Refleksjoner om menighets- pedagogikk ved et jubileum

IKO startet i 1945 i beskjedne kår som et Kristelig Pedagogisk Kontor med vekt på de fagligpedagogiske oppgavene. Instituttets grunnlegger Bjarne Hareide, som var instituttstyrer fram til 1971, knyttet til seg en vitenskapelig skolert gruppe som preget de første tiårene. Tidsskriftet Prismet ble et viktig talerør for den religionspedagogiske utviklingen. Fra starten av var skolen og hjemmet i sentrum, etter hvert ble den menighetspedagogiske utvikling sentral, med satsingen på dåpsopplæringen. Under 50-årsjubileet i 1995 valgte IKO Røtter til liv som motto. Jeg arbeidet da som instituttstyrer, og hadde fulgt utviklingen på det kirkelig-pedagogiske felt i ulike roller: som konfirmasjonskonsulent i Kirkerådet fra 1979 med ansvar for innføring av Plan for konfirmasjonstiden (PKT), som prest i en femårsperiode fra 1985 i Brasil, der jeg var med i kirkens kateketikk-utvalg, og deretter som instituttstyrer i en periode til 1996 med sterkt engasjement i Det Lutherske Verdensforbund (LVF). I denne artikkelen belyser jeg noen trekk ved utviklingen av norsk menighetspedagogikk. Det har ved de tidligere jubileer vært skrevet mye om de første 50 år, og det med god grunn. Jeg har valgt å fokusere på den siste del av historien, og trekker fram aspekter som i liten grad har vært belyst. Aktørperspektivet vil prege valg av tema, særlig fordi møtet med den latin-amerikanske religionspedagogikk i så stor grad har preget mitt faglige engasjement (Pettersen 2007).