Eiketreet som ble kalt «Den gamle mester» med referanser til Jørgen Moes (1813-1882) dikt av samme navn i samlinga «Juletræet. Nogle faa Digte» fra 1855. Treet sto på prestegarden i Krødsherad, der folkeminnesamleren og teologen Moe var prest i perioden 1853-1863. Vi ser den kvitmalte Olberg kirke nede ved vatnet (Krøderen), til høyre i bildet. Denne kirka ble for øvrig innviet mens Moe var prest i soknet, men etter at det nevnte diktet var publisert. Da dette fotografiet ble tatt sto ei kvinne under treet. Dette var sannsynligvis kona til fotografen, fylkesskogmester Jørund Midttun (1887-1960), Anne Midttun, f. Sollid (1891-1982). I Norge vokser det eik i lavlandet på Østlandet nordover til Mjøstraktene og ellers langs kysten på Sørlandet og Vestlandet nordover til Nordfjord og på enkelte lokaliteter på Møre. Eika kan få store stammediametere og den kan leve lenger enn andre norske treslag. Vedkvaliteten er ypperlig og eikematerialer har derfor vært svært ettertraktet, blant annet ved bygging av fartøyer av tre. Eiketreet «Den gamle mester» ble fredet ved kongelig resolusjon av 3. desember i 1914 etter initiativ av Østlandske Kredsforening for Naturfredning i Norge (en forløper for Naturvernforbundet i Oslo og Akershus). På dette fotografiet skimter vi fredningsskiltet, som var festet på eikestammen.Diktet lyder:Der stander en Eg paa Prestens Jord,Hans Øie til dagligt Mærke;Den løfter sig op over Dal og FjordOg strækker Grenene stærke.Den bærer paa flere hundrede Aar,Men frodig den løves Vaar for Vaar.Den isnende Vinter Gang efter Ganghar skredet over dens Kronemed sparsomt Dagslys, med Nat saa lang,uden en Sommerfugls Tone,naar Krattet tyngedes ved dens Fodaf Sneens Vægt, saa det krumbøiet stod,da rakte den op sine Armesom midt i Sommerens Varme.Om Vaar, naar Livet vil vaagne op,og Stormstød rase fra Fjeldet,da bøier sig ydmyg Ungtræets Top,selv maalfør Gran vorder fældet -Men da min gamle, min kjære Egstaar ret og rank i den vilde Legmed knudrede Arm mod Veiret,og hidtil saa har den seiret.Det volder to Ting: først har den sin Rodslaaet dybt i Klippernes Revne -se deraf fanger den Magt og Modat staa i det barske Stevne.Og dernæst op imod Lysets Glandsden løfter stadig Kvistenes Krandsog drikke fra oven Saften,Lyset, Livet og Kraften.Gud unde hver Prest, som kommer her,at staa saa rolig og mægtig!Mig unde han, gamle Mester kjær,at se paa dig ret andægtig!Ja, lær mig trodsd Sneens tyngende Lagat løfte mod Himmelen Dag for Dagi Bønnen udbredte Hænder,saa Vinterdvalen dog ender!Men glider og lider det frem mod Vaarlangs Krøderens tause Strande,og Foraarsbudet i Vindstød gaarog pidsker de rørte Vande:Saa lær mig at staa med sindigt Mod,som du i mangen en Vaarstorm stod,og splitte med Ordets Værge,hvad der vil fælde og hærge.Bedagde Mester! O lær mig kunat bore Rod i den Klippe,som giver den ene trofaste Grund,og aldrigen ham at slippe;Og dernæst, som du med din Krones Top,daglig at hige og stunde opog drikke fra oven Saften,Lyset, Livet og Kraften!

Eiketreet som ble kalt «Den gamle mester» med referanser til Jørgen Moes (1813-1882) dikt av samme navn i samlinga «Juletræet. Nogle faa Digte» fra 1855. Treet sto på prestegarden i Krødsherad, der folkeminnesamleren og teologen Moe var prest i perioden 1853-1863. Vi ser den kvitmalte Olberg kirke nede ved vatnet (Krøderen), til høyre i bildet. Denne kirka ble for øvrig innviet mens Moe var prest i soknet, men etter at det nevnte diktet var publisert. Da dette fotografiet ble tatt sto ei kvinne under treet. Dette var sannsynligvis kona til fotografen, fylkesskogmester Jørund Midttun (1887-1960), Anne Midttun, f. Sollid (1891-1982). I Norge vokser det eik i lavlandet på Østlandet nordover til Mjøstraktene og ellers langs kysten på Sørlandet og Vestlandet nordover til Nordfjord og på enkelte lokaliteter på Møre. Eika kan få store stammediametere og den kan leve lenger enn andre norske treslag. Vedkvaliteten er ypperlig og eikematerialer har derfor vært svært ettertraktet, blant annet ved bygging av fartøyer av tre. Eiketreet «Den gamle mester» ble fredet ved kongelig resolusjon av 3. desember i 1914 etter initiativ av Østlandske Kredsforening for Naturfredning i Norge (en forløper for Naturvernforbundet i Oslo og Akershus). På dette fotografiet skimter vi fredningsskiltet, som var festet på eikestammen.Diktet lyder:Der stander en Eg paa Prestens Jord,Hans Øie til dagligt Mærke;Den løfter sig op over Dal og FjordOg strækker Grenene stærke.Den bærer paa flere hundrede Aar,Men frodig den løves Vaar for Vaar.Den isnende Vinter Gang efter Ganghar skredet over dens Kronemed sparsomt Dagslys, med Nat saa lang,uden en Sommerfugls Tone,naar Krattet tyngedes ved dens Fodaf Sneens Vægt, saa det krumbøiet stod,da rakte den op sine Armesom midt i Sommerens Varme.Om Vaar, naar Livet vil vaagne op,og Stormstød rase fra Fjeldet,da bøier sig ydmyg Ungtræets Top,selv maalfør Gran vorder fældet -Men da min gamle, min kjære Egstaar ret og rank i den vilde Legmed knudrede Arm mod Veiret,og hidtil saa har den seiret.Det volder to Ting: først har den sin Rodslaaet dybt i Klippernes Revne -se deraf fanger den Magt og Modat staa i det barske Stevne.Og dernæst op imod Lysets Glandsden løfter stadig Kvistenes Krandsog drikke fra oven Saften,Lyset, Livet og Kraften.Gud unde hver Prest, som kommer her,at staa saa rolig og mægtig!Mig unde han, gamle Mester kjær,at se paa dig ret andægtig!Ja, lær mig trodsd Sneens tyngende Lagat løfte mod Himmelen Dag for Dagi Bønnen udbredte Hænder,saa Vinterdvalen dog ender!Men glider og lider det frem mod Vaarlangs Krøderens tause Strande,og Foraarsbudet i Vindstød gaarog pidsker de rørte Vande:Saa lær mig at staa med sindigt Mod,som du i mangen en Vaarstorm stod,og splitte med Ordets Værge,hvad der vil fælde og hærge.Bedagde Mester! O lær mig kunat bore Rod i den Klippe,som giver den ene trofaste Grund,og aldrigen ham at slippe;Og dernæst, som du med din Krones Top,daglig at hige og stunde opog drikke fra oven Saften,Lyset, Livet og Kraften!