Zum Hauptinhalt springen
UB Hagen

Suchergebnisse

UB Katalog

Artikel & mehr
4.383 Treffer

Suchmaske

Suchtipp für den Bereich Artikel & mehr: Wörter werden automatisch mit UND verknüpft. Eine ODER-Verknüpfung erreicht man mit dem Zeichen "|", eine NICHT-Verknüpfung mit einem "-" (Minus) vor einem Wort. Anführungszeichen ermöglichen eine Phrasensuche.
Beispiele: (burg | schloss) -mittelalter, "berufliche bildung"

Das folgende Suchfeld wird hier nicht unterstützt: "Signatur / Strichcode".

Suchergebnisse einschränken oder erweitern

Aktive Suchfilter

Erscheinungszeitraum

Mehr Treffer

Weniger Treffer

Gefunden in

Art der Quelle

Sprache

4.383 Treffer

Sortierung: 
  1. Detailansicht für Treffer 1 öffnen
    Bildet viser interiør i smia som står på gården Bakken i Hodalen, Tolga. Smia fungerte som børsemakerverksted for børsemaker Nils Engebretsen Bakken. Etter Nils har det vært to generasjoner med smeder på gården. I dag brukes smia som et snekkerverksted på gården. Bildet inngår i en bildeserie som viser gjenstander, redskaper og verktøy som har tilhørt våpensmed Nils Engebretsen Bakken.
    Ljøstad, Ole-Thorstein
    2011
    Online unknown
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  2. Detailansicht für Treffer 2 öffnen
    Bildet viser interiør i smia som står på gården Bakken i Hodalen, Tolga. Smia fungerte som børsemakerverksted for børsemaker Nils Engebretsen Bakken. Etter Nils har det vært to generasjoner med smeder på gården. I dag brukes smia som et snekkerverksted på gården. Bildet inngår i en bildeserie som viser redskaper og verktøy som har tilhørt våpensmed Nils Engebretsen Bakken.
    Ljøstad, Ole-Thorstein
    2011
    Online unknown
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  3. Detailansicht für Treffer 3 öffnen
    Bildet viser smia som står på gården Bakken i Hodalen, Tolga. Smia fungerte som børsemakerverksted for børsemaker Nils Engebretsen Bakken. Etter Nils har det vært to generasjoner med smeder på gården. I dag brukes smia som et snekkerverksted på gården. Bildet inngår i en bildeserie som viser gjenstander, redskaper og verktøy som har tilhørt våpensmed Nils Engebretsen Bakken.
    Ljøstad, Ole-Thorstein
    2011
    Online unknown
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  4. Detailansicht für Treffer 4 öffnen
    Mur på Handalseggi i fjellet vest for Nærøyfjorden og sør for bygda Fresvik ved Sognefjorden. Fotografiet viser deler av en steinmur som er 110 meter lang som går i om lag 45 graders vinkel over egga. Både lærer Per Hansen Bøthun (1898-1962) og zoologiprofessor Edvard K. Barth (1913-1996) har undersøkt anlegget, og er enige om at steinmuren må ha vært det sentrale elementet i et massefangstanlegg for rein. Barth, som brukte mye av sin tid på å undersøke spor etter fangstaktiviteter i norske høgfjell skrev i 1986 at «der fikk jeg nærkontakt med det første sikre stupfangstanlegget jeg har sett. Her gis ingen tvil om bruksformen.» I tillegg til den avbildete steinmuren besto anlegget av en del bogestiller. Barth beskrev anlegget slik:«Ca. 2-300 m øst for toppen av egga ligger det et bogestille. Her har det sittet en bueskytter eller to, som må ha hatt til oppgave å øke farten på dyr i sprang mot vest. Det geografiske merket 1431 m.o.h. står i dag bare fem meter fra stupet i nord. Ti meter SV for dette står en gammel stenvarde, og 10 meter SSØ for den ligger bogestille nr. 2. Oppmuringen er 70 cm høy og 2 ½ m bred, så her var det plass til to skyttere. De hadde det sørvendte stupet 10 m mot høyre for seg, og mellom dem og stupet passerte flokken.Tvers over egga i ca. 45 graders vinkel går det en 110 m lang mur, som begynner ca. 60 m VSV for stenvarden. Muren starter med et 1 ½ m bredt bogestille, som plassert i selve muren. Her har det vel også sittet et par skyttere, som skulle sørge for at dyrene svingte nordover langs muren og ikke passerte sør for den. Når fangstfolkene ikke var på plass, har passasjen dør for muren vært den naturlige veien for dyrene. Anlegget har bare kunnet ta dyr som kom på egga fra øst, og høydepunktet ved varden har gjort at de ikke kunne se muren før de hadde passert bogestille nr. 2 og sikkert hadde stor fart.Nordvestsiden av høydepunktet består av små fjellknauser og grov ut, som har gitt muligheter til mange naturlige bogestiller. Det har antagelig blitt skutt så mange dyr som mulig i panikksituasjonen langs muren, men det måtte sørges for at alle de dyr som klarte seg ble skremt videre til endepunktet ved muren i nordvest.Muren er fremdeles til dels loddrett på østsiden, mens den på vestsiden skråner ut til en tykkelse på 1 ½ - 2 m. I sørøst er muren i dag nokså lav, ca. midtveis er den omkring 1,20 m høy, og de siste 25 meterne er den opp til 1,40 m. Her står det nederst i muren enkelte store, tynne stenheller på høykant. Muren ender i en fjellknaus som er ca. 5 x 8 m i utstrekning. Bak denne har det sikkert stått fangstfolk (skyttere?), som har sørget for at de dyrene som nådde så langt ble skremt utfor stupet. Det er en naturlig passasje nord for fjellknausen, men den er bare et par meter bred, og bakken består her av små stener og grus som lett glir utfor stupkanten.Øst for nordenden av muren er det som nevnt nokså storstenet, stigende ur opp mot vardetoppen. Her ligger det et tydelig oppbygd bogestille, men skyttere kunne også plassere seg flere steder i naturlige bogestiller mellom stenblokkene. Det kan antagelig ha forekommet at dyr har prøvd en rettrettvei opp mot toppen i denne retningen, men her har sikkert skytterne stoppet dem. …»
    Barth, Edvard Kaurin
    Online unknown
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  5. Detailansicht für Treffer 5 öffnen
    Yrkesfisker Paul Stensæter (1900-1982) fisker med garn under isen i Steinsfjorden, en sidearm av Tyrifjorden på Ringerike i Buskerud. Dette fotografiet ble tatt vinteren 1978. Stensæter sto bøyd over et hull han hadde hogd i isen. Med den ene foten holdt han fast ei stikke med et garn som han varsomt trakk ned i vannet ved hjelp av et snøre han holdt i venstre hand. Ved sida av det nevnte hullet lå et garn Stensæter nettopp hadde trukket opp. I 1970-åra var etnologen Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum flere ganger på besøk hos Paul Stensæter for å observere ham i arbeid og intervjue ham om fiskeaktivitetene på ulike tider av året. Museumsmannen sammenfattet den kunnskapen han tilegnet seg om garnfisket under isen på Steinsfjorden slik:«Sikfiske med garn. Dette fisket foregikk på to steder, i åpent vann ute i Tyrifjorden og under isen i Steinsfjorden. Tyrifjorden er ofte åpen langt utover vinteren og det hender at den ikke legger seg i det hele tatt. De dro da i båt over fra Steinsfjorden og satte garn på ganske store dyp, 20-40 favner. Når det ble fisket for fullt ble det brukt 20 garn. 10 sto ute mens de øvrige var hjemme til tørking.Garnfisket under isen i Steinsfjorden begynner så fort isen legger seg om høsten, fordi tynn og gjennomsiktig is er en fordel når garna skal settes ut første gang. Å sette ut garn under isen kaller Paul for øvrig «å høgge ut garna». Dette krever en spesiell teknikk. Er isen gjennomsiktig, foregår det på følgende måte: To hull hogges med så lang avstand som lengda på garnet. Ei rett granstang på 7-8 m stikkes ned i det ene hullet med den tynneste enden først. I den tykkeste enden er det et hull hvor det blir festet ei snor. Stanga blir nå skjøvet i full fart mot det andre hullet. En viktig detalj ved denne stanga er at den skal være nyhogget. Da ligger den dypere i vannet og skubber mindre mot isen. Stanga går ikke helt fram til det andre hullet. Der den stopper blir det hogget et mindre hull og den skyves videre ved hjelp av en kjepp med ei kløft i enden. Når snora er brakt fram på denne måten, er det en enkel sak å trekke garnet under isen. Men er isen ugjennomsiktig, slik at det er umulig å se stanga, må Paul gjøre det på en annen måte. Da finner han ei lang stang med god krumming på. Så hogger han hull så tett at stanga kan stikkes ned i det ene og komme opp igjen gjennom det neste.Garnet er nå på plass under isen og står på bunnen på 5-10 favners dyp. Fra hver ende av garnet går det ei tynn snor opp til hullet i isen. Snorene går ikke opp gjennom hullet, men er festet litt ved siden. Dette er gjort for å hindre at han hogger dem av når is som har dannet seg i hullet skal fjernes.Dagens nylongarn tåler å stå ute hele vinteren. Tidligere, da lin og bomull var mest brukt, var det nødvendig å ta garna opp og tørke dem. Av de 20-40 garn som Paul brukte, var halvparten til tørk.Ettersynet, som gjerne foregår annenhver dag, begynner med at han får tak i snorene fra garnet ved å stikke en pinne med krok på innunder isen. I den borteste enden løsner han garnsnora og fester isteden ei lang nylonsnor til garnet. Tidligere brukte han snor av tvunnet hestetagl. Snora er så lang at den også rekker bort til der han står oppå isen. Ved trekkinga tar han ut fisken etter hvert. Når hele garnet er trukket, blir han stående på samme sted, tar tak i snora og drar garnet ut igjen samtidig som han passer på at det går ordentlig.I sterk kulde vil det våte garnet fryse til en klump og være umulig å sette igjen. For å hindre dette hogger han ei grop i isen bak hullet og fyller denne med vann. Etter hvert som han trekker garnet putter ha det ned i gropa og det holder seg opptint til det skal settes igjen.Når det blir mildvær og fare for at isen skal gå opp og komme i drift, må det tas spesielle forholdsregler for å hindre at garna blir dratt med isflak og forsvinner. Paul binder i slike tilfelle inn en bit snelletråd i den snora som går fra isen og ned til garnet. Kommer isen i drift, vil snelletråden ryke, og garnet blir stående igjen på samme sted. Det er da en forholdsvis enkel sak å sokne etter det.Garnfisket ga jevne tilførsler av sik gjennom det meste av vinteren. Vintersiken i Steinsfjorden er noe mindre enn høstsiken. Det går omkring 4 på kiloen, mot 3 om høsten. Fangstene varierer fra noen få til 25-30 pr. garn. Med 10 garn ute vil han kunne få opptil 200-300 sik eller 50-70 kilo. Men da blir garnene trukket bare annenhver dag.»
    Ljøstad, Ole-Thorstein
    Online unknown
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  6. Detailansicht für Treffer 6 öffnen
    Yrkesfiskeren Paul Stensæter (1900-1982) fotografert med et garn han nettopp hadde trukket opp fra et hull i isen på Steinsfjorden for å ta ut fangsten, som lå på isen framfor beina hans. Steinsfjorden er en sidearm til Tyrifjorden på Ringerike i Buskerud. Dette fotografiet ble tatt i februar 1978.I 1970-åra var etnologen Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum flere ganger på besøk hos Paul Stensæter for å observere ham i arbeid og intervjue ham om fiskeaktivitetene på ulike tider av året. Museumsmannen sammenfattet den kunnskapen han tilegnet seg om garnfisket under isen på Steinsfjorden slik:«Sikfiske med garn. Dette fisket foregikk på to steder, i åpent vann ute i Tyrifjorden og under isen i Steinsfjorden. Tyrifjorden er ofte åpen langt utover vinteren og det hender at den ikke legger seg i det hele tatt. De dro da i båt over fra Steinsfjorden og satte garn på ganske store dyp, 20-40 favner. Når det ble fisket for fullt ble det brukt 20 garn. 10 sto ute mens de øvrige var hjemme til tørking.Garnfisket under isen i Steinsfjorden begynner så fort isen legger seg om høsten, fordi tynn og gjennomsiktig is er en fordel når garna skal settes ut første gang. Å sette ut garn under isen kaller Paul for øvrig «å høgge ut garna». Dette krever en spesiell teknikk. Er isen gjennomsiktig, foregår det på følgende måte: To hull hogges med så lang avstand som lengda på garnet. Ei rett granstang på 7-8 m stikkes ned i det ene hullet med den tynneste enden først. I den tykkeste enden er det et hull hvor det blir festet ei snor. Stanga blir nå skjøvet i full fart mot det andre hullet. En viktig detalj ved denne stanga er at den skal være nyhogget. Da ligger den dypere i vannet og skubber mindre mot isen. Stanga går ikke helt fram til det andre hullet. Der den stopper blir det hogget et mindre hull og den skyves videre ved hjelp av en kjepp med ei kløft i enden. Når snora er brakt fram på denne måten, er det en enkel sak å trekke garnet under isen. Men er isen ugjennomsiktig, slik at det er umulig å se stanga, må Paul gjøre det på en annen måte. Da finner han ei lang stang med god krumming på. Så hogger han hull så tett at stanga kan stikkes ned i det ene og komme opp igjen gjennom det neste.Garnet er nå på plass under isen og står på bunnen på 5-10 favners dyp. Fra hver ende av garnet går det ei tynn snor opp til hullet i isen. Snorene går ikke opp gjennom hullet, men er festet litt ved siden. Dette er gjort for å hindre at han hogger dem av når is som har dannet seg i hullet skal fjernes.Dagens nylongarn tåler å stå ute hele vinteren. Tidligere, da lin og bomull var mest brukt, var det nødvendig å ta garna opp og tørke dem. Av de 20-40 garn som Paul brukte, var halvparten til tørk.Ettersynet, som gjerne foregår annenhver dag, begynner med at han får tak i snorene fra garnet ved å stikke en pinne med krok på innunder isen. I den borteste enden løsner han garnsnora og fester isteden ei lang nylonsnor til garnet. Tidligere brukte han snor av tvunnet hestetagl. Snora er så lang at den også rekker bort til der han står oppå isen. Ved trekkinga tar han ut fisken etter hvert. Når hele garnet er trukket, blir han stående på samme sted, tar tak i snora og drar garnet ut igjen samtidig som han passer på at det går ordentlig.I sterk kulde vil det våte garnet fryse til en klump og være umulig å sette igjen. For å hindre dette hogger han ei grop i isen bak hullet og fyller denne med vann. Etter hvert som han trekker garnet putter ha det ned i gropa og det holder seg opptint til det skal settes igjen.Når det blir mildvær og fare for at isen skal gå opp og komme i drift, må det tas spesielle forholdsregler for å hindre at garna blir dratt med isflak og forsvinner. Paul binder i slike tilfelle inn en bit snelletråd i den snora som går fra isen og ned til garnet. Kommer isen i drift, vil snelletråden ryke, og garnet blir stående igjen på samme sted. Det er da en forholdsvis enkel sak å sokne etter det.Garnfisket ga jevne tilførsler av sik gjennom det meste av vinteren. Vintersiken i Steinsfjorden er noe mindre enn høstsiken. Det går omkring 4 på kiloen, mot 3 om høsten. Fangstene varierer fra noen få til 25-30 pr. garn. Med 10 garn ute vil han kunne få opptil 200-300 sik eller 50-70 kilo. Men da blir garnene trukket bare annenhver dag.»
    Ljøstad, Ole-Thorstein
    Online unknown
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  7. Detailansicht für Treffer 7 öffnen
    Yrkesfiskeren Paul Stensæter (1900-1982) fisker med garn under isen i Steinsfjorden, en sidearm til Tyrifjorden på Ringerike i Buskerud. Dette fotografiet er tatt ved et av hullene Stensæter hadde hogd seg i isen med tanke på dette fisket. Det hørte to slike hull til hvert garn, ett over hver av garnets yttereder. Garna ble trukket inn under isen ved hjelp av ei lang snor, som var bundet til overtelna i den ene enden av garnet og ført under isen, fra det ene hullet til det andre. Så ble enden av den lange snora trukket over isen, mot det hullet fiskeren ville stå ved når han satte garnet. Dette fotografiet viser hvordan Paul Stensæter forsiktig trakk et garn fra ei stikke han holdt i posisjon med foten ved sida av hullet ned under isen ved hjelp av den nevnte snora. Garnet i forgrunnen skulle fiskeren ha med hjem for tørking og eventuelt vedlikehold før det ble satt ut på nytt. Stensæters garnfiske under isen på Steinsfjorden vinterstid var primært et sikfiske.I 1970-åra var etnologen Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum flere ganger på besøk hos Paul Stensæter for å observere ham i aktivitet som fisker og intervjue ham om denne virksomheten. Eknæs oppsummerte det han fikk se og høre om garnfisket under isen på Steinsfjorden slik:«Sikfiske med garn. Dette fisket foregikk på to steder, i åpent vann ute i Tyrifjorden og under isen i Steinsfjorden. Tyrifjorden er ofte åpen langt utover vinteren og det hender at den ikke legger seg i det hele tatt. De dro da i båt over fra Steinsfjorden og satte garn på ganske store dyp, 20-40 favner. Når det ble fisket for fullt ble det brukt 20 garn. 10 sto ute mens de øvrige var hjemme til tørking.Garnfisket under isen i Steinsfjorden begynner så fort isen legger seg om høsten, fordi tynn og gjennomsiktig is er en fordel når garna skal settes ut første gang. Å sette ut garn under isen kaller Paul for øvrig «å høgge ut garna». Dette krever en spesiell teknikk. Er isen gjennomsiktig, foregår det på følgende måte: To hull hogges med så lang avstand som lengda på garnet. Ei rett granstang på 7-8 m stikkes ned i det ene hullet med den tynneste enden først. I den tykkeste enden er det et hull hvor det blir festet ei snor. Stanga blir nå skjøvet i full fart mot det andre hullet. En viktig detalj ved denne stanga er at den skal være nyhogget. Da ligger den dypere i vannet og skubber mindre mot isen. Stanga går ikke helt fram til det andre hullet. Der den stopper blir det hogget et mindre hull og den skyves videre ved hjelp av en kjepp med ei kløft i enden. Når snora er brakt fram på denne måten, er det en enkel sak å trekke garnet under isen. Men er isen ugjennomsiktig, slik at det er umulig å se stanga, må Paul gjøre det på en annen måte. Da finner han ei lang stang med god krumming på. Så hogger han hull så tett at stanga kan stikkes ned i det ene og komme opp igjen gjennom det neste.Garnet er nå på plass under isen og står på bunnen på 5-10 favners dyp. Fra hver ende av garnet går det ei tynn snor opp til hullet i isen. Snorene går ikke opp gjennom hullet, men er festet litt ved siden. Dette er gjort for å hindre at han hogger dem av når is som har dannet seg i hullet skal fjernes.Dagens nylongarn tåler å stå ute hele vinteren. Tidligere, da lin og bomull var mest brukt, var det nødvendig å ta garna opp og tørke dem. Av de 20-40 garn som Paul brukte, var halvparten til tørk.Ettersynet, som gjerne foregår annenhver dag, begynner med at han får tak i snorene fra garnet ved å stikke en pinne med krok på innunder isen. I den borteste enden løsner han garnsnora og fester isteden ei lang nylonsnor til garnet. Tidligere brukte han snor av tvunnet hestetagl. Snora er så lang at den også rekker bort til der han står oppå isen. Ved trekkinga tar han ut fisken etter hvert. Når hele garnet er trukket, blir han stående på samme sted, tar tak i snora og drar garnet ut igjen samtidig som han passer på at det går ordentlig.I sterk kulde vil det våte garnet fryse til en klump og være umulig å sette igjen. For å hindre dette hogger han ei grop i isen bak hullet og fyller denne med vann. Etter hvert som han trekker garnet putter ha det ned i gropa og det holder seg opptint til det skal settes igjen.Når det blir mildvær og fare for at isen skal gå opp og komme i drift, må det tas spesielle forholdsregler for å hindre at garna blir dratt med isflak og forsvinner. Paul binder i slike tilfelle inn en bit snelletråd i den snora som går fra isen og ned til garnet. Kommer isen i drift, vil snelletråden ryke, og garnet blir stående igjen på samme sted. Det er da en forholdsvis enkel sak å sokne etter det.Garnfisket ga jevne tilførsler av sik gjennom det meste av vinteren. Vintersiken i Steinsfjorden er noe mindre enn høstsiken. Det går omkring 4 på kiloen, mot 3 om høsten. Fangstene varierer fra noen få til 25-30 pr. garn. Med 10 garn ute vil han kunne få opptil 200-300 sik eller 50-70 kilo. Men da blir garnene trukket bare annenhver dag.»
    Ljøstad, Ole-Thorstein
    Online unknown
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  8. Detailansicht für Treffer 8 öffnen
    Yrkesfisker Paul Stensæter (1900-1982) fisker med garn under isen i Steinsfjorden, en sidearm av Tyrifjorden på Ringerike i Buskerud. Dette fotografiet ble tatt vinteren 1978. Stensæter sto bøyd over et hull han hadde hogd i isen. Med den ene foten holdt han fast ei stikke med et garn som han varsomt trakk ned i vannet ved hjelp av et snøre han holdt i venstre hand. Ved sida av det nevnte hullet lå et garn Stensæter nettopp hadde trukket opp. Ved sida av hullet sto det en spade og en isbil som fiskeren hadde brukt til å fjerne snø fra isflata og hogge opp et hull som han kunne trekke garnet gjennom. I 1970-åra var etnologen Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum flere ganger på besøk hos Paul Stensæter for å observere ham i arbeid og intervjue ham om fiskeaktivitetene på ulike tider av året. Museumsmannen sammenfattet den kunnskapen han tilegnet seg om garnfisket under isen på Steinsfjorden slik:«Sikfiske med garn. Dette fisket foregikk på to steder, i åpent vann ute i Tyrifjorden og under isen i Steinsfjorden. Tyrifjorden er ofte åpen langt utover vinteren og det hender at den ikke legger seg i det hele tatt. De dro da i båt over fra Steinsfjorden og satte garn på ganske store dyp, 20-40 favner. Når det ble fisket for fullt ble det brukt 20 garn. 10 sto ute mens de øvrige var hjemme til tørking.Garnfisket under isen i Steinsfjorden begynner så fort isen legger seg om høsten, fordi tynn og gjennomsiktig is er en fordel når garna skal settes ut første gang. Å sette ut garn under isen kaller Paul for øvrig «å høgge ut garna». Dette krever en spesiell teknikk. Er isen gjennomsiktig, foregår det på følgende måte: To hull hogges med så lang avstand som lengda på garnet. Ei rett granstang på 7-8 m stikkes ned i det ene hullet med den tynneste enden først. I den tykkeste enden er det et hull hvor det blir festet ei snor. Stanga blir nå skjøvet i full fart mot det andre hullet. En viktig detalj ved denne stanga er at den skal være nyhogget. Da ligger den dypere i vannet og skubber mindre mot isen. Stanga går ikke helt fram til det andre hullet. Der den stopper blir det hogget et mindre hull og den skyves videre ved hjelp av en kjepp med ei kløft i enden. Når snora er brakt fram på denne måten, er det en enkel sak å trekke garnet under isen. Men er isen ugjennomsiktig, slik at det er umulig å se stanga, må Paul gjøre det på en annen måte. Da finner han ei lang stang med god krumming på. Så hogger han hull så tett at stanga kan stikkes ned i det ene og komme opp igjen gjennom det neste.Garnet er nå på plass under isen og står på bunnen på 5-10 favners dyp. Fra hver ende av garnet går det ei tynn snor opp til hullet i isen. Snorene går ikke opp gjennom hullet, men er festet litt ved siden. Dette er gjort for å hindre at han hogger dem av når is som har dannet seg i hullet skal fjernes.Dagens nylongarn tåler å stå ute hele vinteren. Tidligere, da lin og bomull var mest brukt, var det nødvendig å ta garna opp og tørke dem. Av de 20-40 garn som Paul brukte, var halvparten til tørk.Ettersynet, som gjerne foregår annenhver dag, begynner med at han får tak i snorene fra garnet ved å stikke en pinne med krok på innunder isen. I den borteste enden løsner han garnsnora og fester isteden ei lang nylonsnor til garnet. Tidligere brukte han snor av tvunnet hestetagl. Snora er så lang at den også rekker bort til der han står oppå isen. Ved trekkinga tar han ut fisken etter hvert. Når hele garnet er trukket, blir han stående på samme sted, tar tak i snora og drar garnet ut igjen samtidig som han passer på at det går ordentlig.I sterk kulde vil det våte garnet fryse til en klump og være umulig å sette igjen. For å hindre dette hogger han ei grop i isen bak hullet og fyller denne med vann. Etter hvert som han trekker garnet putter ha det ned i gropa og det holder seg opptint til det skal settes igjen.Når det blir mildvær og fare for at isen skal gå opp og komme i drift, må det tas spesielle forholdsregler for å hindre at garna blir dratt med isflak og forsvinner. Paul binder i slike tilfelle inn en bit snelletråd i den snora som går fra isen og ned til garnet. Kommer isen i drift, vil snelletråden ryke, og garnet blir stående igjen på samme sted. Det er da en forholdsvis enkel sak å sokne etter det.Garnfisket ga jevne tilførsler av sik gjennom det meste av vinteren. Vintersiken i Steinsfjorden er noe mindre enn høstsiken. Det går omkring 4 på kiloen, mot 3 om høsten. Fangstene varierer fra noen få til 25-30 pr. garn. Med 10 garn ute vil han kunne få opptil 200-300 sik eller 50-70 kilo. Men da blir garnene trukket bare annenhver dag.»
    Ljøstad, Ole-Thorstein
    Online unknown
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  9. Detailansicht für Treffer 9 öffnen
    Yrkesfisker Paul Stensæter (1900-1982) fisker med garn under isen i Steinsfjorden, en sidearm av Tyrifjorden på Ringerike i Buskerud. Dette fotografiet ble tatt vinteren 1978. Stensæter sto bøyd over et hull han hadde hogd i isen. Med den ene foten holdt han fast ei stikke med et garn som han varsomt trakk ned i vannet ved hjelp av et snøre han holdt i venstre hand. Ved sida av det nevnte hullet lå et garn Stensæter nettopp hadde trukket opp. Ved sida av hullet sto det en spade og en isbil som fiskeren hadde brukt til å fjerne snø fra isflata og hogge opp et hull som han kunne trekke garnet gjennom. I 1970-åra var etnologen Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum flere ganger på besøk hos Paul Stensæter for å observere ham i arbeid og intervjue ham om fiskeaktivitetene på ulike tider av året. Museumsmannen sammenfattet den kunnskapen han tilegnet seg om garnfisket under isen på Steinsfjorden slik:«Sikfiske med garn. Dette fisket foregikk på to steder, i åpent vann ute i Tyrifjorden og under isen i Steinsfjorden. Tyrifjorden er ofte åpen langt utover vinteren og det hender at den ikke legger seg i det hele tatt. De dro da i båt over fra Steinsfjorden og satte garn på ganske store dyp, 20-40 favner. Når det ble fisket for fullt ble det brukt 20 garn. 10 sto ute mens de øvrige var hjemme til tørking.Garnfisket under isen i Steinsfjorden begynner så fort isen legger seg om høsten, fordi tynn og gjennomsiktig is er en fordel når garna skal settes ut første gang. Å sette ut garn under isen kaller Paul for øvrig «å høgge ut garna». Dette krever en spesiell teknikk. Er isen gjennomsiktig, foregår det på følgende måte: To hull hogges med så lang avstand som lengda på garnet. Ei rett granstang på 7-8 m stikkes ned i det ene hullet med den tynneste enden først. I den tykkeste enden er det et hull hvor det blir festet ei snor. Stanga blir nå skjøvet i full fart mot det andre hullet. En viktig detalj ved denne stanga er at den skal være nyhogget. Da ligger den dypere i vannet og skubber mindre mot isen. Stanga går ikke helt fram til det andre hullet. Der den stopper blir det hogget et mindre hull og den skyves videre ved hjelp av en kjepp med ei kløft i enden. Når snora er brakt fram på denne måten, er det en enkel sak å trekke garnet under isen. Men er isen ugjennomsiktig, slik at det er umulig å se stanga, må Paul gjøre det på en annen måte. Da finner han ei lang stang med god krumming på. Så hogger han hull så tett at stanga kan stikkes ned i det ene og komme opp igjen gjennom det neste.Garnet er nå på plass under isen og står på bunnen på 5-10 favners dyp. Fra hver ende av garnet går det ei tynn snor opp til hullet i isen. Snorene går ikke opp gjennom hullet, men er festet litt ved siden. Dette er gjort for å hindre at han hogger dem av når is som har dannet seg i hullet skal fjernes.Dagens nylongarn tåler å stå ute hele vinteren. Tidligere, da lin og bomull var mest brukt, var det nødvendig å ta garna opp og tørke dem. Av de 20-40 garn som Paul brukte, var halvparten til tørk.Ettersynet, som gjerne foregår annenhver dag, begynner med at han får tak i snorene fra garnet ved å stikke en pinne med krok på innunder isen. I den borteste enden løsner han garnsnora og fester isteden ei lang nylonsnor til garnet. Tidligere brukte han snor av tvunnet hestetagl. Snora er så lang at den også rekker bort til der han står oppå isen. Ved trekkinga tar han ut fisken etter hvert. Når hele garnet er trukket, blir han stående på samme sted, tar tak i snora og drar garnet ut igjen samtidig som han passer på at det går ordentlig.I sterk kulde vil det våte garnet fryse til en klump og være umulig å sette igjen. For å hindre dette hogger han ei grop i isen bak hullet og fyller denne med vann. Etter hvert som han trekker garnet putter ha det ned i gropa og det holder seg opptint til det skal settes igjen.Når det blir mildvær og fare for at isen skal gå opp og komme i drift, må det tas spesielle forholdsregler for å hindre at garna blir dratt med isflak og forsvinner. Paul binder i slike tilfelle inn en bit snelletråd i den snora som går fra isen og ned til garnet. Kommer isen i drift, vil snelletråden ryke, og garnet blir stående igjen på samme sted. Det er da en forholdsvis enkel sak å sokne etter det.Garnfisket ga jevne tilførsler av sik gjennom det meste av vinteren. Vintersiken i Steinsfjorden er noe mindre enn høstsiken. Det går omkring 4 på kiloen, mot 3 om høsten. Fangstene varierer fra noen få til 25-30 pr. garn. Med 10 garn ute vil han kunne få opptil 200-300 sik eller 50-70 kilo. Men da blir garnene trukket bare annenhver dag.»
    Ljøstad, Ole-Thorstein
    Online unknown
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  10. Detailansicht für Treffer 10 öffnen
    Yrkesfisker Paul Stensæter (1900-1982) fisker med garn under isen i Steinsfjorden, en sidearm av Tyrifjorden på Ringerike i Buskerud. Dette fotografiet ble tatt vinteren 1978. Stensæter sto bøyd over et hull han hadde hogd i isen. Med den ene foten holdt han fast ei stikke med et garn som han varsomt trakk ned i vannet ved hjelp av et snøre han holdt i venstre hand. Ved sida av det nevnte hullet lå et garn Stensæter nettopp hadde trukket opp. Ved sida av hullet sto det en spade og en isbil som fiskeren hadde brukt til å fjerne snø fra isflata og hogge opp et hull som han kunne trekke garnet gjennom. I 1970-åra var etnologen Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum flere ganger på besøk hos Paul Stensæter for å observere ham i arbeid og intervjue ham om fiskeaktivitetene på ulike tider av året. Museumsmannen sammenfattet den kunnskapen han tilegnet seg om garnfisket under isen på Steinsfjorden slik:«Sikfiske med garn. Dette fisket foregikk på to steder, i åpent vann ute i Tyrifjorden og under isen i Steinsfjorden. Tyrifjorden er ofte åpen langt utover vinteren og det hender at den ikke legger seg i det hele tatt. De dro da i båt over fra Steinsfjorden og satte garn på ganske store dyp, 20-40 favner. Når det ble fisket for fullt ble det brukt 20 garn. 10 sto ute mens de øvrige var hjemme til tørking.Garnfisket under isen i Steinsfjorden begynner så fort isen legger seg om høsten, fordi tynn og gjennomsiktig is er en fordel når garna skal settes ut første gang. Å sette ut garn under isen kaller Paul for øvrig «å høgge ut garna». Dette krever en spesiell teknikk. Er isen gjennomsiktig, foregår det på følgende måte: To hull hogges med så lang avstand som lengda på garnet. Ei rett granstang på 7-8 m stikkes ned i det ene hullet med den tynneste enden først. I den tykkeste enden er det et hull hvor det blir festet ei snor. Stanga blir nå skjøvet i full fart mot det andre hullet. En viktig detalj ved denne stanga er at den skal være nyhogget. Da ligger den dypere i vannet og skubber mindre mot isen. Stanga går ikke helt fram til det andre hullet. Der den stopper blir det hogget et mindre hull og den skyves videre ved hjelp av en kjepp med ei kløft i enden. Når snora er brakt fram på denne måten, er det en enkel sak å trekke garnet under isen. Men er isen ugjennomsiktig, slik at det er umulig å se stanga, må Paul gjøre det på en annen måte. Da finner han ei lang stang med god krumming på. Så hogger han hull så tett at stanga kan stikkes ned i det ene og komme opp igjen gjennom det neste.Garnet er nå på plass under isen og står på bunnen på 5-10 favners dyp. Fra hver ende av garnet går det ei tynn snor opp til hullet i isen. Snorene går ikke opp gjennom hullet, men er festet litt ved siden. Dette er gjort for å hindre at han hogger dem av når is som har dannet seg i hullet skal fjernes.Dagens nylongarn tåler å stå ute hele vinteren. Tidligere, da lin og bomull var mest brukt, var det nødvendig å ta garna opp og tørke dem. Av de 20-40 garn som Paul brukte, var halvparten til tørk.Ettersynet, som gjerne foregår annenhver dag, begynner med at han får tak i snorene fra garnet ved å stikke en pinne med krok på innunder isen. I den borteste enden løsner han garnsnora og fester isteden ei lang nylonsnor til garnet. Tidligere brukte han snor av tvunnet hestetagl. Snora er så lang at den også rekker bort til der han står oppå isen. Ved trekkinga tar han ut fisken etter hvert. Når hele garnet er trukket, blir han stående på samme sted, tar tak i snora og drar garnet ut igjen samtidig som han passer på at det går ordentlig.I sterk kulde vil det våte garnet fryse til en klump og være umulig å sette igjen. For å hindre dette hogger han ei grop i isen bak hullet og fyller denne med vann. Etter hvert som han trekker garnet putter ha det ned i gropa og det holder seg opptint til det skal settes igjen.Når det blir mildvær og fare for at isen skal gå opp og komme i drift, må det tas spesielle forholdsregler for å hindre at garna blir dratt med isflak og forsvinner. Paul binder i slike tilfelle inn en bit snelletråd i den snora som går fra isen og ned til garnet. Kommer isen i drift, vil snelletråden ryke, og garnet blir stående igjen på samme sted. Det er da en forholdsvis enkel sak å sokne etter det.Garnfisket ga jevne tilførsler av sik gjennom det meste av vinteren. Vintersiken i Steinsfjorden er noe mindre enn høstsiken. Det går omkring 4 på kiloen, mot 3 om høsten. Fangstene varierer fra noen få til 25-30 pr. garn. Med 10 garn ute vil han kunne få opptil 200-300 sik eller 50-70 kilo. Men da blir garnene trukket bare annenhver dag.»
    Ljøstad, Ole-Thorstein
    Online unknown
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  11. Detailansicht für Treffer 11 öffnen
    Yrkesfiskeren Paul Stensæter (1900-1982) fotografert med et garn han nettopp hadde trukket opp fra et hull i isen på Steinsfjorden for å ta ut fangsten, som lå på isen framfor beina hans. Steinsfjorden er en sidearm til Tyrifjorden på Ringerike i Buskerud. Dette fotografiet ble tatt i februar 1978.I 1970-åra var etnologen Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum flere ganger på besøk hos Paul Stensæter for å observere ham i arbeid og intervjue ham om fiskeaktivitetene på ulike tider av året. Museumsmannen sammenfattet den kunnskapen han tilegnet seg om garnfisket under isen på Steinsfjorden slik:«Sikfiske med garn. Dette fisket foregikk på to steder, i åpent vann ute i Tyrifjorden og under isen i Steinsfjorden. Tyrifjorden er ofte åpen langt utover vinteren og det hender at den ikke legger seg i det hele tatt. De dro da i båt over fra Steinsfjorden og satte garn på ganske store dyp, 20-40 favner. Når det ble fisket for fullt ble det brukt 20 garn. 10 sto ute mens de øvrige var hjemme til tørking.Garnfisket under isen i Steinsfjorden begynner så fort isen legger seg om høsten, fordi tynn og gjennomsiktig is er en fordel når garna skal settes ut første gang. Å sette ut garn under isen kaller Paul for øvrig «å høgge ut garna». Dette krever en spesiell teknikk. Er isen gjennomsiktig, foregår det på følgende måte: To hull hogges med så lang avstand som lengda på garnet. Ei rett granstang på 7-8 m stikkes ned i det ene hullet med den tynneste enden først. I den tykkeste enden er det et hull hvor det blir festet ei snor. Stanga blir nå skjøvet i full fart mot det andre hullet. En viktig detalj ved denne stanga er at den skal være nyhogget. Da ligger den dypere i vannet og skubber mindre mot isen. Stanga går ikke helt fram til det andre hullet. Der den stopper blir det hogget et mindre hull og den skyves videre ved hjelp av en kjepp med ei kløft i enden. Når snora er brakt fram på denne måten, er det en enkel sak å trekke garnet under isen. Men er isen ugjennomsiktig, slik at det er umulig å se stanga, må Paul gjøre det på en annen måte. Da finner han ei lang stang med god krumming på. Så hogger han hull så tett at stanga kan stikkes ned i det ene og komme opp igjen gjennom det neste.Garnet er nå på plass under isen og står på bunnen på 5-10 favners dyp. Fra hver ende av garnet går det ei tynn snor opp til hullet i isen. Snorene går ikke opp gjennom hullet, men er festet litt ved siden. Dette er gjort for å hindre at han hogger dem av når is som har dannet seg i hullet skal fjernes.Dagens nylongarn tåler å stå ute hele vinteren. Tidligere, da lin og bomull var mest brukt, var det nødvendig å ta garna opp og tørke dem. Av de 20-40 garn som Paul brukte, var halvparten til tørk.Ettersynet, som gjerne foregår annenhver dag, begynner med at han får tak i snorene fra garnet ved å stikke en pinne med krok på innunder isen. I den borteste enden løsner han garnsnora og fester isteden ei lang nylonsnor til garnet. Tidligere brukte han snor av tvunnet hestetagl. Snora er så lang at den også rekker bort til der han står oppå isen. Ved trekkinga tar han ut fisken etter hvert. Når hele garnet er trukket, blir han stående på samme sted, tar tak i snora og drar garnet ut igjen samtidig som han passer på at det går ordentlig.I sterk kulde vil det våte garnet fryse til en klump og være umulig å sette igjen. For å hindre dette hogger han ei grop i isen bak hullet og fyller denne med vann. Etter hvert som han trekker garnet putter ha det ned i gropa og det holder seg opptint til det skal settes igjen.Når det blir mildvær og fare for at isen skal gå opp og komme i drift, må det tas spesielle forholdsregler for å hindre at garna blir dratt med isflak og forsvinner. Paul binder i slike tilfelle inn en bit snelletråd i den snora som går fra isen og ned til garnet. Kommer isen i drift, vil snelletråden ryke, og garnet blir stående igjen på samme sted. Det er da en forholdsvis enkel sak å sokne etter det.Garnfisket ga jevne tilførsler av sik gjennom det meste av vinteren. Vintersiken i Steinsfjorden er noe mindre enn høstsiken. Det går omkring 4 på kiloen, mot 3 om høsten. Fangstene varierer fra noen få til 25-30 pr. garn. Med 10 garn ute vil han kunne få opptil 200-300 sik eller 50-70 kilo. Men da blir garnene trukket bare annenhver dag.»
    Ljøstad, Ole-Thorstein
    Online unknown
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  12. Detailansicht für Treffer 12 öffnen
    Yrkesfiskeren Paul Stensæter (1900-1982) fotografert med et garn han var i ferd med å sette ned i et hull i isen på Steinsfjorden for å fange fisk. Dette var et nylongarn som var påmontert ringformete metallsøkker. Framfor beina hans lå et annet garn som Steinsæter nettopp hadde trukket. Steinsfjorden er en sidearm til Tyrifjorden på Ringerike i Buskerud. Dette fotografiet ble tatt i februar 1978.I 1970-åra var etnologen Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum flere ganger på besøk hos Paul Stensæter for å observere ham i aktivitet som fisker og intervjue ham om denne virksomheten. Museumsmannen sammenfattet det han fikk se og høre fra garnfisket under isen på Steinsfjorden slik:«Sikfiske med garn. Dette fisket foregikk på to steder, i åpent vann ute i Tyrifjorden og under isen i Steinsfjorden. Tyrifjorden er ofte åpen langt utover vinteren og det hender at den ikke legger seg i det hele tatt. De dro da i båt over fra Steinsfjorden og satte garn på ganske store dyp, 20-40 favner. Når det ble fisket for fullt ble det brukt 20 garn. 10 sto ute mens de øvrige var hjemme til tørking.Garnfisket under isen i Steinsfjorden begynner så fort isen legger seg om høsten, fordi tynn og gjennomsiktig is er en fordel når garna skal settes ut første gang. Å sette ut garn under isen kaller Paul for øvrig «å høgge ut garna». Dette krever en spesiell teknikk. Er isen gjennomsiktig, foregår det på følgende måte: To hull hogges med så lang avstand som lengda på garnet. Ei rett granstang på 7-8 m stikkes ned i det ene hullet med den tynneste enden først. I den tykkeste enden er det et hull hvor det blir festet ei snor. Stanga blir nå skjøvet i full fart mot det andre hullet. En viktig detalj ved denne stanga er at den skal være nyhogget. Da ligger den dypere i vannet og skubber mindre mot isen. Stanga går ikke helt fram til det andre hullet. Der den stopper blir det hogget et mindre hull og den skyves videre ved hjelp av en kjepp med ei kløft i enden. Når snora er brakt fram på denne måten, er det en enkel sak å trekke garnet under isen. Men er isen ugjennomsiktig, slik at det er umulig å se stanga, må Paul gjøre det på en annen måte. Da finner han ei lang stang med god krumming på. Så hogger han hull så tett at stanga kan stikkes ned i det ene og komme opp igjen gjennom det neste.Garnet er nå på plass under isen og står på bunnen på 5-10 favners dyp. Fra hver ende av garnet går det ei tynn snor opp til hullet i isen. Snorene går ikke opp gjennom hullet, men er festet litt ved siden. Dette er gjort for å hindre at han hogger dem av når is som har dannet seg i hullet skal fjernes.Dagens nylongarn tåler å stå ute hele vinteren. Tidligere, da lin og bomull var mest brukt, var det nødvendig å ta garna opp og tørke dem. Av de 20-40 garn som Paul brukte, var halvparten til tørk.Ettersynet, som gjerne foregår annenhver dag, begynner med at han får tak i snorene fra garnet ved å stikke en pinne med krok på innunder isen. I den borteste enden løsner han garnsnora og fester isteden ei lang nylonsnor til garnet. Tidligere brukte han snor av tvunnet hestetagl. Snora er så lang at den også rekker bort til der han står oppå isen. Ved trekkinga tar han ut fisken etter hvert. Når hele garnet er trukket, blir han stående på samme sted, tar tak i snora og drar garnet ut igjen samtidig som han passer på at det går ordentlig.I sterk kulde vil det våte garnet fryse til en klump og være umulig å sette igjen. For å hindre dette hogger han ei grop i isen bak hullet og fyller denne med vann. Etter hvert som han trekker garnet putter ha det ned i gropa og det holder seg opptint til det skal settes igjen.Når det blir mildvær og fare for at isen skal gå opp og komme i drift, må det tas spesielle forholdsregler for å hindre at garna blir dratt med isflak og forsvinner. Paul binder i slike tilfelle inn en bit snelletråd i den snora som går fra isen og ned til garnet. Kommer isen i drift, vil snelletråden ryke, og garnet blir stående igjen på samme sted. Det er da en forholdsvis enkel sak å sokne etter det.Garnfisket ga jevne tilførsler av sik gjennom det meste av vinteren. Vintersiken i Steinsfjorden er noe mindre enn høstsiken. Det går omkring 4 på kiloen, mot 3 om høsten. Fangstene varierer fra noen få til 25-30 pr. garn. Med 10 garn ute vil han kunne få opptil 200-300 sik eller 50-70 kilo. Men da blir garnene trukket bare annenhver dag.»
    Ljøstad, Ole-Thorstein
    Online unknown
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  13. Detailansicht für Treffer 13 öffnen
    Yrkesfiskeren Paul Stensæter (1900-1982), fotografert mens han sto bøyd over et hull i isen hvor han skulle trekke et garn. Stensæter hadde fiske i Steinsfjorden, en sidearm til Tyrifjorden på Ringerike, som hovedinntektskilde, og vinterstid var det denne fiskemetoden som kunne gi fangster. Det var særlig sik (Coregonus lavaretus) som gikk i garna på denne årstida. Da dette fotografiet ble tatt var Stensæter kledd i vindjakke med strikkejakke under. På beina hadde han vadmelsbukser og langskaftete gummistølvler, og på hodet bar han en sydvest.I 1970-åra var etnologen Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum flere ganger på besøk hos Paul Stensæter for å observere ham i aktivitet som fisker og intervjue ham om denne virksomheten. Eknæs oppsummerte det han fikk se og høre om garnfisket under isen på Steinsfjorden slik:«Sikfiske med garn. Dette fisket foregikk på to steder, i åpent vann ute i Tyrifjorden og under isen i Steinsfjorden. Tyrifjorden er ofte åpen langt utover vinteren og det hender at den ikke legger seg i det hele tatt. De dro da i båt over fra Steinsfjorden og satte garn på ganske store dyp, 20-40 favner. Når det ble fisket for fullt ble det brukt 20 garn. 10 sto ute mens de øvrige var hjemme til tørking.Garnfisket under isen i Steinsfjorden begynner så fort isen legger seg om høsten, fordi tynn og gjennomsiktig is er en fordel når garna skal settes ut første gang. Å sette ut garn under isen kaller Paul for øvrig «å høgge ut garna». Dette krever en spesiell teknikk. Er isen gjennomsiktig, foregår det på følgende måte: To hull hogges med så lang avstand som lengda på garnet. Ei rett granstang på 7-8 m stikkes ned i det ene hullet med den tynneste enden først. I den tykkeste enden er det et hull hvor det blir festet ei snor. Stanga blir nå skjøvet i full fart mot det andre hullet. En viktig detalj ved denne stanga er at den skal være nyhogget. Da ligger den dypere i vannet og skubber mindre mot isen. Stanga går ikke helt fram til det andre hullet. Der den stopper blir det hogget et mindre hull og den skyves videre ved hjelp av en kjepp med ei kløft i enden. Når snora er brakt fram på denne måten, er det en enkel sak å trekke garnet under isen. Men er isen ugjennomsiktig, slik at det er umulig å se stanga, må Paul gjøre det på en annen måte. Da finner han ei lang stang med god krumming på. Så hogger han hull så tett at stanga kan stikkes ned i det ene og komme opp igjen gjennom det neste.Garnet er nå på plass under isen og står på bunnen på 5-10 favners dyp. Fra hver ende av garnet går det ei tynn snor opp til hullet i isen. Snorene går ikke opp gjennom hullet, men er festet litt ved siden. Dette er gjort for å hindre at han hogger dem av når is som har dannet seg i hullet skal fjernes.Dagens nylongarn tåler å stå ute hele vinteren. Tidligere, da lin og bomull var mest brukt, var det nødvendig å ta garna opp og tørke dem. Av de 20-40 garn som Paul brukte, var halvparten til tørk.Ettersynet, som gjerne foregår annenhver dag, begynner med at han får tak i snorene fra garnet ved å stikke en pinne med krok på innunder isen. I den borteste enden løsner han garnsnora og fester isteden ei lang nylonsnor til garnet. Tidligere brukte han snor av tvunnet hestetagl. Snora er så lang at den også rekker bort til der han står oppå isen. Ved trekkinga tar han ut fisken etter hvert. Når hele garnet er trukket, blir han stående på samme sted, tar tak i snora og drar garnet ut igjen samtidig som han passer på at det går ordentlig.I sterk kulde vil det våte garnet fryse til en klump og være umulig å sette igjen. For å hindre dette hogger han ei grop i isen bak hullet og fyller denne med vann. Etter hvert som han trekker garnet putter ha det ned i gropa og det holder seg opptint til det skal settes igjen.Når det blir mildvær og fare for at isen skal gå opp og komme i drift, må det tas spesielle forholdsregler for å hindre at garna blir dratt med isflak og forsvinner. Paul binder i slike tilfelle inn en bit snelletråd i den snora som går fra isen og ned til garnet. Kommer isen i drift, vil snelletråden ryke, og garnet blir stående igjen på samme sted. Det er da en forholdsvis enkel sak å sokne etter det.Garnfisket ga jevne tilførsler av sik gjennom det meste av vinteren. Vintersiken i Steinsfjorden er noe mindre enn høstsiken. Det går omkring 4 på kiloen, mot 3 om høsten. Fangstene varierer fra noen få til 25-30 pr. garn. Med 10 garn ute vil han kunne få opptil 200-300 sik eller 50-70 kilo. Men da blir garnene trukket bare annenhver dag.»
    Ljøstad, Ole-Thorstein
    Online unknown
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  14. Detailansicht für Treffer 14 öffnen
    Nærbilde av yrkesfiskeren Paul Stensæter (1900-1982) som satte nylongarn gjennom et hull i isen på Steinsfjorden, en sidearm til Tyrifjorden på Ringerike i Buskerud. Fiskeren hadde lagd to hull i isen som han trakk garnet mellom ved hjelp av snorer som var festet til overtelnene. Dette fotografiet ble tatt vinteren 1978.I 1970-åra var etnologen Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum flere ganger på besøk hos Paul Stensæter for å observere ham i aktivitet som fisker og intervjue ham om denne virksomheten. Eknæs oppsummerte det han fikk se og høre om garnfisket under isen på Steinsfjorden slik:«Sikfiske med garn. Dette fisket foregikk på to steder, i åpent vann ute i Tyrifjorden og under isen i Steinsfjorden. Tyrifjorden er ofte åpen langt utover vinteren og det hender at den ikke legger seg i det hele tatt. De dro da i båt over fra Steinsfjorden og satte garn på ganske store dyp, 20-40 favner. Når det ble fisket for fullt ble det brukt 20 garn. 10 sto ute mens de øvrige var hjemme til tørking.Garnfisket under isen i Steinsfjorden begynner så fort isen legger seg om høsten, fordi tynn og gjennomsiktig is er en fordel når garna skal settes ut første gang. Å sette ut garn under isen kaller Paul for øvrig «å høgge ut garna». Dette krever en spesiell teknikk. Er isen gjennomsiktig, foregår det på følgende måte: To hull hogges med så lang avstand som lengda på garnet. Ei rett granstang på 7-8 m stikkes ned i det ene hullet med den tynneste enden først. I den tykkeste enden er det et hull hvor det blir festet ei snor. Stanga blir nå skjøvet i full fart mot det andre hullet. En viktig detalj ved denne stanga er at den skal være nyhogget. Da ligger den dypere i vannet og skubber mindre mot isen. Stanga går ikke helt fram til det andre hullet. Der den stopper blir det hogget et mindre hull og den skyves videre ved hjelp av en kjepp med ei kløft i enden. Når snora er brakt fram på denne måten, er det en enkel sak å trekke garnet under isen. Men er isen ugjennomsiktig, slik at det er umulig å se stanga, må Paul gjøre det på en annen måte. Da finner han ei lang stang med god krumming på. Så hogger han hull så tett at stanga kan stikkes ned i det ene og komme opp igjen gjennom det neste.Garnet er nå på plass under isen og står på bunnen på 5-10 favners dyp. Fra hver ende av garnet går det ei tynn snor opp til hullet i isen. Snorene går ikke opp gjennom hullet, men er festet litt ved siden. Dette er gjort for å hindre at han hogger dem av når is som har dannet seg i hullet skal fjernes.Dagens nylongarn tåler å stå ute hele vinteren. Tidligere, da lin og bomull var mest brukt, var det nødvendig å ta garna opp og tørke dem. Av de 20-40 garn som Paul brukte, var halvparten til tørk.Ettersynet, som gjerne foregår annenhver dag, begynner med at han får tak i snorene fra garnet ved å stikke en pinne med krok på innunder isen. I den borteste enden løsner han garnsnora og fester isteden ei lang nylonsnor til garnet. Tidligere brukte han snor av tvunnet hestetagl. Snora er så lang at den også rekker bort til der han står oppå isen. Ved trekkinga tar han ut fisken etter hvert. Når hele garnet er trukket, blir han stående på samme sted, tar tak i snora og drar garnet ut igjen samtidig som han passer på at det går ordentlig.I sterk kulde vil det våte garnet fryse til en klump og være umulig å sette igjen. For å hindre dette hogger han ei grop i isen bak hullet og fyller denne med vann. Etter hvert som han trekker garnet putter ha det ned i gropa og det holder seg opptint til det skal settes igjen.Når det blir mildvær og fare for at isen skal gå opp og komme i drift, må det tas spesielle forholdsregler for å hindre at garna blir dratt med isflak og forsvinner. Paul binder i slike tilfelle inn en bit snelletråd i den snora som går fra isen og ned til garnet. Kommer isen i drift, vil snelletråden ryke, og garnet blir stående igjen på samme sted. Det er da en forholdsvis enkel sak å sokne etter det.Garnfisket ga jevne tilførsler av sik gjennom det meste av vinteren. Vintersiken i Steinsfjorden er noe mindre enn høstsiken. Det går omkring 4 på kiloen, mot 3 om høsten. Fangstene varierer fra noen få til 25-30 pr. garn. Med 10 garn ute vil han kunne få opptil 200-300 sik eller 50-70 kilo. Men da blir garnene trukket bare annenhver dag.»
    Ljøstad, Ole-Thorstein
    Online unknown
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  15. Detailansicht für Treffer 15 öffnen
    Yrkesfiskeren Paul Stensæter (1900-1982) setter garn gjennom et hull i isen på Steinsfjorden, en sidearm til Tyrifjorden på Ringerike i Buskerud. Her ser vi Stensæter stå bøyd over hullet hvor han slipper garnet forsiktig ned i vannet mens han strekker det i riktig posisjon ved å dra i ei snor fra et annet hull et stykke unna. I forgrunnen ser vi et garn Stensæter nettopp hadde trukket opp for å ta fangsten ut av. Dette fotografiet ble tatt i februar 1978.I 1970-åra var etnologen Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum flere ganger på besøk hos Paul Stensæter for å observere ham i aktivitet som fisker og intervjue ham om denne virksomheten. Eknæs oppsummerte det han fikk se og høre om garnfisket under isen på Steinsfjorden slik:«Sikfiske med garn. Dette fisket foregikk på to steder, i åpent vann ute i Tyrifjorden og under isen i Steinsfjorden. Tyrifjorden er ofte åpen langt utover vinteren og det hender at den ikke legger seg i det hele tatt. De dro da i båt over fra Steinsfjorden og satte garn på ganske store dyp, 20-40 favner. Når det ble fisket for fullt ble det brukt 20 garn. 10 sto ute mens de øvrige var hjemme til tørking.Garnfisket under isen i Steinsfjorden begynner så fort isen legger seg om høsten, fordi tynn og gjennomsiktig is er en fordel når garna skal settes ut første gang. Å sette ut garn under isen kaller Paul for øvrig «å høgge ut garna». Dette krever en spesiell teknikk. Er isen gjennomsiktig, foregår det på følgende måte: To hull hogges med så lang avstand som lengda på garnet. Ei rett granstang på 7-8 m stikkes ned i det ene hullet med den tynneste enden først. I den tykkeste enden er det et hull hvor det blir festet ei snor. Stanga blir nå skjøvet i full fart mot det andre hullet. En viktig detalj ved denne stanga er at den skal være nyhogget. Da ligger den dypere i vannet og skubber mindre mot isen. Stanga går ikke helt fram til det andre hullet. Der den stopper blir det hogget et mindre hull og den skyves videre ved hjelp av en kjepp med ei kløft i enden. Når snora er brakt fram på denne måten, er det en enkel sak å trekke garnet under isen. Men er isen ugjennomsiktig, slik at det er umulig å se stanga, må Paul gjøre det på en annen måte. Da finner han ei lang stang med god krumming på. Så hogger han hull så tett at stanga kan stikkes ned i det ene og komme opp igjen gjennom det neste.Garnet er nå på plass under isen og står på bunnen på 5-10 favners dyp. Fra hver ende av garnet går det ei tynn snor opp til hullet i isen. Snorene går ikke opp gjennom hullet, men er festet litt ved siden. Dette er gjort for å hindre at han hogger dem av når is som har dannet seg i hullet skal fjernes.Dagens nylongarn tåler å stå ute hele vinteren. Tidligere, da lin og bomull var mest brukt, var det nødvendig å ta garna opp og tørke dem. Av de 20-40 garn som Paul brukte, var halvparten til tørk.Ettersynet, som gjerne foregår annenhver dag, begynner med at han får tak i snorene fra garnet ved å stikke en pinne med krok på innunder isen. I den borteste enden løsner han garnsnora og fester isteden ei lang nylonsnor til garnet. Tidligere brukte han snor av tvunnet hestetagl. Snora er så lang at den også rekker bort til der han står oppå isen. Ved trekkinga tar han ut fisken etter hvert. Når hele garnet er trukket, blir han stående på samme sted, tar tak i snora og drar garnet ut igjen samtidig som han passer på at det går ordentlig.I sterk kulde vil det våte garnet fryse til en klump og være umulig å sette igjen. For å hindre dette hogger han ei grop i isen bak hullet og fyller denne med vann. Etter hvert som han trekker garnet putter ha det ned i gropa og det holder seg opptint til det skal settes igjen.Når det blir mildvær og fare for at isen skal gå opp og komme i drift, må det tas spesielle forholdsregler for å hindre at garna blir dratt med isflak og forsvinner. Paul binder i slike tilfelle inn en bit snelletråd i den snora som går fra isen og ned til garnet. Kommer isen i drift, vil snelletråden ryke, og garnet blir stående igjen på samme sted. Det er da en forholdsvis enkel sak å sokne etter det.Garnfisket ga jevne tilførsler av sik gjennom det meste av vinteren. Vintersiken i Steinsfjorden er noe mindre enn høstsiken. Det går omkring 4 på kiloen, mot 3 om høsten. Fangstene varierer fra noen få til 25-30 pr. garn. Med 10 garn ute vil han kunne få opptil 200-300 sik eller 50-70 kilo. Men da blir garnene trukket bare annenhver dag.»
    Ljøstad, Ole-Thorstein
    Online unknown
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  16. Detailansicht für Treffer 16 öffnen
    Yrkesfiskeren Paul Stensæter (1900-1982), fotografert mens han sto bøyd over et hull i isen på Steinsfjorden, en sidearm til Tyrifjorden på Ringerike, der han fisket med garn også vinterstid. Her kan det se ut til at han bandt ei snor til den ene enden av overtelna på garnet, muligens for å feste ei snor som skulle trekkes opp langs kanten av hullet og forankres i en pinne oppå isen.I 1970-åra var etnologen Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum flere ganger på besøk hos Paul Stensæter for å observere ham i aktivitet som fisker og intervjue ham om denne virksomheten. Eknæs oppsummerte det han fikk se og høre om garnfisket under isen på Steinsfjorden slik:«Sikfiske med garn. Dette fisket foregikk på to steder, i åpent vann ute i Tyrifjorden og under isen i Steinsfjorden. Tyrifjorden er ofte åpen langt utover vinteren og det hender at den ikke legger seg i det hele tatt. De dro da i båt over fra Steinsfjorden og satte garn på ganske store dyp, 20-40 favner. Når det ble fisket for fullt ble det brukt 20 garn. 10 sto ute mens de øvrige var hjemme til tørking.Garnfisket under isen i Steinsfjorden begynner så fort isen legger seg om høsten, fordi tynn og gjennomsiktig is er en fordel når garna skal settes ut første gang. Å sette ut garn under isen kaller Paul for øvrig «å høgge ut garna». Dette krever en spesiell teknikk. Er isen gjennomsiktig, foregår det på følgende måte: To hull hogges med så lang avstand som lengda på garnet. Ei rett granstang på 7-8 m stikkes ned i det ene hullet med den tynneste enden først. I den tykkeste enden er det et hull hvor det blir festet ei snor. Stanga blir nå skjøvet i full fart mot det andre hullet. En viktig detalj ved denne stanga er at den skal være nyhogget. Da ligger den dypere i vannet og skubber mindre mot isen. Stanga går ikke helt fram til det andre hullet. Der den stopper blir det hogget et mindre hull og den skyves videre ved hjelp av en kjepp med ei kløft i enden. Når snora er brakt fram på denne måten, er det en enkel sak å trekke garnet under isen. Men er isen ugjennomsiktig, slik at det er umulig å se stanga, må Paul gjøre det på en annen måte. Da finner han ei lang stang med god krumming på. Så hogger han hull så tett at stanga kan stikkes ned i det ene og komme opp igjen gjennom det neste.Garnet er nå på plass under isen og står på bunnen på 5-10 favners dyp. Fra hver ende av garnet går det ei tynn snor opp til hullet i isen. Snorene går ikke opp gjennom hullet, men er festet litt ved siden. Dette er gjort for å hindre at han hogger dem av når is som har dannet seg i hullet skal fjernes.Dagens nylongarn tåler å stå ute hele vinteren. Tidligere, da lin og bomull var mest brukt, var det nødvendig å ta garna opp og tørke dem. Av de 20-40 garn som Paul brukte, var halvparten til tørk.Ettersynet, som gjerne foregår annenhver dag, begynner med at han får tak i snorene fra garnet ved å stikke en pinne med krok på innunder isen. I den borteste enden løsner han garnsnora og fester isteden ei lang nylonsnor til garnet. Tidligere brukte han snor av tvunnet hestetagl. Snora er så lang at den også rekker bort til der han står oppå isen. Ved trekkinga tar han ut fisken etter hvert. Når hele garnet er trukket, blir han stående på samme sted, tar tak i snora og drar garnet ut igjen samtidig som han passer på at det går ordentlig.I sterk kulde vil det våte garnet fryse til en klump og være umulig å sette igjen. For å hindre dette hogger han ei grop i isen bak hullet og fyller denne med vann. Etter hvert som han trekker garnet putter ha det ned i gropa og det holder seg opptint til det skal settes igjen.Når det blir mildvær og fare for at isen skal gå opp og komme i drift, må det tas spesielle forholdsregler for å hindre at garna blir dratt med isflak og forsvinner. Paul binder i slike tilfelle inn en bit snelletråd i den snora som går fra isen og ned til garnet. Kommer isen i drift, vil snelletråden ryke, og garnet blir stående igjen på samme sted. Det er da en forholdsvis enkel sak å sokne etter det.Garnfisket ga jevne tilførsler av sik gjennom det meste av vinteren. Vintersiken i Steinsfjorden er noe mindre enn høstsiken. Det går omkring 4 på kiloen, mot 3 om høsten. Fangstene varierer fra noen få til 25-30 pr. garn. Med 10 garn ute vil han kunne få opptil 200-300 sik eller 50-70 kilo. Men da blir garnene trukket bare annenhver dag.»
    Ljøstad, Ole-Thorstein
    Online unknown
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  17. Detailansicht für Treffer 17 öffnen
    Yrkesfiskeren Paul Stensæter (1900-1982), fotografert med en spade i den ene handa og ei isbile under den andre armen mens han gikk i et tråkk utover den snødekte isen på Steinsfjorden, en sidearm til Tyrifjorden på Ringerike. Stensæter skulle dra garn han hadde stående under isen, og de nevnte redskapene var nødvendig utstyr i denne sammenhengen. Fiskeren var kledd i vindjakke med et strikkeplagg under. På beina hadde han vadmelsbukser og langskaftete gummistølvler, og på hodet bar han en sydvest. I 1970-åra var etnologen Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum flere ganger på besøk hos Paul Stensæter for å observere ham i aktivitet som fisker og intervjue ham om denne virksomheten. Eknæs oppsummerte det han fikk se og høre om garnfisket under isen på Steinsfjorden slik:«Sikfiske med garn. Dette fisket foregikk på to steder, i åpent vann ute i Tyrifjorden og under isen i Steinsfjorden. Tyrifjorden er ofte åpen langt utover vinteren og det hender at den ikke legger seg i det hele tatt. De dro da i båt over fra Steinsfjorden og satte garn på ganske store dyp, 20-40 favner. Når det ble fisket for fullt ble det brukt 20 garn. 10 sto ute mens de øvrige var hjemme til tørking.Garnfisket under isen i Steinsfjorden begynner så fort isen legger seg om høsten, fordi tynn og gjennomsiktig is er en fordel når garna skal settes ut første gang. Å sette ut garn under isen kaller Paul for øvrig «å høgge ut garna». Dette krever en spesiell teknikk. Er isen gjennomsiktig, foregår det på følgende måte: To hull hogges med så lang avstand som lengda på garnet. Ei rett granstang på 7-8 m stikkes ned i det ene hullet med den tynneste enden først. I den tykkeste enden er det et hull hvor det blir festet ei snor. Stanga blir nå skjøvet i full fart mot det andre hullet. En viktig detalj ved denne stanga er at den skal være nyhogget. Da ligger den dypere i vannet og skubber mindre mot isen. Stanga går ikke helt fram til det andre hullet. Der den stopper blir det hogget et mindre hull og den skyves videre ved hjelp av en kjepp med ei kløft i enden. Når snora er brakt fram på denne måten, er det en enkel sak å trekke garnet under isen. Men er isen ugjennomsiktig, slik at det er umulig å se stanga, må Paul gjøre det på en annen måte. Da finner han ei lang stang med god krumming på. Så hogger han hull så tett at stanga kan stikkes ned i det ene og komme opp igjen gjennom det neste.Garnet er nå på plass under isen og står på bunnen på 5-10 favners dyp. Fra hver ende av garnet går det ei tynn snor opp til hullet i isen. Snorene går ikke opp gjennom hullet, men er festet litt ved siden. Dette er gjort for å hindre at han hogger dem av når is som har dannet seg i hullet skal fjernes.Dagens nylongarn tåler å stå ute hele vinteren. Tidligere, da lin og bomull var mest brukt, var det nødvendig å ta garna opp og tørke dem. Av de 20-40 garn som Paul brukte, var halvparten til tørk.Ettersynet, som gjerne foregår annenhver dag, begynner med at han får tak i snorene fra garnet ved å stikke en pinne med krok på innunder isen. I den borteste enden løsner han garnsnora og fester isteden ei lang nylonsnor til garnet. Tidligere brukte han snor av tvunnet hestetagl. Snora er så lang at den også rekker bort til der han står oppå isen. Ved trekkinga tar han ut fisken etter hvert. Når hele garnet er trukket, blir han stående på samme sted, tar tak i snora og drar garnet ut igjen samtidig som han passer på at det går ordentlig.I sterk kulde vil det våte garnet fryse til en klump og være umulig å sette igjen. For å hindre dette hogger han ei grop i isen bak hullet og fyller denne med vann. Etter hvert som han trekker garnet putter ha det ned i gropa og det holder seg opptint til det skal settes igjen.Når det blir mildvær og fare for at isen skal gå opp og komme i drift, må det tas spesielle forholdsregler for å hindre at garna blir dratt med isflak og forsvinner. Paul binder i slike tilfelle inn en bit snelletråd i den snora som går fra isen og ned til garnet. Kommer isen i drift, vil snelletråden ryke, og garnet blir stående igjen på samme sted. Det er da en forholdsvis enkel sak å sokne etter det.Garnfisket ga jevne tilførsler av sik gjennom det meste av vinteren. Vintersiken i Steinsfjorden er noe mindre enn høstsiken. Det går omkring 4 på kiloen, mot 3 om høsten. Fangstene varierer fra noen få til 25-30 pr. garn. Med 10 garn ute vil han kunne få opptil 200-300 sik eller 50-70 kilo. Men da blir garnene trukket bare annenhver dag.»
    Ljøstad, Ole-Thorstein
    Online unknown
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  18. Detailansicht für Treffer 18 öffnen
    Yrkesfiskeren Paul Stensæter (1900-1982) fisker med garn under isen i Steinsfjorden, en sidearm til Tyrifjorden på Ringerike (Hole koimmune i Buskerud). Da dette fotografiet ble tatt var Paul i ferd med å feste ei snor i den ene enden av overtelna på garnet. Denne blir dratt med under isen når han trekker garnet fra den andre enden, og den var helt nødvendig når garnet, etter at fangsten var plukket ut av maskene, skulle trekkes tilbake under isen igjen for videre fiske.I 1970-åra var etnologen Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum flere ganger på besøk hos Paul Stensæter for å observere ham i aktivitet som fisker og intervjue ham om denne virksomheten. Eknæs oppsummerte det han fikk se og høre om garnfisket under isen på Steinsfjorden slik:«Sikfiske med garn. Dette fisket foregikk på to steder, i åpent vann ute i Tyrifjorden og under isen i Steinsfjorden. Tyrifjorden er ofte åpen langt utover vinteren og det hender at den ikke legger seg i det hele tatt. De dro da i båt over fra Steinsfjorden og satte garn på ganske store dyp, 20-40 favner. Når det ble fisket for fullt ble det brukt 20 garn. 10 sto ute mens de øvrige var hjemme til tørking.Garnfisket under isen i Steinsfjorden begynner så fort isen legger seg om høsten, fordi tynn og gjennomsiktig is er en fordel når garna skal settes ut første gang. Å sette ut garn under isen kaller Paul for øvrig «å høgge ut garna». Dette krever en spesiell teknikk. Er isen gjennomsiktig, foregår det på følgende måte: To hull hogges med så lang avstand som lengda på garnet. Ei rett granstang på 7-8 m stikkes ned i det ene hullet med den tynneste enden først. I den tykkeste enden er det et hull hvor det blir festet ei snor. Stanga blir nå skjøvet i full fart mot det andre hullet. En viktig detalj ved denne stanga er at den skal være nyhogget. Da ligger den dypere i vannet og skubber mindre mot isen. Stanga går ikke helt fram til det andre hullet. Der den stopper blir det hogget et mindre hull og den skyves videre ved hjelp av en kjepp med ei kløft i enden. Når snora er brakt fram på denne måten, er det en enkel sak å trekke garnet under isen. Men er isen ugjennomsiktig, slik at det er umulig å se stanga, må Paul gjøre det på en annen måte. Da finner han ei lang stang med god krumming på. Så hogger han hull så tett at stanga kan stikkes ned i det ene og komme opp igjen gjennom det neste.Garnet er nå på plass under isen og står på bunnen på 5-10 favners dyp. Fra hver ende av garnet går det ei tynn snor opp til hullet i isen. Snorene går ikke opp gjennom hullet, men er festet litt ved siden. Dette er gjort for å hindre at han hogger dem av når is som har dannet seg i hullet skal fjernes.Dagens nylongarn tåler å stå ute hele vinteren. Tidligere, da lin og bomull var mest brukt, var det nødvendig å ta garna opp og tørke dem. Av de 20-40 garn som Paul brukte, var halvparten til tørk.Ettersynet, som gjerne foregår annenhver dag, begynner med at han får tak i snorene fra garnet ved å stikke en pinne med krok på innunder isen. I den borteste enden løsner han garnsnora og fester isteden ei lang nylonsnor til garnet. Tidligere brukte han snor av tvunnet hestetagl. Snora er så lang at den også rekker bort til der han står oppå isen. Ved trekkinga tar han ut fisken etter hvert. Når hele garnet er trukket, blir han stående på samme sted, tar tak i snora og drar garnet ut igjen samtidig som han passer på at det går ordentlig.I sterk kulde vil det våte garnet fryse til en klump og være umulig å sette igjen. For å hindre dette hogger han ei grop i isen bak hullet og fyller denne med vann. Etter hvert som han trekker garnet putter ha det ned i gropa og det holder seg opptint til det skal settes igjen.Når det blir mildvær og fare for at isen skal gå opp og komme i drift, må det tas spesielle forholdsregler for å hindre at garna blir dratt med isflak og forsvinner. Paul binder i slike tilfelle inn en bit snelletråd i den snora som går fra isen og ned til garnet. Kommer isen i drift, vil snelletråden ryke, og garnet blir stående igjen på samme sted. Det er da en forholdsvis enkel sak å sokne etter det.Garnfisket ga jevne tilførsler av sik gjennom det meste av vinteren. Vintersiken i Steinsfjorden er noe mindre enn høstsiken. Det går omkring 4 på kiloen, mot 3 om høsten. Fangstene varierer fra noen få til 25-30 pr. garn. Med 10 garn ute vil han kunne få opptil 200-300 sik eller 50-70 kilo. Men da blir garnene trukket bare annenhver dag.»
    Ljøstad, Ole-Thorstein
    Online unknown
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  19. Detailansicht für Treffer 19 öffnen
    Yrkesfiskeren Paul Stensæter (1900-1982), fotografert mens han sto og hakket opp et tilfrosset hull i isen der han hadde satt garn. Hullet ble gjenåpnet ved hjelp av ei isbile. Stensæter hadde fiske i Steinsfjorden, en sidearm til Tyrifjorden på Ringerike, som hovedinntektskilde, og vinterstid var det garnfisket som var det mest effektive. Det var særlig sik (Coregonus lavaretus) som gikk i garna på denne årstida. Da dette fotografiet ble tatt var Stensæter kledd i vindjakke med strikkejakke under. På beina hadde han vadmelsbukser og langskaftete gummistølvler, og på hodet bar han en sydvest.I 1970-åra var etnologen Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum mange ganger på besøk hos Paul Stensæter for å observere ham i arbeid og intervjue ham fisket. Det Eknæs fikk se og høre om garnfisket under isen på Steinsfjorden sammenfattet han slik:«Sikfiske med garn. Dette fisket foregikk på to steder, i åpent vann ute i Tyrifjorden og under isen i Steinsfjorden. Tyrifjorden er ofte åpen langt utover vinteren og det hender at den ikke legger seg i det hele tatt. De dro da i båt over fra Steinsfjorden og satte garn på ganske store dyp, 20-40 favner. Når det ble fisket for fullt ble det brukt 20 garn. 10 sto ute mens de øvrige var hjemme til tørking.Garnfisket under isen i Steinsfjorden begynner så fort isen legger seg om høsten, fordi tynn og gjennomsiktig is er en fordel når garna skal settes ut første gang. Å sette ut garn under isen kaller Paul for øvrig «å høgge ut garna». Dette krever en spesiell teknikk. Er isen gjennomsiktig, foregår det på følgende måte: To hull hogges med så lang avstand som lengda på garnet. Ei rett granstang på 7-8 m stikkes ned i det ene hullet med den tynneste enden først. I den tykkeste enden er det et hull hvor det blir festet ei snor. Stanga blir nå skjøvet i full fart mot det andre hullet. En viktig detalj ved denne stanga er at den skal være nyhogget. Da ligger den dypere i vannet og skubber mindre mot isen. Stanga går ikke helt fram til det andre hullet. Der den stopper blir det hogget et mindre hull og den skyves videre ved hjelp av en kjepp med ei kløft i enden. Når snora er brakt fram på denne måten, er det en enkel sak å trekke garnet under isen. Men er isen ugjennomsiktig, slik at det er umulig å se stanga, må Paul gjøre det på en annen måte. Da finner han ei lang stang med god krumming på. Så hogger han hull så tett at stanga kan stikkes ned i det ene og komme opp igjen gjennom det neste.Garnet er nå på plass under isen og står på bunnen på 5-10 favners dyp. Fra hver ende av garnet går det ei tynn snor opp til hullet i isen. Snorene går ikke opp gjennom hullet, men er festet litt ved siden. Dette er gjort for å hindre at han hogger dem av når is som har dannet seg i hullet skal fjernes.Dagens nylongarn tåler å stå ute hele vinteren. Tidligere, da lin og bomull var mest brukt, var det nødvendig å ta garna opp og tørke dem. Av de 20-40 garn som Paul brukte, var halvparten til tørk.Ettersynet, som gjerne foregår annenhver dag, begynner med at han får tak i snorene fra garnet ved å stikke en pinne med krok på innunder isen. I den borteste enden løsner han garnsnora og fester isteden ei lang nylonsnor til garnet. Tidligere brukte han snor av tvunnet hestetagl. Snora er så lang at den også rekker bort til der han står oppå isen. Ved trekkinga tar han ut fisken etter hvert. Når hele garnet er trukket, blir han stående på samme sted, tar tak i snora og drar garnet ut igjen samtidig som han passer på at det går ordentlig.I sterk kulde vil det våte garnet fryse til en klump og være umulig å sette igjen. For å hindre dette hogger han ei grop i isen bak hullet og fyller denne med vann. Etter hvert som han trekker garnet putter ha det ned i gropa og det holder seg opptint til det skal settes igjen.Når det blir mildvær og fare for at isen skal gå opp og komme i drift, må det tas spesielle forholdsregler for å hindre at garna blir dratt med isflak og forsvinner. Paul binder i slike tilfelle inn en bit snelletråd i den snora som går fra isen og ned til garnet. Kommer isen i drift, vil snelletråden ryke, og garnet blir stående igjen på samme sted. Det er da en forholdsvis enkel sak å sokne etter det.Garnfisket ga jevne tilførsler av sik gjennom det meste av vinteren. Vintersiken i Steinsfjorden er noe mindre enn høstsiken. Det går omkring 4 på kiloen, mot 3 om høsten. Fangstene varierer fra noen få til 25-30 pr. garn. Med 10 garn ute vil han kunne få opptil 200-300 sik eller 50-70 kilo. Men da blir garnene trukket bare annenhver dag.»
    Ljøstad, Ole-Thorstein
    Online unknown
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
  20. Detailansicht für Treffer 20 öffnen
    Yrkesfiskeren Paul Stensæter (1900-1982), fotografert mens han sto bøyd over et hull i isen hvor han skulle trekke et garn. Stensæter hadde fiske i Steinsfjorden, en sidearm til Tyrifjorden på Ringerike, som hovedinntektskilde, og vinterstid var det denne fiskemetoden som kunne gi fangster. Det var særlig sik (Coregonus lavaretus) som gikk i garna på denne årstida. Da dette fotografiet ble tatt var Stensæter kledd i vindjakke med strikkejakke under. På beina hadde han vadmelsbukser og langskaftete gummistølvler, og på hodet bar han en sydvest. Her løsnet Steinsæter en av fiskene som hadde gått i et av garna han hadde stående. I snøen ved sida av hullet han trakk garnet fra sto en spade og ei isbile, nødvendige hjelperedskaper i dette fisket, og en ryggsekk som fiskeren antakelig skulle bære fangsten i.I 1970-åra var etnologen Åsmund Eknæs fra Norsk Skogbruksmuseum mange ganger på besøk hos Paul Stensæter for å observere ham i arbeid og intervjue ham fisket. Det Eknæs fikk se og høre om garnfisket under isen på Steinsfjorden sammenfattet han slik:«Sikfiske med garn. Dette fisket foregikk på to steder, i åpent vann ute i Tyrifjorden og under isen i Steinsfjorden. Tyrifjorden er ofte åpen langt utover vinteren og det hender at den ikke legger seg i det hele tatt. De dro da i båt over fra Steinsfjorden og satte garn på ganske store dyp, 20-40 favner. Når det ble fisket for fullt ble det brukt 20 garn. 10 sto ute mens de øvrige var hjemme til tørking.Garnfisket under isen i Steinsfjorden begynner så fort isen legger seg om høsten, fordi tynn og gjennomsiktig is er en fordel når garna skal settes ut første gang. Å sette ut garn under isen kaller Paul for øvrig «å høgge ut garna». Dette krever en spesiell teknikk. Er isen gjennomsiktig, foregår det på følgende måte: To hull hogges med så lang avstand som lengda på garnet. Ei rett granstang på 7-8 m stikkes ned i det ene hullet med den tynneste enden først. I den tykkeste enden er det et hull hvor det blir festet ei snor. Stanga blir nå skjøvet i full fart mot det andre hullet. En viktig detalj ved denne stanga er at den skal være nyhogget. Da ligger den dypere i vannet og skubber mindre mot isen. Stanga går ikke helt fram til det andre hullet. Der den stopper blir det hogget et mindre hull og den skyves videre ved hjelp av en kjepp med ei kløft i enden. Når snora er brakt fram på denne måten, er det en enkel sak å trekke garnet under isen. Men er isen ugjennomsiktig, slik at det er umulig å se stanga, må Paul gjøre det på en annen måte. Da finner han ei lang stang med god krumming på. Så hogger han hull så tett at stanga kan stikkes ned i det ene og komme opp igjen gjennom det neste.Garnet er nå på plass under isen og står på bunnen på 5-10 favners dyp. Fra hver ende av garnet går det ei tynn snor opp til hullet i isen. Snorene går ikke opp gjennom hullet, men er festet litt ved siden. Dette er gjort for å hindre at han hogger dem av når is som har dannet seg i hullet skal fjernes.Dagens nylongarn tåler å stå ute hele vinteren. Tidligere, da lin og bomull var mest brukt, var det nødvendig å ta garna opp og tørke dem. Av de 20-40 garn som Paul brukte, var halvparten til tørk.Ettersynet, som gjerne foregår annenhver dag, begynner med at han får tak i snorene fra garnet ved å stikke en pinne med krok på innunder isen. I den borteste enden løsner han garnsnora og fester isteden ei lang nylonsnor til garnet. Tidligere brukte han snor av tvunnet hestetagl. Snora er så lang at den også rekker bort til der han står oppå isen. Ved trekkinga tar han ut fisken etter hvert. Når hele garnet er trukket, blir han stående på samme sted, tar tak i snora og drar garnet ut igjen samtidig som han passer på at det går ordentlig.I sterk kulde vil det våte garnet fryse til en klump og være umulig å sette igjen. For å hindre dette hogger han ei grop i isen bak hullet og fyller denne med vann. Etter hvert som han trekker garnet putter ha det ned i gropa og det holder seg opptint til det skal settes igjen.Når det blir mildvær og fare for at isen skal gå opp og komme i drift, må det tas spesielle forholdsregler for å hindre at garna blir dratt med isflak og forsvinner. Paul binder i slike tilfelle inn en bit snelletråd i den snora som går fra isen og ned til garnet. Kommer isen i drift, vil snelletråden ryke, og garnet blir stående igjen på samme sted. Det er da en forholdsvis enkel sak å sokne etter det.Garnfisket ga jevne tilførsler av sik gjennom det meste av vinteren. Vintersiken i Steinsfjorden er noe mindre enn høstsiken. Det går omkring 4 på kiloen, mot 3 om høsten. Fangstene varierer fra noen få til 25-30 pr. garn. Med 10 garn ute vil han kunne få opptil 200-300 sik eller 50-70 kilo. Men da blir garnene trukket bare annenhver dag.»
    Ljøstad, Ole-Thorstein
    Online unknown
    Zugriff:
    View record in Europeana (Volltext)
    Wie komme ich dran?
xs 0 - 576
sm 576 - 768
md 768 - 992
lg 992 - 1200
xl 1200 - 1366
xxl 1366 -