både ramloftstua, stabburet og et nyere våningshus flyttet til museet, det siste som kontorbygning. Slik ramloftstua sto på Stemsrud var den preget av ombygginger og moderniseringer. På museet ble den gjenoppført med arkitekturprofessor og bygningshistoriker Johan Meyer som konsulent. Heller ikke han var overbevist om at bygningen var reist i 1324, men han trodde at den var fra 1300-tallet, eller i hvert fall fra middelalderen, og restaureringa kom til å preges av dette. Mye av det opprinnelige tømmeret ser ut til å ha blitt skiftet ut. Museets formidling og bruk av bygningen var også lenge preget av tradisjonen som tavlene fra 1779 formidlet. I 1976 utførte dendrokronologene Sigurd Aandstad og Finn Stemsrud analyser av prøver fra tømmeret i huset. Deres konklusjon var at det eldste veggtømmeret var hogd i 1631, og at den gigantiske mønsåsen hadde stått på rot i skogen til 1724. Med henvisning til 1631-dateringa og den størrelsen og soliditeten som preger Stemsrudsstua, har den siden siste halvdel av 1970-åra vært presentert som en bygning som skulle markere prestisjen til en nyrik skogeier fra den tida da tømmerhandelen i Solør begynte å få et betydelig omfang. Bygningen vi ser hjørnet av til høyre i bildet er ei midtkammerstue fra Dammen i Åsnes. Den er sannsynligvis bygd på midten av 1800-tallet, på en eiendom som var atskillig mindre enn Stemsrud. Grunnflata er på 14,15 X 6,15 meter. I den nordre enden er det ei dagligstue med peis. Her var det kjøkken, på kveldstid arbeidet husfolket i lyset fra peisen, og om natta sov en del av dem i dette rommet. Rommet på sørsida av midtgangen var ei stasstue med etasjeovn og innredning som høvde for barnedåp, bryllup, graverferd og andre gjestebud. På vanlige dager hendte det at kvinnfolka satt her og vevde. Midt i tunet har museets folk latt ei bjørk få stå som tuntre.

Løken, Bård

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Skigard langs bygdeveg. Fotografiet viser hvordan dette gjerdet sto som en skjerm mellom vegtraséen og en grasvoll, der det sto to laftete bygninger, et stuehus med krumsteinstekket tak og et stabburliknende hus (toetasjes med utkragete langvegger) med bordtak. Bak grasvollen med de to bygningene sto granskogen tett. Fotografiet skal være tatt i 1930, antakelig et sted i Telemark.

Midttun, Jørund

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Flyfotografi av Stiklestad planteskole i Verdal i Nord-Trøndelag, tatt i 1989. Fotografiet viser anlegget slik det så ut fra lufta da pluggplanteproduksjonen var på sitt største. I forgrunnen ser vi planerte flater med såkalte 'frilandsbed' og vekshus. På frilandsbedene sto det pottebrett med pluggplanter, tett i tett på underlag av pukk og sand. Etter hvert ble også en del brett satt på rammer, noe som naturligvis var en fordel i den forstand at pottebrettene ikke hadde så lett for å bli infisert av algesopper som når de sto direkte på bakken. Rammene var imidlertid kostbare, så en stor del av brettene på frilandsbedene sto alltid på bakken. Det var nemlig viktigere å bruke de rammene man hadde i veksthusene. Det store glassveksthuset sentralt i forgrunnen ble reist i 1983. Det hadde ei grunnflate på 2000 kvadratmeter. Her ble det produsert granplanter i to puljer hver sesong. Første såing skjedde i slutten av mars. Så fikk de tilsådde brettene stå til spiring til cirka 1. juli. Da ble plantene kjørt ut på frilandsbedene for videre spiring der. Dette var ettårige planter. Dernest ble glassvekshuset på nytt fylt med nysådde pottebrett, som fikk stå til spiring for resten av vekstsesongen. Dette ble toårige planter. Til høyre i forgrunnen ser vi også åtte plastvekshus av den såkalte 'Deje-typen' (etter produsenten). Stiklestad planteskole hadde slike hus av to modeller: En som var seksjonert med mellomliggende lufteluker (de fire i midten) og en type med langsgående luker som kunne heves og senkes ettersom lufttemperaturen endret seg. Plastveksthusene var til sommerbruk. Duken ble tatt av og lagt på lager når høsten kom, og lagt på igjen påfølgende vår. Plasten var armert, og hadde ei levetid på fire-fem sesonger. Denne typen veksthus ble brukt i perioden 1974-1992 på Stiklestad planteskole. 98 prosent av produksjonen var gran. Nysådde pottebrett ble satt i veksthusene om våren. Der fikk de stå til høsten kom. Da ble de satt ut på frilandsbed, hvor de fikk stå og vokse videre påfølgende sommer. Stiklestad planteskole leverte også en del furuplanter fra plastveksthus. Dette var en ettårig produksjon. Lengst til venstre, ovenfor frilandsbedene med pottebrett, ser vi ett av flere felt der det fortsatt foregikk produksjon av barrotplanter. Denne produksjonen foregikk parallelt med pluggplanteproduksjonen, men utgjorde en stadig mindre del av salgsvolumet. 1994 ble den siste sesongen med barrotproduksjon for Stiklestad planteskoles del. Bygningene på planteskolene var følgende: Lengst til høyre ser vi bestyrerboligen (to etasjer) med en enetasjes fløy, som opprinnelig ble brukt som spisebrakke, seinere som kontor. Dette bygningskomplekset ble reist i 1941. Til venstre for boligen ser vi (inntil en større og nyere bygning, som vi kommer tilbake til) driftsbygningen fra 1958. Her var det matsal i overetasjen og maskinrom og verksted under. Deler av underetasjen ble seinere ominnredet til såhall (jfr. store vinduer). Den neste store bygningen som ble reist var kjølelageret fra 1962-63, som ligger noe foran de øvrige bygningene, noenlunde sentralt i bildeflata. Her var det kjølelager i underetasjen og lagerrom ovenpå. Til venstre for, men helt inntil driftsbygningen fra 1958, ligger den nyeste driftsbygningen, som ble reist i 1987-88. Denne bygningen hadde ei grunnflate på hele 1000 kvadratmeter og inneholdt kjølelager samt arbeids- og ekspedisjonsrom i 1. etasje, og hadde lagerrom ovenpå. Med denne bygningen ble kjølelagerkapasiteten ved Stiklestad planteskole doblet. På oversida av vegen bak planteskolebygningen ser vi en furufrøplantasje som er podet opp med materiale fra elitefuru i fra det midtnorske området. Da dette fotografiet ble tatt var trærne i plantasjen forholdsvis små, men de har seinere vokst seg større, og det har vært høstet furukongler her som har vært sendt til Skogfrøverket på Hamar for klenging. Bakenfor ser vi tunet på garden Vestre Hallem.

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Skogfrøverkets bygning på Hamar, fotografert fra Birkebeinervegen på Martodden sommeren 1981. Bygningen er tegnet av arkitekten Bjarne Sandbakken og bygd på et kjellerfundament som sto igjen etter et stålverksbygg fra omkring 1920, som ikke ble ferdig før selskapet som sto bak prosjektet gikk konkurs. Landbruksdepartementet og Hamar Statskleng kjøpte kjelleren og omliggende tomteareal etter at den forholdsvis nylig moderniserte klengstua på Tommelstads grunn ved Ringgata ble herjet av brann i 1946. Her ble virksomheten i første omgang videreført ei provisorisk skapklenge i den nevnte kjelleren. Nybygget, som sto ferdig til det store frøåret 1954, fikk ei grunnflate på cirka 1 000 kvadratmeter og besto i tillegg til kjelleren av fire etasjer, hvorav den øverste er noe tilbaketrukket. I denne bygningsdelen lå produksjons- og lagerfasilitetene, samt laboratorium og kontorer. Et toetasjes utbygg på gavlveggen mot fotografen inneholdt leiligheter og hybler for Skogfrøverkets medarbeidere. Det upussete teglsteinstilbygget til venstre inneholdt spise- og møterom samt et par kontorer med fryselager i underetasjen. Denne delen av bygningskomplekset ble reist etter tegninger av Arnljot Castberg i 1967. Parkanlegget omkring bygningen ble opparbeidet slik det framsto på dette fotografiet etter at Ingvar Fystro overtok som bestyrer for anlegget i midt i 1960-åra.

Fystro, Ingvar

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Fra fossen Rygene (kan også staves Rykene) i Nidelva, som her var grense mellom herredene Fjære og Øyestad, i dag mellom Grimstad og Arendal kommuner i Aust-Agder. Fotografiet er tatt fra sørsida av fossen, der det var støpt ei fisketrapp av betong som skulle gjøre det mulig for laks og sjøørret å ta seg oppover i vassdraget på sine gytevandringer. Dette er ei såkalt «kulpetrapp», med små avsatser som gjør det mulig for den anadrome fisken å hoppe fra basseng til basseng oppover mot dammen og det ovenforliggende vassdraget. På motsatt side av fossen ser vi bebyggelsen ved Rygene tremassefabrikker. Denne virksomheten ble etablert i begynnelsen av 1870-åra, med daværende Arendal-ordfører Anders Dedekam Geelmeyden (1832-1912) som gründer. Den første fabrikken, med to slipeapparater, sto ferdig i 1873, men ble herjet av brann alt fem år seinere. Fabrikkruinen ble etter hvert overtatt av selskapet Smith & Thommesen, som utover i 1880-åra fikk virksomheten i gang igjen. I 1896 satset selskapet stort og utvidet fabrikken, slik at den fikk ni varmslipeapparater og tjue pappmaskiner. For å kunne holde et slikt produksjonsapparat i kontinuerlig drift ble det også investert i en ny dam ovenfor fossen og i nye turbiner. Ekspansjonen fortsatte i de første årene på 1900-tallet, med flere maskiner og med taubane til Helle ved Arendal. Selskapet så også tidlig at fallrettighetene kunne gi avkastning på flere måter. Omkring første verdenskrig ble det minste sliperiet ombygd til kraftstasjon. Etter at krigen var over samarbeidet Smith & Thommesen med Fossekompaniet om videre kraftutbygging. I 1974 overtok Aust-Agder energi mot løfte om å levere Smith & Thommesen 85 GWh vederlagsfritt til evig tid. Året etter startet bygginga av et nytt kraftverk som sto ferdig i 1977-78. Dette fotografiet er sannsynligvis fra tidlig på 1900-tallet.

Kaas, Hartvig Huitfeldt

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Den skoltesamiske høstboplassen på Nakholmen i Vaggetem, altså i Pasvikdalen. Området har etter siste krig ligget på russisk side av Pasvikelva, men grenser mot Sør-Varanger kommune. Den skoltesamiske boplassen framstår som et engareal med buer. Enga ligger i skråningen ned mot innsjøen, og den har fire laftehus. Ett av dem er inngjerdet av et rajegjerde, og her sto det en mann og ei kvinne da fotografiet ble tatt. Ved strandkanten sto ytterligere to personer, og her lå det også en robåt med norsk flagg i bakstavnen. I innsjøen ser vi en holme, Gravholmen, og på motsatt bredd en lav, skogkledd åsrygg. I en kommentar til dette fotografiet bemerkes det at fotografiet er tatt sørover mellom grensemerke 49 og 44. Til venste i bildet dreier elva rundt Kjerringneset mot Jordanfossen. Ifølge samme kommentar skal det skal være gjort arkeologiske undersøkelser i området som har avdekket spor etter svært gammel bosetning. Skoltesamisk boplass.

Wessel, Ellisif Rannveig

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Vedkløyving i Hattfjelldal på Helgeland vinteren 1910. Fotografiet er tatt foran et halvanneetasjes laftehus, der en mann sto og kløvde ved på en bred, men lav stabbe like foran inngangsdøra. Ved siden av sto en annen mann og så på. Til høyre for stabben lå en haug med ukløvde vedkubber, og i forgrunnen til høyre er vi ei grindsag, som var stilt inntil en del ukappet ved. Det sto også bjørkestokker reist mot bygningens gavlvegg. I bakgrunnen skimters et snødekt landskap med skispor, og med bjørkekratt i utkanten av det som antakelig sommerstid var et engareal.

Ielstrup, Henrik Jacob

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Møte mellom reindriftsinspektør [Nils] Kristian Nissen og ei gruppe samer i Kautokeino vinteren 1921. Samene sto framfor gavlveggen på et laftet våningshus med bordtekket saltak. På dette taket sto det for øvrig et par trebukker, antakelig for oppheng av verdier det var viktig å holde hunder og andre dyr unna. Inntil veggen til venstre sto det en del bjørkeved. Den samiske gruppa besto av 14-16 personer, og foran dem på bakken lå det en pulk av tre. Reindriftsinspektøren sto vendt mot gruppa, kledd i en lang, mørk vinterfrakk. I bakgrunnen ser vi ytterligere et trehus og ellers kvite vidder. Etter å ha tatt examen artium ved katedralskolen i Kristiania i 1897 studerte Kristian Nissen teologi og språkene kvensk (finsk) og samisk. Med slike kvalifikasjoner ble han utnevnt til sokneprest i Karasjok i 1903. Dette embetet hadde Nissen i ti år. Med sine språkferdigheter og sin interesse for lokalsamfunnet han bodde i, ble han en person soknebarna ble glade og aktet høyt. Han var ordfører i Karasjok kommune i perioden 1908-1910, og hadde også andre verv ved siden av presteembetet. Under sine reiser på Finnmarksvidda hadde Nissen skaffet seg soliden kunnskaper om samisk reindrift, noe som førte til at han ble oppnevnt som medlem av den norsk-svenske reinbeitekommisjonen i 1909. Som medlem av denne kommisjonen styrket Nissen kunnskapene sine om reindriftsnæringa ytterligere. I 1912 fikk han en nyopprettet stilling som reindriftsinspektør. Denne posisjonen hadde Nissen til 1925-26, da han ble utnevnt til domprost i Tromsø. Fra dette embetet søkte han seg sørover til Lier i Buskerud, der han var sokneprest fra 1936 til han ble pensjonist i 1949. Som pensjonist var Nissen noen få år tilsynsmann for Fridtjof Nansens hjem «Polhøgda» i Bærum. Han var gjennom hele sitt voksne liv aktiv i en rekke organisasjoner og han skrev artikler i ulike aviser og periodika, for det meste om samiske forhold.

Ielstrup, Henrik Jacob

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

«Renna» som førte tømmeret mot en av «mosemaskinene» ved Glennetangen lense i Nedre Glomma. Fotografiet er tatt fra ei av de mange stålbruene som gjorde det mulig for lensearbeiderne å krysse den nevnte renna eller kanalen. Langs den sentrale delen av denne passasjen ser vi et såkalt «wiretrekk». Dette var en oppfinnelse som ble montert ved Glennetangen lense i perioden 1963-1965. Poenget var å påskynde tømmerets framdrift mot mosesmaskinene i et elveparti der det, i hvert fall utenom flomperioden var lite strøm i vannskorpa. Tidligere hadde dette problemet vært forsøkt løst ved «strømdannere» - digre propeller - men den bevegelsen de skapte i vannmassene hadde lett for å vri og urydde tømmeret. Den roterende vaieren som ble installert i 1963 styrte tømmeret slik at det fløt i ett lag ned mot kammeret der «mosinga» (buntinga) skulle skje. Dette lettet arbeidet med kontroll og telling av stokkene. Lensebestyrer Martin Folkestad mente at denne nyvinningen økte ekspedisjonshastigheten i de fire mosemaskinene ved anlegget med cirka 20 prosent. Installasjonen var ett av flere tiltak som ble iverksatt for å begrense bemanninga ved Glennetangen lense. Til venstre på dette fotografiet ser vi to av de karene som fortsatt arbeidet her sommeren 1985, som var den siste sesongen med tømmerfløting i Glomma. Bak dem sto ei av de mange flytende kvilebrakkene ved anlegget.

Ljøstad, Ole-Thorstein

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Plantegning av førsteetasjen i klengstua ved Telemark planteskules anlegg på Håtveit ved Gvarv i Sauherad i Telemark. Bygningen er en laftekonstruksjon, reist på en støpt kjellermur. Til høyre på tegninga ser vi trappa og inngangsdøra til et 12 kvadratmeter stort gangrom, som også kunne brukes til sorteringsarbeid. Den kvadratiske ruta i hjørnet ved inngangsdøra er kellerlemmen over trappa som førte ned i underetasjen. Ved siden av gangen (nederst til venstre side) hadde tegneren planlagt et kontorrom med en liten vedkomfyr. Ved siden av kontoret (nederst til venstre) ser vi klengrommet, der tegneren har antydet hyllereolene der konglene ble ble varmebehandlet og tørket, slik at frøet falt ut. Dette rommet hadde ei grunnflate på 18 kvadratmeter. Øverst til venstre på tegninga ser vi et 12 kvadratmeter stort arbeidsrom med vedovn. Bygningens grunnflate er på 61 kvadratmeter. Alt da Bratsberg amts skogselskap i 1914-15 leide et areal for skogplanteproduksjon ved Gvarv i Telemark var det et mål «at bli selvhjulpne baade med frø og planter til amtets [fylkets] eget behov». Planteproduksjonen kom raskt i gang, men å få bygd ei klengstue forutsatte investeringer som fylkesskogselskapet ikke hadde økonomisk ryggrad til å bære de første åra. I 1924 ble det imidlertid inngått en avtale med kammerherre Cappelen på Ulefoss, som ville skaffe tømmer til byggeprosjektet mot å få gratis planteleveranser noen år framover. Bygningen ble reist i 1925, etter tegninger fylkesskogmester Jørund Midttun hadde levert. Byggmester Th. H. Vegheim fra Akkerhaugen ledet det praktiske byggearbeidet. Fylkesskogmester Midttun beskrev bygningen, slik den framsto som ny, i følgende ordelag: «Klengstova er i tri høgder, øvst loft til konglone, i millomhøgdi arbeidsrom og klengjerom med 98 klengkassar som samla tek 20 hektoliter i kvar klengje, og i kjellaren eit ovnsrom, tvo frørom og arbeidskjellar. Konglone vert tekne inn på loftet i talje og gjeng herifrå ved eigi tyngd i kassane, vidare ned i ei råme, og på denne trillar dei tome konglone for seg medan frøet fell ned i frøromi. Klenging og skiljing av frø og konglor og ordningi av varmluft igjen før seg på ein serleg måte. Og denne nye måten, som eg hev fenge til, viser seg i alle delar å vera særs praktisk og onnorleis lettvinn enn som det mykje fyrr hev vore bruka, med varme og klengerom i eitt.» Klengstua var mye brukt de første åra, og den ble ombygd til elektrisk drift i 1937. Etter 2. verdenskrig ble en stadig større andel av konglene som ble sanket i Telemark sendt til statens nye klenganstalt på Hamar, der det var laboratorium som kunne spireteste og sertifisere frøet. Bare i spesielt gode kongleår var klengstua ved Telemark planteskule i drift. Likevel ble bygningen etterisolert og utstyrt med nye nettingrammer og tromler i 1962. To år seinere – i kongleåret 1964 – ble det for siste gang produsert frø her av kongler som anlegget på Hamar ikke hadde kapasitet til å motta. Etter dette sto huset mer eller mindre ubrukt fram til 1980, da det ble innredet møterom og museumsrom i første etasje, og arkiv og gjesterom på loftet.

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Snittegning som viser et av hjørnene av klengstua ved Telemark planteskules anlegg på Håtveit ved Gvarv i Sauherad i Telemark. Bygningen er en laftekonstruksjon, reist på en støpt kjellermur. Vi ser hvordan de støpte kjellermurene var tenkt fundamentert på digre steinheller som var plassert i nedgravninger med grov sand, på antatt frostfri grunn. Tegninga tyder også på at bjelkelaget som skulle bære etasjeskillene skulle gå i bygningens bredderetning. Legg merke til at en annen snittegning (SJF-F.011596) har plassert disse bjelkene i lengderetningen. Etasjehøydene er antydet med metriske mål. Tegninga er utført med svart tusj på et tynt, gulnet, transparent papir i målestokken 1:50. Alt da Bratsberg amts skogselskap i 1914-15 leide et areal for skogplanteproduksjon ved Gvarv i Telemark var det et mål «at bli selvhjulpne baade med frø og planter til amtets [fylkets] eget behov». Planteproduksjonen kom raskt i gang, men å få bygd ei klengstue forutsatte investeringer som fylkesskogselskapet ikke hadde økonomisk ryggrad til å bære de første åra. I 1924 ble det imidlertid inngått en avtale med kammerherre Cappelen på Ulefoss, som ville skaffe tømmer til byggeprosjektet mot å få gratis planteleveranser noen år framover. Bygningen ble reist i 1925, etter tegninger fylkesskogmester Jørund Midttun hadde levert. Byggmester Th. H. Vegheim fra Akkerhaugen ledet det praktiske byggearbeidet. Fylkesskogmester Midttun beskrev bygningen, slik den framsto som ny, i følgende ordelag: «Klengstova er i tri høgder, øvst loft til konglone, i millomhøgdi arbeidsrom og klengjerom med 98 klengkassar som samla tek 20 hektoliter i kvar klengje, og i kjellaren eit ovnsrom, tvo frørom og arbeidskjellar. Konglone vert tekne inn på loftet i talje og gjeng herifrå ved eigi tyngd i kassane, vidare ned i ei råme, og på denne trillar dei tome konglone for seg medan frøet fell ned i frøromi. Klenging og skiljing av frø og konglor og ordningi av varmluft igjen før seg på ein serleg måte. Og denne nye måten, som eg hev fenge til, viser seg i alle delar å vera særs praktisk og onnorleis lettvinn enn som det mykje fyrr hev vore bruka, med varme og klengerom i eitt.» Klengstua var mye brukt de første åra, og den ble ombygd til elektrisk drift i 1937. Etter 2. verdenskrig ble en stadig større andel av konglene som ble sanket i Telemark sendt til statens nye klenganstalt på Hamar, der det var laboratorium som kunne spireteste og sertifisere frøet. Bare i spesielt gode kongleår var klengstua ved Telemark planteskule i drift. Likevel ble bygningen etterisolert og utstyrt med nye nettingrammer og tromler i 1962. To år seinere – i kongleåret 1964 – ble det for siste gang produsert frø her av kongler som anlegget på Hamar ikke hadde kapasitet til å motta. Etter dette sto huset mer eller mindre ubrukt fram til 1980, da det ble innredet møterom og museumsrom i første etasje, og arkiv og gjesterom på loftet.

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

UB Katalog

Ermittle Trefferzahl…

Artikel & mehr
230 Treffer

Aktive Suchfilter

Erscheinungszeitraum

Mehr Treffer

Weniger Treffer

Gefunden in

Art der Quelle

Schlagwort

Verlag

230 Treffer

UB Katalog Ermittle Trefferzahl…

Artikel & mehr 230 230 Treffer

Suchmaske

Suchergebnisse einschränken oder erweitern

UB Katalog

Ermittle Trefferzahl…

Artikel & mehr
230 Treffer