Suchergebnisse

Tømmerfløterne Martin Berget og Håkon Skau fotografert ved Glommas østre bredd like nordvest for Elverum prestegard våren 1984. Berget sto på land med fløterhaken på en av fem lensestokker som skulle rulles ut i elva og bindes sammen ende mot ende, slik at de dannet en lang kjede som skulle lede løstflytende tømmer mot det vestre elveløpet ved Prestøya. Skau sto skrevs over en stokk som fløt ved elvebredden. Der tredde han antakelig et lensekoppel, en kort kjetting, gjennom auget i enden av en lensestokk. Dette var bindselet som ble brukt for å holde lensestokkene sammen. Til høyre i bakgrunnen ser vi den nordre delen av Prestøya, men Norsk Skogbruksmuseums friluftssamling.

Ljøstad, Ole-Thorstein

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

En diger eikestamme fra Hurum i Buskerud løftes på plass på sørsida av utstillingsbygget til Norsk Skogbruksmuseum i Elverum i 1976. Dette er rotstokken av et tre som ble feid over ende av en kraftig storm foregående vår. Den delen som ble gitt som gave til museet av Borregaard & Kiær skoger var den om lag 8 meter lange rotstokken. Den hadde diameter 1,80 meter i rotsonen og 1,20 meter i toppen. Volumet er beregnet til cirka 10 kubikkmeter. Eikestokken ble montert i friluft for å «tjene undervisningsformål», som det ble sagt da den fikk sin første plassering på museet i 1976. Da dette fotografiet ble tatt sto to karer sto med hendene mot hver sin ende av stokken for å styre den på plass på underlag av trebukker. Der lå eikestokken først under åpen himmel, men ble seinere ble den flyttet noe sørover mot den gamle åkergrensa mellom klokkergarden Fossum og Elverum prestegard, der det ble støpt betongfundamenter med et tak over som oppbevaringssted for stokken. Dette fotografiet ble tatt da eikestokken ble plassert på det første eksponeringsstedet den fikk på museet. Mannen i lagerfrakk til høyre på bildet er museets daværende vaktmester, Håkon Sæle.

Eknæs, Åsmund

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Svabekkbua, ei koie i eiendommen Kirkebøs utmark i Svatsum-grenda i Vestre Gausdal i Oppland fylke. Dette fotografiet er tatt i slutten av oktober 1974, da man hadde begynt å demontere koia med sikte på at den skulle flyttes og gjenoppføres i friluftsmuseet på Norsk Skogbruksmuseum (fra 2003 Norsk Skogmuseum) i Eleverum. Dette husværet er en laftekonstruksjon som er om lag 4 meter lang og snaut 3,5 meter bred. Rafthøyden er om lag 1,5 meter og mønehøyden 2,3 meter. Svabekkbua har inngangsdør på den ene gavlveggen, som på dette fotografiet vender mot fotografen. Den har åstak. Da dette bildet ble tatt var torv never og taktro fjernet fra den ene halvdelen av taket, slik at takåsene var frilagt. Konrad Eggen (til venstre) og Håkon Sæle fra museets vaktmesterstab sto på den takflata som ennå ikke var demontert da fotografiet ble tatt. Museumsbestyrer Tore Fossum sto på bakken foran inngangsdøra til bua, med ryggen mot fotografen. På dette tidspunktet sto Svabekkbua i nokså tett skog (gran og bjørk). Det hadde falt snø da demonteringsarbeidet startet. Svabekkbua var en gave fra Gausdal skogråd til Norsk Skogbruksmuseum. Skogrådet kjøpte koia av grunneieren for 1 000 kroner, og betalte dessuten 550 kroner for nødvendig snøbrøyting og hestetransport av tømmeret til bilveg. Koia ble gjenoppført i museets avdeling for skogshusvær på den nordvestre delen av Prestøya i 1975. Svabekkbua skal være bygd i den tida Martian Olsen Kirkebø (1853-1954) drev Kirkebø-garden - 1892-1921 - og man antar at den mest sannsynlig er fra den siste delen av denne perioden. Mer informasjon om Svabekkbua finnes i Norsk Skogmuseums database for den antikvariske bygningssamlinga - jfr. SJF-B.0034.

Bye, Jarle

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Svabekkbua, ei koie i eiendommen Kirkebøs utmark i Svatsum-grenda i Vestre Gausdal i Oppland fylke. Dette fotografiet er sannsynligvis tatt sommeren 1974, det siste året bygningen sto på sine opprinnnelige tufter. I sutten av oktober dette året ble Svabekkbua demontert med sikte på at den skulle flyttes og gjenoppføres i friluftsmuseet på Norsk Skogbruksmuseum (fra 2003 Norsk Skogmuseum) i Eleverum. Husværet er en laftekonstruksjon som er om lag 4 meter lang og snaut 3,5 meter bred. Rafthøyden er om lag 1,5 meter og mønehøyden 2,3 meter. Svabekkbua har inngangsdør på den ene gavlveggen, som på dette fotografiet vender mot fotografen. Den har åstak. På dette tidspunktet sto Svabekkbua omgitt av såpass skog (gran og bjørk) at det sannsynligvis bare var denne gavlveggen som lot seg fotografere. Svabekkbua var en gave fra Gausdal skogråd til Norsk Skogbruksmuseum. Skogrådet kjøpte koia av grunneieren for 1 000 kroner, og betalte dessuten 550 kroner for nødvendig snøbrøyting og hestetransport av tømmeret til bilveg. Koia ble gjenoppført i museets avdeling for skogshusvær på den nordvestre delen av Prestøya i 1975. Svabekkbua skal være bygd i den tida Martian Olsen Kirkebø (1853-1954) drev Kirkebø-garden - 1892-1921 - og man antar at den mest sannsynlig er fra den siste delen av denne perioden. Mer informasjon om Svabekkbua finnes i Norsk Skogmuseums database for den antikvariske bygningssamlinga - jfr. SJF-B.0034.

Bye, Jarle

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Tømrer Knut-Arild Nordli kvister et furutre som har vokst tett inntil Breisjønaustet (jfr. SJF-B.0011) i Norsk Skogmuseums friluftsmuseum på Prestøya i Elverum. Arbeidet ble utført med motorsag. Nordli kvistet fra rotenden mot toppen. Han var iført verneutstyr – ei mørkeblå drakt med oransje skulderparti og lommeklaffer, samt hjelm med øreklokker og visir. Breisjønaustet er plassert på den søndre delen av øya, med den fremre gavlen, hvor døråpningen er, mot elva, og den bakre mot en bakkeskråning. Ettersom øya består av sandjord med svært lite humusdekke og markvegetasjon, føres en del av jordsmonnet med det hellende terrenget når det kommer store nedbørmengder. For dette huset betyr det at noe av massen avleires mot svillstokkene, særlig på nordsida, men også mot øst og vest. Med jorda følger det fukt og gunstige levekår for mikroorganismer som skaper råteskader. Høsten 2014 foreslo derfor Knut-Arild Nordli – som var engasjert for å tilstandsvurdere den antikvariske bygningsmassen i Anno museum – at han skulle holde et kurs for håndverkere og vaktmestere hvor de fikk en innføring i utskifting av svillstokker. Dette hadde nemlig vist seg å være en utbredt skadekategori ved museene som administreres under med Anno museum som administrativ overbygning. Breisjønaustet ble valgt som kursobjekt fordi det var en forholdsvis liten og enkel laftekonstruksjon uten golv, noe som forenkler utskiftinga av svillstokkene. Noen hindringer måtte imidlertid ryddes vekk før de bygningsmessige arbeidene kunne utføres. Ei forholdsvis grov furu like bak naustet måtte felles og noe av den problematiske jorda bak huset måtte også bort, både fordi at kursdeltakerne lettere skulle komme borttil huset med nye stokker, og for at disse stokkene ikke skulle råtne like raskt som de gamle. Nordli valgte også å felle denne noe mindre furua som sto tett inntil den vestre langveggen, primært for å lette tilgjengeligheten til bygningen for dem som skal skifte svillstokken. I bakgrunnen ser vi Breisjønaustet, og bak det igjen skimter vi gravemaskinen som ble brukt til å flytte masse bort fra husveggen. Til høyre for bygningen sto en av museets avfallsbeholdere for kildesortert søppel, og til høyre bak Nordli skimter vi et grindabygd skur som brukes i forbindelse med aktiviteter ved den nedenforliggende fiskedammen.

Løken, Bård

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Fra gjenreisinga av Kvannstranddamkoia fra Trysil på Norsk Skogbruksmuseum sommeren 1971. Dette prosjektet ble initiert av Trygve Aasheim (1893-1975), som var museets kontaktmann i Trysil. Museet hadde på dette tidspunktet bare fem medarbeidere, og ingen av disse hadde handverkerkompetanse eller vaktmesteroppgaver. Arbeidet med å gjenreise Kvannstranddamkoia i friluftsavdelingen på Prestøya ble derfor utført av kontaktmannen og hans venn Jon Galaasen (1922-2002), riktignok med litt murerbistand fra en som kunne dette faget. Her var det sannsynligvis Galaasen som sto ved pipa da bildet ble tatt. Hvem som sto bøyd bak den samme pipa er det vanskeligere å se. Kvannstranddamkoia er om lag 4,5 meter lang og 3,8 meter bred, og har med andre ord ei grunnflate på 17,5 kvadratmeter. Den har dør i den ene gavlveggen og dør i den andre. Inne i koierommet er det en gråsteinsmurt peis i hjørnet til høyre innenfor døra. Ellers har den veggefaste brisker langs de indre veggene med spisebord foran. Vis a vis peisen finner vi et uvanlig koiemøbel: Ei seng, som skal ha vært innsatt da disponenten i Mölnbacka-Trysil, Axel Mörner, skulle komme på overnattingsbesøk. Fotografier som ble tatt før Kvannstranddamkoia ble demontert for flytting til museet viser at den da hadde bølgeblikktak, muligens med et gammelt stikketak under. På museet ble den gjenreist med tretak, lagd av impregnerte halvkløvninger. Vi vet ikke bakgrunnen for at dette valget ble gjort, og det er usikkert om det fantes noen tradisjon for slike kavletak i Trysil. Bølgeblikktekket koia hadde hatt de siste åra den sto ved Kvannstranddammen ble sannsynligvis oppfattet som et nyere element, som harmonerte dårlig med en oppfatning om at huset var bygd på midten av 1880-tallet, eller kanskje til og med 10-15 år tidligere. På denne bakgrunnen kan karene ha følt at det var riktigst å gi koia et tretak da den ble gjenreist på museet. Langs takets ytterkanter ble det lagt never, som ofte ble brukt som fuktsperre i førindustriell tid. Dammen denne koia hadde stått ved ble bygd etter initiativ fra selskapet A/B Mölnbacka-Trysil. Dambygginga ble realisert i 1885 i samarbeid med Almänna Flottningen. Fløterne nyttiggjorde seg dette vannreservoaret første gang under påfølgende fløtingssesong. Den eksakte alderen på koia er noe usikker. Da husværet skulle flyttes til museet ble det lansert teorier om at det kunne være eldre enn dammen, og at bygningen kunne ha vært flyttet til Kvannstranda i forbindelse med at den første dammen her ble oppført. Da man under demontering av bygningen høsten 1970 og under gjenoppføring på museet påfølgende vår og sommer fant indikasjoner på at bygningen hadde vært ombygd en gang, så man for seg at dette kunne ha skjedd i forbindelse med flytting til damstedet i midten av 1880-åra. Dette er imidlertid usikkert. At Kvannstranddamkoia er gammel til fløterhusvær å være, er det imidlertid ingen tvil om. Da koia skulle presenteres for publikum skrev museumsbestyrer Tore Fossum: «Husvær under løsfløting har antagelig bare forekommet sporadisk før år 1900. Karene laget seg nying som de lå ved der de stanset om kvelden. Ved neste dags slutt fant de seg en ny kvileplass og tente en ny varme. Dette var skikken over alt i Trysil-vassdraget og også i mange andre fløtningselver rundt omkring i landet. På dammene derimot var det annerledes. Her var arbeidet stasjonært, og samtidig med byggingen av en dam ble det også reist damstue for dampasserne. Damstuene er ellers de eldste fløterhusværene. De er vanligvis små med plass til bare to, tre eller fire mann og er plassert helt nede ved dammen, slik at karene lett kunne ha oversikt over dammen, lensene og tømmeret.» Fløtingsaktørene hadde kontrakt med grunneierne om bruk av Kvannstranddammen fram til 1915, og fortsatte å bruke dammen fram til 1923. Fra da av brukte de i stedet Kaldflodammen i Østre Grøna og Stornesdammen i Vestre Grøna som vannreservoarer. Koia ved Kvannstranddammen ble stående, med et bølgeblikktak som bremset forfallet. Derfor var den i forholdsvis god forfatning da den ble flyttet til museet i Elverum ved inngangen til 1970-tallet. Der ble den stående ved en rekonstruert fløtingsdam, med inventar av den typen som var vanlig i slike koier. Museet hadde inntil da ikke tatt sjansen på å la gjenstandsmateriale stå i koiene fordi de var enkle å ta seg inn. Kvannstranddamkoia ble eksponert for mye vann og strid strøm under storflommen i 1995. Cirka 20 år seinere ble det oppdaget store råteskader i veggtømmeret i hjørnet der peisen sto. Det er usikkert om det var revner som oppsto i pipebeslagene under storflommen eller setninger som fikk peisvangene til å sige inn mot tømmerveggene som var hovedårsaken til disse skadene. I 2016 ble hele koia demontert, og det ble støpt ei underjordisk betongsåle som skulle stabilisere murverket før koia ble gjenoppført med en god del nytt tømmer, særlig i hjørnet ved pipa.

Vevstad, Andreas

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Fra gjenreisinga av Kvannstranddamkoia fra Trysil på Norsk Skogbruksmuseum sommeren 1971. Dette prosjektet ble initiert av Trygve Aasheim (1893-1975), som var museets kontaktmann i Trysil. Det kan ha vært ham som la never langs takets ytterkanter da dette bildet ble tatt. Museet hadde på dette tidspunktet bare fem medarbeidere, og ingen av disse hadde handverkerkompetanse eller vaktmesteroppgaver. Arbeidet med å gjenreise Kvannstranddamkoia i friluftsavdelingen på Prestøya ble derfor utført av kontaktmannen og hans venn Jon Gardaasen, riktignok med litt murerbistand fra en som kunne dette faget. Kvannstranddamkoia er om lag 4,5 meter lang og 3,8 meter bred, og har med andre ord ei grunnflate på 17,5 kvadratmeter. Den har dør i den ene gavlveggen og dør i den andre. Inne i koierommet er det en gråsteinsmurt peis i hjørnet til høyre innenfor døra. Ellers har den veggefaste brisker langs de indre veggene med spisebord foran. Vis a vis peisen finner vi et uvanlig koiemøbel: Ei seng, som skal ha vært innsatt da disponenten i Mölnbacka-Trysil, Axel Mörner, skulle komme på overnattingsbesøk. Fotografier som ble tatt før Kvannstranddamkoia ble demontert for flytting til museet viser at den da hadde bølgeblikktak, muligens med et gammelt stikketak under. På museet ble den gjenreist med tretak, lagd av impregnerte halvkløvninger. Vi vet ikke bakgrunnen for at dette valget ble gjort, og det er usikkert om det fantes noen tradisjon for slike kavletak i Trysil. Bølgeblikktekket koia hadde hatt de siste åra den sto ved Kvannstranddammen ble sannsynligvis oppfattet som et nyere element, som harmonerte dårlig med en oppfatning om at huset var bygd på midten av 1880-tallet, eller kanskje til og med 10-15 år tidligere. På denne bakgrunnen kan karene ha følt at det var riktigst å gi koia et tretak da den ble gjenreist på museet. Langs takets ytterkanter ble det lagt never, som ofte ble brukt som fuktsperre i førindustriell tid. Dammen denne koia hadde stått ved ble bygd etter initiativ fra selskapet A/B Mölnbacka-Trysil. Dambygginga ble realisert i 1885 i samarbeid med Almänna Flottningen. Fløterne nyttiggjorde seg dette vannreservoaret første gang under påfølgende fløtingssesong. Den eksakte alderen på koia er noe usikker. Da husværet skulle flyttes til museet ble det lansert teorier om at det kunne være eldre enn dammen, og at bygningen kunne ha vært flyttet til Kvannstranda i forbindelse med at den første dammen her ble oppført. Da man under demontering av bygningen høsten 1970 og under gjenoppføring på museet påfølgende vår og sommer fant indikasjoner på at bygningen hadde vært ombygd en gang, så man for seg at dette kunne ha skjedd i forbindelse med flytting til damstedet i midten av 1880-åra. Dette er imidlertid usikkert. At Kvannstranddamkoia er gammel til fløterhusvær å være, er det imidlertid ingen tvil om. Da koia skulle presenteres for publikum skrev museumsbestyrer Tore Fossum: «Husvær under løsfløting har antagelig bare forekommet sporadisk før år 1900. Karene laget seg nying som de lå ved der de stanset om kvelden. Ved neste dags slutt fant de seg en ny kvileplass og tente en ny varme. Dette var skikken over alt i Trysil-vassdraget og også i mange andre fløtningselver rundt omkring i landet. På dammene derimot var det annerledes. Her var arbeidet stasjonært, og samtidig med byggingen av en dam ble det også reist damstue for dampasserne. Damstuene er ellers de eldste fløterhusværene. De er vanligvis små med plass til bare to, tre eller fire mann og er plassert helt nede ved dammen, slik at karene lett kunne ha oversikt over dammen, lensene og tømmeret.» Fløtingsaktørene hadde kontrakt med grunneierne om bruk av Kvannstranddammen fram til 1915, og fortsatte å bruke dammen fram til 1923. Fra da av brukte de i stedet Kaldflodammen i Østre Grøna og Stornesdammen i Vestre Grøna som vannreservoarer. Koia ved Kvannstranddammen ble stående, med et bølgeblikktak som bremset forfallet. Derfor var den i forholdsvis god forfatning da den ble flyttet til museet i Elverum ved inngangen til 1970-tallet. Der ble den stående ved en rekonstruert fløtingsdam, med inventar av den typen som var vanlig i slike koier. Museet hadde inntil da ikke tatt sjansen på å la gjenstandsmateriale stå i koiene fordi de var enkle å ta seg inn. Kvannstranddamkoia ble eksponert for mye vann og strid strøm under storflommen i 1995. Cirka 20 år seinere ble det oppdaget store råteskader i veggtømmeret i hjørnet der peisen sto. Det er usikkert om det var revner som oppsto i pipebeslagene under storflommen eller setninger som fikk peisvangene til å sige inn mot tømmerveggene som var hovedårsaken til disse skadene. I 2016 ble hele koia demontert, og det ble støpt ei underjordisk betongsåle som skulle stabilisere murverket før koia ble gjenoppført med en god del nytt tømmer, særlig i hjørnet ved pipa.

Vevstad, Andreas

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Fra gjenreisinga av Kvannstranddamkoia fra Trysil på Norsk Skogbruksmuseum sommeren 1971. Dette prosjektet ble initiert av Trygve Aasheim (1893-1975), som var museets kontaktmann i Trysil. Museet hadde på dette tidspunktet bare fem medarbeidere, og ingen av disse hadde handverkerkompetanse eller vaktmesteroppgaver. Arbeidet med å gjenreise Kvannstranddamkoia i friluftsavdelingen på Prestøya ble derfor utført av kontaktmannen og hans venn Jon Galaasen (1922-2002), riktignok med litt murerbistand fra en som kunne dette faget. Her var det sannsynligvis Galaasen (til høyre) som la never på taket. Hvem som sto bøyd på oversida av den samme pipa med lueskyggen over ansiktet er det vanskeligere å se. Kvannstranddamkoia er om lag 4,5 meter lang og 3,8 meter bred, og har med andre ord ei grunnflate på 17,5 kvadratmeter. Den har dør i den ene gavlveggen og dør i den andre. Inne i koierommet er det en gråsteinsmurt peis i hjørnet til høyre innenfor døra. Ellers har den veggefaste brisker med spisebord foran langs de indre veggene. Vis a vis peisen finner vi et uvanlig koiemøbel: Ei seng, som skal ha vært innsatt da disponenten i Mölnbacka-Trysil, Axel Mörner, skulle komme på overnattingsbesøk. Fotografier som ble tatt før Kvannstranddamkoia ble demontert for flytting til museet viser at den da hadde bølgeblikktak, muligens med et gammelt stikketak under. På museet ble den gjenreist med tretak, lagd av impregnerte halvkløvninger. Vi vet ikke bakgrunnen for at dette valget ble gjort, og det er usikkert om det fantes noen tradisjon for slike kavletak i Trysil. Bølgeblikktekket koia hadde hatt de siste åra den sto ved Kvannstranddammen ble sannsynligvis oppfattet som et nyere element, som harmonerte dårlig med en oppfatning om at huset var bygd på midten av 1880-tallet, eller kanskje til og med 10-15 år tidligere. På denne bakgrunnen kan karene ha følt at det var riktigst å gi koia et tretak da den ble gjenreist på museet. Langs takets ytterkanter ble det lagt never, som ofte ble brukt som fuktsperre i førindustriell tid. Dammen denne koia hadde stått ved ble bygd etter initiativ fra selskapet A/B Mölnbacka-Trysil. Dambygginga ble realisert i 1885 i samarbeid med Almänna Flottningen. Fløterne nyttiggjorde seg dette vannreservoaret første gang under påfølgende fløtingssesong. Den eksakte alderen på koia er noe usikker. Da husværet skulle flyttes til museet ble det lansert teorier om at det kunne være eldre enn dammen, og at bygningen kunne ha vært flyttet til Kvannstranda i forbindelse med at den første dammen her ble oppført. Da man under demontering av bygningen høsten 1970 og under gjenoppføring på museet påfølgende vår og sommer fant indikasjoner på at bygningen hadde vært ombygd en gang, så man for seg at dette kunne ha skjedd i forbindelse med flytting til damstedet i midten av 1880-åra. Dette er imidlertid usikkert. At Kvannstranddamkoia er gammel til fløterhusvær å være, er det imidlertid ingen tvil om. Da koia skulle presenteres for publikum skrev museumsbestyrer Tore Fossum: «Husvær under løsfløting har antagelig bare forekommet sporadisk før år 1900. Karene laget seg nying som de lå ved der de stanset om kvelden. Ved neste dags slutt fant de seg en ny kvileplass og tente en ny varme. Dette var skikken over alt i Trysil-vassdraget og også i mange andre fløtningselver rundt omkring i landet. På dammene derimot var det annerledes. Her var arbeidet stasjonært, og samtidig med byggingen av en dam ble det også reist damstue for dampasserne. Damstuene er ellers de eldste fløterhusværene. De er vanligvis små med plass til bare to, tre eller fire mann og er plassert helt nede ved dammen, slik at karene lett kunne ha oversikt over dammen, lensene og tømmeret.» Fløtingsaktørene hadde kontrakt med grunneierne om bruk av Kvannstranddammen fram til 1915, og fortsatte å bruke dammen fram til 1923. Fra da av benyttet de seg i stedet Kaldflodammen i Østre Grøna og Stornesdammen i Vestre Grøna som vannreservoarer. Koia ved Kvannstranddammen ble stående, med et bølgeblikktak som bremset forfallet. Derfor var den i forholdsvis god forfatning da den ble flyttet til museet i Elverum ved inngangen til 1970-tallet. Der ble den stående ved en rekonstruert fløtingsdam, med inventar av den typen som var vanlig i slike koier. Museet hadde inntil da ikke tatt sjansen på å la gjenstandsmateriale stå i koiene fordi de var enkle å ta seg inn. Kvannstranddamkoia ble eksponert for mye vann og strid strøm under storflommen i 1995. Cirka 20 år seinere ble det oppdaget store råteskader i veggtømmeret i hjørnet der peisen sto. Det er usikkert om det var revner som oppsto i pipebeslagene under storflommen eller setninger som fikk peisvangene til å sige inn mot tømmerveggene som var hovedårsaken til disse skadene. I 2016 ble hele koia demontert, og det ble støpt ei underjordisk betongsåle som skulle stabilisere murverket før koia ble gjenoppført med en god del nytt tømmer, særlig i hjørnet ved pipa.

Vevstad, Andreas

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Fra gjenreisinga av Kvannstranddamkoia fra Trysil på Norsk Skogbruksmuseum sommeren 1971. Dette prosjektet ble initiert av Trygve Aasheim (1893-1975), som var museets kontaktmann i Trysil. Det kan ha vært ham som la never langs takets ytterkanter da dette bildet ble tatt. Museet hadde på dette tidspunktet bare fem medarbeidere, og ingen av disse hadde handverkerkompetanse eller vaktmesteroppgaver. Arbeidet med å gjenreise Kvannstranddamkoia i friluftsavdelingen på Prestøya ble derfor utført av kontaktmannen og hans venn Jon Gardaasen, riktignok med litt murerbistand fra en som kunne dette faget. Kvannstranddamkoia er om lag 4,5 meter lang og 3,8 meter bred, og har med andre ord ei grunnflate på 17,5 kvadratmeter. Den har dør i den ene gavlveggen og dør i den andre. Inne i koierommet er det en gråsteinsmurt peis i hjørnet til høyre innenfor døra. Ellers har den veggefaste brisker langs de indre veggene med spisebord foran. Vis a vis peisen finner vi et uvanlig koiemøbel: Ei seng, som skal ha vært innsatt da disponenten i Mölnbacka-Trysil, Axel Mörner, skulle komme på overnattingsbesøk. Fotografier som ble tatt før Kvannstranddamkoia ble demontert for flytting til museet viser at den da hadde bølgeblikktak, muligens med et gammelt stikketak under. På museet ble den gjenreist med tretak, lagd av impregnerte halvkløvninger. Vi vet ikke bakgrunnen for at dette valget ble gjort, og det er usikkert om det fantes noen tradisjon for slike kavletak i Trysil. Bølgeblikktekket koia hadde hatt de siste åra den sto ved Kvannstranddammen ble sannsynligvis oppfattet som et nyere element, som harmonerte dårlig med en oppfatning om at huset var bygd på midten av 1880-tallet, eller kanskje til og med 10-15 år tidligere. På denne bakgrunnen kan karene ha følt at det var riktigst å gi koia et tretak da den ble gjenreist på museet. Langs takets ytterkanter ble det lagt never, som ofte ble brukt som fuktsperre i førindustriell tid. Dammen denne koia hadde stått ved ble bygd etter initiativ fra selskapet A/B Mölnbacka-Trysil. Dambygginga ble realisert i 1885 i samarbeid med Almänna Flottningen. Fløterne nyttiggjorde seg dette vannreservoaret første gang under påfølgende fløtingssesong. Den eksakte alderen på koia er noe usikker. Da husværet skulle flyttes til museet ble det lansert teorier om at det kunne være eldre enn dammen, og at bygningen kunne ha vært flyttet til Kvannstranda i forbindelse med at den første dammen her ble oppført. Da man under demontering av bygningen høsten 1970 og under gjenoppføring på museet påfølgende vår og sommer fant indikasjoner på at bygningen hadde vært ombygd en gang, så man for seg at dette kunne ha skjedd i forbindelse med flytting til damstedet i midten av 1880-åra. Dette er imidlertid usikkert. At Kvannstranddamkoia er gammel til fløterhusvær å være, er det imidlertid ingen tvil om. Da koia skulle presenteres for publikum skrev museumsbestyrer Tore Fossum: «Husvær under løsfløting har antagelig bare forekommet sporadisk før år 1900. Karene laget seg nying som de lå ved der de stanset om kvelden. Ved neste dags slutt fant de seg en ny kvileplass og tente en ny varme. Dette var skikken over alt i Trysil-vassdraget og også i mange andre fløtningselver rundt omkring i landet. På dammene derimot var det annerledes. Her var arbeidet stasjonært, og samtidig med byggingen av en dam ble det også reist damstue for dampasserne. Damstuene er ellers de eldste fløterhusværene. De er vanligvis små med plass til bare to, tre eller fire mann og er plassert helt nede ved dammen, slik at karene lett kunne ha oversikt over dammen, lensene og tømmeret.» Fløtingsaktørene hadde kontrakt med grunneierne om bruk av Kvannstranddammen fram til 1915, og fortsatte å bruke dammen fram til 1923. Fra da av benyttet de seg i stedet av Kaldflodammen i Østre Grøna og Stornesdammen i Vestre Grøna som vannreservoarer. Koia ved Kvannstranddammen ble stående, med et bølgeblikktak som bremset forfallet. Derfor var den i forholdsvis god forfatning da den ble flyttet til museet i Elverum ved inngangen til 1970-tallet. Der ble den stående ved en rekonstruert fløtingsdam, med inventar av den typen som var vanlig i slike koier. Museet hadde inntil da ikke tatt sjansen på å la gjenstandsmateriale stå i koiene fordi de var enkle å ta seg inn. Kvannstranddamkoia ble eksponert for mye vann og strid strøm under storflommen i 1995. Cirka 20 år seinere ble det oppdaget store råteskader i veggtømmeret i hjørnet der peisen sto. Det er usikkert om det var revner som oppsto i pipebeslagene under storflommen eller setninger som fikk peisvangene til å sige inn mot tømmerveggene som var hovedårsaken til disse skadene. I 2016 ble hele koia demontert, og det ble støpt ei underjordisk betongsåle som skulle stabilisere murverket før koia ble gjenoppført med en god del nytt tømmer, særlig i hjørnet ved pipa.

Vevstad, Andreas

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Fra det såkalte «Solørtunet» ved Glomdalsmuseet i Elverum. Dette er ikke noe «tun» i egentlig forstand, fordi det ikke omfatter alle de bygningstypene som fantes på gardene i regionen som presenteres. Her er bare våningshus, ingen såkalte «økonomibygninger». Til venstre ligger den såkalte «Austmostua» [eller «Østmostua»] fra Søndre Austmo [eller Østmo] på Hoff vestside. Det er et våningshus i to etasjer med rektangulært grunnplan (10,25 X 9,75 meter). Ca. 1,9 meter av bredden er en svalgang mot gardstunet. Dette er en bindingsverkskonstruksjon med noe bordkledning mot gavlene, og med en åpen løsning på midten. Ellers er Austmostua laftet. Tømmerbehandlinga tyder på et det har skjedd i to etapper. En tidlig dendrokononlogisk datering tyder på at denne bygningsdelen er oppført i 1730. Den har det byggeskikkforskere fra Eiliert Sundst tid og framover har kalt «akershusisk grunnplan». Dette betyr at inngangsdøra fra gardstunet fører inn i ei stue – et allrom som i dette tilfellet legger beslag på ganske nøyaktig to tredeler av grunnflata. Den siste delen er delt i to rom ved hjelp av en bordvegg. Det ene er innredet som sengekammer, det andre som kjøkken. Kjøkkenet har utgangsdør på langveggen som vender fra gardstunet, på bygningens opprinnelige tomt mot en passerende bygdeveg. Annen etasje, som antakelig er påbygd mot slutten av 1700-tallet eller på begynnelsen av 1800-tallet, har adkomst via ei trapp i den ene enden av svalgangen, hvor det er dører til to noenlunde jevnstore rom. Det ene av dem skal ha vært brukt som gjesterom, det andre som lagerrom for tekstiler. Fronten på svalgangen bæres av fire drøyt to meter lange, dreide stolper. I annen etasje har denne bygningsdelen et rekkverk mot gardstunet. I 1782 foregikk det et barnedrap, som muligens kan knyttes til denne bygningen (jfr. SJF-F. 006768 – SJF-F. 006774) Sentralt i bildet ser vi den store ramloftstua fra Stemsrud i Grue. Denne bygningen har ei grunnflate som måler 15,1 X 11,75 meter. Den har i dag det som kalles et «akershusisk grunnplan», med hoveddør inn et stuerom på hele 90 kvadratmeter og to mindre koverom i den østre enden. Den nevnte hoveddøra er imidlertid sekundær, og det antas at det ene av koverommene opprinnelig har vært forstue, og at bygningen derfor har hatt det som kalles «treromsplan». Over koverommene er det bygd en annenetasje med møneretning vinkelrett på stuerommet møneretning. Det er denne delen bygningshistorikerne kaller rammen. I Stemsrudstua er den avdelt i to dekorasjonsmalte sengekammere. Bygningen har en svalgang langs langveggen mot gardstunet. Fra østenden av denne svalen er det trapp opp til svalgangen foran rammen. Dateringa av Stemsrudstua har vært et tema som har vært viet mye oppmerksomhet. Eilert Sundt var den første som viet ramloftstuene, representert ved Løkrestua fra Lom, faglig oppmerksomhet. Den var bygd i 1764. I Stemsrudstua skal man i forbindelse med oppussingsarbeid i 1779 skal man ha funnet et innskåret årstall som indikerte oppsiktsvekkende høy alder. På grunnlag av denne observasjonen skal daværende eier, storbonden Ole Colbiørnsen, ha fått lagd ei tavle, der det blant annet sto at «dette Huus efter en nu Beklædt Mastes Widnesbyrd, opbygget Aar 1324». Ifølge tradisjonen skulle stuerommet ha vært en middelaldersk gjestehall. Mange, inkludert Eilert Sundt, trodde på dateringa. Den første fagpersonen som uttrykte skepsis var antikvar Nicolay Nicolaysen, som tvilte på teksten og framholdt at en gjestehall fra middelalderen ville hatt åre som ildsted og en helt annen takløsning. Han mente at ramloftet og mønsåstaket måtte være fra etterreformatorisk tid. Liknende tanker hadde Hilmar Stigum, som skrev at «etter laftene å dømme, passer det svært godt å tenke seg at stua er bygd en gang på 1500-tallet, og årstallet på masten er antakelig en feillesning for 1524». Da Glomdalsmuseet ble etablert var det mange som mente at museet burde sikre seg huset, men eieren mente han satt på et klenodium, og satte prisen høyt. En av de pengesterke skogeierne i museets styre foreslo å kjøpe hele garden, noe som ble gjort. Dermed ble både ramloftstua, stabburet og et nyere våningshus flyttet til museet, det siste som kontorbygning. Slik ramloftstua sto på Stemsrud var den preget av ombygginger og moderniseringer. På museet ble den gjenoppført med arkitekturprofessor og bygningshistoriker Johan Meyer som konsulent. Heller ikke han var overbevist om at bygningen var reist i 1324, men han trodde at den var fra 1300-tallet, eller i hvert fall fra middelalderen, og restaureringa kom til å preges av dette. Mye av det opprinnelige tømmeret ser ut til å ha blitt skiftet ut. Museets formidling og bruk av bygningen var også lenge preget av tradisjonen som tavlene fra 1779 formidlet. I 1976 utførte dendrokronologene Sigurd Aandstad og Finn Stemsrud analyser av prøver fra tømmeret i huset. Deres konklusjon var at det eldste veggtømmeret var hogd i 1631, og at den gigantiske mønsåsen hadde stått på rot i skogen til 1724. Med henvisning til 1631-dateringa og den størrelsen og soliditeten som preger Stemsrudsstua, har den siden siste halvdel av 1970-åra vært presentert som en bygning som skulle markere prestisjen til en nyrik skogeier fra den tida da tømmerhandelen i Solør begynte å få et betydelig omfang. Bygningen vi ser hjørnet av til høyre i bildet er ei midtkammerstue fra Dammen i Åsnes. Den er sannsynligvis bygd på midten av 1800-tallet, på en eiendom som var atskillig mindre enn Stemsrud. Grunnflata er på 14,15 X 6,15 meter. I den nordre enden er det ei dagligstue med peis. Her var det kjøkken, på kveldstid arbeidet husfolket i lyset fra peisen, og om natta sov en del av dem i dette rommet. Rommet på sørsida av midtgangen var ei stasstue med etasjeovn og innredning som høvde for barnedåp, bryllup, graverferd og andre gjestebud. På vanlige dager hendte det at kvinnfolka satt her og vevde. Midt i tunet har museets folk latt ei bjørk få stå som tuntre.

Løken, Bård

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Lønn (Acer platanoides) brukt som tuntre mellom låvebruene på 1800-talls låvebygning i det såkalte kvartgardstunet i friluftsmuseet på Domkirkeodden på Hamar. Lønn forekommer naturlig i Norge på Østlandet nordover til Alvdal og langs Sørlandskysten vestover til Lyngdal. Dette treslaget trives best i næringsrik jord med frisk råme og i regioner der tetratermen (middeltemperaturen i juni, juli, august og september) er høyere enn 12-13 grader. Bildet er tatt i begynnelsen av mai, når lønnen setter gulgrønne blomster i skjermliknende kvaster. Deretter setter den store, flikete, grønne blader, som utover høsten utvikler vakre gul- og rødtonete høstfarger. Norske lønnetrær kan bli opptil 25 meter høye, men stammeformen blir ofte – som på det avbildete treet – litt krokete og preget av mye grov kvist. Trevirke fra lønn er hardt og sterkt på linje med eik, men tåler ikke fukt så godt. Lønn har tradisjonelt vært brukt både i møbler og redskaper der hardheten og slitestyrken kom vel med. Til venstre ser vi et rognekratt (Sorbus aucuparia) som har fått vokse seg stort like inntil den søndre låvebrua, som tydeligvis ikke har vært i bruk på mange år. Også rogn har hard ved som kan brukes i redskaper, men i nyere tid har nok dette treslaget vært mest brukt som fyringsved. Rogna tåler atskilling tøffere klima enn lønn, og har vært brukt som tun- og allétre på en del steder. I dette tilfellet kom museets folk antakelig til at treet hadde for mye krattkarakter og sto uheldig plassert i det rekonstruerte tunet. Rognestammene ble i hvert fall felt få dager etter at dette fotografiet ble tatt. Låvebygningen vi ser i bakgrunnen på dette bildet sto opprinnelig på garden Stav i Furnes, men ble gitt til Hedmarksmuseet og Domkirkeodden i 1968 og gjenoppført der året etter. På museets orienteringstavler hevdes det at Stav-låven er fra begynnelsen av 1800-tallet. Bygningen karakteriseres imidlertid som ny i et takstdokument fra 1857. Kanskje er det likevel noe riktig i museets presentasjon, for bygningen framstår som en sammenbygning av to låver, så det er tydelig at tømmermennene som arbeidet for Peder Anderssen Stav [i noen sammenhenger også stavet «Staff»] i 1850-åra må ha gjenbrukt en del gammelt tømmer. Tømmerbehandlinga i den søndre delen av låven virker eldre enn i den nordre delen, som nok kan være fra midten av 1800-tallet. Bygningen har ei grunnflate på cirka 230 kvadratmeter. Fasaden mot gardstunet preges kjørebruer opp til to låverom hvor kornet ble tresket med handredskap. Lo (utreskete kornband), halm og høy ble lagret i «golv» (høye åpne rom) på hver side av låverommene. Låven inneholdt også et sledeskur, antakelig i den ene underlåven. I den ene enden av bygningen ble det innredet stall til fire-fem hester. Garden hadde egen fjøsbygning med 14 båsplasser, og låven måtte romme stråfôr nok til de nevnte hestene og krøttera. I 1870-åra ble det tilbygd et vedskur i en blanding av lafteteknikk og bindingsverk ved den ene låvegavlen. Seinere fant man det nødvendig å bygge til en «lang», et luftig skur med pulttak for mer høy og halm, på baksida av bygningen. Ingen av disse tilbyggene ble gjenreist sammen med den opprinnelige bygningskjernen da den kom på museum. Helt til venstre i bildet skimter vi gavlen på et stabbur fra Frogne i Vang, som ble flyttet til museet i 1973.

Løken, Bård

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Lønn (Acer platanoides) brukt som tuntre mellom låvebruene på 1800-talls låvebygning i det såkalte kvartgardstunet i friluftsmuseet på Domkirkeodden på Hamar. Lønn forekommer naturlig i Norge på Østlandet nordover til Alvdal og langs Sørlandskysten vestover til Lyngdal. Dette treslaget trives best i næringsrik jord med frisk råme og i regioner der tetratermen (middeltemperaturen i juni, juli, august og september) er høyere enn 12-13 grader. Bildet er tatt i begynnelsen av mai, når lønnen setter gulgrønne blomster i skjermliknende kvaster. Deretter setter den store, flikete, grønne blader, som utover høsten utvikler vakre gul- og rødtonete høstfarger. Norske lønnetrær kan bli opptil 25 meter høye, men stammeformen blir ofte – som på det avbildete treet – litt krokete og preget av mye grov kvist. Trevirke fra lønn er hardt og sterkt på linje med eik, men tåler ikke fukt så godt. Lønn har tradisjonelt vært brukt både i møbler og redskaper der hardheten og slitestyrken kom vel med. Til venstre ser vi et rognekratt (Sorbus aucuparia) som har fått vokse seg stort like inntil den søndre låvebrua, som tydeligvis ikke har vært i bruk på mange år. Også rogn har hard ved som kan brukes i redskaper, men i nyere tid har nok dette treslaget vært mest brukt som fyringsved. Rogna tåler atskilling tøffere klima enn lønn, og har vært brukt som tun- og allétre på en del steder. I dette tilfellet kom museets folk antakelig til at treet hadde for mye krattkarakter og sto uheldig plassert i det rekonstruerte tunet. Rognestammene ble i hvert fall felt få dager etter at dette fotografiet ble tatt. Låvebygningen vi ser i bakgrunnen på dette bildet sto opprinnelig på garden Stav i Furnes, men ble gitt til Hedmarksmuseet og Domkirkeodden i 1968 og gjenoppført der året etter. På museets orienteringstavler hevdes det at Stav-låven er fra begynnelsen av 1800-tallet. Bygningen karakteriseres imidlertid som ny i et takstdokument fra 1857. Kanskje er det likevel noe riktig i museets presentasjon, for bygningen framstår som en sammenbygning av to låver, så det er tydelig at tømmermennene som arbeidet for Peder Anderssen Stav [i noen sammenhenger også stavet «Staff»] i 1850-åra må ha gjenbrukt en del gammelt tømmer. Tømmerbehandlinga i den søndre delen av låven virker eldre enn i den nordre delen, som nok kan være fra midten av 1800-tallet. Bygningen har ei grunnflate på cirka 230 kvadratmeter. Fasaden mot gardstunet preges kjørebruer opp til to låverom hvor kornet ble tresket med handredskap. Lo (utreskete kornband), halm og høy ble lagret i «golv» (høye åpne rom) på hver side av låverommene. Låven inneholdt også et sledeskur, antakelig i den ene underlåven. I den ene enden av bygningen ble det innredet stall til fire-fem hester. Garden hadde egen fjøsbygning med 14 båsplasser, og låven måtte romme stråfôr nok til de nevnte hestene og krøttera. I 1870-åra ble det tilbygd et vedskur i en blanding av lafteteknikk og bindingsverk ved den ene låvegavlen. Seinere fant man det nødvendig å bygge til en «lang», et luftig skur med pulttak for mer høy og halm, på baksida av bygningen. Ingen av disse tilbyggene ble gjenreist sammen med den opprinnelige bygningskjernen da den kom på museum.

Løken, Bård

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Under De nordiske jakt og fiskedager på Norsk Skogbruksmuseum 8.-10. august 1986 var gründeren Asbjørn Hørgård arrangementets spesielle hedersgjest. Hørgård startet produksjon av laminerte fluestenger, såkalte 'splitcanestenger', i 1930-åra og fikk etter hvert også agenturer for annet sportsfiskerutstyr. I 1986 kom han til Skogbruksmuseet med fire av de første maskinene han konstruerte for fiskestangproduksjonen og eksempler på prodkukter fra virksomheten. Materialet ble montert som en spesialutstilling i museets resepsjonsområde. Hørgård bidro også til fagprogrammet med et lite foredrag med tittelen «Produksjon av splitcanestenger. Fra råstoff til ferdig redskap.» Materiellet skulle være en gave til museet. Det ble flyttet over i museets permanente ferskvannsfiskeutstilling i løpet av påfølgende høst. Her ser vi en av maskinene Hørgård hadde med seg til Elverum og noe av den øvrige utstillingsmontasjen hans. Sentralt i bildet ser vi en maskin som ble brukt til å pusse limte stangemner og til å frese dem, slik at de fikk tynne tupper. Bakenfor sto en montasje med flere kraftige sneller for dorgfiske i saltvann. Litt mer informasjon om Asbjørn Hørgård og den virksomheten han bygde opp som produsent og importør av utstyr for sportsfiske finnes under fanen «Opplysninger».

Ljøstad, Ole-Thorstein

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Under De nordiske jakt og fiskedager på Norsk Skogbruksmuseum 8.-10. august 1986 var gründeren Asbjørn Hørgård arrangementets spesielle hedersgjest. Hørgård startet produksjon av laminerte fluestenger, såkalte 'splitcanestenger', i 1930-åra og fikk etter hvert også agenturer for annet sportsfiskerutstyr. I 1986 kom han til Skogbruksmuseet med fire av de første maskinene han konstruerte for fiskestangproduksjonen og eksempler på prodkukter fra virksomheten. Materialet ble montert som en spesialutstilling i museets resepsjonsområde. Hørgård bidro også til fagprogrammet med et lite foredrag med tittelen «Produksjon av splitcanestenger. Fra råstoff til ferdig redskap.» Materiellet skulle være en gave til museet. Det ble flyttet over i museets permanente ferskvannsfiskeutstilling i løpet av påfølgende høst. Her ser vi to av maskinene Hørgård hadde med seg til Elverum og noe av den øvrige utstillingsmontasjen hans. Til venstre i forgrunnen står en maskin som ble brukt til å høvle jevntjukke spildrer med triangulært tverrsnitt til stangemnene. Til høyre for denne sto en fresemaskin for bambusspildrer. Litt mer informasjon om Asbjørn Hørgård og den virksomheten han bygde opp som produsent og importør av utstyr for sportsfiske finnes under fanen «Opplysninger».

Ljøstad, Ole-Thorstein

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Tømrer Knut-Arild Nordli ryr en rå furustokk som skulle erstatte en råteskadd veggstokk i Kvannstanddamkoia på Norsk skogmuseum i Elverum vinteren 2017. Stokken det arbeides med ligger på to tverrkabber, begge med en forsenkning for stokken på midten. Den var i tillegg festet med en lang haldhake som spente mellom den ene underlagskabben og stokkens midtparti. I den prosessen som foregikk da bildet ble tatt telgjet tømreren vekk noe av yteveden eller geitveden på ei side av stokken. Før arbeidet startet hadde han markert hvor mye han ville fjerne ved hjelp av ei krittsnor. Deretter hogg han V-formete innsnitt i den nevnte yteveden med 30-40 centimeters avstand (noen kaller dette for «nibbing») før han til slutt telgjet vekk veden mellom de nevnte hakkene ved hjelp av ei bredbladet bile. Denne siste fasen av ryinga var i gang da dette fotografiet ble tatt. Tømreren hadde yttertøy av beavernylon, grå ullue på hodet og arbeidshansker på hendene. Koia han arbeidet med sto på dette tidspunktet i en hall på museet, der Nordli kunne arbeide uten at materialene han skulle bruke ble dekt av snø og is. Koia ble flyttet tilbake til friluftsmuseet på Prestøya påfølgende sommer.

Løken, Bård

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Fra bygginga av akvariet «Fra fjell til fjære» ved Norsk Skogbruksmuseum i Elverum i 1979. På dette fotografiet ser vi akvariedekoratør Jørgen Eggers fra Danmarks akvarium (til venstre), som løfter ei plastbøtte med betong til Jan Ivar Martinsen, som sto i et av de tomme akvariekarene. Betongen skulle brukes som bindemiddel i arbeidet med utforming av «interiørene» i karene, som skulle framstå som elve- og sjøbotn. Eggers var i Elverum i 10 dager i januar 1979 for å bistå med nettopp denne oppgaven. Akvariet ble offisielt åpnet for publikum i forbindelse et representantskapsmøte 22. juni 1979, som også markerte Norsk Skogbruksmuseums 25-årsjubileum.

Ljøstad, Ole-Thorstein

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Eskild Midtlie (til høyre), fotografert mens han la veggstokker fra Kvannstranddamkoia i Norsk Skogmuseums friluftssamling på Prestøya i Elverum på en traktortilgenger. Til venstre (bak tilhengeren) sto konservator Bjørn Bækkelund. Tømrer Knut-Arild Nordli, som ledet arbeidet, skimtes ved peis- og pipemuren i bakgrunnen. Fotografiet ble tatt i begynnelsen av desember 2016, da koia ble demontert med henblikk på restaurering. Da den 17,5 kvadratmeter store koia ble flyttet fra Grønavassdraget i Trysil til museet i 1971 ble gråsteinspeisen gjenoppmurt tett inntil tømmerveggene i det sørvestre hjørnet av bygningen. Lekkasjer ved pipa har seinere ført til store sopp- og råteskader i tømmeret mot muren. Disse skadene kunne ikke repareres uten at bygningen ble demontert for tilpasning av nytt veggtømmer og deretter gjenoppført i museet. Tømrer Knut-Arild Nordli anslo at prosjektet ville kreve 630-670 timer, avhengig av hvordan arbeidet ble lagt an. Norsk Skogmuseum søkte midler fra Anno museums vedlikeholdsfond med sikte på restaurering etter Nordlis plan. Søknaden ble innvilget, og Nordli påtok seg oppdraget med løfte om en viss bistand fra museets driftsavdeling. Demonteringa startet i desember 2016. Nordli nummererte stokkene i endene av novene, og etter å ha demontert taket, ble veggstokkene løftet av, en for en. Det råteskadde tømmeret ble fraktet til museets magasinhall, der nye stokker skulle tilpasses under tak. Tømreren merket stokkene med bokstaver som markerte hvilken vegg de var fra og tall som markerte rekkefølgen fra svillstokkene og oppover.

Løken, Bård

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Traktorlass med veggstokker fra Kvannstranddamkoia i Norsk Skogmuseums friluftssamling på Prestøya i Elverum. Fotografiet ble tatt i begynnelsen av desember 2016, da koia ble demontert med henblikk på restaurering. Til venstre sto Eskild Midtlie fra museets driftsavdeling, til høyre tømrer Knut-Arild Nordli. Bak lasset ser vi konservator Bjørn Bækkelund. Da den 17,5 kvadratmeter store koia ble flyttet fra Grønavassdraget i Trysil til museet i 1971 ble gråsteinspeisen gjenoppmurt tett inntil tømmerveggene i det sørvestre hjørnet av bygningen. Lekkasjer ved pipa har seinere ført til store sopp- og råteskader i tømmeret mot muren. Disse skadene kunne ikke repareres uten at bygningen ble demontert for tilpasning av nytt veggtømmer og deretter gjenoppført i museet. Tømrer Knut-Arild Nordli anslo at prosjektet ville kreve 630-670 timer, avhengig av hvordan arbeidet ble lagt an. Norsk Skogmuseum søkte midler fra Anno museums vedlikeholdsfond med sikte på restaurering etter Nordlis plan. Søknaden ble innvilget, og Nordli påtok seg oppdraget med løfte om en viss bistand fra museets driftsavdeling. Demonteringa startet i desember 2016. Nordli nummererte stokkene i endene av novene, og etter å ha demontert taket, ble veggstokkene løftet av, en for en. Det råteskadde tømmeret ble fraktet til museets magasinhall, der nye stokker skulle tilpasses under tak. Tømreren merket stokkene med bokstaver som markerte hvilken vegg de var fra og tall som markerte rekkefølgen fra svillstokkene og oppover.

Løken, Bård

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Flytting av en diger eikestamme fra Hurum i Buskerud som ble gitt som gave til Norsk Skogbruksmuseum i Elverum høsten 1976. Dette er en om lag 8 meter lang rotstokk fra et tre som ble feid over ende av en kraftig storm foregående vår. Den hadde diameter 1,80 meter ved bruddstedet i rotsonen og 1,20 meter i toppen. Volumet er beregnet til cirka 10 kubikkmeter. Eikestokken ble først montert i friluft like sør for museumsbygningen for å «tjene undervisningsformål», som det ble sagt da den fikk sin første plassering på museet i 1976. Da dette fotografiet ble tatt sto en kar på stokken og festet lastestropper i løftekroken på kranbilen til Elverum-firmaet Martin M. Bakken. Fotografiet er tatt i 1980, da stokken ble flyttet fra sitt første visningssted like sør for museumsbygningen til et sted litt nærmere den gamle åkergrensa mellom klokkergarden Fossum og Elverum prestegard. Der hadde man støpt betongfundamenter med et tak over som oppbevaringssted for stokken.

Ljøstad, Ole-Thorstein

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Bygging av flomvoll mellom Glomma og Norsk Skogbruksmuseums administrasjonsbygning i Elverum. Fotografiet ble tatt under storflommen i 1995. I slutten av mai dette året begynte museumsledelsen å ane at flommen kunne vokse seg så stor at den ville sette så vel friluftssamlingene på Prestøya som den nybygde, vestre delen av museumsbygningen i fare. Natta til 1. juni ble maskinentreprenør Auden Senderud påkalt, og innen morgenen kom hadde han lagt opp en voll av masse fra området rundt museet. Deretter påkalte man hjelp fra militære mannskaper fra Terningmoen. De sørget for at den delen av vollen som vendte mot elva ble dekket med glassfiberduk og sandsekker, slik at det rennende vannet ikke så lett skulle kunne grave seg gjennom den nyopplagte vollen. Dette arbeidet viste seg høyst påkrevet. Da flommen kulminerte dagen etter sto nemlig vannet i elva 53 centimeter høyere enn golvnivået i museumsbygningens sokkeletasje. At man slapp vanninntrenging skyldtes også at man greide å få stengt dreneringsavløp og sluk inne i bygningen.

Ljøstad, Ole-Thorstein

Online Bild

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

UB Katalog

Ermittle Trefferzahl…

Artikel & mehr
243 Treffer

Aktive Suchfilter

Erscheinungszeitraum

Mehr Treffer

Weniger Treffer

Gefunden in

Art der Quelle

Schlagwort

Sprache

243 Treffer

UB Katalog Ermittle Trefferzahl…

Artikel & mehr 243 243 Treffer

Suchmaske

Suchergebnisse einschränken oder erweitern

UB Katalog

Ermittle Trefferzahl…

Artikel & mehr
243 Treffer