Brødrene Erik og Kristian Dahl fra garden Nedre Dal i Fåberg, fotografert under lågåsildfiske med drivgarn ved Blåtarmrud, et fiskevarp et par hundrede meter nord for Brunlaugbrua i Fåberg. Mens nota, som også brukes på denne lokaliteten, er et finmasket innstengingsredskap, og garnets masker tilpasset størrelsen på den fisken som skal fanges, og som skal sette seg fast i garnveven. Drivgarnet som ble brukt ved Blåtarmrud var om lag 50 meter langt og om lag 2,10 meter høyt. Garnveven var sydd på bust- eller nauthårsreip, «søkketennol» (undertelne) nederst og en «flætennol» (overtelne) øverst. Søkker og flyteelementer på disse elementene får garnet til å stå som en vegg i vannet. I begge tverrendene av garnet var det tau. Til ett av dem er det festet en «kabbe», et vinklet treelement, der det ene «beinet» fløt i vannskorpa mens det andre sto loddrett. Ved drivgarnfiske med ei åfløy, som ble praktisert her ved Blåtarmrud, ble denne kabben brukt som flyteelement i den ene enden av garnet. Den skulle flyte parallelt med båten, mens garnet gikk i bue med søkketennolen langs botnen. På fiskevarpene nord for Brunlaugbrua, der strømmen i elva er strid, drog fiskerne garnet opp i åfløya når «drettet» ble avsluttet, men på mer stilleflytende lokaliteter hendte det at nota ble trukket mot land. Ferskvannsbiologen Hartvig Huitfeldt-Kaas’ beskrivelse av drivgarnfisket i den nedre delen av Lågen tidlig på 1900-tallet er gjengitt under fanen «Opplysninger».

Brødrene Erik og Kristian Dahl fra garden Nedre Dal i Fåberg, fotografert under lågåsildfiske med drivgarn ved Blåtarmrud, et fiskevarp et par hundrede meter nord for Brunlaugbrua i Fåberg. Mens nota, som også brukes på denne lokaliteten, er et finmasket innstengingsredskap, og garnets masker tilpasset størrelsen på den fisken som skal fanges, og som skal sette seg fast i garnveven. Drivgarnet som ble brukt ved Blåtarmrud var om lag 50 meter langt og om lag 2,10 meter høyt. Garnveven var sydd på bust- eller nauthårsreip, «søkketennol» (undertelne) nederst og en «flætennol» (overtelne) øverst. Søkker og flyteelementer på disse elementene får garnet til å stå som en vegg i vannet. I begge tverrendene av garnet var det tau. Til ett av dem er det festet en «kabbe», et vinklet treelement, der det ene «beinet» fløt i vannskorpa mens det andre sto loddrett. Ved drivgarnfiske med ei åfløy, som ble praktisert her ved Blåtarmrud, ble denne kabben brukt som flyteelement i den ene enden av garnet. Den skulle flyte parallelt med båten, mens garnet gikk i bue med søkketennolen langs botnen. På fiskevarpene nord for Brunlaugbrua, der strømmen i elva er strid, drog fiskerne garnet opp i åfløya når «drettet» ble avsluttet, men på mer stilleflytende lokaliteter hendte det at nota ble trukket mot land. Ferskvannsbiologen Hartvig Huitfeldt-Kaas’ beskrivelse av drivgarnfisket i den nedre delen av Lågen tidlig på 1900-tallet er gjengitt under fanen «Opplysninger».