World Peace Game as a study method in social science

Masteroppgave i samfunnsfagdidaktikk Denne oppgåva er eit casestudie i samfunnsfag, der World Peace Game (WPG) blir vurdert som undervisingmetode. 60 elevar i 10.klasse frå ein norsk skule gjennomførde dette dramapedagogiske rollespelet, der politisk simulering er sentralt. Føremålet til oppgåva er å undersøke metoden frå perspektiva til lærarar, elevar og frå dei rammene samfunnsfaget legg til grunn. Hovudproblemstillinga er: Korleis eignar WPG seg som undervisingsmetode i samfunnskunnskap? For å svare på problemstillinga blir det nytta eit teoretisk rammeverk beståande av det konstruktivistiske kunnskapssynet, sosiokulturell læringsteori, dramateori og samfunnsfagdidaktikk. Det empiriske datamaterialet blei innsamla ved hjelp av ei kvalitativ tilnærming beståande av (i) observasjon under gjennomføring av WPG, (ii) semi-strukturert intervju av tre lærarar og (iii) tre gruppeintervju av elevar. Sett i lys av det teoretiske rammeverket tyder analyse av datamaterialet på at WPG kan eigne seg som undervisingsmetode i samfunnskunnskap. Til dømes kan emne som rettsvesen, flyktningar, krig, demokrati, nasjonal og internasjonal politikk bli konkretisert gjennom WPG. Fordelar med metoden er at den i stor grad er elevaktiviserande, og elevane kjende stor grad av medverknad og elevane fekk trening i sosiale dugleikar som empati og samarbeid. Ein bakdel er at elevane i liten grad tileigna seg faktakunnskap gjennom WPG samanlikna med tavleundervising. Difor vil etterarbeid og refleksjonsoppgåver vere viktig for at elevane skal tileigne seg kunnskapar som er målbare på prøver og eksamen. Dette studiet viser at tydeleg kopling mot pensum, dramafagleg kompetanse, god planlegging og å gjere elevane ansvarleg for eiga læring er naudsynt for at metoden skal gje læringsutbytte utover å trene på sosiale dugleikar. This master thesis is a case study in social science, where World Peace Game (WPG) is considered as a teaching method. Sixty 10th graders from a Norwegian school participated in this drama-educational role-play, where political simulation is central. The purpose of the thesis is to investigate this method from the perspectives of teachers, pupils and from the curriculum of social science. The main problem of the thesis is: How is WPG suited as a teaching method in social science? To answer this problem a theoretical framework consisting of the constructivist knowledge-based vision, sociocultural learning theory, drama theory and social science didactics has been used. The empirical data was collected by a qualitative approach, based on (i) observations during WPG, (ii) a semi-structured interview with three teachers and (iii) three group interviews of pupils. Considering the theoretical framework, the analyzed data indicates that WPG can be a suitable teaching method in social science. WPG is especially suitable in defining issues such as law, refugees, war, democracy as well as national and international politics. Pros to the method are considerable pupil activation, pupils experienced teaching involvement as well as training in social skills, such as empathy and cooperation. A drawback to the method is that it does not provide students with explicit knowledge to the same extent as traditional blackboard teaching. Thus, follow-up assignments and essays will be important for students to gain knowledge that can be measured on tests and exams. This study shows that linking to curriculum, drama-pedagogic competence, good planning and student responsibility are necessary factors to provide learning outcomes beyond training in social skills.