Zum Hauptinhalt springen
UB Hagen

Suchergebnisse

UB Katalog

Artikel & mehr
132 Treffer

Suchmaske

Suchtipp für den Bereich Artikel & mehr: Wörter werden automatisch mit UND verknüpft. Eine ODER-Verknüpfung erreicht man mit dem Zeichen "|", eine NICHT-Verknüpfung mit einem "-" (Minus) vor einem Wort. Anführungszeichen ermöglichen eine Phrasensuche.
Beispiele: (burg | schloss) -mittelalter, "berufliche bildung"

Das folgende Suchfeld wird hier nicht unterstützt: "Signatur / Strichcode".

Suchergebnisse einschränken oder erweitern

Aktive Suchfilter

Erscheinungszeitraum

Mehr Treffer

Weniger Treffer

Gefunden in

Art der Quelle

Schlagwort

132 Treffer

Sortierung: 
  1. Detailansicht für Treffer 1 öffnen
    Tømmerfløtere i varpebåt ved en ringbom i nordenden av Storsjøen i Ytre Rensdalen våren 1964. Varpebåtene var åpne stålfartøyer med innvendig dieselmotor og vinsj. I området der dette fotografiet er tatt ble brukt i arbeidet med oppsamlingslenser og ringbommer. Da dette fotografiet ble tatt gikk varpebåten langsmed en ringbom. Hans Ingar Skogberget (til venstre) sto klar med fløterhaken, mens Borgar Nyberget sto til rors.
    Ljøstad, Ole-Thorstein
    Online Bild
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  4. Detailansicht für Treffer 4 öffnen
    Sleping av tømmer i ringbom på Lomnessjøen i Ytre Rendalen i Hedmark våren 1984. I forgrunnen ser vi varpebåten av stål, som ble brukt i dette arbeidet. Karene om bord var Ola Stubsveen (1924-1998) til venstre og Harald Hansen (1926-1999). Hansen sto ved rattet, mens Stubsveen sto akterut med blikket mot den bakenforhengende tømmerbommen. Fra en vinsjtrommel i båten gikk det ei slepeline, en vaier som var forankret i en ring av sammenkjedete tømmerstokker som omsluttet en del løstømmer. Tømmeret ble slept på denne måten fra Hornsetlensa i nordenden av innsjøen til utløpet ved Kvernnesodden, ei snau mil lengre sør. Til høyre for varpebåten lå det en robåt av tre, sannsynligvis fra Glomma fellesfløtingsforenings båtbyggeri på Flisa i Solør. I bakgrunnen på dette bildet ser vi den bratte skoglia opp mot Fuggsjøvola på Lomnessjøens østside. 1984 var den siste sesongen med tømmerfløting i denne delen av Glommavassdraget.
    Ljøstad, Ole-Thorstein
    Online Bild
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  8. Detailansicht für Treffer 8 öffnen
    To fløtere og en robåt ved ei strand sør for Åsheim i Ytre Rendalen, våren 1981. Karene ventet på en ringbom som skulle bindes fast i et støpt forankringspunkt ved stranda (til venstre på dette bildet) i påvente av at slepebåten «Storsjø» var klar til å trekke tømmeret videre sørover den 36 kilometer lange innsjøen. I bakgrunnen ser vi to varpebåter komme trekkende med bommen. Det tok vanligvis drøyt 30 timer å trekke en slik ringbom fra området ved Åsheim i nordenden av innsjøen til utløpet i elva Søndre Rena. Med de store tømmermengdene som ble fløtet i 1950- og 60-åra ble det gjerne omkring 30 turer, og sesongen varte om lag to måneder. Da dette fotografiet ble tatt, i 1981, kunne 10-12 ringbommer romme de cirka 17 000 kubikkmetrene med slipvirke som skulle fløtes ut av Rendalen. Virksomheten ble avviklet etter 1984-sesongen. Mannen som sto nærmest fotografen, med ansiktet vendt mot sjøen, er William Strømsmoen. Han ble seinere den siste rendølen som livnærte seg ved manuell hogst med motorsag som hovedredskap.
    Ljøstad, Ole-Thorstein
    Online Bild
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  12. Detailansicht für Treffer 12 öffnen
    Fra kanalen nedenfor Strømsfoss sluse i Aremark i Østfold (Haldenvassdraget). Dette sluseanlegget har en løftehøyde på cirka 2 meter, mellom vannspeilet på Strømselva i nord og kanalen mot Aremarksjøen (Ara) i sør. Sluseløpet er sprengt ut i fjellet cirka 50 meter øst for det opprinnelige elveløpet med fossen som har gitt anlegget sitt navn. Da dette fotografiet ble tatt lå det lenker med tømmerbunter i kanalen nedenfor slusekammeret, mellom en gangbane på østsida og ei dobbeltlense på vestsida. Pensjonert slusemester Odd Johansen sto framoverbøyd på den øverste tømmerbunten, antakelig i ferd med å fortøye tømmerlenka til et punkt på land med et tau. Lengre nede ser vi en av Haldenvassdragets Fellesfløtningsforenings 18 varpebåter. Langs kanalbredden bak båten ser vi hvordan ustabile masser var forsøkt stabilisert ved hjelp av ei pælerekke. I bakgrunnen skimter vi bebyggelsen på garden Nordre Nes. Fotografiet ble tatt høsten 1982. Dette var den siste sesongen det ble fløtet tømmer i Haldenvassdraget. En liten historikk om tømmerfløting og kanaliseringsarbeid i Haldenvassdraget finnes under fanen «Opplysninger».
    Ljøstad, Ole-Thorstein
    Online Bild
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  13. Detailansicht für Treffer 13 öffnen
    Fra kanalen nedenfor Strømsfoss sluse i Aremark i Østfold. Fotografiet er tatt i 1982, som var den siste sesongen med tømmerfløting i Haldenvassdraget. De siste tre åra ble det utelukkende levert ubarket massevirke i tre meters lengder. Dette tømmeret ble utislått som bunter fra lastebil høyere oppe i vassdraget. Buntene ble samlet i store slep, som ble trukket over innsjøene ved hjelp av kraftige slepebåter. På slusestedene måtte imidlertid slepene deles opp i kortere lenker som passet inn i slusekamrene. Av det nevnte sortimentet gikk det fire bunter i hver slusevending. Nedenfor slusene, som her på Strømsfoss, ble disse slusevendingene bundet sammen i lengre lenker igjen. Og lenkene ble i sin tur bundet til større slep på et flåtested i nordenden av Aremarksjøen. Her ser vi pensjonert slusemester Odd Johansen i arbeid på overenden av ei slusevending som lå inntil gangbanen på østre side av kanalen nedenfor Strømsfoss lense. Ved siden av tømmerbunten Johansen sto på ser vi en av de 18 varpebåtene Haldenvassdragets Fellesfløtningsforening disponerte. Det var en stålbåt der den ene halvdelen av styrhusfronten kunne slås opp som ei dør, slik at mannskapet lett kunne ta seg fram på det lille fordekket uten fare for å falle i vannet. En liten historikk om tømmerfløting og kanaliseringsarbeid i Haldenvassdraget finnes under fanen «Opplysninger».
    Ljøstad, Ole-Thorstein
    Online Bild
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  14. Detailansicht für Treffer 14 öffnen
    Sjøsetting av slepebåten Trysilknut fra Sørlistøa ved Osensjøen i mai 1984. Dette fartøyet ble trukket opp på slipp når fløtingssesongen, og der ble den stående vinteren over, inntil forberedelsene til neste fløtingssesong startet. På slippen sto Trysilknut på ei vogn, som kunne beveges opp og ned fra vannet på jernbaneskinner. Avstanden mellom de ytterste skinnene var 360 centimeter. Da Trysilknut kom ut i vannet brukte fløterne varpebåten til å trekke den tunge slepebåten av vogna den hadde stått på gjennom vintersesongen. Dette fotografiet er tatt mens Trysilkut var på veg nedover slippen, men før båten nådde vannspeilet. Inspeksjonsbåten «Ener» og de to varpebåtene «Fløtarlars» og «Lykkjeknut» lå fortøyd ved siden av slippen. Osensjøen har et nedslagsfelt på 1 300 kvadratkilometer, hvorav om lag halvparten er bevokst med produktiv skog, og i dette området vokser det mye kvalitetsvirke. Fra gammelt av var fløtinga her et samspill mellom strømdrag i sjøen, vinden og menneskelig muskelkraft. Lenge ble stokkene samlet i flåter og forsøkt seilt mot Valmen og avløpselva Søndre Osa, noe som innebar vanskeligheter når det var vindstille eller motvind. Utover på 1800-tallet begynte man å bruke spillflåter med gangspill, forankret i «dregger» (ankere) med lange trosser. Denne formen for fløting la beslag på mye mannskap, og med stigende lønninger ble det en kostnadsfaktor tømmerkjøperne gjerne ville krympe. I 1913 foreslo fløtingsdirektør Johs. Johannesen for styret i Christiania Tømmerdirektion (seinere Glomma fellesfløtingsforening) at organisasjonen skulle kjøpe en «slæpedamper» til fløtinga på denne innsjøen. Med denne investeringa antydet han at de årlige driftskostnadene kunne redusere driftskostnadene til snaut 40 prosent av hva de hadde vært. Styret gikk inn for saken – man ville få bygget en dampslepebåt til fløtinga på denne innsjøen. Glommens mek. verksted i Fredrikstad fikk oppdraget. De bygde tømmerslepebåten som en litt krympet utgave av D/S Storsjø, som var levert til fløtinga på Storsjøen i Rendalen ett år tidligere. Båten kostet drøyt 38 000 kroner. Den ble transportert i seksjoner på jernbanen til Rena, og derfra på sleder til Osen vinteren 1914. Der ble seksjonene klinket sammen, slik at båten kunne sjøsettes når våren kom. Trysilknut ble sjøsatt 2. mai 1914. Kaptein og maskinist hyret man i Fredrikstad-regionen. De første åra hadde båten base i og ved Valmen, men i slutten av 1930-åra bygde Glomma fellesfløtingsforening fløtingssenteret Sørlistøa, hvor det blant annet var slipp for Trysilknut, slik at båten kunne tas på land hver vinter. En «normal» tømmerbom for den dampdrevne slepebåten besto av 24 000 tømmerstokker og hadde et volum på om lag 4 000 kubikkmeter. Både mannskapet og ingeniørene i Glomma fellesfløtingsforening ønsket imidlertid å styrke trekkevnen, noe som ble realisert i 1957-58, da den 75 hestekrefters dampmaskinen ble demontert og erstattet av en 135 hestekrefters dieselmotor. Samtidig fikk båten nytt styrhus og nye lugarer. Dette fotografiet viser båten med det utseendet den fikk etter ombygginga. Det opprinnelig mørke skroget ble kvitmalt, riktignok med ei grønn linje. Styrhuset og byssa ble malt med en rødbrun farge, og den lyseblå skorsteinen fikk Glomma fellesfløtingsforenings initialer. Da det var klart at 1984 ville bli den siste sesongen med tømmerfløting på Osensjøen, tilbød Glomma fellesfløtingsforening Norsk Skogbruksmuseum å kjøpe Sørlistøa, båtene og det øvrige utstyret som lå igjen etter virksomheten. Museet aksepterte tilbudet, og startet arbeidet å bygge om Sørlistøa til museum. Anlegget ble åpnet for publikum i 1989. Trysilknut var en del av attraksjonen. Den ble sertifisert for mannskap og inntil 19-20 passasjerer, og gikk søndagsturer på sjøen i sommersesongen. Sjølve skroget var i bemerkelsesverdig god stand, men både oppdatering i tråd med nye sikkerhetsforskrifter og utbedring av fukt- og råteskader på interiøret måtte til. Riksantikvaren bidro til finansiering, og Hardanger fartøyvernsenter var hovedansvarlige for det praktiske arbeidet, som ble utført i 2011-2012. I 2013 ble det elektriske anlegget utbedret, og i 2014 planlegges maling av båten med de fargene den fikk i 1958, og som den fortsatt hadde da dette fotografiet ble tatt.
    Rugsveen, Magne
    Online Bild
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  15. Detailansicht für Treffer 15 öffnen
    Sjøsetting av slepebåten Trysilknut fra Sørlistøa ved Osensjøen i mai 1984. Dette fartøyet ble trukket opp på slipp når fløtingssesongen, og der ble den stående vinteren over, inntil forberedelsene til neste fløtingssesong startet. På slippen sto Trysilknut på ei vogn, som kunne beveges opp og ned fra vannet på jernbaneskinner. Avstanden mellom de ytterste skinnene var 360 centimeter. Da Trysilknut kom ut i vannet brukte fløterne varpebåten til å trekke den tunge slepebåten av vogna den hadde stått på gjennom vintersesongen. Det var i denne fasen at dette fotografiet ble tatt. I forgrunnen, tett inntil slippen, ser vi inspeksjonsbåten «Ener». Den er 6,5 meter lang og har et robust stålskrog. Ener ble levert med en 10 hestekrefters Albin-motor (1960). Inspeksjonsbåten er oppkalt etter Ener Skavern (1889-1968), som begynte som fløter i Osen i 1905, avanserte til arbeidsformann i 1921 og var fløtersjef i dette området fra 1938 til 1961. Fløtersjefen hadde kontor med telefon i den enden av mannskapsbrakka som vendte mot sjøen, og i sesongen lå Ener fortøyd ved moloen der når han ikke var ute på inspesksjonsturer. Osensjøen har et nedslagsfelt på 1 300 kvadratkilometer, hvorav om lag halvparten er bevokst med produktiv skog, og i dette området vokser det mye kvalitetsvirke. Fra gammelt av var fløtinga her et samspill mellom strømdrag i sjøen, vinden og menneskelig muskelkraft. Lenge ble stokkene samlet i flåter og forsøkt seilt mot Valmen og avløpselva Søndre Osa, noe som innebar vanskeligheter når det var vindstille eller motvind. Utover på 1800-tallet begynte man å bruke spillflåter med gangspill, forankret i «dregger» (ankere) med lange trosser. Denne formen for fløting la beslag på mye mannskap, og med stigende lønninger ble det en kostnadsfaktor tømmerkjøperne gjerne ville krympe. I 1913 foreslo fløtingsdirektør Johs. Johannesen for styret i Christiania Tømmerdirektion (seinere Glomma fellesfløtingsforening) at organisasjonen skulle kjøpe en «slæpedamper» til fløtinga på denne innsjøen. Med denne investeringa antydet han at de årlige driftskostnadene kunne redusere driftskostnadene til snaut 40 prosent av hva de hadde vært. Styret gikk inn for saken – man ville få bygget en dampslepebåt til fløtinga på denne innsjøen. Glommens mek. verksted i Fredrikstad fikk oppdraget. De bygde tømmerslepebåten som en litt krympet utgave av D/S Storsjø, som var levert til fløtinga på Storsjøen i Rendalen ett år tidligere. Båten kostet drøyt 38 000 kroner. Den ble transportert i seksjoner på jernbanen til Rena, og derfra på sleder til Osen vinteren 1914. Der ble seksjonene klinket sammen, slik at båten kunne sjøsettes når våren kom. Trysilknut ble sjøsatt 2. mai 1914. Kaptein og maskinist hyret man i Fredrikstad-regionen. De første åra hadde båten base i og ved Valmen, men i slutten av 1930-åra bygde Glomma fellesfløtingsforening fløtingssenteret Sørlistøa, hvor det blant annet var slipp for Trysilknut, slik at båten kunne tas på land hver vinter. En «normal» tømmerbom for den dampdrevne slepebåten besto av 24 000 tømmerstokker og hadde et volum på om lag 4 000 kubikkmeter. Både mannskapet og ingeniørene i Glomma fellesfløtingsforening ønsket imidlertid å styrke trekkevnen, noe som ble realisert i 1957-58, da den 75 hestekrefters dampmaskinen ble demontert og erstattet av en 135 hestekrefters dieselmotor. Samtidig fikk båten nytt styrhus og nye lugarer. Dette fotografiet viser båten med det utseendet den fikk etter ombygginga. Det opprinnelig mørke skroget ble kvitmalt, riktignok med ei grønn linje. Styrhuset og byssa ble malt med en rødbrun farge, og den lyseblå skorsteinen fikk Glomma fellesfløtingsforenings initialer. Da det var klart at 1984 ville bli den siste sesongen med tømmerfløting på Osensjøen, tilbød Glomma fellesfløtingsforening Norsk Skogbruksmuseum å kjøpe Sørlistøa, båtene og det øvrige utstyret som lå igjen etter virksomheten. Museet aksepterte tilbudet, og startet arbeidet å bygge om Sørlistøa til museum. Anlegget ble åpnet for publikum i 1989. Båtene, og særlig Trysilknut, ble en viktig del av attraksjonen. Den ble sertifisert for mannskap og inntil 19-20 passasjerer, og gikk søndagsturer på sjøen i sommersesongen. Sjølve skroget var i bemerkelsesverdig god stand, men både oppdatering i tråd med nye sikkerhetsforskrifter og utbedring av fukt- og råteskader på interiøret måtte til. Riksantikvaren bidro til finansiering, og Hardanger fartøyvernsenter var hovedansvarlige for det praktiske arbeidet, som ble utført i 2011-2012. I 2013 ble det elektriske anlegget utbedret, og i 2014 ble båten på nytt malt med de fargene den fikk i 1958, og som den fortsatt hadde da dette fotografiet ble tatt.
    Rugsveen, Magne
    Online Bild
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  16. Detailansicht für Treffer 16 öffnen
    Fra strandsona ved Glomme fellesfløtingsforenings eiendom Sørlistøa ved Osensjøen, som ligger i grenseområdet mellom Åmot og Trysil kommuner i Hedmark. Her - mellom innsjøen og bygdevegen på vestsida - kjøpte fellesfløtingsforeningen i 1939 et 21 dekar stort areal hvor de utvilklet en base for fløtingsakvitetene på den 47 kvadratmeter store innsjøen. Her ble det mannskapsbrakke med kontorrom for debn lokale fløtersjefen, lense- og vedhus, båthus, smia og en del andre bygninger og framfor alt en slipp for sjøsetting og opptak av alle båtene ved sesongens begynnelse og slutt. Da dette fotografiet ble tatt hadde fløterne hentet inspeksjonsbåten «Ener» (til venstre) og varpebåtene «Fløtarlars» og «Lykkjeknut» ut av båthuset og satt dem på vannet inntil slippen. Norsk Skogbruksmuseums fotograf, Ole-Thorstein Ljøstad, sto i en robåt han hadde posisjonert gunstig med tanke på fotografering av sjøsettinga av den store slepebåten «Trysilknut».
    Rugsveen, Magne
    Online Bild
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  17. Detailansicht für Treffer 17 öffnen
    Sjøsetting av slepebåten Trysilknut fra Sørlistøa ved Osensjøen i mai 1984. Dette fartøyet ble trukket opp på slipp når fløtingssesongen, og der ble den stående vinteren over, inntil forberedelsene til neste fløtingssesong startet. På slippen sto Trysilknut på ei vogn, som kunne beveges opp og ned fra vannet på jernbaneskinner. Avstanden mellom de ytterste skinnene var 360 centimeter. Da Trysilknut kom ut i vannet brukte fløterne varpebåtene til å trekke den tunge slepebåten av vogna den hadde stått på gjennom vintersesongen. Det var i denne fasen at dette fotografiet ble tatt. Over akterdekket på Trysilknut skimter vi noe av moloen som var opplagt for å skjerme området der båtene ble tatt inn og ut fra krappe bølger på dager med kraftig nordenvind. Osensjøen har et nedslagsfelt på 1 300 kvadratkilometer, hvorav om lag halvparten er bevokst med produktiv skog, og i dette området vokser det mye kvalitetsvirke. Fra gammelt av var fløtinga her et samspill mellom strømdrag i sjøen, vinden og menneskelig muskelkraft. Lenge ble stokkene samlet i flåter og forsøkt seilt mot Valmen og avløpselva Søndre Osa, noe som innebar vanskeligheter når det var vindstille eller motvind. Utover på 1800-tallet begynte man å bruke spillflåter med gangspill, forankret i «dregger» (ankere) med lange trosser. Denne formen for fløting la beslag på mye mannskap, og med stigende lønninger ble det en kostnadsfaktor tømmerkjøperne gjerne ville krympe. I 1913 foreslo fløtingsdirektør Johs. Johannesen for styret i Christiania Tømmerdirektion (seinere Glomma fellesfløtingsforening) at organisasjonen skulle kjøpe en «slæpedamper» til fløtinga på denne innsjøen. Med denne investeringa antydet han at de årlige driftskostnadene kunne redusere driftskostnadene til snaut 40 prosent av hva de hadde vært. Styret gikk inn for saken – man ville få bygget en dampslepebåt til fløtinga på denne innsjøen. Glommens mek. verksted i Fredrikstad fikk oppdraget. De bygde tømmerslepebåten som en litt krympet utgave av D/S Storsjø, som var levert til fløtinga på Storsjøen i Rendalen ett år tidligere. Båten kostet drøyt 38 000 kroner. Den ble transportert i seksjoner på jernbanen til Rena, og derfra på sleder til Osen vinteren 1914. Der ble seksjonene klinket sammen, slik at båten kunne sjøsettes når våren kom. Trysilknut ble sjøsatt 2. mai 1914. Kaptein og maskinist hyret man i Fredrikstad-regionen. De første åra hadde båten base i og ved Valmen, men i slutten av 1930-åra bygde Glomma fellesfløtingsforening fløtingssenteret Sørlistøa, hvor det blant annet var slipp for Trysilknut, slik at båten kunne tas på land hver vinter. En «normal» tømmerbom for den dampdrevne slepebåten besto av 24 000 tømmerstokker og hadde et volum på om lag 4 000 kubikkmeter. Både mannskapet og ingeniørene i Glomma fellesfløtingsforening ønsket imidlertid å styrke trekkevnen, noe som ble realisert i 1957-58, da den 75 hestekrefters dampmaskinen ble demontert og erstattet av en 135 hestekrefters dieselmotor. Samtidig fikk båten nytt styrhus og nye lugarer. Dette fotografiet viser båten med det utseendet den fikk etter ombygginga. Det opprinnelig mørke skroget ble kvitmalt, riktignok med ei grønn linje. Styrhuset og byssa ble malt med en rødbrun farge, og den lyseblå skorsteinen fikk Glomma fellesfløtingsforenings initialer. Da det var klart at 1984 ville bli den siste sesongen med tømmerfløting på Osensjøen, tilbød Glomma fellesfløtingsforening Norsk Skogbruksmuseum å kjøpe Sørlistøa, båtene og det øvrige utstyret som lå igjen etter virksomheten. Museet aksepterte tilbudet, og startet arbeidet å bygge om Sørlistøa til museum. Anlegget ble åpnet for publikum i 1989. Trysilknut var en del av attraksjonen. Den ble sertifisert for mannskap og inntil 19-20 passasjerer, og gikk søndagsturer på sjøen i sommersesongen. Sjølve skroget var i bemerkelsesverdig god stand, men både oppdatering i tråd med nye sikkerhetsforskrifter og utbedring av fukt- og råteskader på interiøret måtte til. Riksantikvaren bidro til finansiering, og Hardanger fartøyvernsenter var hovedansvarlige for det praktiske arbeidet, som ble utført i 2011-2012. I 2013 ble det elektriske anlegget utbedret, og i 2014 ble fartøyet på nytt malt med de fargene det fikk i 1958, og som det fortsatt hadde da dette fotografiet ble tatt.
    Ljøstad, Ole-Thorstein
    Online Bild
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  18. Detailansicht für Treffer 18 öffnen
    Sjøsetting av slepebåten Trysilknut fra Sørlistøa ved Osensjøen i mai 1984. Dette fartøyet ble trukket opp på slipp når fløtingssesongen, og der ble den stående vinteren over, inntil forberedelsene til neste fløtingssesong startet. På slippen sto Trysilknut på ei vogn, som kunne beveges opp og ned fra vannet på jernbaneskinner. Avstanden mellom de ytterste skinnene var 360 centimeter. Da Trysilknut kom ut i vannet brukte fløterne varpebåten til å trekke den tunge slepebåten av vogna den hadde stått på gjennom vintersesongen. Det var i denne fasen at dette fotografiet ble tatt. Osensjøen har et nedslagsfelt på 1 300 kvadratkilometer, hvorav om lag halvparten er bevokst med produktiv skog, og i dette området vokser det mye kvalitetsvirke. Fra gammelt av var fløtinga her et samspill mellom strømdrag i sjøen, vinden og menneskelig muskelkraft. Lenge ble stokkene samlet i flåter og forsøkt seilt mot Valmen og avløpselva Søndre Osa, noe som innebar vanskeligheter når det var vindstille eller motvind. Utover på 1800-tallet begynte man å bruke spillflåter med gangspill, forankret i «dregger» (ankere) med lange trosser. Denne formen for fløting la beslag på mye mannskap, og med stigende lønninger ble det en kostnadsfaktor tømmerkjøperne gjerne ville krympe. I 1913 foreslo fløtingsdirektør Johs. Johannesen for styret i Christiania Tømmerdirektion (seinere Glomma fellesfløtingsforening) at organisasjonen skulle kjøpe en «slæpedamper» til fløtinga på denne innsjøen. Med denne investeringa antydet han at de årlige driftskostnadene kunne redusere driftskostnadene til snaut 40 prosent av hva de hadde vært. Styret gikk inn for saken – man ville få bygget en dampslepebåt til fløtinga på denne innsjøen. Glommens mek. verksted i Fredrikstad fikk oppdraget. De bygde tømmerslepebåten som en litt krympet utgave av D/S Storsjø, som var levert til fløtinga på Storsjøen i Rendalen ett år tidligere. Båten kostet drøyt 38 000 kroner. Den ble transportert i seksjoner på jernbanen til Rena, og derfra på sleder til Osen vinteren 1914. Der ble seksjonene klinket sammen, slik at båten kunne sjøsettes når våren kom. Trysilknut ble sjøsatt 2. mai 1914. Kaptein og maskinist hyret man i Fredrikstad-regionen. De første åra hadde båten base i og ved Valmen, men i slutten av 1930-åra bygde Glomma fellesfløtingsforening fløtingssenteret Sørlistøa, hvor det blant annet var slipp for Trysilknut, slik at båten kunne tas på land hver vinter. En «normal» tømmerbom for den dampdrevne slepebåten besto av 24 000 tømmerstokker og hadde et volum på om lag 4 000 kubikkmeter. Både mannskapet og ingeniørene i Glomma fellesfløtingsforening ønsket imidlertid å styrke trekkevnen, noe som ble realisert i 1957-58, da den 75 hestekrefters dampmaskinen ble demontert og erstattet av en 135 hestekrefters dieselmotor. Samtidig fikk båten nytt styrhus og nye lugarer. Dette fotografiet viser båten med det utseendet den fikk etter ombygginga. Det opprinnelig mørke skroget ble kvitmalt, riktignok med ei grønn linje. Styrhuset og byssa ble malt med en rødbrun farge, og den lyseblå skorsteinen fikk Glomma fellesfløtingsforenings initialer. Da det var klart at 1984 ville bli den siste sesongen med tømmerfløting på Osensjøen, tilbød Glomma fellesfløtingsforening Norsk Skogbruksmuseum å kjøpe Sørlistøa, båtene og det øvrige utstyret som lå igjen etter virksomheten. Museet aksepterte tilbudet, og startet arbeidet å bygge om Sørlistøa til museum. Anlegget ble åpnet for publikum i 1989. Trysilknut var en del av attraksjonen. Den ble sertifisert for mannskap og inntil 19-20 passasjerer, og gikk søndagsturer på sjøen i sommersesongen. Sjølve skroget var i bemerkelsesverdig god stand, men både oppdatering i tråd med nye sikkerhetsforskrifter og utbedring av fukt- og råteskader på interiøret måtte til. Riksantikvaren bidro til finansiering, og Hardanger fartøyvernsenter var hovedansvarlige for det praktiske arbeidet, som ble utført i 2011-2012. I 2013 ble det elektriske anlegget utbedret, og i 2014 ble båten nok en gang malt med de fargene den fikk i 1958, og som den fortsatt hadde da dette fotografiet ble tatt.
    Ljøstad, Ole-Thorstein
    Online Bild
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  19. Detailansicht für Treffer 19 öffnen
    Sjøsetting av slepebåten Trysilknut fra Sørlistøa ved Osensjøen i mai 1984. Dette fartøyet ble trukket opp på slipp når fløtingssesongen, og der ble den stående vinteren over, inntil forberedelsene til neste fløtingssesong startet. På slippen sto Trysilknut på ei vogn, som kunne beveges opp og ned fra vannet på jernbaneskinner. Avstanden mellom de ytterste skinnene var 360 centimeter. Da Trysilknut kom ut i vannet brukte fløterne varpebåtene til å trekke den tunge slepebåten av vogna den hadde stått på gjennom vintersesongen. Det var i denne fasen at dette fotografiet ble tatt. Over Trysilknut skimter vi den 60 kvadratmeter store kontor- og mannskapsbrakka på Sørlistøa. Osensjøen har et nedslagsfelt på 1 300 kvadratkilometer, hvorav om lag halvparten er bevokst med produktiv skog, og i dette området vokser det mye kvalitetsvirke. Fra gammelt av var fløtinga her et samspill mellom strømdrag i sjøen, vinden og menneskelig muskelkraft. Lenge ble stokkene samlet i flåter og forsøkt seilt mot Valmen og avløpselva Søndre Osa, noe som innebar vanskeligheter når det var vindstille eller motvind. Utover på 1800-tallet begynte man å bruke spillflåter med gangspill, forankret i «dregger» (ankere) med lange trosser. Denne formen for fløting la beslag på mye mannskap, og med stigende lønninger ble det en kostnadsfaktor tømmerkjøperne gjerne ville krympe. I 1913 foreslo fløtingsdirektør Johs. Johannesen for styret i Christiania Tømmerdirektion (seinere Glomma fellesfløtingsforening) at organisasjonen skulle kjøpe en «slæpedamper» til fløtinga på denne innsjøen. Med denne investeringa antydet han at de årlige driftskostnadene kunne redusere driftskostnadene til snaut 40 prosent av hva de hadde vært. Styret gikk inn for saken – man ville få bygget en dampslepebåt til fløtinga på denne innsjøen. Glommens mek. verksted i Fredrikstad fikk oppdraget. De bygde tømmerslepebåten som en litt krympet utgave av D/S Storsjø, som var levert til fløtinga på Storsjøen i Rendalen ett år tidligere. Båten kostet drøyt 38 000 kroner. Den ble transportert i seksjoner på jernbanen til Rena, og derfra på sleder til Osen vinteren 1914. Der ble seksjonene klinket sammen, slik at båten kunne sjøsettes når våren kom. Trysilknut ble sjøsatt 2. mai 1914. Kaptein og maskinist hyret man i Fredrikstad-regionen. De første åra hadde båten base i og ved Valmen, men i slutten av 1930-åra bygde Glomma fellesfløtingsforening fløtingssenteret Sørlistøa, hvor det blant annet var slipp for Trysilknut, slik at båten kunne tas på land hver vinter. En «normal» tømmerbom for den dampdrevne slepebåten besto av 24 000 tømmerstokker og hadde et volum på om lag 4 000 kubikkmeter. Både mannskapet og ingeniørene i Glomma fellesfløtingsforening ønsket imidlertid å styrke trekkevnen, noe som ble realisert i 1957-58, da den 75 hestekrefters dampmaskinen ble demontert og erstattet av en 135 hestekrefters dieselmotor. Samtidig fikk båten nytt styrhus og nye lugarer. Dette fotografiet viser båten med det utseendet den fikk etter ombygginga. Det opprinnelig mørke skroget ble kvitmalt, riktignok med ei grønn linje. Styrhuset og byssa ble malt med en rødbrun farge, og den lyseblå skorsteinen fikk Glomma fellesfløtingsforenings initialer. Da det var klart at 1984 ville bli den siste sesongen med tømmerfløting på Osensjøen, tilbød Glomma fellesfløtingsforening Norsk Skogbruksmuseum å kjøpe Sørlistøa, båtene og det øvrige utstyret som lå igjen etter virksomheten. Museet aksepterte tilbudet, og startet arbeidet å bygge om Sørlistøa til museum. Anlegget ble åpnet for publikum i 1989. Trysilknut var en del av attraksjonen. Den ble sertifisert for mannskap og inntil 19-20 passasjerer, og gikk søndagsturer på sjøen i sommersesongen. Sjølve skroget var i bemerkelsesverdig god stand, men både oppdatering i tråd med nye sikkerhetsforskrifter og utbedring av fukt- og råteskader på interiøret måtte til. Riksantikvaren bidro til finansiering, og Hardanger fartøyvernsenter var hovedansvarlige for det praktiske arbeidet, som ble utført i 2011-2012. I 2013 ble det elektriske anlegget utbedret, og i 2014 ble fartøyet på nytt malt med de fargene det fikk i 1958, og som det fortsatt hadde da dette fotografiet ble tatt.
    Ljøstad, Ole-Thorstein
    Online Bild
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  20. Detailansicht für Treffer 20 öffnen
    Sjøsetting av slepebåten Trysilknut fra Sørlistøa ved Osensjøen i mai 1984. Dette fartøyet ble trukket opp på slipp når fløtingssesongen, og der ble den stående vinteren over, inntil forberedelsene til neste fløtingssesong startet. På slippen sto Trysilknut på ei vogn, som kunne beveges opp og ned fra vannet på jernbaneskinner. Avstanden mellom de ytterste skinnene var 360 centimeter. Da Trysilknut kom ut i vannet brukte fløterne varpebåtene til å trekke den tunge slepebåten av vogna den hadde stått på gjennom vintersesongen. Dette fotografiet ble tatt under forberedelsene til denne prosessen. Fløterne var i ferd med å feste ei trosse fra varpebåten «Lykkjeknut» på Trysilknuts akterdekk. Inne på land ser vi slippen og vinsjhuset til venstre for slepebåten. Helt vil venstre ser vi de nordvestre endene av ved- og lensehuset (nærmest strandlinja) og båthuset. Til høyre ligger mannskapsbrakka, der der den lokale fløtersjefen hadde eget kontor i den enden som vendte mot Osensjøen. Det skogkledde høydedraget i bakgrunnen heter Moldbergkampen. Osensjøen har et nedslagsfelt på 1 300 kvadratkilometer, hvorav om lag halvparten er bevokst med produktiv skog, og i dette området vokser det mye kvalitetsvirke. Fra gammelt av var fløtinga her et samspill mellom strømdrag i sjøen, vinden og menneskelig muskelkraft. Lenge ble stokkene samlet i flåter og forsøkt seilt mot Valmen og avløpselva Søndre Osa, noe som innebar vanskeligheter når det var vindstille eller motvind. Utover på 1800-tallet begynte man å bruke spillflåter med gangspill, forankret i «dregger» (ankere) med lange trosser. Denne formen for fløting la beslag på mye mannskap, og med stigende lønninger ble det en kostnadsfaktor tømmerkjøperne gjerne ville krympe. I 1913 foreslo fløtingsdirektør Johs. Johannesen for styret i Christiania Tømmerdirektion (seinere Glomma fellesfløtingsforening) at organisasjonen skulle kjøpe en «slæpedamper» til fløtinga på denne innsjøen. Med denne investeringa antydet han at de årlige driftskostnadene kunne redusere driftskostnadene til snaut 40 prosent av hva de hadde vært. Styret gikk inn for saken – man ville få bygget en dampslepebåt til fløtinga på denne innsjøen. Glommens mek. verksted i Fredrikstad fikk oppdraget. De bygde tømmerslepebåten som en litt krympet utgave av D/S Storsjø, som var levert til fløtinga på Storsjøen i Rendalen ett år tidligere. Båten kostet drøyt 38 000 kroner. Den ble transportert i seksjoner på jernbanen til Rena, og derfra på sleder til Osen vinteren 1914. Der ble seksjonene klinket sammen, slik at båten kunne sjøsettes når våren kom. Trysilknut ble sjøsatt 2. mai 1914. Kaptein og maskinist hyret man i Fredrikstad-regionen. De første åra hadde båten base i og ved Valmen, men i slutten av 1930-åra bygde Glomma fellesfløtingsforening fløtingssenteret Sørlistøa, hvor det blant annet var slipp for Trysilknut, slik at båten kunne tas på land hver vinter. En «normal» tømmerbom for den dampdrevne slepebåten besto av 24 000 tømmerstokker og hadde et volum på om lag 4 000 kubikkmeter. Både mannskapet og ingeniørene i Glomma fellesfløtingsforening ønsket imidlertid å styrke trekkevnen, noe som ble realisert i 1957-58, da den 75 hestekrefters dampmaskinen ble demontert og erstattet av en 135 hestekrefters dieselmotor. Samtidig fikk båten nytt styrhus og nye lugarer. Dette fotografiet viser båten med det utseendet den fikk etter ombygginga. Det opprinnelig mørke skroget ble kvitmalt, riktignok med ei grønn linje. Styrhuset og byssa ble malt med en rødbrun farge, og den lyseblå skorsteinen fikk Glomma fellesfløtingsforenings initialer. Da det var klart at 1984 ville bli den siste sesongen med tømmerfløting på Osensjøen, tilbød Glomma fellesfløtingsforening Norsk Skogbruksmuseum å kjøpe Sørlistøa, båtene og det øvrige utstyret som lå igjen etter virksomheten. Museet aksepterte tilbudet, og startet arbeidet å bygge om Sørlistøa til museum. Anlegget ble åpnet for publikum i 1989. Trysilknut var en del av attraksjonen. Den ble sertifisert for mannskap og inntil 19-20 passasjerer, og gikk søndagsturer på sjøen i sommersesongen. Sjølve skroget var i bemerkelsesverdig god stand, men både oppdatering i tråd med nye sikkerhetsforskrifter og utbedring av fukt- og råteskader på interiøret måtte til. Riksantikvaren bidro til finansiering, og Hardanger fartøyvernsenter var hovedansvarlige for det praktiske arbeidet, som ble utført i 2011-2012. I 2013 ble det elektriske anlegget utbedret, og i 2014 ble fartøyet på nytt malt med de fargene det fikk i 1958, og som det fortsatt hadde da dette fotografiet ble tatt.
    Ljøstad, Ole-Thorstein
    Online Bild
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
xs 0 - 576
sm 576 - 768
md 768 - 992
lg 992 - 1200
xl 1200 - 1366
xxl 1366 -