Suchergebnisse

Utsikt fra Varbakk mot konsul Peter Sundts bolig i Kirkegaten 1 (hjørmehuset litt til høyre for midten av bildet). To menn, den ene i uniform, i forgrunnen. Fotografert av konsulens sønn Rolf etter bybrannen i Farsund 12. august 1901. Tretten dager etter brannen skrev konsulen i et brev til sin bror Eilert i Paris: "I mit Hus var flere Gange Ild, der dog blev slukket. Min Søn Rolf var saa heldig at faa en Dampsprøiteslange ind i min Have og ledede den derfra i 3 Timer ved Hjælp af 2 Kammerater mod de brændende Omgivelser og derved reddedes Huset."

Sundt, Rolf Sr.

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Eiketreet som ble kalt «Den gamle mester» med referanser til Jørgen Moes (1813-1882) dikt av samme navn i samlinga «Juletræet. Nogle faa Digte» fra 1855. Treet sto på prestegarden i Krødsherad, der folkeminnesamleren og teologen Moe var prest i perioden 1853-1863. Vi ser den kvitmalte Olberg kirke nede ved vatnet (Krøderen), til høyre i bildet. Denne kirka ble for øvrig innviet mens Moe var prest i soknet, men etter at det nevnte diktet var publisert. Da dette fotografiet ble tatt sto ei kvinne under treet. Dette var sannsynligvis kona til fotografen, fylkesskogmester Jørund Midttun (1887-1960), Anne Midttun, f. Sollid (1891-1982). I Norge vokser det eik i lavlandet på Østlandet nordover til Mjøstraktene og ellers langs kysten på Sørlandet og Vestlandet nordover til Nordfjord og på enkelte lokaliteter på Møre. Eika kan få store stammediametere og den kan leve lenger enn andre norske treslag. Vedkvaliteten er ypperlig og eikematerialer har derfor vært svært ettertraktet, blant annet ved bygging av fartøyer av tre. Eiketreet «Den gamle mester» ble fredet ved kongelig resolusjon av 3. desember i 1914 etter initiativ av Østlandske Kredsforening for Naturfredning i Norge (en forløper for Naturvernforbundet i Oslo og Akershus). På dette fotografiet skimter vi fredningsskiltet, som var festet på eikestammen.Diktet lyder:Der stander en Eg paa Prestens Jord,Hans Øie til dagligt Mærke;Den løfter sig op over Dal og FjordOg strækker Grenene stærke.Den bærer paa flere hundrede Aar,Men frodig den løves Vaar for Vaar.Den isnende Vinter Gang efter Ganghar skredet over dens Kronemed sparsomt Dagslys, med Nat saa lang,uden en Sommerfugls Tone,naar Krattet tyngedes ved dens Fodaf Sneens Vægt, saa det krumbøiet stod,da rakte den op sine Armesom midt i Sommerens Varme.Om Vaar, naar Livet vil vaagne op,og Stormstød rase fra Fjeldet,da bøier sig ydmyg Ungtræets Top,selv maalfør Gran vorder fældet -Men da min gamle, min kjære Egstaar ret og rank i den vilde Legmed knudrede Arm mod Veiret,og hidtil saa har den seiret.Det volder to Ting: først har den sin Rodslaaet dybt i Klippernes Revne -se deraf fanger den Magt og Modat staa i det barske Stevne.Og dernæst op imod Lysets Glandsden løfter stadig Kvistenes Krandsog drikke fra oven Saften,Lyset, Livet og Kraften.Gud unde hver Prest, som kommer her,at staa saa rolig og mægtig!Mig unde han, gamle Mester kjær,at se paa dig ret andægtig!Ja, lær mig trodsd Sneens tyngende Lagat løfte mod Himmelen Dag for Dagi Bønnen udbredte Hænder,saa Vinterdvalen dog ender!Men glider og lider det frem mod Vaarlangs Krøderens tause Strande,og Foraarsbudet i Vindstød gaarog pidsker de rørte Vande:Saa lær mig at staa med sindigt Mod,som du i mangen en Vaarstorm stod,og splitte med Ordets Værge,hvad der vil fælde og hærge.Bedagde Mester! O lær mig kunat bore Rod i den Klippe,som giver den ene trofaste Grund,og aldrigen ham at slippe;Og dernæst, som du med din Krones Top,daglig at hige og stunde opog drikke fra oven Saften,Lyset, Livet og Kraften!

Midttun, Jørund

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Russiske Jakob Aksionov og hans sønn Arthur, fotografert i London i 1929. Den russiske bedriftslederen var kledd i dress og hadde sixpencelue på hodet og spaserstokk i høyre hand. Sønnen, som kan se ut til å ha vært fem-seks år gammel, hadde en dobbeltspent liten frakk på overkroppen, kortbukser på beina og sixpencelue på hodet. Fotografiet er tatt framfor en teglmur, som antakelig var skille mellom to av byens bakgårder. Da fotografiet ble tatt var Jakob og Arthur Aksionov på besøk hos Egil Abrahamsen og hans familie. Abrahamsen hadde blant annet vært sagbruksbestyrer i Onega og en av de stedlige lederne i selskapet Russnorvegoles. Han har skrevet memoarer, der han etter å ha forklart hvordan de vestlige aktørene ble presset ut av sine engasjementer i russisk næringsliv i 1928, og hvordan han opplevde at virksomhetene ble overtatt av russiske ledere:«Den nye administrerende direktøren, en prominent kommunist, var ventet til Onega når som helst. Han var den som skulle reorganisere administrasjonen der, og det hersket spenning på kontoret. Og så kom han – og hvem var så det? Jo, ingen ringere enn min gamle bekjente Jasha, som 13 år før var bas for de sesongarbeiderne som drog i land tømmer på Prytz & Cos sagbruk i Arkhangelsk. Han skulle først til Oslo og likvidere kontoret der, men det lille London-kontoret skulle opprettholdes for en tid. Han selv skulle bo permanent i London, og sa til meg: «Du kan jo avtjene ditt oppsigelses-år i Londong, kan hjelpe meg med engelsken, som jeg selv dårlig behersker, og det vil jo være lettere å sitte i London og søke jobb enn her i Onega.» Hvilket det naturligvis var. Han fortalte bl.a. at han hadde hatt en eventyrlig tilværelse under borgerkrigen. Tatt til fange, rømt unna dødsstraff og var nå, forsto jeg, steget høyt opp i partiet. Han var nå blitt en alvorlig, stø mann og avholdsmann. … Da mitt oppsigelsesår var omme, ba Jasha meg om å fortsette ett år til, for «du kan både engelsk og russisk og kjenner forholdene i Onega godt – og det kommer godt med ved salget av Onega-produksjonen.» Min gasje ble også økt betydelig. Året etter fikk jeg en meget godt betalt stilling som trelastekspert i en såkalt merchant banks avdeling for trelast, og tilbragte mange lykkelige år der. …»

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Juristen og skogspekulanten Sigurd Svenneby bak rattet i sin og Vålers første bil, en tyskprodusert Adler, som ble innkjøpt i 1913. Fløtingsinpektør Arne Sparby på Keiserud i nabokommunen Åsnes hadde året før søkt Våler kommune om å få kjøre bil på kommunens veger og fått positiv respons på søknaden. Da også Svenneby sendte søknad om bilbruk besluttet herredsstyret «enstemmig at anbefale indtil videre at tillate bygdeveiene med motorvogne av lovmæssig størrelse». Etter dette ble det snaret fritt fram for bilkjøring. Svenneby brukte Adleren sin blant annet på sine jaktturer til Engerdal. Flere av jaktkameratene møtte opp hjemme hos Svenneby for å sitte på. Enkelte hadde med seg hund. Hundene fant ikke alltid bilturene bekvemme. Hvem av jaktkameratene som satt i baksetet med hunden sin da dette fotografiet ble tatt er foreløpig ukjent. Sannsynligvis var det gardskaren hans, Otto Sormbroen, som dro i sveiva for å få igang motoren da dette fotografiet ble tatt. Sigurd Svenneby nevner bilen, jaktturene og hundene i memoarene han skrev i 1924:«Jeg fikk min første bil, Adler, i 1913, da den første bil i bygden. De andre i jaktlaget pleide å møtes på Langbakken hos meg flere høster. Noen kom alt til den 21.8, gebursdagen min, og så kjørte vi i bil til Trysil. Men Rap var da vår skrekk. Han ble stadig sjøsyk og tok alltid «kula» i bilen, som derfor måtte forsynes med sekker i bunnen for å parere utladningen.»Fotografiet er tatt i tunet på Fredrikke og Sigurd Svennebys eiendom Langbakken i Våler. Til venstre ser vi hjørnet av uthusbygningen Sigurd Svenneby fikk bygd i 1907. Til høyre ser ligger drengestuebygningen, som ble reist noen få år seinere. Detter er en bordkledd bindingsverksbygning, 8,1 meter lang og 5,1 meter bred, reist på et betongfundament, og med et valmet tak som seinere ble tekket med glassert takstein. Mellom de to bygningene skimter vi våningshuset på Østre Langbakken. Dette er en noe ombygd utgave av det huset som sto på Langbakken da Sigurd og Fredrikke kjøpte eiendommen ved årsskiftet 1905-06. Den tidligere eieren betinget seg nemlig å få beholde Rønningsjordet øst for bygdevegen, og å få flytte med seg våningshus og fjøs dit. Svenneby ville reise helt nye bygninger på hovedbølet. I 1918 kjøpte Svenneby også østre Langbakken. Tre år seinere kom det store krakket i skognæringa, og i 1922 gikk Sigurd Svenneby konkurs. Paret fikk imidlertid beholds Østre Langbakken i konas navn, og de ble boende der livet ut.

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

portrett, kvinne, revyskuespillerinne, rollebilde, brystbilde, kostymePåskrift: "En liten hilsen til min, bare min Viddan. Din Lisemor."

person, ukjent

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Martin Storihle med "Ilegubben" under travstevne på mjøsisen utenfor Ridehuset på Hamar 11. 03. 1956. Det var 2000 tilskuere som så at Ilegubben vant distansene 1640m på 2, 50, 3 min og 2000 m på 3, 33, 1 min.

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

"Min vaskekone og min oppasser."

person, ukjent

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Interiør, stue, gruppe, familie samlet rundt bord, juletre.. De tre unge i bakgrunnen er fra venstre: Hjørdis Hagen, Magna Hagen (g.Johansen og min mor) Ymbjørg Hagen g. Holstein. Foran: Åge Hansen ( hans senere kone het Løvhaug, men ikke han).Mina Hagen, Johannes Hagen, Sverre Hermandsen, Alf Hermandsen.

Domkirkeodden, Anno ; Ukjent

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

BokKom min elskede

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Vea hagebrukskole, Ring. Gruppe. 3 rekke Som nr 2 fra høyre sitter min bestemor i svart kjole med hvit krage hun het Karen Haakonsdatter Wadahl f. Graffer bak henne i 4 rad står Else Fjellanger (født Birkeland ) i hvit kjole. Identifisert av Karens datter Kari Randi Wimmer

Grundseth, Christian

1931

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Montasje, kirkeinteriør og kirkeeksteriør samt skulptur av Jesus. "Min frid være med Eder".

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Snødekt li med krattskog av bjørk. Det bemerkelsesverdige ved denne skogen forklares i teksten på kartotekkortet fotografiet er opplimt på: «Fra Oksfjorddalen i Lebesby - Kjøllefjord - landets nordligste skogforekoms - 70 grader 57 min. n. b. Østvendt. Ca. 100 daa, ganske veksterlig, frodig ungskog, inntil 3" ved rot.» Bjørkeskogen i Øst-Finnmark var tidlig på 1900-tallet et fellesgode som befolkningen forsynte seg av for å ha ved som skulle holde boligene varme i vintersesongen og bruktes til varmebehandling av mat året rundt. Det var om lag 1 000 husstander som benyttet seg av denne rettigheten. De statlige skogfunksjonærene forsøkte å regulere uttakene både med hensyn til hvor det ble hogd og hvor mye som ble tatt ut, men dette viste seg å være en vanskelig oppgave. I 1913 skrev skogforvalteren i regionen følgende:«Hvad bjerkeskogene angaar, anviser de saakaldte almengældende regler fremgangsmaaten under de forskjellige forhold; men det har altid været en evig krig mellem befolkningen og skogvæsenets folk om, hvad disse skoger kand og maa taale, desværre er seiren paa befolkningens side, det viser alle de snauhogde lier fra fjære til fjeld. Men skylden er skogvæsenets!Men Finmarksbjerken er et villig træslag; gang paa gang har den trodset den uvorneste hugst, saa den forekommer i frodig gjenvækst paa flere stæder, hvor den har været borthugget helt.»Det er grunn til å anta at forekomsten på bildet, fordi den ble ansett for å være den aller nordligste, ble forsøkt skjermet mot lokalbefolkningens vedhogst.

Negard, Harald

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Fjellandskap i Lebesby i Finnmark. Fotografiet later til å være tatt i vårsesongen, fra en bar rabbe mot ei snødekt li med spredte små bjørketrær. Nederst i lia aner vi ei rekke av telegrafstolper. Det bemerkelsesverdige ved bjørketrærne i dette området forklares i teksten på kartotekkortet fotografiet er opplimt på: «Fra Oksfjorddalen i Lebesby - Kjøllefjord - landets nordligste skogforekomst - 70 grader 57 min. n. b. Østvendt. Ca. 100 daa, ganske veksterlig, frodig ungskog, inntil 3" ved rot. Nederst t.v.: rester av sopg nordfor bestandet. 1933».

Negard, Harald

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

"Min Ven, And. Kjær, hengivent fra P. Chr. Asbjørnsen"

Væring, Olaf Martin Peder

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Notfiske etter lågåsild (Coregonus albula) – i noe eldre litteratur kalt «lagesild» – i langsomtstrømmende vann ved Sundstranda i den nedre delen av Gudbrandsdalslågen (i Fåberg, Oppland). Her ser vi tre av karene i et notlag på fire mann i arbeid. Fotografiet er fra sluttfasen av et notkast. Karene hadde antakelig først rodd ut nota med «åfløya», en flatbotnet, lav båt som er kuvet i lengderetningen, og som vi ser akterenden på ved høyre bildekant. Deretter ble den trukket mot land ved hjelp av nottau. De fire karene sto da på stranda. De som befant seg ytterst dro i «flættennolen» (overtelna), mens de to midterste dro i «søkketennolen» (undertelna). Søkketennolen måtte trekkes mot land først, og den måtte dras lavt, slik at den innestengte lågåsilda ble samlet oppå notveven. Til slutt var fisken samlet på så liten plass at den kunne øses over i kasser ved hjelp av bøtter. Da dettet fotografiet ble tatt nærmet karene seg denne siste fasen. Lågåsilda er en fisk i laksefamilien, som i Norge finnes i innlandsvassdrag fra Mjøsa og sørover. Den lever i pelagiske stimer med krepsdyrplankton som hovednæring. Om høsten går trekker lågåsilda i Mjøsa nordover mot den nedre delen av Gudbrandsdalslågen for å gyte. Det er i denne perioden det store fisket etter denne arten foregår. På den tida da dette fotografiet ble tatt anslo man at det ble fisket 150 – 200 000 kilo hver sesong. I mai 2015 fikk Norsk Skogmuseum følgende tilbakemelding knyttet til dette fotografiet fra Brita Brukstuen, som hadde sett det i museets database på nettestedet «Digitalt Museum»:«Detter er bilde av Arvid Volden (i midten - min far), Skjærvik (lengst unna), siste vil jeg tro er Sverre Jensbakken.»

Ljøstad, Ole-Thorstein

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Sagbruksarbeider ved ei av rammesagene ved Onega Wood Co. i Onega by i Nordvest-Russland. Mannen var arbeidskledd, med et slags fangskinn (forkle), bomullsbluse og ei lue med blank skygge. På beina hadde han lærstøvler. Rammesagene var lagd av jern, med ei ytre fast ramme og ei indre lausramme med parallelle, vertikale blader, som ble drevet opp og ned i stort tempo med ei stang fra ei eksenterskive på hovedakselen. Slike sager gjorde gjerne to-trehundrede slag i minuttet, med en slaglengde på cirka 50 centimeter. Stokkene som skulle skjæres ble lagt på vogner som gikk på skinner mot sagramma, som vi ser på golvet i forgrunnen. På golvet foran sagbruksarbeideren sto det en hake, som antakelig ble brukt til å justere posisjonen til sagstokker og bord uten å komme for nær det farlige maskineriet.Egil Abrahamsen (1893-1979) kom til Onega høsten 1911, og skrev seinere en sjølbiografi der han omtalte Onega Wood Co i følgende ordelag:«Det eldste sagbruket het Onega Wood Co. og var eid av en engelsk, rik familie, som het Clarkes. Den første Clarke hadde fått dette herlige distriktet som gave av Katharina den store i det 18de århundre, men familien hadde aldri bodd der, men drevet med bestyrer. I tidens løp hadde staten kjøpt tilbake selve skogen, og allerede i flere generasjoner før min tid hadde Onega Wood Co. bare eid og drevet sagbruket; selve tømmeret hadde de måttet kjøpe på en slags tømmerauksjon som ble holdt hvert år. Dette måtte jo lede til at selskapet, som opprinnelig og i flere hundrede år hadde hatt en monopolstilling, med tiden måtte miste denne og mistet den også. Selskapet med det ene bruket, selv om det var stort, kunne ikke avta alt tømmeret som staten uttok årlig, og det kom derfor konkurrenter, velkomne av staten.»

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Tretten tømmerfløtere samlet på en flåte med hytte eller koie, som oppholdssted for fløtingsmannskapet. Det var vanligvis to mann, per flåte, så her har man antakelig samlet mannskap fr alle enhetene som var med på fløtingsprosjektet. Foran på flåten ser vi hvordan ser vi hvordan karene hadde lagd seg et ildsted med ei grusfylt kasse som underlag, og med ei diger gryte som hang på ei stang over varmen. I bakgrunnen ser vi hytta, som karene kunne kvile og sove i. Egil Abrahamsen (1893-1979), som fra 1909 arbeidet som assistent for driftsbestyreren i skogen til det norsksvenske firmaet Bache & Wager, mintes hvordan tømmeret, etter først å være fløtet løst på et lite sidevassdrag, ble samlet i ei lense og bundet sammen i flåter med slike hytter:«Omkring 15. mai russisk tid (28. vår tid) var arbeidet med flåtene ferdig, mannskap til hver flåte forhyrt, og på disse flåtene, som var svære og sammensatt av mange småflåter, ble det satt opp en koie på hver. Nå skulle det store eventyret begynne. Vi skulle nemlig drive tømmeret, først ned Vym, så ut Vytsjegda og derfra videre ved Kotlas ut på Dvina til Arkhangelsk, med elvens mange slyngninger en strekning på til sammen 1 300 kilometer.Men før vi kunne starte, måtte presten i Seregovo tilkalles og holde messe, samt sprinkle hellig vann på alle flåter, mens alle mann gjorde korsets tegn, barholdet. Presten var en kjempe med langt, krøllet hår og digert skjegg, og han hadde en veldig barytonstemme. Det var en høytidelig, vakker seremoni, som gjorde alle glade, og det fulgte bevertning med litt vodka til, som vi spanderte. Ja, så kastet vi loss, og drivingen begynte. Landskapet var for det meste vakkert, først storskog helt ned til elven, senere, lengre nedover, kunne det veksle med bøndenes grønne marker eller steppelignende landskap med blomsterflor uten like. Iblant så vi, eftersom vi drev, her og der kirkespir som raget over horisonten. Da visste vi at vi snart kom forbi en landsby. Var det da noe vi manglet, var det min jobb å ro i forveien og kjøpe hos landhandleren det som kunne fåes. Når innkjøpet var gjort, og jeg kom i båten igjen, var flåten kommet efter med strømmen, og det var bare å ro like ut til den igjen. På denne turen fisket jeg en lakse-art som heter kumska på russisk. Det var en kort, lubben fisk med rødt kjøtt, ca. tre-fire kilo, meget fet, derfor en lakseart.Hvis vi bare hadde kunnet drive i midten av strømmen, hadde jo turen gått fort, for strømmen gikk med fem kilometer i timen, altså 120 kilometer i døgnet, men så glatt kan det ikke gå. Det er jo store, brede elver med lave bredder, og vinden tar sterkt på. Motvind holder flåtene oppe, og sidevind setter flåtene mot land. Dessuten, eftersom tiden gikk, falt vannstanden, og det åpenbarte seg lumske sandgrunner og svære bakevjer. Disse var farlige, idet en flåte kunne bli dratt langt inn i en bakevje, så falt vannstanden – og der lå flåten langt inne på land.Vår flotilje bestod av 15 separate flåter med to mann på hver, og hvis en flåte tok grunn, stoppet vi alle og hjalp den av, og dette tok jo tid. Vi begynte drivingen, som nevnt, omkring den 15. mai og kom først til Arkhangelsk i begynnelsen av august efter en meget minnerik tur. Folkene hadde akkord, og fikk 45 rubel hver for hele turen, pluss fri kost, enkel og billig, men nok tilstrekkelig. Dessuten fikk de billett med dampbåt hjem og 1 rubel per dag den tid hjemreisen varte. Vi skiltes med disse karene som gode venner ….»

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Stor hytte på en tømmerflåte på ei av de nordvestrussiske elvene, der skandinaviske, engelske, tyske og nederlandske entreprenører på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet etablerte sagbruk for å produsere skurlast av virke fra de store skogene, som inntil da ikke hadde vært utnyttet på denne måten. Tømmeret ble først fløtet løst på de minste sidevassdragene, men når det kom til de store, stilleflytende flodene ble det samlet i flåter og fløtet i større bunter til sagbrukene i byene ved elveutløpene i Kvitsjøen. Fotografiet er tatt mot en elvesving i et stilleflytende vassdrag, i et skogløst steppelandskap. I bakgrunnen til høyre ser vi en russisk landsby. Egil Abrahamsen, som fra 1909 arbeidet som assistent for driftsbestyreren i skogen til det norsksvenske firmaet Bache & Vig, mintes hvordan tømmeret, etter først å være fløtet løst på et lite sidevassdrag, ble samlet i ei lense og bundet sammen i flåter med slike hytter:«Omkring 15. mai russisk tid (28. vår tid) var arbeidet med flåtene ferdig, mannskap til hver flåte forhyrt, og på disse flåtene, som var svære og sammensatt av mange småflåter, ble det satt opp en koie på hver. Nå skulle det store eventyret begynne. Vi skulle nemlig drive tømmeret, først ned Vym, så ut Vytsjegda og derfra videre ved Kotlas ut på Dvina til Arkhangelsk, med elvens mange slyngninger en strekning på til sammen 1 300 kilometer.Men før vi kunne starte, måtte presten i Seregovo tilkalles og holde messe, samt sprinkle hellig vann på alle flåter, mens alle mann gjorde korsets tegn, barholdet. Presten var en kjempe med langt, krøllet hår og digert skjegg, og han hadde en veldig barytonstemme. Det var en høytidelig, vakker seremoni, som gjorde alle glade, og det fulgte bevertning med litt vodka til, som vi spanderte. Ja, så kastet vi loss, og drivingen begynte. Landskapet var for det meste vakkert, først storskog helt ned til elven, senere, lengre nedover, kunne det veksle med bøndenes grønne marker eller steppelignende landskap med blomsterflor uten like. Iblant så vi, eftersom vi drev, her og der kirkespir som raget over horisonten. Da visste vi at vi snart kom forbi en landsby. Var det da noe vi manglet, var det min jobb å ro i forveien og kjøpe hos landhandleren det som kunne fåes. Når innkjøpet var gjort, og jeg kom i båten igjen, var flåten kommet efter med strømmen, og det var bare å ro like ut til den igjen. På denne turen fisket jeg en lakse-art som heter kumska på russisk. Det var en kort, lubben fisk med rødt kjøtt, ca. tre-fire kilo, meget fet, derfor en lakseart.Hvis vi bare hadde kunnet drive i midten av strømmen, hadde jo turen gått fort, for strømmen gikk med fem kilometer i timen, altså 120 kilometer i døgnet, men så glatt kan det ikke gå. Det er jo store, brede elver med lave bredder, og vinden tar sterkt på. Motvind holder flåtene oppe, og sidevind setter flåtene mot land. Dessuten, eftersom tiden gikk, falt vannstanden, og det åpenbarte seg lumske sandgrunner og svære bakevjer. Disse var farlige, idet en flåte kunne bli dratt langt inn i en bakevje, så falt vannstanden – og der lå flåten langt inne på land.Vår flotilje bestod av 15 separate flåter med to mann på hver, og hvis en flåte tok grunn, stoppet vi alle og hjalp den av, og dette tok jo tid. Vi begynte drivingen, som nevnt, omkring den 15. mai og kom først til Arkhangelsk i begynnelsen av august efter en meget minnerik tur. Folkene hadde akkord, og fikk 45 rubel hver for hele turen, pluss fri kost, enkel og billig, men nok tilstrekkelig. Dessuten fikk de billett med dampbåt hjem og 1 rubel per dag den tid hjemreisen varte. Vi skiltes med disse karene som gode venner ….»

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Fire stolte jegere med geværer og to hunder med sju harer, fotografert på ei trapp framfor våningshuset på Storøya – den gang kalt «Storøen» – i Tyrifjorden. Vi kjenner foreløpig bare identiteten til en av jegerne, nemlig Ole Kjellsen Glorvigen (1869-1931) fra Åsnes i Solør. Fotografiet er tatt etter at Glorvigen, Sigurd Svenneby (1879-1965) og John Bjørneby (1874-1927), alle fra Solør, i 1910 inngikk avtale med godseier Olaf Færden (1872-1913) om å kjøpe store store skogeiendommer på Ringerike, blant annet Storøya. Denne transaksjonen ble for øvrig satt litt på vent, for mens Færden var på konkursens rand og trengte penger, reiste søstera hans odelssøksmål. Eierskapet ble først endelig avklart i 1912, etter at Færdens konkurs var et faktum og skogspekulantene fra Solør fikk auksjonsskjøte på eiendommene. Det var mye grovt, salgbart tømmer, men rentene på de summene solungene hadde lånt i forbindelse med skogkjøpet var drøye. Da de tre investorene videresolgte skogene i 1916 hadde de likevel tjent 120 000 kroner, et stort beløp på den tida. En tidligere eier av Storøya hadde sluppet harer der, og de hadde formert seg godt. For skogspekulantene og deres venner innebar dette jaktmuligheter. Sigurd Svenneby beskriver dette i sine erindringer: «Den største turen gjorde vi dog en høst. Gamle lensmann [Jens] Høye, Grue og hans sønn Simon (nå lensmann i Elverum), som da i tre år var min fullmektig, var med Ole Kj. Glorvigen og meg på jakt. Da skjøt vi på et par dager 28 - åtte og tyve - harer, store og feite som kalver. Jeg «maga» harer, som de sier her, så jeg var matlei mange dager etterpå. Ole Kj. hadde nylig anskaffet seg en førstepremiehund, en schweizer-støver. Den var gamle Høye så uheldig å skyte i losen, for haren gikk virkelig i los, selv om det var en del biløpere. «Faen au», sa gamle Høye, «jeg skyter da ellers alltid bom, men denne helvetes bikkja var jeg da kar om å råke». Hunden fikk tarmforsnevring av skuddet, og ble ubrukbar siden. Disse 28 på et par ettermiddagstimer. I lengden er sånn jakt slett ikke morsom!»

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

Brudebilde av paret Sigurd Svenneby (1879-1965) og Fredrikke Sommerfeldt Fossum (1880-1952). Fotografiet er tatt på en benk i hagen på garden Store Glorviken i Gjesåsen i Åsnes (Solør), der bryllupsfesten ble avviklet 21. august 1905, hos brudgommens søster (Marie Katrine f. Svenneby [1872-1960]) og svoger (Ole Kjellsen Glorvigen [1869-1931]). Bruden var kledd i en lang og vid kvit kjole. Hun holdt en diger blomsterbukett i fanget, og en blomsterkrans holdt det kvite sløret på plass på hodet hennes. Brudgommen var kledd i kjole og hvitt. Han hadde flosshatt på hodet og bar en blomst i knapphullet på jakkeslaget. Mer informasjon om parets bakgrunn og deres økonomiske opp- og nedtur finnes under fanen «Opplysninger». Her tar vi med brudgommens beskrivelse av bryllupet, slik han husket det da han skrev sine memoarer 19 år seinere:«Den 21. august 1905 giftet så Fredrikke og jeg oss. Bryllupet ble holdt hos svoger Ole og søster Marie i Glorvigen. Jeg var den dag 26 år gammel. I bryllupet var:Far og mor, Ole og Marie, Ole og Astrea, søster Lillemor og bror Brede. Mine forlovere Harald Bjørneby og Einar Krogh, Ole Glorvigens mor, Ole Glorvigens søsken Arne Kj. Glorvigen og frue, fru Jenny Udnæset og hennes mann Auden Udnæset, Agnes Glorvigen (nå fru Lars Skybak), Hanny Glorvigen, Sarah Glorvigen, Ingeborg og Helene Glorvigen. Videre: Helene og Nikolai Bjørneby, lensmann Nils Astrup og søster Helene, Carl Astrup, Lars Melby, onkel Thomas Berg, Fredrikkes søster Bergliot, Fredrikkes tante fru Alfhild Albrechtson, Fredrikkes venninne Signe Wergeland (senere S. Orre) og dr. Smith-Eriksen.Vi ble viet i Gjesåsen kirke i strålende sol, men fikk som det skal være en skur etter hjemturen. Ole Glorvigen førte Fredrikke til alteret. Hun var svært alvorlig, gråt også over den lettsindighet hun nå inngikk. Sokneprest Bugge holdt en vakker tale om sol i hjemmet. Hans frue var syk, hvorfor Bugge ikke var med i bryllupet. Under middagen holdt jeg min tale som gikk nogen lunde.Etter middagen tok jeg en del vellykkede fotografier. Lillemor søster, fem år, ble puffet i vannbassenget i haven av Kjell Glorvigen – stor oppstandelse. Agronom Hallquist kjørte oss i Svenneby-landaueren til vårt nye hjem i Våler, vi hadde leiet hos Hanstad. Neste dag spiste vi middag på Svenneby, og reiste samme aften til Christiania. Vi hadde planlagt en bryllupsreise til København, og reiste den 23. med båten til Danmark. Det var i krisetiden under løsrivelsen fra Sverige. Vi hadde en deilig tur, ingen av oss hadde noensinne vært utenfor Norge.»

Online unknown

Zugriff:

View record in Europeana (Volltext)

Wie komme ich dran?

UB Katalog

Ermittle Trefferzahl…

Artikel & mehr
420 Treffer

Aktive Suchfilter

Erscheinungszeitraum

Mehr Treffer

Weniger Treffer

Gefunden in

Art der Quelle

Schlagwort

Sprache

420 Treffer

UB Katalog Ermittle Trefferzahl…

Artikel & mehr 420 420 Treffer

Suchmaske

Suchergebnisse einschränken oder erweitern

UB Katalog

Ermittle Trefferzahl…

Artikel & mehr
420 Treffer