Suchergebnisse

Oslo Museum, homofili, si meg hvem du elsker, utstillinger, vandreutstillinger

Birkelund, Fredrik

2010

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Russiske Jakob Aksionov og hans sønn Arthur, fotografert i London i 1929. Den russiske bedriftslederen var kledd i dress og hadde sixpencelue på hodet og spaserstokk i høyre hand. Sønnen, som kan se ut til å ha vært fem-seks år gammel, hadde en dobbeltspent liten frakk på overkroppen, kortbukser på beina og sixpencelue på hodet. Fotografiet er tatt framfor en teglmur, som antakelig var skille mellom to av byens bakgårder. Da fotografiet ble tatt var Jakob og Arthur Aksionov på besøk hos Egil Abrahamsen og hans familie. Abrahamsen hadde blant annet vært sagbruksbestyrer i Onega og en av de stedlige lederne i selskapet Russnorvegoles. Han har skrevet memoarer, der han etter å ha forklart hvordan de vestlige aktørene ble presset ut av sine engasjementer i russisk næringsliv i 1928, og hvordan han opplevde at virksomhetene ble overtatt av russiske ledere:«Den nye administrerende direktøren, en prominent kommunist, var ventet til Onega når som helst. Han var den som skulle reorganisere administrasjonen der, og det hersket spenning på kontoret. Og så kom han – og hvem var så det? Jo, ingen ringere enn min gamle bekjente Jasha, som 13 år før var bas for de sesongarbeiderne som drog i land tømmer på Prytz & Cos sagbruk i Arkhangelsk. Han skulle først til Oslo og likvidere kontoret der, men det lille London-kontoret skulle opprettholdes for en tid. Han selv skulle bo permanent i London, og sa til meg: «Du kan jo avtjene ditt oppsigelses-år i Londong, kan hjelpe meg med engelsken, som jeg selv dårlig behersker, og det vil jo være lettere å sitte i London og søke jobb enn her i Onega.» Hvilket det naturligvis var. Han fortalte bl.a. at han hadde hatt en eventyrlig tilværelse under borgerkrigen. Tatt til fange, rømt unna dødsstraff og var nå, forsto jeg, steget høyt opp i partiet. Han var nå blitt en alvorlig, stø mann og avholdsmann. … Da mitt oppsigelsesår var omme, ba Jasha meg om å fortsette ett år til, for «du kan både engelsk og russisk og kjenner forholdene i Onega godt – og det kommer godt med ved salget av Onega-produksjonen.» Min gasje ble også økt betydelig. Året etter fikk jeg en meget godt betalt stilling som trelastekspert i en såkalt merchant banks avdeling for trelast, og tilbragte mange lykkelige år der. …»

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

16 år gamle Egil Abrahamsen (1893-1979) og bortimot 30 år eldre Andreas Kammerud (1864-1930), fotografert før de i 1909 skulle reise fra Arkhangelsk til Seregovoskogen, der de skulle bestyre ei skogsdrift for drammensfirmaet Bache & Vig. Egil Abrahamsen hadde et året før kommet til Russland, der faren etter en konkurs i Norge hadde forsøkt å etablere ny næringsvirksomhet sammen med en av Egils eldre brødre. Den unge gutten ble først sendt til en lærer, der han fikk språkundervisning. Deretter fikk han det nevnte oppdraget for Bache & Vig, hvor han skulle være tolk, kokk og assistent for driftsbestyrer Andreas Kammerud. De to samarbeidet om administrasjon av skogsdrifter i Seregovo-skogen med påfølgende fløting på vassdragene nedover mot firmaets sagbruk i Onega by ved Kvitsjøen. Deretter fikk Egil Abrahamsen en ny stilling, som assistent for Ole Walstad under bygginga av et nytt sagbruk ved Onega. Etter at bruket ble satt i drift, fikk han ansvar for skurberegning og for utskiping av last. I 1914 sa Abrahamsen ja til et forslag fra Ole Walstad om å bli med å etablere nok et sagbruk, denne gangen med sistnevntes svigerfar som hovedinvestor. Prosjektet ble imidlertid ikke realisert, og Abrahamsen flyttet deretter til Arkhangelsk, hvor han først hadde en stilling hos den norske sagbrukseieren Martin Olsen. Deretter bar det tilbake til Onega, denne gangen som leder for to sagbruk som firmaet Prytz & Co drev i denne byen. Denne jobben ble utfordrende, blant annet på grunn av første verdenskrig og ikke minst på grunn av de vanskeligheten den russiske revolusjonen førte med seg. Da bolsjevikene i 1920 overtok makta også i Nordvest-Russland, var Egil Abrahamsen den siste nordmannen som kom seg ut, etter først å ha betalt gjelda selskapene Russian Forest Industry/Prytz & Co hadde til russiske banker. Dette ble gjort i håp om å kunne vende tilbake, for å redde verdiene vestlige etter de vestlige investeringene i denne regionen. Etter å ha bodd med familien hos svigerforeldrene i Riga et par år, vendte Egil Abrahamsen sammen med Andreas Wager tilbake til Kvitsjøregionen for å drive brukene videre, denne gangen i et slags kompaniskap med de nye sovjetmyndighetene, som under Lenins pragmatiske styre åpnet for slikt samarbeid. Det ble imidlertid en vanskelig oppgave, både på grunn av de vanskelige konjunkturene for denne typen industri i 1920-åra, men også fordi kommunistmyndighetene på sett og vis utbyttet sine samarbeidspartnere. I 1928, etter at Stalin hadde kommet til makta, var det definitivt slutt. Egil Abrahamsen måtte nok en gang flytte fra Russland. Etter hvert fikk han stilling i en engelsk bank som fortsatt finansierte handel mellom Sovjetunionen og Vesten. Med unntak av de vanskelige åra under 2. verdenskrig arbeidet han for denne banken inntil han ble pensjonist. Andreas Kammerud forlot Bache & Vigs skogsdrifter i Seregovo-skogen under fløtinga våren 1911. Han reiste hjem til Norge. Kammerud hadde vist seg som en mann med stor bransjekunnskap, og med et vesen som både de russiske skogsarbeiderne og den norske assistenten hans trivdes godt med. Egil Abrahamsen beklaget derfor at Kammerud reiste hjem: «Ja, dette var en overraskelse for meg, og jeg ble meget lei, for Kammerud hadde vært som en bror eller far for meg, alltid rolig og hjelpsom, og han hadde vært en utmerket læremester. En man med øy moral, som ledet meg godt i de første av mine år på egne ben.» Kanskje var det Kammeruds oppsigelse og hjemreise som var bakgrunnen for at Bache & Vigs skogsdrifter i Seregovo-skogen ble oppgitt. Hjemme i Norge fortsatte han å arbeide i skogbruket, og etter hva Abrahamsen fikk greie på døde han etter at ei tømmervelte ved ulykkestilfelle hadde rast over ham i hjemtraktene på Hadeland få år etter hjemkomsten fra Russland.

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Eiendommen Langbakken på østsida av Glomma, like nord for kommunesenteret Våler i Solør. Langbakken var et lite gardsbruk. Ved årsskiftet 1905-06 kjøpte den unge juristen Sigurd Svenneby (1879-1965) denne eiendommen med sikte på å etablere seg med bolig og kontorlokaler her. De tidligere eierne, Kristian Jonsen Langbakken (f. 1852) og Karoline Enersdatter Langbakken (1856-1931) holdt et jorde på østsida av bygdevegen unna handelen og ville, i forståelse med kjøperen, flytte med seg våningshuset og fjøset sitt dit. Sigurd Svenneby ville bygge stort og nytt. Han engasjerte den kjente arkitekten Einar Engelstad (1876-1958), som tegnet denne staselige, jugendinspirerte villaen for Svenneby og kona, Fredrikke Fossum f. Sommerfeldt (1880-1952). Byggearbeidene ble utført av byggmester Lars Galgebakken (f. 1847) fra Kongsvinger. Våningshuset ble utført i bordkledd tømmerreisverk på en solid grunnmur, som var murt av gråstein under bakken, men hadde krone av teglstein. Den ble drøyt 25,5 centimeter lang og 7 meter bred i den nordre enden (lengst fra fotografen på dette bildet), 9,2 meter bred i den søndre enden. Høyden fra grunnmur til gesims var 6,5 meter. Det valmete taket ble tekket med glassert hollandsk takstein. I første etasje var det 11 rom, nemlig 2 kontorer, hagestue, garderobe, toalett, spisestue med tilstøtende anretningsrom, kjøkken og spiskammer. De mest utpregete representasjonsrommene ble tapetserte, de øvrige hadde malte panelvegger. Den søylebårne verandaen som er så framtredende på dette fotografiet ble 2,35 meter bred og 7 meter lang. Den hadde utgang fra hagestua i 1. etasje. Atkomsten til 2. etasje skjedde via ei åpen svingtrapp fra hallen i 1. etasje. Der var det soveværelse for ekteparet Svenneby, pikeværelse, 4 gjesterom, samt baderom og korridor. Her var utgangen til verandaen plassert i huseiernes soverom. Det gikk også ei trappe til loftet, men det ble ikke innredet. Det var kjeller under bygningen. Til husholdningskjellerrommene gikk det trappenedgang fra kjøkkenet. Det fantes også en utvendig kjellernedgang på nordsida av bygningen. Her var det drengestue, bryggerhus og rullebod. Bygningen hadde 4 skorsteinspiper og vedovner i de fleste rom. Bygningen hadde også en såkalt «kjempe», antakelig en varmvannsbereder som gjorde det mulig å hente ut både varmt og kaldt vann ved servantene og vaskekummene i huset.Bak våningshuset ser vi den vestre enden av låvebygningen, som var det første huset som ble ferdig i det nye tunet på Langbakken. Denne bygningen hadde ei grunnflate på drøyt 435 kvadratmeter. Den inneholdt stall, fjøsrom, grisehus, hønsehus, høygolv, vognskjul og vedskåle.Sigurd Svenneby skrev memoarer i 1924. Der omtaler han byggeprosjektet på Langbakken slik:«Alt fra jeg nedsatte meg i Våler hadde jeg lyst til å få meg en eiendom der. Nyttårsaften 1905 kjøpte jeg så gården Langbakken av Christian Langbakken. Det var ca. 80 mål dyrket mark og 280 mål nokså simpel skog. Men prisen var ikke skrekkinngytende - 7 500 kroner. Rønningen på østre side av Kongeveien med ca. 67 mål skog holdt Langbakken tilbake, samt en del av de gamle husene på gården, som han flyttet over på Rønningen, eller Østre Langbakken som den nå kalles. Dette tok han igjen for 2 500 kroner. I 1918 kjøpte jeg denne eiendommen igjen av Langbakken for 20 000 kroner. Ja, prisene forandrer seg. Men så hadde han jo satt opp husene, og kostet en del på disse. Vi bor på denne eiendommen nå. I vinteren 1906/07 kjørte jeg frem sten, og våren 1907 oppførte jeg ny låvebygning på Langbakken bestående av låve, stabbur, fjøs, hønsehus, grisehus og vognremisse. Sommeren 1908 påbegyntes oppførelse av hovedbygningen etter tegninger av arkitekt Einar Engelstad. Vi flyttet inn der i juni 1909, og bodde der til 29.11.1921, da vi flyttet hit til østre gården.»

Svenneby, Sigurd

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Sonja Barth (1923-2016), fotografert på en oppmurt steinkonstruksjon cirka 200 meter nord for utløpet av Råkvatnet i Lom, om lag 1 360 meter over havet. Dette var en lokalitet Sonja og Edvard K. Barth oppsøkte i 1980 som ledd i sitt arbeid med å oppspore kulturminner knyttet til falkefangst i Norge. Rolv K. Øygard hadde omtalt stedet som ei «falkefangerhytte» i en artikkel i Dølaringens årbok fra 1931. Seinere var stedet nevnt i flere andre presentasjoner av slike tradisjoner, og kunstneren Trygve Håkenstad fra Vågå hadde også tegnet anlegget. Det var også satt opp et skilt ved siden av den murte konstruksjonen som knyttet den til falkefangfsten. Det dreier seg om et trangt, tørrmurt anlegg som det så vidt lar seg gjøre for en voksen mann å krype inn i. Sonja og Edvard K. Barth hadde i løpet av 1970-åpra undersøkt flere falkefangstanlegg, og Edvard var svært skeptisk til om dette virkelig kunne være et slikt anlegg. Bakpå kopien av dette fotografiet hadde han – stadig i 1980 – notert følgende: «Umulig å tenke seg at denne bua har hatt tilknytning til falkefangst. Som oppholdsbu er den også lite egnet, men må vel ha vært en form for krypinn (for rypefangere el. fiskere). Ytters ubekvem (liten og lav). Klarte så vidt å sko meg inn med bena først. Kan ikke snu seg inni bua annet enn med rullende bevegelser. Plakat om fangsthyttene (oppsatt av Håkenstad).»I en artikkel Barth publiserte om falkefangstanlegg i 1984 vurderer han også en annen bruk, nemlig fuglefangst ved hjelp av hendene. Han refererte til noe han kjente som en amerikansk tradisjon, der fangeren lå gjemt inne i ei slik hytte med ei levende lokkedue i snor foran seg. Når rovfuglen slo ned på dua, kunne fangstmannen langsomt trekke fuglene mot seg, inntil han kunne gripe den i angripende i beina og fange den. Liknende fansttradisjoner skal ha forekommet i Norge, men heller knyttet til ørn enn til falk. Barth drøfter også muligheten for at en fangstmann kan ha ligget skjult i denne «hytta» med ei snor som kunne utløse et slagnett et stykke unna. Også denne muligheten avviser Barth, dels med henvisning til at det var for trangt inne i hytta til at fangsmannen kunne operere slike snorer, dels fordi et beliggenheten ikke gjorde hytta til noe godt observasjonssted for falkefangst. Han ble i stedet stående ved at denne murte overbygningen i høyden kunne ha vært overnattingssted for falkefangere. Ei langt mer troverdig tuft knyttet til falkefangst fant Sonja og Edvard Barth om lag 800 meter sørsørvest for Råkåvatnet (jfr. SJF-F.008005)

Barth, Edvard Kaurin

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

To pelshandlere, fotografert framfor Steinbua på sørsida av torget i Elverum (kommunesenteret Leiret) under Grundsetmart’n i 1956. Den yngste av karene hadde en mengde rødrevskinn hengende over skuldrene, mens den eldste bar massevis av ekornskinn («gråverk» over underarmen. Grundsetmart’n var et betydelig omsetningssted for viltskinn fra østnorske skoger. Rødrev, som kunne gi skinn som målte en meter fra snutespiss til halerot, var blant de skinntypene det ble omsatt mest av. Rødrev som ble fanget eller skutt i vintersesongen, fra desember til februar, gikk for å ha meget god pelskvalitet. Det var fortrinnsvis slike skinn som ble omsatt i mart’nsida begynnelsen av mars. Ekornet hadde også god vinterpels, som var populær på eksportmarkedet. Elverumsokningen og museumsmannen Tore Fossum (f. 1926) beskrev skinnhandelen på Grundsetmart’n slik:«Skinnhandelen under Grundsetmart’n har alltid fasinert meg, mye fordi den hadde en så sterk folkelig form, slik kjøp og salg på et marked foregår. Jegerne kom med sine skinnhanker over skulderen rett fra jaktmarkene, kledd i vadmel, med vinteren bak seg og forventning om handel, penger og lysere tider foran. Det kunne våre tøvær under mart’n, og det kunne surkle under støvlene, og motet til å kjøpslå med de høye, pelskledde oppkjøperne steg med det vårlige drag. Spenningen var stor. For mange av jegerne kunne vinterens innsats gi penger til mangt som trengtes på bruket og i familien, men livet på mart’n dro også med noe av oppgjøret.Jegerne satte farge på folkestimlene, der de gikk med sine rødrevhanker fra den ene skinnhandleren til den andre. Første fase gikk ut på å sondere prisnivået, bli sikker på at gode vinterskinn, som det lå stor innsats bak, ble riktig vurdert og prissatt. Det kunne ta sin tid å bestemme seg, men til slutt fikk den som betalte best, overta vinterens fangst, og dermed var fangstsesongen over, men det var sedler i lommeboka.»

Søgård, Kjell

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Dampskip, fotografert i oppankrete posisjoner uten for Onegaelvas utløp i Kvitsjøen i Nordvest-Russland tidlig på 1900-tallet. Disse fartøyene lå slik fordi det lå svære sandbanker ved elvemunningen, som gjorde det umulig for dem å gå opp til brukene. Trelasten måtte i stedet transporteres ut til de ventende skipene på flatbotnete lektere. Egil Abrahamsen (1893-1979), som fra 1911 arbeidet ved et sagbruk drammensfirmaet Bache & Vig var i ferd med å etablere i Onega, forteller i sine erindringer følgende om funksjonene til disse lekterne:«Nå begynte en for meg ny operasjon, som det var interessant å lære. Forholdet var det at elven var bred og dyp hos oss ved bruket, men grunnet opp med en «bar» (sandbanke) like før den forener seg med havet. Derfor måtte havgående dampskip som stakk mer enn syv og en halv fot, kaste anker utenfor baren i det åpne havet og all last sendes ut med lektere. Walstad [disponenten ved Bache & Wigs sagbruk i Onega] hadde ordnet med byggingen av disse lekterne, åtte stykker, store, sterkbyggede trelekere, 120 fot lange og 30 fot brede, som kunne ta opptil 110 standards last (350 tonn). Han hadde kjøpt to slepebåter til å buksere disse. For å holde lastingen gående uten stans og demurrage (godtgjørelse for overligging, tid da fartøyet ble liggende på vent for lenge i henhold til kontrakt med rederen), måtte en dampbåt med fire vinsjer ha to slike lektere annenhver dag. Stuerne reiste med den første lekteren og forble om bord til båten var ferdiglastet. En vanlig trelastbåt på den tiden var 2 500 tonn som tok 600-700 standard, og mange var norske. Stuerne kokte sin egen mat om bord, sov i rommene eller på dekkslasten og som tidsfordriv underholdt de mannskapet med sin flerstemmige sang, oftest sørgmodige melodier om siden og fedrenes lidelser, men de hadde jo også sine lystige sanger. Kapteinene fortalte at de var imponert over tempoet disse folkene holdt og over at de var villige til å arbeide til langt på natt, hvis det var last langs skutesiden. Dette satte kapteinene pris på fordi ikke hver dag var arbeidsdag; ble det nordlig eller nordvestlig kuling, kunne ikke disse store lekterne ligge langs skutesiden, men måtte ankres opp akterut, og certepartiet lød på working days weather permitting, så uvær var derfor skipets tap. …» Egil Abrahamsen forteller også om bemanninga av lekterne:«Jeg har glemt å notere at i slutten av mars fikk jeg et spesialoppdrag av Walstad [disponenten]. Det måtte langveis fra skaffes fem lag a 38 mann, sesongarbeidere – stuere til å arbeide om bord i båtene. Spesialister på dette området kunne man forhyre i noen store, men ensomt beliggende landsbyer. Disse lå efter hverandre utover den store halvøen som stikker ut i Hvitehavet mellom Onega og Arkhangelsk. Den nærmeste lå 20 kilometer og den ytterste 150 kilometer borte, kanskje mer. Der var ingen vei eller telefon. Folkene, som var jegere og fiskere om vinteren, kunne ta sesongarbeide om sommeren. Til hvert lag skulle jeg finne og forhyre en bra, ordentlig mann til bas, «head man», som engelskmennene sier. Jeg dro av gårde med en hest alene langs Hvitehavets strandkant på vårisen, som da var ganske blank. Solen hadde tatt snøen. Hver gang jeg så tegn til en landsby, svinget jeg av dit. Jeg kom derved på denne turen opp i noen forunderlige gammeldagse samfunn, men fant folkene vennlige og gjestfrie, dypt religiøse, de såkalte «starovery», det er gammeltroende. Det var en sekt, eller rettere sagt, det var efterkommere av den opprinnelige rette ortodokse tro, som i sin tid nektet å ta ved en slags revisjon av læren under en av de store russiske keiserinner. Jeg tror det var keiserinne Elizaveta, så vidt jeg husker Peter den stores datter. [Dette stemmer ikke helt, Elizaveta levde tidligere enn Peter]. Den russiske historien forteller at da keiserinnens befaling om forandring i læren utkom, var det massevis av folk som nektet å lystre og av skrekk for straff dro fra sine landsbyer i Sentral-Russland og nordover, stadig nordover, til øde, ubebodde trakter. Efterkommere av disse bodde enda i vår tid ved Hvitehavet å begge sider av Onegabukten.I løpet av forretningsreisen besøkte jeg den ene landsby efter den annen, og fikk forhyrt de nødvendige 200 mann. Basene – eller de ansvarlige formenn – måtte utsøkes først, og siden, med deres hjelp, ble folkene tatt ut. Det var mange flere villige enn jeg behøvde. Vi skrev høytidelig kontrakt, men de var analfabeter og satte bare sitt bumerke under, men det som for dem var betydningsfullt var ikke kontrakten, men det var at vi alle sammen vendte oss til ikonen og gjorde korsets tegn. Mange av dem hadde vært i Vardø på fisketur, og sa de likte at jeg var norsk. De ble våre faste stuere i flere år, men mange falt i den første verdenskrig og i borgerkrigen. …»

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Fra en nordvestrussisk skysstasjon tidlig på 1900-tallet. I forgrunnen ser vi en kusk som holder i hodelaget på en hest, som var forspent en bredslede. I sleden satt en vesteuropeer, kledd i tjukk vinterfrakk. Omkring sleden sto to voksne menn, hvorav den ene antakelig var skysskafferen, og to barn. I bakgrunnen ser vi en laftet bygning med en balkong som hadde profilert sprosserekkverk. Fotografiet ble tatt i en periode da skandinaviske, engelske, tyske og nederlandske entreprenører etablerte sagbruk ved fløtingselvenes utløp i Kvitsjøen, med sikte på å produsere trelast for det vesteuropeiske markedet fra de store skogene i regionen. Egil Abrahamsen (1893-1979), som arbeidet for firmaet Bache & Vig fra 1909 mintes hvordan han og hans overordnete reiste fra jernbanens endestasjon Kotlas til firmaets skog i Serergovo, om lag 500 kilometer unna, med hest og slede, fra skysstasjon til skysstasjon:«På slike lange sledeturer var det vanlig at man anskaffet sin egen slede, slik at vi bare byttet hester på holdestasjonene underveis. Sledene var store og lange med en mengde høy i bunnen – og vi kunne ligge eller sitte halvt oppreist. Over hodet var det på sleden påsatt en stor hette (kalesje) abv skinn med klaff foran til beskyttelse mot snøføyk, og kusken satt på en fjel foran. Det var til dels tre hesters forspann (toika) eller to heste (para) avhengig av snøforholdene og av bestanden av hester på stasjonene. Veiene var nemlig ikke veier i vår forstand, bare mer eller mindre synlige spor i snøen etter tidligere trafikk. Sporene gikk mest på elven, men av og til langs slåttene nær landsbyene. Landsbyene lå jo alle langs elvene og avstanden mellom dem kunne være fra 20 til 30 kilometer, og her ble det da gjort holdt. Vi fikk oss te og mat, og hester og kusker ble byttet. Stundom kunne vi bli lei av å kjøre natt og dag, da la vi oss til å sove på en stasjon som så renslig ut. Taksten for en troika kunne være omkring 15 kopek (30 øre) per kilometer per hest. Jeg husker ikke hvor mange døgn reisen tok, men jeg husker at det var kaldt og at jeg ofte følte meg helt stivfrossen. Som ungdom med dårlig råd, var jeg ikke så svært godt forsynt med vinterklær heller, og jeg var nokså glad når Kammerud foreslo at vi skulle legge oss for natten. …»

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Bygging av lekter ved strand i nærheten av Kvitsjøen i Nordvest-Russland, antakelig omkring 1. verdensdkrig. Da fotografiet ble tatt var båtbyggerne i ferd med å legge hudplank på skipssidene, dels fra bakken, dels fra trestillas som var reist rundt fartøyet. På bakken i forgrunnen lå det planker, som antakelig skulle bli «hudplank».Egil Abrahamsen (1893-1979), som fra 1911 arbeidet ved et sagbruk drammensfirmaet Bache & Vig var i ferd med å etablere i Onega, forteller i sine erindringer følgende om funksjonene til disse lekterne:«Nå begynte en for meg ny operasjon, som det var interessant å lære. Forholdet var det at elven var bred og dyp hos oss ved bruket, men grunnet opp med en «bar» (sandbanke) like før den forener seg med havet. Derfor måtte havgående dampskip som stakk mer enn syv og en halv fot, kaste anker utenfor baren i det åpne havet og all last sendes ut med lektere. Walstad [disponenten ved Bache & Wigs sagbruk i Onega] hadde ordnet med byggingen av disse lekterne, åtte stykker, store, sterkbyggede trelekere, 120 fot lange og 30 fot brede, som kunne ta opptil 110 standards last (350 tonn). Han hadde kjøpt to slepebåter til å buksere disse. For å holde lastingen gående uten stans og demurrage (godtgjørelse for overligging, tid da fartøyet ble liggende på vent for lenge i henhold til kontrakt med rederen), måtte en dampbåt med fire vinsjer ha to slike lektere annenhver dag. Stuerne reiste med den første lekteren og forble om bord til båten var ferdiglastet. En vanlig trelastbåt på den tiden var 2 500 tonn som tok 600-700 standard, og mange var norske. Stuerne kokte sin egen mat om bord, sov i rommene eller på dekkslasten og som tidsfordriv underholdt de mannskapet med sin flerstemmige sang, oftest sørgmodige melodier om siden og fedrenes lidelser, men de hadde jo også sine lystige sanger. Kapteinene fortalte at de var imponert over tempoet disse folkene holdt og over at de var villige til å arbeide til langt på natt, hvis det var last langs skutesiden. Dette satte kapteinene pris på fordi ikke hver dag var arbeidsdag; ble det nordlig eller nordvestlig kuling, kunne ikke disse store lekterne ligge langs skutesiden, men måtte ankres opp akterut, og certepartiet lød på working days weather permitting, så uvær var derfor skipets tap. …» Egil Abrahamsen forteller også om bemanninga av lekterne:«Jeg har glemt å notere at i slutten av mars fikk jeg et spesialoppdrag av Walstad [disponenten]. Det måtte langveis fra skaffes fem lag a 38 mann, sesongarbeidere – stuere til å arbeide om bord i båtene. Spesialister på dette området kunne man forhyre i noen store, men ensomt beliggende landsbyer. Disse lå efter hverandre utover den store halvøen som stikker ut i Hvitehavet mellom Onega og Arkhangelsk. Den nærmeste lå 20 kilometer og den ytterste 150 kilometer borte, kanskje mer. Der var ingen vei eller telefon. Folkene, som var jegere og fiskere om vinteren, kunne ta sesongarbeide om sommeren. Til hvert lag skulle jeg finne og forhyre en bra, ordentlig mann til bas, «head man», som engelskmennene sier. Jeg dro av gårde med en hest alene langs Hvitehavets strandkant på vårisen, som da var ganske blank. Solen hadde tatt snøen. Hver gang jeg så tegn til en landsby, svinget jeg av dit. Jeg kom derved på denne turen opp i noen forunderlige gammeldagse samfunn, men fant folkene vennlige og gjestfrie, dypt religiøse, de såkalte «starovery», det er gammeltroende. Det var en sekt, eller rettere sagt, det var efterkommere av den opprinnelige rette ortodokse tro, som i sin tid nektet å ta ved en slags revisjon av læren under en av de store russiske keiserinner. Jeg tror det var keiserinne Elizaveta, så vidt jeg husker Peter den stores datter. [Dette stemmer ikke helt, Elizaveta levde tidligere enn Peter] Den russiske historien forteller at da keiserinnens befaling om forandring i læren utkom, var det massevis av folk som nektet å lystre og av skrekk for straff dro fra sine landsbyer i Sentral-Russland og nordover, stadig nordover, til øde, ubebodde trakter. Efterkommere av disse bodde enda i vår tid ved Hvitehavet å begge sider av Onegabukten.I løpet av forretningsreisen besøkte jeg den ene landsby efter den annen, og fikk forhyrt de nødvendige 200 mann. Basene – eller de ansvarlige formenn – måtte utsøkes først, og siden, med deres hjelp, ble folkene tatt ut. Det var mange flere villige enn jeg behøvde. Vi skrev høytidelig kontrakt, men de var analfabeter og satte bare sitt bumerke under, men det som for dem var betydningsfullt var ikke kontrakten, men det var at vi alle sammen vendte oss til ikonen og gjorde korsets tegn. Mange av dem hadde vært i Vardø på fisketur, og sa de likte at jeg var norsk. De ble våre faste stuere i flere år, men mange falt i den første verdenskrig og i borgerkrigen. …»

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Fra en nordvestrussisk skysstasjon tidlig på 1900-tallet. I forgrunnen ser vi en reisende vesteuropeer, en kusk og sannsynligvis skysskafferen og hans barn. Til venstre i bildet skimter vi en hestehale, og bak menneskene sto en bredslede, og bakenfor ser vi ytterveggen på et laftet hus og deler av en balkong med rekkverk av profilerte tresprosser. Fotografiet ble tatt i en periode da skandinaviske, engelske, tyske og nederlandske entreprenører etablerte sagbruk ved fløtingselvenes utløp i Kvitsjøen, med sikte på å produsere trelast for det vesteuropeiske markedet fra de store skogene i regionen. Egil Abrahamsen (1893-1979), som arbeidet for firmaet Bache & Vig fra 1909 mintes hvordan han og hans overordnete reiste fra jernbanens endestasjon Kotlas til firmaets skog i Serergovo, om lag 500 kilometer unna, med hest og slede, fra skysstasjon til skysstasjon:«På slike lange sledeturer var det vanlig at man anskaffet sin egen slede, slik at vi bare byttet hester på holdestasjonene underveis. Sledene var store og lange med en mengde høy i bunnen – og vi kunne ligge eller sitte halvt oppreist. Over hodet var det på sleden påsatt en stor hette (kalesje) abv skinn med klaff foran til beskyttelse mot snøføyk, og kusken satt på en fjel foran. Det var til dels tre hesters forspann (toika) eller to heste (para) avhengig av snøforholdene og av bestanden av hester på stasjonene. Veiene var nemlig ikke veier i vår forstand, bare mer eller mindre synlige spor i snøen etter tidligere trafikk. Sporene gikk mest på elven, men av og til langs slåttene nær landsbyene. Landsbyene lå jo alle langs elvene og avstanden mellom dem kunne være fra 20 til 30 kilometer, og her ble det da gjort holdt. Vi fikk oss te og mat, og hester og kusker ble byttet. Stundom kunne vi bli lei av å kjøre natt og dag, da la vi oss til å sove på en stasjon som så renslig ut. Taksten for en troika kunne være omkring 15 kopek (30 øre) per kilometer per hest. Jeg husker ikke hvor mange døgn reisen tok, men jeg husker at det var kaldt og at jeg ofte følte meg helt stivfrossen. Som ungdom med dårlig råd, var jeg ikke så svært godt forsynt med vinterklær heller, og jeg var nokså glad når Kammerud foreslo at vi skulle legge oss for natten. …»

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Fire stolte jegere med geværer og to hunder med sju harer, fotografert på ei trapp framfor våningshuset på Storøya – den gang kalt «Storøen» – i Tyrifjorden. Vi kjenner foreløpig bare identiteten til en av jegerne, nemlig Ole Kjellsen Glorvigen (1869-1931) fra Åsnes i Solør. Fotografiet er tatt etter at Glorvigen, Sigurd Svenneby (1879-1965) og John Bjørneby (1874-1927), alle fra Solør, i 1910 inngikk avtale med godseier Olaf Færden (1872-1913) om å kjøpe store store skogeiendommer på Ringerike, blant annet Storøya. Denne transaksjonen ble for øvrig satt litt på vent, for mens Færden var på konkursens rand og trengte penger, reiste søstera hans odelssøksmål. Eierskapet ble først endelig avklart i 1912, etter at Færdens konkurs var et faktum og skogspekulantene fra Solør fikk auksjonsskjøte på eiendommene. Det var mye grovt, salgbart tømmer, men rentene på de summene solungene hadde lånt i forbindelse med skogkjøpet var drøye. Da de tre investorene videresolgte skogene i 1916 hadde de likevel tjent 120 000 kroner, et stort beløp på den tida. En tidligere eier av Storøya hadde sluppet harer der, og de hadde formert seg godt. For skogspekulantene og deres venner innebar dette jaktmuligheter. Sigurd Svenneby beskriver dette i sine erindringer: «Den største turen gjorde vi dog en høst. Gamle lensmann [Jens] Høye, Grue og hans sønn Simon (nå lensmann i Elverum), som da i tre år var min fullmektig, var med Ole Kj. Glorvigen og meg på jakt. Da skjøt vi på et par dager 28 - åtte og tyve - harer, store og feite som kalver. Jeg «maga» harer, som de sier her, så jeg var matlei mange dager etterpå. Ole Kj. hadde nylig anskaffet seg en førstepremiehund, en schweizer-støver. Den var gamle Høye så uheldig å skyte i losen, for haren gikk virkelig i los, selv om det var en del biløpere. «Faen au», sa gamle Høye, «jeg skyter da ellers alltid bom, men denne helvetes bikkja var jeg da kar om å råke». Hunden fikk tarmforsnevring av skuddet, og ble ubrukbar siden. Disse 28 på et par ettermiddagstimer. I lengden er sånn jakt slett ikke morsom!»

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Juristen og skogspekulanten Sigurd Svenneby bak rattet i sin og Vålers første bil, en tyskprodusert Adler, som ble innkjøpt i 1913. Fløtingsinpektør Arne Sparby på Keiserud i nabokommunen Åsnes hadde året før søkt Våler kommune om å få kjøre bil på kommunens veger og fått positiv respons på søknaden. Da også Svenneby sendte søknad om bilbruk besluttet herredsstyret «enstemmig at anbefale indtil videre at tillate bygdeveiene med motorvogne av lovmæssig størrelse». Etter dette ble det snaret fritt fram for bilkjøring. Svenneby brukte Adleren sin blant annet på sine jaktturer til Engerdal. Flere av jaktkameratene møtte opp hjemme hos Svenneby for å sitte på. Enkelte hadde med seg hund. Hundene fant ikke alltid bilturene bekvemme. Hvem av jaktkameratene som satt i baksetet med hunden sin da dette fotografiet ble tatt er foreløpig ukjent. Sannsynligvis var det gardskaren hans, Otto Sormbroen, som dro i sveiva for å få igang motoren da dette fotografiet ble tatt. Sigurd Svenneby nevner bilen, jaktturene og hundene i memoarene han skrev i 1924:«Jeg fikk min første bil, Adler, i 1913, da den første bil i bygden. De andre i jaktlaget pleide å møtes på Langbakken hos meg flere høster. Noen kom alt til den 21.8, gebursdagen min, og så kjørte vi i bil til Trysil. Men Rap var da vår skrekk. Han ble stadig sjøsyk og tok alltid «kula» i bilen, som derfor måtte forsynes med sekker i bunnen for å parere utladningen.»Fotografiet er tatt i tunet på Fredrikke og Sigurd Svennebys eiendom Langbakken i Våler. Til venstre ser vi hjørnet av uthusbygningen Sigurd Svenneby fikk bygd i 1907. Til høyre ser ligger drengestuebygningen, som ble reist noen få år seinere. Detter er en bordkledd bindingsverksbygning, 8,1 meter lang og 5,1 meter bred, reist på et betongfundament, og med et valmet tak som seinere ble tekket med glassert takstein. Mellom de to bygningene skimter vi våningshuset på Østre Langbakken. Dette er en noe ombygd utgave av det huset som sto på Langbakken da Sigurd og Fredrikke kjøpte eiendommen ved årsskiftet 1905-06. Den tidligere eieren betinget seg nemlig å få beholde Rønningsjordet øst for bygdevegen, og å få flytte med seg våningshus og fjøs dit. Svenneby ville reise helt nye bygninger på hovedbølet. I 1918 kjøpte Svenneby også østre Langbakken. Tre år seinere kom det store krakket i skognæringa, og i 1922 gikk Sigurd Svenneby konkurs. Paret fikk imidlertid beholds Østre Langbakken i konas navn, og de ble boende der livet ut.

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Papyrus bokhandel, interiør, menn, kvinner, forfatter, signering av bok: "Hva verden viste meg"

Ørnelund, Leif

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Papyrus bokhandel, utstillingsvindu, boklansering: "Hva verden viste meg"

Ørnelund, Leif

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Fotodokumentasjon av Homoparaden 2008. Mennesker, opptog, parade, kostymer, kjøretøy, tilskuere, bannere, paroler, parykker, sminke.Fotodokumentasjonen ble gjennomført som et ledd i utsillingsprosjektet "Si meg hvem du elsker", som omhandler kjærlighet og seksulaitet mellom likekjønnede og dets mange utfordringer i samfunnet i dag.Utstillingen er i dag en vandreutstilling.

Aakvik, Rune

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Fotodokumentasjon av Homoparaden 2008. Mennesker, opptog, parade, kostymer, kjøretøy, tilskuere, bannere, paroler, parykker, sminke, hester, jockeyer.Fotodokumentasjonen ble gjennomført som et ledd i utsillingsprosjektet "Si meg hvem du elsker", som omhandler kjærlighet og seksulaitet mellom likekjønnede og dets mange utfordringer i samfunnet i dag.Utstillingen er i dag en vandreutstilling.

Aakvik, Rune

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Fotodokumentasjon av Homoparaden 2008. Mennesker, opptog, parade, kostymer, kjøretøy, tilskuere, bannere, paroler, parykker, sminke, brudeslør.Fotodokumentasjonen ble gjennomført som et ledd i utsillingsprosjektet "Si meg hvem du elsker", som omhandler kjærlighet og seksulaitet mellom likekjønnede og dets mange utfordringer i samfunnet i dag.Utstillingen er i dag en vandreutstilling.

Aakvik, Rune

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Fotodokumentasjon av Homoparaden 2008. Mennesker, opptog, parade, kostymer, kjøretøy, tilskuere, bannere, paroler, parykker, sminke.Fotodokumentasjonen ble gjennomført som et ledd i utsillingsprosjektet "Si meg hvem du elsker", som omhandler kjærlighet og seksulaitet mellom likekjønnede og dets mange utfordringer i samfunnet i dag.Utstillingen er i dag en vandreutstilling.

Aakvik, Rune

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Fotodokumentasjon av Homoparaden 2008. Mennesker, opptog, parade, kostymer, kjøretøy, tilskuere, bannere, paroler, parykker, sminke.Fotodokumentasjonen ble gjennomført som et ledd i utsillingsprosjektet "Si meg hvem du elsker", som omhandler kjærlighet og seksulaitet mellom likekjønnede og dets mange utfordringer i samfunnet i dag.Utstillingen er i dag en vandreutstilling.

Aakvik, Rune

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Fotodokumentasjon av Homoparaden 2008. Mennesker, opptog, parade, kostymer, kjøretøy, tilskuere, bannere, paroler, parykker, sminke.Fotodokumentasjonen ble gjennomført som et ledd i utsillingsprosjektet "Si meg hvem du elsker", som omhandler kjærlighet og seksulaitet mellom likekjønnede og dets mange utfordringer i samfunnet i dag.Utstillingen er i dag en vandreutstilling.

Aakvik, Rune

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

UB Katalog

Ermittle Trefferzahl…

Artikel & mehr
188 Treffer

Aktive Suchfilter

Erscheinungszeitraum

Mehr Treffer

Weniger Treffer

Gefunden in

Art der Quelle

Sprache

188 Treffer

UB Katalog Ermittle Trefferzahl…

Artikel & mehr 188 188 Treffer

Suchmaske

Suchergebnisse einschränken oder erweitern

UB Katalog

Ermittle Trefferzahl…

Artikel & mehr
188 Treffer