Suchergebnisse

Fra opptakene til Norsk Skogbruksmuseums dokumentarfilm «Lågåsildfisket» i 1963. Dette motivet er fra Borudodden på Vingromlandet (vestsida av Mjøsas nordende). På stranda i forgrunnen ser vi en bukk, et stativ med A-formete bein og en rundstokk på toppen, der det hang en del nøter. Bakenfor skimter vi ei «åføy» - en flatbotnet robåt som er kuvet i lengderetningen og har et utfallende akterspeil («plitten»). I båten var det to menn, en som rodde, og en som var klar til å kaste nota i ei bue ut fra land. Inne ved strandkanten ser vi en filmfotograf med stativkamera, som var vendt mot karene i båten. Over ham skimter vi Vingnesbrua med Lillehammer by i lia bakenfor. I 1917 publiserte ferskvannsbiologen Hartvig Huitfeldt-Kaas’ boka «Mjøsens fisker og fiskerier» følgende tekst om lågåsildfisket på dette stedet (side 45): «Derefter kommer Borud, hvis fiske som regel er av langt mindre betydning end Røines. Enkelte aar fiskes dog ogsaa paa denne eiendom meget bra; saaledes i 1888 ca. 200 kvartiler. De derværende varp heter søre (Borud-)varpet og nordre (Borud-)varpet.» Huitfeldt-Kaas’ mer generelle beskrivelse av notfisket etter lågåsild i den nordre delen av Mjøsa er gjengitt under fanen «opplysninger».

Fossum, Tore

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Fra lågåsildfisket på Borudodden i Fåberg, altså på vestsida av Mjøsas nordende. Fotografiet skal være tatt i 1962, i forbindelse med opptakene til Norsk Skogbruksmuseums dokumentasjonsfilm «Lågåsildfisket». Vi ser tre karer som sto i strandsonen, der de hadde lagt nota over en «notkrakk», der vi ser hvordan en betydelig mengde fisk lå sprellende i en forsenkning i notveven, som fortsatt hadde kontakt med vann. Karene sto med bøtter og auste lågåsild opp i trekasser, som etter hvert skulle transporteres vekk for ganing. I 1917 publiserte ferskvannsbiologen Hartvig Huitfeldt-Kaas’ boka «Mjøsens fisker og fiskerier» følgende tekst om lågåsildfisket på dette stedet (side 45): «Derefter kommer Borud, hvis fiske som regel er av langt mindre betydning end Røines. Enkelte aar fiskes dog ogsaa paa denne eiendom meget bra; saaledes i 1888 ca. 200 kvartiler. De derværende varp heter søre (Borud-)varpet og nordre (Borud-)varpet.» Huitfeldt-Kaas’ mer generelle beskrivelse av notfisket etter lågåsild i den nordre delen av Mjøsa er gjengitt under fanen «opplysninger».

Fossum, Tore

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Fra lågåsildfisket på Borudodden i Fåberg, altså på vestsida av Mjøsas nordende. Fotografiet skal være tatt i 1962, i forbindelse med opptakene til Norsk Skogbruksmuseums dokumentasjonsfilm «Lågåsildfisket». Vi ser fire karer som sto i strandsonen, der de hadde lagt nota over en «notkrakk», hvor en betydelig mengde fisk lå sprellende i en forsenkning i notveven, som fortsatt hadde kontakt med vann. Karene hentet fangsten opp fra nota ved hjelp av ei trekasse med skrå front. Deretter tømte de fisken over i andre trekasser, som skulle transporteres vekk for ganing. Mannen til høyre på bildet skal være Thorleif Lauritsen. I 1917 publiserte ferskvannsbiologen Hartvig Huitfeldt-Kaas’ boka «Mjøsens fisker og fiskerier» følgende tekst om lågåsildfisket på dette stedet (side 45): «Derefter kommer Borud, hvis fiske som regel er av langt mindre betydning end Røines. Enkelte aar fiskes dog ogsaa paa denne eiendom meget bra; saaledes i 1888 ca. 200 kvartiler. De derværende varp heter søre (Borud-)varpet og nordre (Borud-)varpet.» Huitfeldt-Kaas’ mer generelle beskrivelse av notfisket etter lågåsild i den nordre delen av Mjøsa er gjengitt under fanen «opplysninger».

Fossum, Tore

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Nærbilde av hendene til yrkesfiskeren Paul Stensæter (1900-1982), som lagde abborteiner til fisket han drev i Steinsfjorden, en sidearm til Tyrifjorden på Ringerike i Buskerud. Her er det snakk om sylindriske teiner, bygd rundt ringer av kvister fra lauvtrær og med trelekter som avstiving i lengderetningen. Dette skjelettet var trukket med hønsenetting, som ble bundet fast med ståltråd. Nettingteinene hadde et rundt nettinglokk i den ene enden og en kalv av garnvev i den andre. Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum hadde mye kontakt med Paul Stensæter. I 1975 oppsummerte han intervjuinformasjon og observasjoner han hadde gjort i en artikkel der han skisserte årssyklusen i Stensæters fiskerivirksomhet. Om abborteinene fiskeren brukte skrev Eknæs: «I gytetida er ruser eller 'teiner' det mest effektive redskap. Den eldste typen av slike teiner ble laget ved at det først ble slått en sirkel på bakken, lik diameteren på teina. Så stakk de pinner nede i bakken langs sirkelen og fikk hovedformen. Disse langsgående pinnene ble holdt sammen av en tverrfletting av tynne kvister. I toppen ble det satt igjen et rundt hull med lokk til uttaging av abboren. Kalven ved inngangen, som hindret fisken i å komme ut igjen, flettet de i lindebast. En type besto av langsgående pinner trukket med garnvev dannet overgangen til de teinene som brukes i dag. Disse er sylindriske og trukket med netting. Kalven er av garnvev. Hvis vi skal sammenligne disse ulike typene av teiner for å se hvem av dem som fisket best, ser det ut til å være vanlig mening at utseendet minner mest om kvistvaser av det slaget som abboren gjerne legger rogn i.»

Eknæs, Åsmund

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Yrkesfiskeren Paul Stensæter (1900-1982) lager abborteiner til fisket han drev i Steinsfjorden, en sidearm til Tyrifjorden på Ringerike i Buskerud. Arbeidet ble gjort i solveggen framfor et av uthusene på eiendommen hans, småbruket Bjerkeli. Teina Stensæter arbeidet med var sylindrisk, bygd rundt ringer av kvister fra lauvtrær og med trelekter som avstiving i lengderetningen. Dette skjelettet var trukket med hønsenetting, som ble bundet fast med ståltråd. Denne teinetypen hadde et rundt nettinglokk i den ene enden og en kalv av garnvev i den andre. Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum hadde mye kontakt med Paul Stensæter. I 1975 oppsummerte han intervjuinformasjon og observasjoner han hadde gjort i en artikkel der han skisserte årssyklusen i Stensæters fiskerivirksomhet. Om abborteinene fiskeren brukte skrev Eknæs: «I gytetida er ruser eller 'teiner' det mest effektive redskap. Den eldste typen av slike teiner ble laget ved at det først ble slått en sirkel på bakken, lik diameteren på teina. Så stakk de pinner nede i bakken langs sirkelen og fikk hovedformen. Disse langsgående pinnene ble holdt sammen av en tverrfletting av tynne kvister. I toppen ble det satt igjen et rundt hull med lokk til uttaging av abboren. Kalven ved inngangen, som hindret fisken i å komme ut igjen, flettet de i lindebast. En type besto av langsgående pinner trukket med garnvev dannet overgangen til de teinene som brukes i dag. Disse er sylindriske og trukket med netting. Kalven er av garnvev. Hvis vi skal sammenligne disse ulike typene av teiner for å se hvem av dem som fisket best, ser det ut til å være vanlig mening at utseendet minner mest om kvistvaser av det slaget som abboren gjerne legger rogn i.»

Eknæs, Åsmund

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Yrkesfiskeren Paul Stensæter (1900-1982) lager abborteiner til fisket han drev i Steinsfjorden, en sidearm til Tyrifjorden på Ringerike i Buskerud. Arbeidet ble gjort i solveggen framfor et av uthusene på eiendommen hans, småbruket Bjerkeli. Teina Stensæter arbeidet med var sylindrisk, bygd rundt tre ringer av kvister fra lauvtrær og med trelekter som avstiving i lengderetningen. Dette skjelettet var trukket med hønsenetting, som ble bundet fast med ståltråd. Denne teinetypen hadde et rundt nettinglokk i den ene enden og en kalv av garnvev i den andre. Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum hadde mye kontakt med Paul Stensæter. I 1975 oppsummerte han intervjuinformasjon og observasjoner han hadde gjort i en artikkel der han skisserte årssyklusen i Stensæters fiskerivirksomhet. Om abborteinene fiskeren brukte skrev Eknæs: «I gytetida er ruser eller 'teiner' det mest effektive redskap. Den eldste typen av slike teiner ble laget ved at det først ble slått en sirkel på bakken, lik diameteren på teina. Så stakk de pinner nede i bakken langs sirkelen og fikk hovedformen. Disse langsgående pinnene ble holdt sammen av en tverrfletting av tynne kvister. I toppen ble det satt igjen et rundt hull med lokk til uttaging av abboren. Kalven ved inngangen, som hindret fisken i å komme ut igjen, flettet de i lindebast. En type besto av langsgående pinner trukket med garnvev dannet overgangen til de teinene som brukes i dag. Disse er sylindriske og trukket med netting. Kalven er av garnvev. Hvis vi skal sammenligne disse ulike typene av teiner for å se hvem av dem som fisket best, ser det ut til å være vanlig mening at utseendet minner mest om kvistvaser av det slaget som abboren gjerne legger rogn i.»

Eknæs, Åsmund

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Yrkesfisker Paul Stensæter (1900-1982) fisker abbor med teine i Steinsfjorden, en sidearm i Tyrifjorden, i Hole kommune i Buskerud. Fiskeren er fotografert i en klinkbygd trebåt med tverr akterende, der det var montert en påhengsmotor. På båtripa holdt Stensæter ei teine, et tilnærmet sylindrisk innstengingsredskap med en traktformet åpning i den ene tverrenden. Teina var lagd av hønsenetting og trespiler. Ei fastbundet steinhelle fungerte som søkke. Inne i teina skimter vi en abborfangst. Stensæter var kledd i busserull og hadde hatt på hodet. Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum hadde mye kontakt med Paul Stensæter. I 1975 oppsummerte han intervjuinformasjon og observasjoner han hadde gjort i en artikkel der han skisserte årssyklusen i Stensæters fiskerivirksomhet. Om vårfisket etter abbor skrev han blant annet: «På overgangen mellom vinter og vår, i mars-april er det en stille periode før det hektiske vår- og sommerfisket. Flere av de viktigste fiskeartene i Steinsfjorden har gytetid i mai-juni og fisket drives mest effektivt i denne tida. De tre aktuelle arter er gjedde, brasme og abbor. I tillegg kommer et ikke ubetydelig krepsefiske seinere på sommeren. .... Som nevnt under gjeddefisket er abboren viktig som agn på reiven. Men det er først og fremst som matfisk den har sin betydning. Abboren var høyt skattet av mange, og de store fangstene som ble gjort i gytetida om våren og seinere på sommeren var det ikke vanskelig å finne avsetning for. I gytetida er ruser eller 'teiner' det mest effektive redskap. Den eldste typen av slike teiner ble laget ved at det først ble slått en sirkel på bakken, lik diameteren på teina. Så stakk de pinner nede i bakken langs sirkelen og fikk hovedformen. Disse langsgående pinnene ble holdt sammen av en tverrfletting av tynne kvister. I toppen ble det satt igjen et rundt hull med lokk til uttaging av abboren. Kalven ved inngangen, som hindret fisken i å komme ut igjen, flettet de i lindebast. En type besto av langsgående pinner trukket med garnvev dannet overgangen til de teinene som brukes i dag. Disse er sylindriske og trukket med netting. Kalven er av garnvev. Hvis vi skal sammenligne disse ulike typene av teiner for å se hvem av dem som fisket best, ser det ut til å være vanlig mening at utseendet minner mest om kvistvaser av det slaget som abboren gjerne legger rogn i. Det kanskje mest effektive redskap på abboren var reiven. Når to stykker fisket sammen var det mulig å ha abborreiv med opptil 1 000 kroker. Disse hang i ca. 30 cm lange tamser med 2 favners mellomrom. Vi fikk altså her ei line på omkring 4 kilometers lengde! Reiven ble ikke satt på samme sted to dager i trekk. De satte den 'bassenget rundt', dvs. at de fulgte en bestemt rutine for å få fisket rundt hele fjorden. ... Garn er det tredje redskap for abbor. Og det var helst i en spesiell sammenheng, som 'støkkenett' det ble brukt. Når det har vært stille vær i lengre tid samler abboren seg og trekker inn på grunne ører og skjær om natta. Rundt slike skjær satte de ett eller flere garn og skremte fisken ved å kaste stein i vannet.»

Ljøstad, Ole-Thorstein

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Yrkesfisker Paul Stensæter (1900-1982) fisker abbor med teine i Steinsfjorden, en sidearm i Tyrifjorden i Hole kommune i Buskerud. Fiskeren er fotografert i en klinkbygd trebåt med tverr akterende, der det var montert en påhengsmotor. Da bildet ble tatt var Stensæter i ferd med å heve ei teine, et tilnærmet sylindrisk innstengingsredskap med en traktformet åpning i den ene tverrenden. Teina var lagd av hønsenetting og trespiler. Fiskeren holdt også en grankvist, som antakelig hadde ligget i «kalven», innløpstrakta til teina. Stensæter var kledd i busserull og hadde hatt på hodet. Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum hadde mye kontakt med Paul Stensæter. I 1975 oppsummerte han intervjuinformasjon og observasjoner han hadde gjort i en artikkel der han skisserte årssyklusen i Stensæters fiskerivirksomhet. Om vårfisket etter abbor skrev han blant annet: «På overgangen mellom vinter og vår, i mars-april er det en stille periode før det hektiske vår- og sommerfisket. Flere av de viktigste fiskeartene i Steinsfjorden har gytetid i mai-juni og fisket drives mest effektivt i denne tida. De tre aktuelle arter er gjedde, brasme og abbor. I tillegg kommer et ikke ubetydelig krepsefiske seinere på sommeren. .... Som nevnt under gjeddefisket er abboren viktig som agn på reiven. Men det er først og fremst som matfisk den har sin betydning. Abboren var høyt skattet av mange, og de store fangstene som ble gjort i gytetida om våren og seinere på sommeren var det ikke vanskelig å finne avsetning for. I gytetida er ruser eller 'teiner' det mest effektive redskap. Den eldste typen av slike teiner ble laget ved at det først ble slått en sirkel på bakken, lik diameteren på teina. Så stakk de pinner nede i bakken langs sirkelen og fikk hovedformen. Disse langsgående pinnene ble holdt sammen av en tverrfletting av tynne kvister. I toppen ble det satt igjen et rundt hull med lokk til uttaging av abboren. Kalven ved inngangen, som hindret fisken i å komme ut igjen, flettet de i lindebast. En type besto av langsgående pinner trukket med garnvev dannet overgangen til de teinene som brukes i dag. Disse er sylindriske og trukket med netting. Kalven er av garnvev. Hvis vi skal sammenligne disse ulike typene av teiner for å se hvem av dem som fisket best, ser det ut til å være vanlig mening at utseendet minner mest om kvistvaser av det slaget som abboren gjerne legger rogn i. Det kanskje mest effektive redskap på abboren var reiven. Når to stykker fisket sammen var det mulig å ha abborreiv med opptil 1 000 kroker. Disse hang i ca. 30 cm lange tamser med 2 favners mellomrom. Vi fikk altså her ei line på omkring 4 kilometers lengde! Reiven ble ikke satt på samme sted to dager i trekk. De satte den 'bassenget rundt', dvs. at de fulgte en bestemt rutine for å få fisket rundt hele fjorden. ... Garn er det tredje redskap for abbor. Og det var helst i en spesiell sammenheng, som 'støkkenett' det ble brukt. Når det har vært stille vær i lengre tid samler abboren seg og trekker inn på grunne ører og skjær om natta. Rundt slike skjær satte de ett eller flere garn og skremte fisken ved å kaste stein i vannet.»

Ljøstad, Ole-Thorstein

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Yrkesfisker Paul Stensæter (1900-1982) fisker abbor med teine i Steinsfjorden, en sidearm i Tyrifjorden, i Hole kommune i Buskerud. Fiskeren er fotografert i en klinkbygd trebåt med tverr akterende, der det var montert en påhengsmotor. På båtripa holdt Stensæter ei teine, et tilnærmet sylindrisk innstengingsredskap med en traktformet åpning i den ene tverrenden. Teina var lagd av hønsenetting og trespiler. Ei fastbundet steinhelle fungerte som søkke. Inne i teina skimter vi en abborfangst. Stensæter var kledd i busserull og hadde hatt på hodet. Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum hadde mye kontakt med Paul Stensæter. I 1975 oppsummerte han intervjuinformasjon og observasjoner han hadde gjort i en artikkel der han skisserte årssyklusen i Stensæters fiskerivirksomhet. Om vårfisket etter abbor skrev han blant annet: «På overgangen mellom vinter og vår, i mars-april er det en stille periode før det hektiske vår- og sommerfisket. Flere av de viktigste fiskeartene i Steinsfjorden har gytetid i mai-juni og fisket drives mest effektivt i denne tida. De tre aktuelle arter er gjedde, brasme og abbor. I tillegg kommer et ikke ubetydelig krepsefiske seinere på sommeren. .... Som nevnt under gjeddefisket er abboren viktig som agn på reiven. Men det er først og fremst som matfisk den har sin betydning. Abboren var høyt skattet av mange, og de store fangstene som ble gjort i gytetida om våren og seinere på sommeren var det ikke vanskelig å finne avsetning for. I gytetida er ruser eller 'teiner' det mest effektive redskap. Den eldste typen av slike teiner ble laget ved at det først ble slått en sirkel på bakken, lik diameteren på teina. Så stakk de pinner nede i bakken langs sirkelen og fikk hovedformen. Disse langsgående pinnene ble holdt sammen av en tverrfletting av tynne kvister. I toppen ble det satt igjen et rundt hull med lokk til uttaging av abboren. Kalven ved inngangen, som hindret fisken i å komme ut igjen, flettet de i lindebast. En type besto av langsgående pinner trukket med garnvev dannet overgangen til de teinene som brukes i dag. Disse er sylindriske og trukket med netting. Kalven er av garnvev. Hvis vi skal sammenligne disse ulike typene av teiner for å se hvem av dem som fisket best, ser det ut til å være vanlig mening at utseendet minner mest om kvistvaser av det slaget som abboren gjerne legger rogn i. Det kanskje mest effektive redskap på abboren var reiven. Når to stykker fisket sammen var det mulig å ha abborreiv med opptil 1 000 kroker. Disse hang i ca. 30 cm lange tamser med 2 favners mellomrom. Vi fikk altså her ei line på omkring 4 kilometers lengde! Reiven ble ikke satt på samme sted to dager i trekk. De satte den 'bassenget rundt', dvs. at de fulgte en bestemt rutine for å få fisket rundt hele fjorden. ... Garn er det tredje redskap for abbor. Og det var helst i en spesiell sammenheng, som 'støkkenett' det ble brukt. Når det har vært stille vær i lengre tid samler abboren seg og trekker inn på grunne ører og skjær om natta. Rundt slike skjær satte de ett eller flere garn og skremte fisken ved å kaste stein i vannet.»

Ljøstad, Ole-Thorstein

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Yrkesfisker Paul Stensæter (1900-1982) fisker abbor med teine i Steinsfjorden, en sidearm i Tyrifjorden, i Hole kommune i Buskerud. Fiskeren er fotografert i en klinkbygd trebåt med tverr akterende, der det var montert en påhengsmotor. På båtripa holdt Stensæter ei teine, et tilnærmet sylindrisk innstengingsredskap med en traktformet åpning i den ene tverrenden. Teina var lagd av hønsenetting og trespiler. Ei fastbundet steinhelle fungerte som søkke. Fiskeren holdt også en grankvist, som antakelig ble brukt i kupa. Stensæter var kledd i busserull og hadde hatt på hodet. Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum hadde mye kontakt med Paul Stensæter. I 1975 oppsummerte han intervjuinformasjon og observasjoner han hadde gjort i en artikkel der han skisserte årssyklusen i Stensæters fiskerivirksomhet. Om vårfisket etter abbor skrev han blant annet: «På overgangen mellom vinter og vår, i mars-april er det en stille periode før det hektiske vår- og sommerfisket. Flere av de viktigste fiskeartene i Steinsfjorden har gytetid i mai-juni og fisket drives mest effektivt i denne tida. De tre aktuelle arter er gjedde, brasme og abbor. I tillegg kommer et ikke ubetydelig krepsefiske seinere på sommeren. .... Som nevnt under gjeddefisket er abboren viktig som agn på reiven. Men det er først og fremst som matfisk den har sin betydning. Abboren var høyt skattet av mange, og de store fangstene som ble gjort i gytetida om våren og seinere på sommeren var det ikke vanskelig å finne avsetning for. I gytetida er ruser eller 'teiner' det mest effektive redskap. Den eldste typen av slike teiner ble laget ved at det først ble slått en sirkel på bakken, lik diameteren på teina. Så stakk de pinner nede i bakken langs sirkelen og fikk hovedformen. Disse langsgående pinnene ble holdt sammen av en tverrfletting av tynne kvister. I toppen ble det satt igjen et rundt hull med lokk til uttaging av abboren. Kalven ved inngangen, som hindret fisken i å komme ut igjen, flettet de i lindebast. En type besto av langsgående pinner trukket med garnvev dannet overgangen til de teinene som brukes i dag. Disse er sylindriske og trukket med netting. Kalven er av garnvev. Hvis vi skal sammenligne disse ulike typene av teiner for å se hvem av dem som fisket best, ser det ut til å være vanlig mening at utseendet minner mest om kvistvaser av det slaget som abboren gjerne legger rogn i. Det kanskje mest effektive redskap på abboren var reiven. Når to stykker fisket sammen var det mulig å ha abborreiv med opptil 1 000 kroker. Disse hang i ca. 30 cm lange tamser med 2 favners mellomrom. Vi fikk altså her ei line på omkring 4 kilometers lengde! Reiven ble ikke satt på samme sted to dager i trekk. De satte den 'bassenget rundt', dvs. at de fulgte en bestemt rutine for å få fisket rundt hele fjorden. ... Garn er det tredje redskap for abbor. Og det var helst i en spesiell sammenheng, som 'støkkenett' det ble brukt. Når det har vært stille vær i lengre tid samler abboren seg og trekker inn på grunne ører og skjær om natta. Rundt slike skjær satte de ett eller flere garn og skremte fisken ved å kaste stein i vannet.»

Ljøstad, Ole-Thorstein

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Yrkesfisker Paul Stensæter (1900-1982) fisker abbor med teine i Steinsfjorden, en sidearm i Tyrifjorden, i Hole kommune i Buskerud. Fiskeren er fotografert i en klinkbygd trebåt med tverr akterende, der det var montert en påhengsmotor. På båtripa holdt Stensæter ei teine, et tilnærmet sylindrisk innstengingsredskap med en traktformet åpning i den ene tverrenden. Teina var lagd av hønsenetting og trespiler. Ei fastbundet steinhelle fungerte som søkke. Inne i teina skimter vi en abborfangst. Stensæter var kledd i busserull og hadde hatt på hodet. Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum hadde mye kontakt med Paul Stensæter. I 1975 oppsummerte han intervjuinformasjon og observasjoner han hadde gjort i en artikkel der han skisserte årssyklusen i Stensæters fiskerivirksomhet. Om vårfisket etter abbor skrev han blant annet: «På overgangen mellom vinter og vår, i mars-april er det en stille periode før det hektiske vår- og sommerfisket. Flere av de viktigste fiskeartene i Steinsfjorden har gytetid i mai-juni og fisket drives mest effektivt i denne tida. De tre aktuelle arter er gjedde, brasme og abbor. I tillegg kommer et ikke ubetydelig krepsefiske seinere på sommeren. .... Som nevnt under gjeddefisket er abboren viktig som agn på reiven. Men det er først og fremst som matfisk den har sin betydning. Abboren var høyt skattet av mange, og de store fangstene som ble gjort i gytetida om våren og seinere på sommeren var det ikke vanskelig å finne avsetning for. I gytetida er ruser eller 'teiner' det mest effektive redskap. Den eldste typen av slike teiner ble laget ved at det først ble slått en sirkel på bakken, lik diameteren på teina. Så stakk de pinner nede i bakken langs sirkelen og fikk hovedformen. Disse langsgående pinnene ble holdt sammen av en tverrfletting av tynne kvister. I toppen ble det satt igjen et rundt hull med lokk til uttaging av abboren. Kalven ved inngangen, som hindret fisken i å komme ut igjen, flettet de i lindebast. En type besto av langsgående pinner trukket med garnvev dannet overgangen til de teinene som brukes i dag. Disse er sylindriske og trukket med netting. Kalven er av garnvev. Hvis vi skal sammenligne disse ulike typene av teiner for å se hvem av dem som fisket best, ser det ut til å være vanlig mening at utseendet minner mest om kvistvaser av det slaget som abboren gjerne legger rogn i. Det kanskje mest effektive redskap på abboren var reiven. Når to stykker fisket sammen var det mulig å ha abborreiv med opptil 1 000 kroker. Disse hang i ca. 30 cm lange tamser med 2 favners mellomrom. Vi fikk altså her ei line på omkring 4 kilometers lengde! Reiven ble ikke satt på samme sted to dager i trekk. De satte den 'bassenget rundt', dvs. at de fulgte en bestemt rutine for å få fisket rundt hele fjorden. ... Garn er det tredje redskap for abbor. Og det var helst i en spesiell sammenheng, som 'støkkenett' det ble brukt. Når det har vært stille vær i lengre tid samler abboren seg og trekker inn på grunne ører og skjær om natta. Rundt slike skjær satte de ett eller flere garn og skremte fisken ved å kaste stein i vannet.»

Ljøstad, Ole-Thorstein

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Yrkesfisker Paul Stensæter (1900-1982) fisker abbor med teine i Steinsfjorden, en sidearm i Tyrifjorden, i Hole kommune i Buskerud. Fiskeren er fotografert i en klinkbygd trebåt med tverr akterende, der det var montert en påhengsmotor. På båtripa holdt Stensæter ei teine, et tilnærmet sylindrisk innstengingsredskap med en traktformet åpning i den ene tverrenden. Teina var lagd av hønsenetting og trespiler. Stensæter var kledd i busserull og hadde hatt på hodet. Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum hadde mye kontakt med Paul Stensæter. I 1975 oppsummerte han intervjuinformasjon og observasjoner han hadde gjort i en artikkel der han skisserte årssyklusen i Stensæters fiskerivirksomhet. Om vårfisket etter abbor skrev han blant annet: «På overgangen mellom vinter og vår, i mars-april er det en stille periode før det hektiske vår- og sommerfisket. Flere av de viktigste fiskeartene i Steinsfjorden har gytetid i mai-juni og fisket drives mest effektivt i denne tida. De tre aktuelle arter er gjedde, brasme og abbor. I tillegg kommer et ikke ubetydelig krepsefiske seinere på sommeren. .... Som nevnt under gjeddefisket er abboren viktig som agn på reiven. Men det er først og fremst som matfisk den har sin betydning. Abboren var høyt skattet av mange, og de store fangstene som ble gjort i gytetida om våren og seinere på sommeren var det ikke vanskelig å finne avsetning for. I gytetida er ruser eller 'teiner' det mest effektive redskap. Den eldste typen av slike teiner ble laget ved at det først ble slått en sirkel på bakken, lik diameteren på teina. Så stakk de pinner nede i bakken langs sirkelen og fikk hovedformen. Disse langsgående pinnene ble holdt sammen av en tverrfletting av tynne kvister. I toppen ble det satt igjen et rundt hull med lokk til uttaging av abboren. Kalven ved inngangen, som hindret fisken i å komme ut igjen, flettet de i lindebast. En type besto av langsgående pinner trukket med garnvev dannet overgangen til de teinene som brukes i dag. Disse er sylindriske og trukket med netting. Kalven er av garnvev. Hvis vi skal sammenligne disse ulike typene av teiner for å se hvem av dem som fisket best, ser det ut til å være vanlig mening at utseendet minner mest om kvistvaser av det slaget som abboren gjerne legger rogn i. Det kanskje mest effektive redskap på abboren var reiven. Når to stykker fisket sammen var det mulig å ha abborreiv med opptil 1 000 kroker. Disse hang i ca. 30 cm lange tamser med 2 favners mellomrom. Vi fikk altså her ei line på omkring 4 kilometers lengde! Reiven ble ikke satt på samme sted to dager i trekk. De satte den 'bassenget rundt', dvs. at de fulgte en bestemt rutine for å få fisket rundt hele fjorden. ... Garn er det tredje redskap for abbor. Og det var helst i en spesiell sammenheng, som 'støkkenett' det ble brukt. Når det har vært stille vær i lengre tid samler abboren seg og trekker inn på grunne ører og skjær om natta. Rundt slike skjær satte de ett eller flere garn og skremte fisken ved å kaste stein i vannet.»

Ljøstad, Ole-Thorstein

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Yrkesfisker Paul Stensæter (1900-1982) fisker abbor med teine i Steinsfjorden, en sidearm i Tyrifjorden, i Hole kommune i Buskerud. Fiskeren er fotografert i en klinkbygd trebåt med tverr akterende, der det var montert en påhengsmotor. På båtripa holdt Stensæter ei teine, et tilnærmet sylindrisk innstengingsredskap med en traktformet åpning i den ene tverrenden. Teina var lagd av hønsenetting og trespiler. Stensæter var kledd i busserull og hadde hatt på hodet. Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum hadde mye kontakt med Paul Stensæter. I 1975 oppsummerte han intervjuinformasjon og observasjoner han hadde gjort i en artikkel der han skisserte årssyklusen i Stensæters fiskerivirksomhet. Om vårfisket etter abbor skrev han blant annet: «På overgangen mellom vinter og vår, i mars-april er det en stille periode før det hektiske vår- og sommerfisket. Flere av de viktigste fiskeartene i Steinsfjorden har gytetid i mai-juni og fisket drives mest effektivt i denne tida. De tre aktuelle arter er gjedde, brasme og abbor. I tillegg kommer et ikke ubetydelig krepsefiske seinere på sommeren. .... Som nevnt under gjeddefisket er abboren viktig som agn på reiven. Men det er først og fremst som matfisk den har sin betydning. Abboren var høyt skattet av mange, og de store fangstene som ble gjort i gytetida om våren og seinere på sommeren var det ikke vanskelig å finne avsetning for. I gytetida er ruser eller 'teiner' det mest effektive redskap. Den eldste typen av slike teiner ble laget ved at det først ble slått en sirkel på bakken, lik diameteren på teina. Så stakk de pinner nede i bakken langs sirkelen og fikk hovedformen. Disse langsgående pinnene ble holdt sammen av en tverrfletting av tynne kvister. I toppen ble det satt igjen et rundt hull med lokk til uttaging av abboren. Kalven ved inngangen, som hindret fisken i å komme ut igjen, flettet de i lindebast. En type besto av langsgående pinner trukket med garnvev dannet overgangen til de teinene som brukes i dag. Disse er sylindriske og trukket med netting. Kalven er av garnvev. Hvis vi skal sammenligne disse ulike typene av teiner for å se hvem av dem som fisket best, ser det ut til å være vanlig mening at utseendet minner mest om kvistvaser av det slaget som abboren gjerne legger rogn i. Det kanskje mest effektive redskap på abboren var reiven. Når to stykker fisket sammen var det mulig å ha abborreiv med opptil 1 000 kroker. Disse hang i ca. 30 cm lange tamser med 2 favners mellomrom. Vi fikk altså her ei line på omkring 4 kilometers lengde! Reiven ble ikke satt på samme sted to dager i trekk. De satte den 'bassenget rundt', dvs. at de fulgte en bestemt rutine for å få fisket rundt hele fjorden. ... Garn er det tredje redskap for abbor. Og det var helst i en spesiell sammenheng, som 'støkkenett' det ble brukt. Når det har vært stille vær i lengre tid samler abboren seg og trekker inn på grunne ører og skjær om natta. Rundt slike skjær satte de ett eller flere garn og skremte fisken ved å kaste stein i vannet.»

Ljøstad, Ole-Thorstein

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Håvfiske etter lågåsild i den nedre delen av Gudbrandsdalslågen, antakelig ved den lokaliteten som kalles Bottomsrevet, tidlig på 1900-tallet. Dette fisket ble særlig drevet i et elveparti der det var for strid strøm og for steinete til at det var hensiktsmessig å fiske med not eller garn. Bildet viser to båter – såkalte «åfløyer» - som lå fastbundet til stokker som fiskerne hadde festet i elvefaret med henblikk på dette fisket. Fiskerne førte håvene ned i vatnet så langt opp på motstrøms side de greide, og deretter førte de fangstposene i strømretningen langs båtsidene nedover. Dette måtte gjøres i en hastighet som var raskere enn elvestrømmens. Bevegelsen videreføres inntil fiskerne når den nedre enden av båten, og håvstanga («rauna») ikke når lenger. Da heves håven, og hvis «påså’n» inneholdt fisk, ble den tømt i båten før neste drag langs elvebotnen. Suksessen var avhengig av hvor tette stimende av gytende lågåsild ved fiskeplassen var. Stokkhåvfisket foregikk helst nattestid. På dette bildet ser vi to fiskere som hadde fortøyd båtene sine i hver sin stokk, ikke langt fra hverandre, for å drive håvfiske i det samme elvepartiet. Fotografiet er brukt som illustrasjon i fotografen Hartvig Huitfeldt-Kaas’ bok «Mjøsens fisker og fiskerier» (1917), side 73. Huitfeldt-Kaas’ beskrivelse av dette fisket er gjengitt under fanen «Opplysninger».

Kaas, Hartvig Huitfeldt

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Laksetrappa i Klosterfossen ved Skien i Telemark. Fotografiet er antakelig tatt omkring 1900. Denne innretningen ble nødvendig etter at det ovenforliggende vannreservoaret, Hjellevannet ble regulert. I Klosterfossen skjedde dette ved hjelp av en såkalt «fermettedam» (en ståkonstruksjon som støttet en vegg av «nåler», planker som ble reist tett i tett mot strømretningen, slik den dannet en slags vegg) og en overløpsdam. Klosterfossen var ett av tre fossefall (de to andre var Langfoss og Damfoss) som førte vann fra Hjellevannet ned i Bryggevannet, som er havnebassenget ved Skien by. De nevnte fossefallene gav i sin tid vannkraft til en mengde oppgangssager, og Klosterfossen var det fallet som hadde sikrest vannføring. Sagbrukene her kunne følgelig kjøres med få og kortvarige driftsavbrudd. På det tidspunktet da dette fotografiet ble tatt var Hjellevannet regulert i forbindelse med kanaliseringa av den nedre delen av Skiensvassdraget. Klosterfossen hadde fått ulike reguleringsinnretninger, blant annet i samband med kanaliseringa av vassdraget mellom Skien og Løveid. Amund Helland oppgir i sin «Topografisk-statistisk beskrivelse over Bratsberg amt» (1900:310) at det i 1865-66 (fire-fem år etter at Skien-Løveidkanalen var ferdig) ble utført en del mineringsarbeider i Klosterfossen med sikte på å lette laksens oppgang. Et par år seinere skal det også ha vært truffet tiltak i Skotfossen, i håp om at dette skulle muliggjøre laksefiske videre oppover i vassdraget også. Dette lyktes ikke helt, bare noen få enkeltindivider ble i åra som fulgte fanget ved Ulefoss og i Heddalsvannet. Dette fotografiet er antakelig tatt etter at det ble foretatt ei ombygging av laksetrappa ved Klosterfossen i 1895. Om dette skriver Helland: «Trappen ligger paa fossens høire (søndre) bred. Det samlede fall i trappen vil under de vannstande, da laksen søger op, som regel variere mellem 5,4 og 4,6 m.». På denne tida ble det fanget om lag to tonn laks i året i Skienselva. Den industrielle utviklinga og kraftutbyggingsprosjektene som fulgte med den truet imidlertid fisket. Helland forteller at laksen hadde gode gyteplasser i området mellom Hjellevannet og Skotfossen. Forurensinga fra cellulose- og papirproduksjonen ved Skotfoss bruk representerte imidlertid et problem. Det gjorde også inntaksrennene til industrien på Eidet ved Skien. Helland beskrev situasjonen slik: «Laksen kan ved Skien komme inn i brugenes indtagsrender. Såvel Klosterfos- som Damfosdammen er nu ofte helt eller næsten stængte, saaledes at omtrent alt vand i vasdraget passerer gjennem de industrielle brug i Skien; den nedadgaaende fisk, iallefall yngelen, vil da i stor udstrækning gaa ind i turbinerne og blive knust i disse, hvis der ikke anbringes gitter i renderne.»

Kaas, Hartvig Huitfeldt

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Notfiske etter lågåsild (Coreghonus albula) på Knuvelen i Fåberg, et av de beste fiskevarpene i den nedre delen av Gudbrandsdalslågen. Fotografiet ble tatt i 1901. Nota er et finmasket innstengingsredskap, der «bundingen» er forsterket med hampetau, en «søkketennol» nederst og en «flætennol» øverst. Førstnevnte var, som navnet antyder, utstyrt med søkker, mens flætennolen hadde flyteelementer, noe som skulle få nota til å stå som en vegg i vannmassene. Der flætennolen og søkketennolen møttes i notas tverrender var det festet 40 til 60 meter lange tau. Når nota skulle kastes, ble den lagt i «åfløya», den flatbotnete båttypen som var vanlig i dette området. Noen karer på land holdt i endetauet («stillpinntauet»), mens «settaren» kastet nota over akterenden («plitten») på båten og «bøleren» først rodde ut fra elvebredden, deretter innover igjen litt lengre nede, slik at nota ble stående som en U i vannmassene. Når bøleren og setteren kom til lands igjen, overlot de «åfløytauet» til andre fiskere, som deretter dro nota mot land uten at den fisken som var innestengt av «bundingen» fikk muligheter til å unnslippe. Etter hvert som stadig mer av nota nærmet seg land, ble fangsten stadig mer konsentrert, og når den kom inn i strandsonen kunne lågåsilda etter hvert øses opp i trekasser. Da dette fotografiet ble tatt var nota satt. Settaren fossrodde åfløya mot land, mens bøleren satt i akterenden med åfløtauet, som også ble kalt «innreiingstaug». Samtidig løp tre menn med stillpinntauet i retning inndraingsplassen. Hartvig Huitfeldt-Kaas' beskrivelse av dette fisket er gjengitt under fanen «Opplysninger». Lågåsildfiske i Fåberg. Notfiske på Øyra. På andre sida av elva sees Øyra med fiskebu og lendingstre. Ellers på bildet ser vi tre karer på land og to karer i en båt ute på elva. Gudbrandsdalen. Gudbrandsdalslågen.

Kaas, Hartvig Huitfeldt

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Den ytre enden av et utgjerds- eller lendingstre, som ble brukt under notfisket etter lågåsild (Coregonus albula) på Øyra i Fåberg. Dette var et av de beste fiskevarpene i den nedre delen av Gudbrandsdalslågen. Utgjerds- og lendingstrær var strømbrytende stengsler som sto noenlunde, men ikke helt, vinkelrett fra elvebredden utover i elveløpet. Disse stengslene besto av 15-20 meter lange stokker, der de tunge rotendene ble plassert ytterst på «stetter», bein som var montert i A-form, mens toppendene inne ved elvebredden kvilte på en «bjønn», en slags bukk (ikke synlig på dette fotografiet). På motstrøms side av de horisontale stokkene ble det slått påler med forholdsvis korte mellomrom på skrå ned i elvebotnen. På oversidene av disse pålerekkene ble det dynget granbar, som virket bremsende på vannet. På denne måten skapte fiskerne ei slags bakevje. Fiskerne hadde erfart at oppgående lågåsild (Coregonus albula) søkte mot stillere partier i elva. Hovedpoenget med utgjerds- og lendingstrær var nok likevel at de reduserte strømhastigheten slik at det lot seg gjøre å kaste ei not i en U-form utover i elveløpet i ly av utgjerdstreet, for deretter å trekke den inn igjen ovenfor lendingstreet uten at elvestrømmen dro den for langt nedover i elveløpet på kort tid. Opptaket skal være fra 1962. Fiskeribiologen Hartvig Huitfeldt-Kaas' (1867-1941) beskrivelse av notfiske etter lågåsild med utgjerds- og lendingstre (1917) er gjengitt under fanen «Opplysninger».

Karstensen, Kolbjørn

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Notdraing under lågåsildfisket på Øyra i Fåberg i 1962. Nota var et finmasket innstengingsredskap, der «bundingen» var forsterket med hampetau, en «søkketennol» nederst og en «flætennol» øverst. Førstnevnte var, som navnet antyder, utstyrt med søkker, mens flætennolen hadde flyteelementer, noe som skulle få nota til å stå som en vegg i vannmassene. Der flætennolen og søkketennolen møttes i notas tverrender var det festet 40 til 60 meter lange tau. Når nota skal kastes, ble den lagt i «åfløya», den flatbotnete båttypen som var vanlig i dette området. Noen karer på land holdt i endetauet «stilltauet»), mens «settaren» kastet nota over akterenden «plitten» på båten og «bøleren» først rodde ut fra elvebredden, deretter innover igjen litt lengre nede, slik at nota ble stående som en U i vannmassene. Når bøleren og setteren kom til lands igjen, overlot de «åfløytauet» til andre fiskere, som deretter dro nota mot land uten at den fisken som var innestengt av nota fikk muligheter til å unnslippe. Etter hvert som stadig mer av «bundingen» nærmet seg land, ble fangsten stadig mer konsentrert, og når den kom inn i strandsonen kunne lågåsilda etter hvert øses opp i trekasser av den typen vi ser til høyre i dette bildet. Her var det fem menn som dro nota.

Karstensen, Kolbjørn

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Utgjerds- eller lendingstre under oppsetting på Øyra i Fåberg, et av de beste fiskevarpene i den nedre delen av Gudbrandsdalslågen. Dette var strømbrytende stengsler som sto noenlunde, men ikke helt, vinkelrett fra elvebredden utover i elveløpet. Disse stengslene besto av 15-20 meter lange stokker, der de tunge rotendene ble plassert ytterst på «stetter», bein som var montert i A-form, mens toppendene inne ved elvebredden kvilte på en «bjønn», en slags bukk. På motstrøms side av de horisontale stokkene ble det slått påler med forholdsvis korte mellomrom på skrå ned i elvebotnen. På oversidene av pålerekkene ble det seinere dynget granbar, som skulle virke bremsende på vannet. På denne måten skapte fiskerne ei slags bakevje. Fiskerne hadde erfart at oppgående lågåsild (Coregonus albula) søkte mot stillere partier i elva. Hovedpoenget med utgjerds- og lendingstrær var nok likevel at de reduserte strømhastigheten slik at det lot seg gjøre å kaste ei not i en U-form utover i elva i ly av utgjerdstreet, for deretter å trekke den inn igjen ovenfor lendingstreet uten at elvestrømmen dro den for langt nedover i elveløpet på kort tid. Fiskeribiologen Hartvig Huitfeldt-Kaas' (1867-1941) beskrivelse av notfiske etter lågåsild med utgjerds- og lendingstre (1917) er gjengitt under fanen «Opplysninger».

Karstensen, Kolbjørn

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Fra notfisket med utgjerds- og lendingstre på Øyra i Fåberg, en av de beste fiskevarpene i den nedre delen av Gudbrandsdalslågen. Fotografiet ble tatt høsten 1962. Utgjerds- og lendingstrærne var strømbrytende stengsler som sto noenlunde, men ikke helt, vinkelrett fra elvebredden utover i elveløpet. Disse stengslene besto av 15-20 meter lange stokker, der de tunge rotendene ble plassert ytterst på «stetter», bein som var montert i A-form, mens toppendene inne ved elvebredden kvilte på en «bjønn», en slags bukk. «Træene» ble plassert cirka en meter over vannflata. På motstrøms side av de horisontale stokkene ble det slått påler med forholdsvis korte mellomrom på skrå ned i elvebotnen. På oversidene av disse pålerekkene ble det dynget granbar, som virket bremsende på vannet. På denne måten skapte fiskerne ei slags bakevje. Fiskerne hadde erfart at oppgående lågåsild (Coregonus albula) søkte mot stillere partier i elva. Hovedpoenget med utgjerds- og lendingstrær var nok likevel at de reduserte strømhastigheten slik at det lot seg gjøre å kaste ei not i en U-form utover i elveløpet i ly av utgjerdstreet, for deretter å trekke den inn igjen ovenfor lendingstreet uten at elvestrømmen dro den for langt nedover i elveløpet på kort tid. På dette fotografiet ser vi «landenden» av et lendigstre i forgrunnen. Ovenfor skimter vi båten – «åfløya» - som ble brukt når nota skulle kastes og en del trekasser for fangsten. Høyere oppe i vassdraget skimter vi et utgjerdstre.

Karstensen, Kolbjørn

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

UB Katalog

Ermittle Trefferzahl…

Artikel & mehr
104 Treffer

Aktive Suchfilter

Erscheinungszeitraum

Mehr Treffer

Weniger Treffer

Gefunden in

Art der Quelle

Schlagwort

Sprache

104 Treffer

UB Katalog Ermittle Trefferzahl…

Artikel & mehr 104 104 Treffer

Suchmaske

Suchergebnisse einschränken oder erweitern

UB Katalog

Ermittle Trefferzahl…

Artikel & mehr
104 Treffer