Zum Hauptinhalt springen
UB Hagen

Suchergebnisse

UB Katalog

Artikel & mehr
410 Treffer

Suchmaske

Suchtipp für den Bereich Artikel & mehr: Wörter werden automatisch mit UND verknüpft. Eine ODER-Verknüpfung erreicht man mit dem Zeichen "|", eine NICHT-Verknüpfung mit einem "-" (Minus) vor einem Wort. Anführungszeichen ermöglichen eine Phrasensuche.
Beispiele: (burg | schloss) -mittelalter, "berufliche bildung"

Das folgende Suchfeld wird hier nicht unterstützt: "Signatur / Strichcode".

Suchergebnisse einschränken oder erweitern

Aktive Suchfilter

Erscheinungszeitraum

Mehr Treffer

Weniger Treffer

Gefunden in

Art der Quelle

Schlagwort

Verlag

Sprache

410 Treffer

Sortierung: 
  1. Detailansicht für Treffer 1 öffnen
    Lågåsildfiske i den nedre delen av Gudbrandsdalslågen. Fotografiet later til å være tatt med telelinse fra en bakkekam på vestsida av vassdraget høsten 1984. Det viser notfisket på Trossetsanda. Til høyre i bildet ser vei ei årfløy - den flatbotnete trebåten som ble brukt i dette fisket - med påhengsmotor og et nottau på slep. I båten satt «settaren», som manøvrerte båten, og «bøleren», som hadde kastet nota i vatnet fra akterenden. Nota ble kastet i en U-formet bue fra enden av den landtangen som går på tvers av den øvre delen av bildeflata. Ved venstre bildekant sto det en mann, en «stillpinne», som holdt den andre enden av nottauet. Han skulle langsomt gå karene i båten i møte når de la til ved land, hvor not skulle trekkes. En fjerde mann, som antakelig skulle tre i aksjon når fisken skulle auses ut av nota og over i de kvite isoporkassene vi skimter på dette bildet, sto og ventet der åfløya snart skulle legge til land. Etnologen Magne Rugsveen, som arbeidet med sin magistergradsavhandling om lågåsildfisket på den tida dette fotografiet ble tatt, skrev blant annet følgende om aktiviteten ved denne lokaliteten: «Lågåsildfisket på Trossetsanden forgår om dagen. «Vi heildt på til det begynte å bli skumt, og da vart det små kast.» I dag fiskes det i et varp, men tidligere var 3 varp i bruk samtidig med 3 ulike lag. På det meste var 5 nøter i bruk. For å drive notfiske på Trossetsanden må det være minst 3 mann, men det beste er 5. Som i andre varp i Lågen er det to mann i åfløya, en eller to på stillenden. En stillpinne og to i åfløya er helt påkrevd, men når nota nærmer seg land kommer en eller to om hjelper til med inndrainga. Når nota skal tømmes, blir silda samlet bakerst i nota «i ein påsa». Fangsten blir så aust ut med ei bøtte eller lignende. «Før hadde døm ein kopp som var så jisten som vatnet rainn tå.» I dag brukes gjerne potetbøtter, plastbøtter med hull i. Fangsten blir aust over i kasser. Om kvelden fraktes silda i land. Fra båten svinger fra land øverst i varpet og gjør en sving utover i elva mens nota kastes, til nota er dratt i land, tar det omkring 10 minutter.» Bildet inngår i en fotoserie. Dette er bilde nr. 16. Fiske etter lågåsild i Lågen. Gudbrandsdalslågen. Gudbrandsdalen.
    Ljøstad, Ole-Thorstein
    Online Bild
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  2. Detailansicht für Treffer 2 öffnen
    Lågåsildfiske i den nedre delen av Gudbrandsdalslågen. Fotografiet later til å være tatt med telelinse fra en bakkekam på vestsida av vassdraget høsten 1984. Det viser notfisket på Trossetsanda. Til høyre i bildet ser vei ei årfløy - den flatbotnete trebåten som ble brukt i dette fisket. Den hadde nettopp gått i land, der de to som hadde vært om bord («settaren», som manøvrerte båten, og «bøleren», som hadde kastet nota i vatnet fra akterenden) hadde hoppet ut av båten og begybnt å dra i nottauet. Nota, som ble kastet i en U-formet bue fra enden av den landtangen som går på tvers av den øvre delen av bildeflata, skulle å trekkes i land, forhåpentligvis med mye lågåsild innestengt på landsida av «bundingen». Ved venstre bildekant sto det en mann, en såkalt «stillpinne», som holdt den andre enden av nottauet. Han skulle langsomt gå de andre karene i møte, slik at de sto forholdsvis tett inntil hverandre når den delen av nota som rommet fangsten nærmet seg land. Til høyre for åfløya ser vi isoporkassene fangsten ble aust opp i. Etnologen Magne Rugsveen, som arbeidet med sin magistergradsavhandling om lågåsildfisket på den tida dette fotografiet ble tatt, skrev blant annet følgende om aktiviteten ved denne lokaliteten: «Lågåsildfisket på Trossetsanden forgår om dagen. «Vi heildt på til det begynte å bli skumt, og da vart det små kast.» I dag fiskes det i et varp, men tidligere var 3 varp i bruk samtidig med 3 ulike lag. På det meste var 5 nøter i bruk. For å drive notfiske på Trossetsanden må det være minst 3 mann, men det beste er 5. Som i andre varp i Lågen er det to mann i åfløya, en eller to på stillenden. En stillpinne og to i åfløya er helt påkrevd, men når nota nærmer seg land kommer en eller to om hjelper til med inndrainga. Når nota skal tømmes, blir silda samlet bakerst i nota «i ein påsa». Fangsten blir så aust ut med ei bøtte eller lignende. «Før hadde døm ein kopp som var så jisten som vatnet rainn tå.» I dag brukes gjerne potetbøtter, plastbøtter med hull i. Fangsten blir aust over i kasser. Om kvelden fraktes silda i land. Fra båten svinger fra land øverst i varpet og gjør en sving utover i elva mens nota kastes, til nota er dratt i land, tar det omkring 10 minutter.» Bildet inngår i en fotoserie. Dette er bilde nr. 17. Fiske etter lågåsild i Lågen. Gudbrandsdalslågen. Gudbrandsdalen.
    Ljøstad, Ole-Thorstein
    Online Bild
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  3. Detailansicht für Treffer 3 öffnen
    Notfiske etter lågåsild (Coregonus albula) på Røysevarpet ved Risestranda i Fåberg høsten 1979. På dette fotografiet ser vi Ivar Løvseth (1907-1991), som sto i strandsona og dro i et nottau. Røysevarpet på Risestranda var ett av om lag seksti lågåsildvarp i nordenen av Mjøsa. Med et par unntak lå alle på vestsida, mellom Vingnes og Vingrom. Her var bunnforholdene nokså ensartete, og notfisket foregikk følgelig på noenlunde samme måte fra varp til varp, i motsetning til høyere oppe i Lågen, der vekslende elvetopografi og strømforhold var årsaker til variasjoner i måtene det ble fisket på. Her, ved nordenden av Mjøsa, betydde mannskapsmengden man greide å mobilisere til å delta i notfisket noe for hvordan det ble gjort. Prosessen startet da nota skulle legges i båten. To fiskere la nota på plass i akterenden («plitten») av åfløya. Den ene bar undertelna («søkketennolen»), den andre bar overtelna («flætennolen»). I noen tilfeller la de nota i det åpne rommet mellom roeren og plitten. I slike tilfeller måtte det være to menn i båten – en som rodde og en som kastet nota i vannet akterut. Var notlaget fåtallig, hendte det at redskapen ble lagt på en liten plattform over plitten. Derfra kunne nota langsomt skli ned i vannet mens en mann rodde langsomt i en bueform ut på vannet med åfløytauet var forankret inne på land. Langs Vingromlandet kunne lågåsildstimene gå både nordover og sørover, og dette notkastbuene ble tilpasset vekslende vandringsretninger. Etter at nota var satt, lot fiskerne den synke, slik at den finmaskete nettveven stod som en vegg i vannet. Deretter startet inndrainga ved at tauene i endene av notveven ble trukket langsomt inn mot land. Ettersom redskapen nærmet seg land, kunne fiskerne observere luftbobler – «auger» – i vannflata, og mengden av slike gav et inntrykk av hvor stor fangst de kunne vente seg. Når nota begynte å nærme seg strandsonen var det behov for fire personer til å dra, to i hver sin ende av flætennolen og to i hver sin ende av søkketennolen. De to sistnevnte sto forholdsvis nær hverandre, i midten og helt nede i strandsonen, for det var viktig at lågåsilda ikke skulle innslippe på undersida av nota. Da hele søkketennolen var berget i land samlet man fisken i den «bakre» delen av notveven. Herfra kunne fangsten overføres til fiskekasser, eller den kunne midlertidig samles i «steng» - flytende rammer med en nettpose under. Hvert notkast i dette området tok cirka en time. I begynnelsen av sesongen, da sildestimene kom sporadisk, satt fiskerne og ventet på vak som indikerte om det var grunn til å kaste nota. Når lågåsildas gytevandring var på sitt mest intense, var det bare tid til korte pauser mellom hvert notkast.
    Ljøstad, Ole-Thorstein
    Online Bild
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  4. Detailansicht für Treffer 4 öffnen
    Notfiske etter lågåsild (Coregonus albula) på Risestranda i Fåberg høsten 1979. På dette fotografiet ser vi Konrad Johansen og to av fiskerkameratene hans (til venstre), som var i ferd ordne («å gjøra oppatt») nota i båten («åfløya»), som med tanke på neste notkast. Konrad sto med inndtraingstauet i hendene. Fiskerne var arbeidskledde, med lange forklær i vannavstøtende materiale. Risestranda var ett av om lag seksti lågåsildvarp i nordenen av Mjøsa. Med et par unntak lå alle på vestsida, mellom Vingnes og Vingrom. Her var bunnforholdene nokså ensartete, og notfisket foregikk følgelig på noenlunde samme måte fra varp til varp, i motsetning til høyere oppe i Lågen, der vekslende elvetopografi og strømforhold var årsaker til variasjoner i måtene det ble fisket på. Her, ved nordenden av Mjøsa, betydde mannskapsmengden man greide å mobilisere til å delta i notfisket noe for hvordan det ble gjort. Prosessen startet da nota skulle legges i båten. To fiskere la nota på plass i akterenden («plitten») av åfløya. Den ene bar undertelna («søkketennolen»), den andre bar overtelna («flætennolen»). I noen tilfeller la de nota i det åpne rommet mellom roeren og plitten. I slike tilfeller måtte det være to menn i båten – en som rodde og en som kastet nota i vannet akterut. Var notlaget fåtallig, hendte det at redskapen ble lagt på en liten plattform over plitten. Derfra kunne nota langsomt skli ned i vannet mens en mann rodde langsomt i en bueform ut på vannet med åfløytauet var forankret inne på land. Langs Vingromlandet kunne lågåsildstimene gå både nordover og sørover, og dette notkastbuene ble tilpasset vekslende vandringsretninger. Etter at nota var satt, lot fiskerne den synke, slik at den finmaskete nettveven stod som en vegg i vannet. Deretter startet inndrainga ved at tauene i endene av notveven ble trukket langsomt inn mot land. Ettersom redskapen nærmet seg land, kunne fiskerne observere luftbobler – «auger» – i vannflata, og mengden av slike gav et inntrykk av hvor stor fangst de kunne vente seg. Når nota begynte å nærme seg strandsonen var det behov for fire personer til å dra, to i hver sin ende av flætennolen og to i hver sin ende av søkketennolen. De to sistnevnte sto forholdsvis nær hverandre, i midten og helt nede i strandsonen, for det var viktig at lågåsilda ikke skulle innslippe på undersida av nota. Da hele søkketennolen var berget i land samlet man fisken i den «bakre» delen av notveven. Herfra kunne fangsten overføres til fiskekasser, eller den kunne midlertidig samles i «steng» - flytende rammer med en nettpose under. Hvert notkast i dette området tok cirka en time. I begynnelsen av sesongen, da sildestimene kom sporadisk, satt fiskerne og ventet på vak som indikerte om det var grunn til å kaste nota. Når lågåsildas gytevandring var på sitt mest intense, var det bare tid til korte pauser mellom hvert notkast.
    Ljøstad, Ole-Thorstein
    Online Bild
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  5. Detailansicht für Treffer 5 öffnen
    To fiskere i en robåt, ei åfløy, ved Lortvarpet i Fåberg, altså i Gudbrandsdalslågens nedre del. Fotografiet er tatt en grå oktoberdag i 1976, med sludd i lufta. Karene var i ferd med å innlede et notkast etter lågåsild (Coregonus albula). Åfløya var en lokal båttype, som flatbotnet, bred og kraftig kuvet i lengderetningen og et sterkt utfallende akterparti («plitten»). Nota var et bundet, finmasket innstengingsredskap. Den hadde kraftig tauverk øverst og nederst, henholdsvis «flætennol» og «søkketennol», som var utstyrt med henholdsvis flyteelementer og søkker. Dermed ble det finmaskete garnet – «bundingen» – stående som en vegg i vannmassene. I begge endene av bundingen var det tau, som ble brukt når nota skulle dras mot land. Her var brødrene Martin og Sæming Søreng klare til å foreta et notkast. Martin var «sættar». Han satt ved årene og skulle ro båten i ei bue ut i elveløpet og deretter inn mot land igjen. Broren Sæming var «bøler» og skulle kaste fangstredskapen i vatnet. Da bildet ble tatt hadde karene i båten overlatt enden av «stillpinntauet» til en eller flere karer på land, og bøleren sto oppreist i båten, klar til å begynne å kaste sjølve notveven i vatnet. Lengre nede ved elvebredden sto en eller flere karer klare til å ta imot «åfløytauget» eller «innreiingstauget». Ved Lortvarpet skal begge tauene ha vært om lag 150 meter lange.
    Ljøstad, Ole-Thorstein
    Online Bild
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  6. Detailansicht für Treffer 6 öffnen
    Tømming av mort (Rutilus rutilus) – lokalt kalt «sørenner» - fra ei av kupene (rusene) på «fiskebygningen» garden Nedre Kåterud i Stange gjennom flere generasjoner hadde ved Svartelvas utløp i Åkersvika og Mjøsa. Dette fotografiet ble tatt i 1973. På dette tidspunktet hadde fiskebygningen støpte sidevanger. I elveløpet mellom disse var det plassert to rektangulære kuper, som var lagd av trelekter som var trukket med netting. Da dette fotografiet sto Håkon Berge til venstre og holdt luka i ytterenden av rusa åpen, slik at fangsten falt ned på et plastflak som lå på bakken ved siden av fiskeplassen. Den busserullkledde mannen sentralt i bildet var Martinus Hovie. Birger Børresen sto på brua til høyre og holdt den delen av rusa hvor fangståpningen var oppe, slik at fangsten skled mot plasten. Mannen som sto med ryggen mot fotografen til høyre i forgrunnen kjenner vi foreløpig ikke identiteten til.
    Ljøstad, O. T. og Eknæs, Åsmund
    Online Bild
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  9. Detailansicht für Treffer 9 öffnen
    Tømming av mort (Rutilus rutilus) – lokalt kalt «sørenner» - fra ei av kupene (rusene) på «fiskebygningen» garden Nedre Kåterud i Stange gjennom flere generasjoner hadde ved Svartelvas utløp i Åkersvika og Mjøsa. Dette fotografiet ble tatt i 1973. På dette tidspunktet hadde fiskebygningen støpte sidevanger. Halvdelen av passasjen mellom disse vangene var sperret ved hjelp av ei gammel dør. Den andre halvdelen av passasjen hadde plass til to rektangulære kuper, som var lagd av trelekter som var trukket med netting. På brua var det ei løftekran. Da dette fotografiet sto Håkon Berge og Martinus Hovie til venstre og holdt luka i enden av rusa åpen, slik at fangsten falt ned på et plastflak som lå på bakken ved siden av fiskeplassen. Den busserullkledde mannen sentralt i bildet var Martinus Hovie. Birger Børresen sto på brua til høyre og holdt den delen av rusa hvor fangståpningen var oppe, slik at fangsten skled mot plasten. Mannen lengst til venstre på bildet er foreløpig ukjent.
    Ljøstad, Ole-Thorstein
    Online Bild
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  11. Detailansicht für Treffer 11 öffnen
    Tømming av mort (Rutilus rutilus) – lokalt kalt «sørenner» - fra ei av kupene (rusene) på «fiskebygningen» garden Nedre Kåterud i Stange gjennom flere generasjoner hadde ved Svartelvas utløp i Åkersvika og Mjøsa. Dette fotografiet ble tatt i 1973. På dette tidspunktet hadde fiskebygningen støpte sidevanger. Halvdelen av passasjen mellom disse vangene var sperret ved hjelp av ei gammel dør. Den andre halvdelen av passasjen hadde plass til to rektangulære kuper, som var lagd av trelekter som var trukket med netting. På brua var det ei løftekran. Da dette fotografiet sto Håkon Berge og Martinus Hovie til venstre og holdt luka i enden av rusa åpen, slik at fangsten falt ned på et plastflak som lå på bakken ved siden av fiskeplassen. Den busserullkledde mannen sentralt i bildet var Martinus Hovie. Birger Børresen sto på brua til høyre og holdt den delen av rusa hvor fangståpningen var oppe, slik at fangsten skled mot plasten. Mannen lengst til venstre på bildet er foreløpig ukjent.
    Ljøstad, Ole-Thorstein
    Online Bild
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  12. Detailansicht für Treffer 12 öffnen
    En «fiskebygning» ved Fossbakken ved Svartelva, som markerte kommunegrensa mellom Vang og Stange før vassdraget rant ut i Åkersvika og Mjøsa. Fotografiet ble tatt i 1973. Her hadde eierne av garden Nedre Kåterud i flere generasjoner hatt en hevdvunnen rett til å drive gytefiske – primært etter mort (Rutilus rutilus). Vi ser at fiskebygningen var plassert i en del av elveløpet som var omgitt av støpte vanger, og der det var plass for to kuper (ruser), som ikke sto i elveløpet da dette fotografiet ble tatt. På brua var det plassert ei kran. På bildet ser vi (fra venstre) Birger Børresen og Martinus Hovie. Mannen som sto på brua er foreløpig ikke identifisert. Da dette bildet ble tatt var fiskeplassen omgitt av mye stein, antakelig fordi hovedvegen mellom Oslo og Trondheim (E6) like ved var under utvidelse. På bakkekammen i bakgrunnen rager noe som kan se ut til å ha vært en gravhaug opp fra det omkringliggende åkerlandskapet.
    Ljøstad, Ole-Thorstein
    Online Bild
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  14. Detailansicht für Treffer 14 öffnen
    Leif Fossum (1900-1978) fra Nes på Hedmarken greier lågåsildgarn på en pinne utenfor båthuset på eiendommen Slåtten (opprinnelig husmannsplassen Slåttsveen under garden Østre By). Fossum hadde busserull på overkroppen og sixpencelue på hodet, der han sto og tredde garnmaskene inn på ei nettstikke av asketre. Under sto det et digert trefat. Dette er sannsynligvis det garnet Leif Fossum overlot til Norsk Skogbruksmuseum i 1969 (SJF.01995). Garnet skal ha vært 2,45 meter langt og 1,15 meter høyt. Maskevidden oppgis å være 1,7 centimeter. Garnet hadde 25 teglsteinssøkker og 15 jernringsøkker, mens overtelna hadde 29 flyteelementer av handskåret kork. Det er nærliggende å tenke seg at dette garnet kan ha tilhørt en tidligere bruker på Slåtten, Olaf Slaatten (f. 1871), som ifølge folketellinga i 1910 «Driver en del fiske i Mjøsen». Fiskeribiologen Hartvig Huitfeldt-Kaas’ (1867-1941) beskrivelse av garnfisket etter lågåsild (Coregonus albula) i Mjøsa tidlig på 1900-tallet er gjengitt under fanen «Opplysninger».
    Fossum, Tore
    Online Bild
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  15. Detailansicht für Treffer 15 öffnen
    Leif Fossum (1900-1978) fra Nes på Hedmarken greier lågåsildgarn på en pinne utenfor båthuset på eiendommen Slåtten (opprinnelig husmannsplassen Slåttsveen under garden Østre By). Fossum hadde busserull på overkroppen og sixpencelue på hodet, der han sto og tredde garnmaskene inn på ei nettstikke av asketre. Under sto det et digert trefat. Dette er sannsynligvis det garnet Leif Fossum overlot til Norsk Skogbruksmuseum i 1969 (SJF.01995). Garnet skal ha vært 2,45 meter langt og 1,15 meter høyt. Maskevidden oppgis å være 1,7 centimeter. Garnet hadde 25 teglsteinssøkker og 15 jernringsøkker, mens overtelna hadde 29 flyteelementer av handskåret kork. Det er nærliggende å tenke seg at dette garnet kan ha tilhørt en tidligere bruker på Slåtten, Olaf Slaatten (f. 1871), som ifølge folketellinga i 1910 «Driver en del fiske i Mjøsen». Fiskeribiologen Hartvig Huitfeldt-Kaas’ (1867-1941) beskrivelse av garnfisket etter lågåsild (Coregonus albula) i Mjøsa tidlig på 1900-tallet er gjengitt under fanen «Opplysninger».
    Fossum, Tore
    Online Bild
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  16. Detailansicht für Treffer 16 öffnen
    Leif Fossum (1900-1978) fra Nes på Hedmarken greier lågåsildgarn på en pinne utenfor båthuset på eiendommen Slåtten (opprinnelig husmannsplassen Slåttsveen under garden Østre By). Fossum hadde busserull på overkroppen og sixpencelue på hodet, der han sto og tredde garnmaskene inn på ei nettstikke av asketre. Under sto det et digert trefat. Dette er sannsynligvis det garnet Leif Fossum overlot til Norsk Skogbruksmuseum i 1969 (SJF.01995). Garnet skal ha vært 2,45 meter langt og 1,15 meter høyt. Maskevidden oppgis å være 1,7 centimeter. Garnet hadde 25 teglsteinssøkker og 15 jernringsøkker, mens overtelna hadde 29 flyteelementer av handskåret kork. Det er nærliggende å tenke seg at dette garnet kan ha tilhørt en tidligere bruker på Slåtten, Olaf Slaatten (f. 1871), som ifølge folketellinga i 1910 «Driver en del fiske i Mjøsen». Fiskeribiologen Hartvig Huitfeldt-Kaas’ (1867-1941) beskrivelse av garnfisket etter lågåsild (Coregonus albula) i Mjøsa tidlig på 1900-tallet er gjengitt under fanen «Opplysninger».
    Fossum, Tore
    Online Bild
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  17. Detailansicht für Treffer 17 öffnen
    «Fiskebygning» i den nedre delen av Svartelva, som er grenseelv mellom Vang og Stange kommuner på Hedmarken. Konstruksjonen var ei treramme som var plassert på tvers av strømretningen, mellom elvebredden og ei steinør ute i elveløpet. Ramma var lags av rundtømmer, med ei bru en drøy meter over vannflata. Endene kvilte på bukker. På motstrøms side av brua var det fire åpninger for plassering av kuper (ruser – jfr. KAS.277). De skulle stå med fangståpningene på motstrøms side, slik at rusene kunne fange fisk som svømte oppover elva for å gyte. Ved ytterendene var det plassert rammer med trespiler som stengte fiskens vandringsveg der. Fiskebygningen stengte imidlertid bare en del av elveløpet. Da dette fotografiet ble tatt, sto fiskebygningen åpen (uten ruser). En mann sto på brua, mens en annen kar sto ved elvebredden til høyre i bildet. Fiskebygningene i Svartelva ble blant annet brukt til å fange mort (Leuciscus rutilus) – «sørenne» – som startet sin gytevandring i dette vassdraget og andre tilløpselver til Mjøsa i slutten av mai måned.
    Kaas, Hartvig Huitfeldt
    Online Bild
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  18. Detailansicht für Treffer 18 öffnen
    Fem karer samlet rundt ei fiskenot på Øyra i Fåberg, et av de beste fiskevarpene i den nedre delen av Gudbrandsdalslågen. Nota er et bundet, finmasket innstengingsredskap, som kastes i ei bue ut i vannmassene, og deretter trekkes mot land slik at det omslutter den fisken som befant seg i det området nota omsluttet. Her sto karene samlet rundt nota med blikket vendt mot fangsten, som var innestengt i notveven og skulle ovføres til fiskekassa til høyre i bakgrunnen. Etnologen Magne Rugsveen har beskrevet notfisket i dette området slik: «Både på Øyra og Knuvelen ble det brukt utgjerds- og lendingstre [se til venstre i bakgrunnen på dette fotografiet]. «Trea» lignet på mælkrakken, og hvert tre besto av en 15-20 m. lang horisontalliggende stokk («treet») med to bein («stetter») i rotenden. Fra det horisontale treet ble det slått påler på skrå ned i elvebotnen. Foran pålene ble det presset granbar ned i vatnet. Både utgjerdet og lendinga fungerte på den måten som strømbrytere. Hensikten med «trea» var å bryte strømmen slik at den ble ført utover i elva og ikke skapte store vanskeligheter i notkastet. De endrede strømforholdene som disse innretningene skapte, gjorde det lettere å få not og fangst inn til land. Ved at «trea» dannet ei slags bakevje i selve varpet, ville silda på vei oppover elva søke inn i denne rolilge «lomma». Dermed ville det være lettere å fange den i notredskapen. Forklaringen kommer fra enkelte fiskere. Hverken utgjerdet eller lendinga sto vinkelrett på stranda. Utgjerdstreet vendte litt nedover med strømmen, Dette var nødvendig for å føre strømmen utover i elva. Lendingstreet vendte litt mot strømmen for å samle opp noe av vatnet, slik at inndrainga skulle gå lettere. Mellom utgjerdet og lendinga ble det derfor et parti med roligere vatn. De to trea sto ikke i samme vinkel hvert år. Strømmen kunne skifte litt retning fra et år til et annet. Derfor måtte utsettinga være nøyaktig tilpasset strømforholdene, slik at fiskerne skulle få mest mulig nytte av strømbryterne. … Notkastet foregikk altså mellom de to «strømbryterne». Avstanden mellom dem var på Knuvelen omkring 150 m. På Øyra var avstanden omkring 200 m.» Fiskeribiologen Hartvig Huitfeldt-Kaas' (1867-1941) beskrivelse av notfiske etter lågåsild med utgjerds- og lendingstre (1917) er gjengitt under fanen «Opplysninger».
    Karstensen, Kolbjørn
    Online Bild
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  19. Detailansicht für Treffer 19 öffnen
    Lågåsildfiskeren Hans Jørstad fra Fåberg undersøker «påsa'n» på grunnhåven sin. Hans Jørstad var kledd i vadmelsbukser og busserull, og han hadde en svart filthatt på hodet. Han sto i strandsonen i en del av Lågen der det etter vannspeilet å dømme var strid strøm. Bildet skal være tatt ved Rundtom, som ligger på vestsida av Lågen, like nord for sideelva Gausas innløp. Grunnhåven er et enmannsredskap, beregnet på fangst av lågåsild fra elvebredden. Den besto av et treskaft - ei «raun» - som kunne være fire til seks meter lang, og et «håvhuggu» med en finmasket fangtspose av bomullsgarn. Håvhugguet var ovalt. Håven ble ført ned i vannet på motstrøms side og ført med vannmassene langs botnen, litt hurtigere enn strømhastigheten, slik at fangstposen sto utspent på oversida av håvhugguet. Når håven var kommet så langt nedover at fiskeren ikke nådde lengre, vred han rauna, så åpningen til «påsa'n» vendte oppover, slik at eventuell fangst ikke fikk sjansen til å unnslippe. Var det lågåsild i håven, holdt fiskeren håvhugguet over en snik eller ei bøtte samtidig som han løftet ytterenden av fangsposen opp i lufta, slik at fisken falt ned i transportbeholderen.
    Midttun, Magne
    Online Bild
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  20. Detailansicht für Treffer 20 öffnen
    Hans Jørstad fra Fåberg «skruller» (tømmer) grunnhåven sin opp i en «snik», et flettet bæreredskap som håvfiskerne i den nedre delen av Gudbrandsdalslågen brukte. Dette fotografiet ble tatt i 1962, i forbindelse med opptakene til Norsk Skogbruksmuseums dokkumentarfilm «Lågåsildfisket». Hans Jørstad var kledd i vadmelsbukser og busserull, og han hadde en svart filthatt på hodet. Han sto i strandsonen i en del av Lågen der det etter vannspeilet å dømme var strid strøm. Bildet skal være tatt ved Rundtom, som ligger på vestsida av Lågen, like nord for sideelva Gausas innløp. Grunnhåven er et enmannsredskap, beregnet på fangst av lågåsild fra elvebredden. Den besto av et treskaft - ei «raun» - som kunne være fire til seks meter lang, og et «håvhuggu» med en finmasket fangtspose av bomullsgarn. Håvhugguet var ovalt. Håven ble ført ned i vannet på motstrøms side og ført med vannmassene langs botnen, litt hurtigere enn strømhastigheten, slik at fangstposen sto utspent på oversida av håvhugguet. Når håven var kommet så langt nedover at fiskeren ikke nådde lengre, vred han rauna, så åpningen til «påsa'n» vendte oppover, slik at eventuell fangst ikke fikk sjansen til å unnslippe. Var det lågåsild i håven, holdt fiskeren håvhugguet over en snik eller ei bøtte samtidig som han løftet ytterenden av fangsposen opp i lufta, slik at fisken falt ned i transportbeholderen.
    Midttun, Magne
    Online Bild
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
xs 0 - 576
sm 576 - 768
md 768 - 992
lg 992 - 1200
xl 1200 - 1366
xxl 1366 -